Det norske språk bør utryddes!

En av de største og alvorligste hemskoer for at nordmenn skal kunne ta del i den globale kulturen og utvikle seg i kulturelt og sosialt samspill med dannede mennesker fra andre siviliserte nasjoner og gjøre seg gjeldende på verdens arena er språket vårt. Norsk snakkes bare av 4,5 millioner mennesker, og forstås bare av rundt 14 millioner i Skandinavia, tilsammen under 20 millioner mennesker på planeten. Vi bør derfor snarest bytte ut norsk med engelsk, det ville være en enorm fordel for oss. Engelsk er verdens mest utbredte språk, som snakkes og læres i flest land ... og det språket som forstås av flest mennesker på kloden. Den anglosaksiske kultur er den dominerende på Jorden, fullt fortjent naturligvis, fordi de engelskspråklige nasjoner med deres mennesker er de mest siviliserte, utviklede og fremstående blant Jordens folkeslag , noe deres enestående kulturelle og teknologiske posisjon beviser.




Dersom alle nordmenn fikk engelsk som morsmål og førstespråk ville en helt ny fantastisk verden åpne seg for oss, der vi ville få umiddelbar tilgang til alle de skattene denne kulturen inneholder. Visst har vi en viss tilgang nå også, men få nordmenn behersker foreløpig engelsk godt nok til at de i videre utstrekning makter å benytte seg av de kulturelle godene disse landene har å by på. Og jeg er overbevist om at vi ganske kjapt ville bli mere intelligente og kultiverte også! Lets face it ... Norge er en nasjon av udannede nisser og råe, uvitende harry-olaer ... det er fremdeles et meget umodent og naivt folkeferd, fullt av dumhet og plumphet på så mange måter ... hvilket blant annet illustreres av at Norge som det eneste vestlige land utviklet en sterk kommunistisk bevegelse under den kalde krigen, AKP-ml ... som hadde de sinnssvake slakterne Røde Khmer i Kambodia som fremste politiske forbilder. Dette fenomenet forteller ganske mye om nordmennene og deres karakteregenskaper, og det sørgelige og tragiske er at alle disse kommunistene nå sitter og trekker i tråder i media og det offentlige byråkratiet og ellers der det finnes makt, og utbrer sin sosialistiske barnetro til den intetanende og lydige og indoktrinerte norske befolkningen. Denne uetiske og undergravende virksomheten ville naturligvis straks bli oppdaget og slått ned på av våre nye forbundsfeller amerikanerne og britene, så snart de ble oppmerksomme på dette vanviddet, på disse forbrytelsene mot vårt folk ... der friheten og demokratiet skritt for skritt blir stjålet fra oss. Etterhvert ville vi da også få tilbake reell ytringsfrihet i Norge.



Engelsk er også det mest ordrike av alle verdens språk, med over 600000 ord ... og for en nordmann som byttet bort norsk til fordel for engelsk som morsmål ville det være som å flytte ut fra en liten beskjeden hytte i utkanten av sivilisasjonen til et palass midt i verdens sentrum fullt av de mest fantastiske og spennende rom, som det ville ta en livstid å utforske. Selvsagt ville noen reaksjonære nisser og andre raringer, fortrinnsvis slike som har økonomisk fordel eller makt av å beholde norsk som morsmål ... protestere og si at vi har det best i den usle lille hytta og trenger ikke mere plass ... og hvorfor skal vi være så storforlangende, og tenk på hvor vakkert norsk er og bla bla bla ... men disse folkene bør vi ikke lytte til, det er direkte uansvarlig og ikke minst fullstendig irrasjonelt.



Ja ikke bare norsk, men alle andre språk burde snarest byttes ut til fordel for engelsk, det ville hele menneskeheten tjene på! Men ville ikke dette resultere i en språklig monokultur, der vi mistet det fantastiske mangfoldet av språk blant menneskene? Jo, for menneskeheten som helhet ville dette unektelig se ut som et tap, men menneskeheten er ikke en levende entitet og kan således ikke tape noe på dette. Derimot ville hvert enkelt menneske vinne kolossalt, av de samme grunner som jeg har angitt for nordmenn. De eneste som ville ''tape'' på den nye ordningen var noen eksentriske språkforskere og linguister og denslags overflødig pakk, som vi selvsagt ikke bør ta noe hensyn til.



Alle ansvarlige politikere bør fra i morgen den dag av gå inn for at engelsk blir det eneste tillatte språk i barnehagene, og at de barna som har vokst opp med engelsk som førstespråk begynner på skolen fortsetter med engelsk der. Så dør forhåpentligvis det begrensede og fattige norske språket bort av seg selv etter hvert, og vi tar skrittet inn blant de siviliserte nasjoner vi også.

Sjekk den nye fantasizenistiske bloggen min dere!!!

http://poetrixx.wordpress.com/

alle er velkomne til å bli med i Cultur-Sirkuset! ... verdens mest sensasjonelle og fabelartige blogg allerede fra den startet opp i dag!

Og når jeg sier alle så mener jeg alle...venner og fiender...ja helst alle mine tallrike fiender, dess mer ubarmhjertige, hevngjerrige og nådeløse dess bedre!!!

JOIN TODAY baby...du vil aldri angre på det!

Sensasjon! Nytt kapittel i eventyret!

Jeg har herved den glede å presentere et aldeles splitrende nytt sujett til neste kapittel i eventyret mitt!!!

Eg stridde og badla meg heimover i robåten
med ei flaske bonkelippetasselupp på leppa i sprengfull sørpe og nordavind
mens jeg snudde meg mot babord og hosta sjenert mellom bena til en liten kalvetass fra Tromsdalen som sto og strironket så vakkert i solnedgangen......'


''Fiskeknøff i luken ! ropte Gud med en fortøyd mine og plystra
en stripe morgensnafs aka sleikefarewell i den heslige nesevingen på Stompe Snøball
som sto og jogga som et ravnedyr på ettbens korkebluss og hompa og spratt med suppe i sokkelomma ... a la sitt store idol KJ der i styggveret .

Jeg hiller deg med buksekyss i nepa dude! ropte jeg tebars att...
og flasha en slumpatteboy med kosten på nesa i sørpa så strikkepinnene flaksa veggimellom og gutlarven  nippa desperat etter utgangen ... mens min mor lå langflat og spydde som et sponhelvete gone bananas på en dreambaby på stripa i Vadsø, den sleipe fuckings floksa.

Jeg miger med påholden tisseladd i strupen på Jens Stoltenberg
der den rompenedspælte fysjomsleipa vralter så lekkert med hestestøvletter
i de søppforluskede fotsporene til sin far, den kanondrita pisskorrupte slasken og trollskallen som jeg snyter meg i ræva med big time any time baby!

Så giftet jeg meg i las vegas med en marsipangris som het Kokosylte Nøffeladd den 7 af Juleballheia, og deretter dro vi på bryllupsreise fra Jernbanetorget til Furuset med IKEA-bussen og tilbake igjen, uten luskebass i håret engang hurra!

Dikt på nynorsk!

Oppegget av Anne Torheim som trøtt og stedig, nei støtt og stadig legger ut dikt på nynorsk i det fallerte kråkereiret Litteraturbloggen synes jeg ikke denne bloggen kan være noe dårligere, så jeg har hostet opp et dikt jeg også ... inspirert av nattens festlige eskapader som ble avsluttet mellom de barmfagre ...i hvert fall fagre ... lårene til en hore hihihihi!

Diktet har jeg tenkt å innlemme i min neste diktsamling som jeg har kalt;

Det var den sumaren eg knulla mor mi!


Her er herligheten:


Du lyt ikkje sleika ein tøffel i sønnavind.


Stille xom ein sommermus eg dyppar

mine svimeslåtte tær i sviskekompott

Jau eg hugsar det so vel!


Det var den dagen  jeg satt og trallet så sårt bak en tallerken av nylon

jeg listet meg så pent på tå mot en knallbesatt Hitlerpus som satt og spiste Yatzy---

før jeg kokka en røvarfjert på en sistefitteboy som frekt drev og smughostet øksehugg på ein grisargut frå Kyrksæterøra.

!!!!! kvapp det or grisen.

Det romla stygt frå noko i baken. Jeg kikket forstenet opp.

Vårherre sto bak vedskjulet og ronket som en villmann mens han lo og slo seg på knærne. Det bent fram stinket stram fittelukt av rundpult hønsefitte fra den gamle gudemikkelen.

Du lyt faen ikkje sprengje småsild uten klokke ditt svin! kauka han.


Då vende eg meg om og ulpet syv kilo kirkesnørr i grava hurra!!!!

So fitla eg meg heimatt med litt søtlig torsketøys i øyret og suppetipappe bombelom i hatten!

Stian Landgaards sci fi-fantasier.

Stian Landgaard søker i et innlegg skrevet i egen blogg;

Fantasylitteratur som middelaldersk eskapisme

http://www.landgaard.no/2006/04/24/fantasylitteratur-som-middelaldersk-eskapisme/#comments

og deretter postet i Litteraturbloggen gjennom en analyse av sci fi eller fantasilitteraturen å beskrive denne litteraturen som banal, endimensjonal og disneyfisert. Etter å ha lest innlegget kan det trygt konstateres at Landgaard tydeligvis ikke har lest mye science fiction litteratur selv...

''Et vesentlig aspekt ved å lese skjønnlitteratur er å kunne transcendere den generelle situasjonen man befinner seg i. Men denne overskridelsen trenger ikke å være eskapistisk; den kan godt være motivert av leserens søken etter opplevelser og visdom som er relevant for nettopp hans liv. Fantasy, blant annet, gir derimot leseren en mulighet til å flykte til en enklere verden. ''

Dette stemmer bare for en viss egen lokal genre innenfor fantasylitteraturen; nemlig heltedramaer med mytologi, tanker og moral hentet fra middelalderens begrepsverden ... eller slik vi oppfatter den.
Dette dreier seg som regel om ganske banal ensporet litteratur skrevet for tenåringer, fylt av action, vold og spenning.

Men det finnes en ganske annen type fantasy eller sci fi-litteratur, nemlig den som pretenderer å undersøke hva som skjer med mennesker i andre miljøer og konstellasjoner enn den vi møter i vår jordiske hverdag, der de litterære skikkelsene stilles overfor problemstillinger og situasjoner som er ganske annerledes enn vi opplever i hverdagen. Dette er ingen eskapisme til en enklere verden, snarere til en mer komplisert verden ... og alltid til en annerledes verden.

Denne litteraturen har helt andre ambisjoner enn å underholde, dens pretensjoner er å skape nye, ukjente, annerledes miljøer som det kunne være mulig for mennesker å leve i, bedre og sunnere samfunn der andre lover og regler og mål for menneskenes liv gjelder, og avdekke og vise hva som hender  med menneskene i slike samfunn.

Skjønt noen av disse bøkene er dystopier som søker å advare mot hva som kan skje med samfunnet under visse omstendigheter, de er advarsler mot visse typer samfunn, eller mot tendenser i samtiden.

Selv har jeg hatt stor glede og utbytte av å lese sci fi-berømtheter som Clifford D. Simak, Kurt Vonnegut, Ray Bradbury, Doris Lessing, Tor Åge Bringsværd og andre forfattere som skriver fantasy.

Jeg tør vedde på at Stian Landgaard ikke har lest meget av denne typen fantasylitteratur, siden hele hans innlegg bærer sterkt preg av fordommer og uvitenhet om denne litteraturens eksistens.

Dagens kommentar fra Litteraturbloggen!

''He-he, og jeg som prøver å gjøre selve krimsjangeren til noe høyverdig. Jeg er vel ikke bare modig, men sprøyte gal.''


Roar Sørensen

http://egeland.litteraturbloggen.com/2010/08/17/boknytt/


U said it pal...men det er ett adjektiv for meget her...guess hvilket..

Bloggen min er nå i full gang med å erobre verden!

Se her da ... se på denne sensasjonelle oversikten ... fra Norge til Japan til Russland, India og Indonesia ... OVERALT sitter det mennesker helt fjetret av begeistring , helt trollbundet  og skjelvende av vill og uhemmet fascinasjon og jubel og glede og leser bloggen til Poetrixx!!

Ja den fenomenale foss-sprengende kraften i mine ord er så sterk og medrivende at den til og med trenger gjennom språkbarrierene ..;spiller ingen rolle om jeg bare skriver på norsk, folk i andre språkgrupper skjønner det likevel!

Dette er så vidt meg bekjent aller første gang et slikt fantastisk fenomen har funnet sted på jorden!
Det er jo helt utrolig, tenk at jeg har ordet sånn i min makt at likegyldig hvilket språk jeg uttrykker meg på så forstår folk det ... og ikke minst lar seg begeistre og rive med!

Ja det var det jeg visste!

Det er nå bare a matter of time før denne gutten er verdensberømt og på alles lepper ... der han hører hjemme! Hurra!

Look at this:

Norway (NO) 378


Thailand (TH) 105

Sweden (SE) 30

Philippines (PH) 17

United States (US) 9

Europe (EU) 2

Denmark (DK) 2

Russian Federation (RU) 1

United Kingdom (GB) 1

Japan (JP) 1

India (IN) 1

Taiwan (TW) 1

Indonesia (ID) 1

Greece (GR) 1

Germany (DE) 1

Dagens kommentar fra Litteraturbloggen!

'' Da jeg var liten begynte jeg alltid å gråte når folk sa at jeg aldri kom til å få lest alle bøkene i hele verden. ''

Caterina Cattaneo.


http://cattaneo.litteraturbloggen.com/2010/08/18/gotisk-gr%c3%b8ss/#comment-25


Hæhæhæhæhæhæhæhæhæhæ!!!!!!

Riv ned denne helvetes skandalen!

I går var jeg og gikk rundt i oslos gater via Google map, og fikk da for første gang et skikkelig overblikk over Norges nye nasjonale praktbygg og stolthet, Operaen.

Men Herre min Kristus i Faderens himling i helvete for et støgt operabygg dette snøhettafirmaet har tegnet da ... det ser jo ikke ut med sine kantede og pisskjedelige funkisvinkler ... hvorfor kunne de ikke gjøre som Jørn Utzon i Sidney og lage et VAKKERT  og estetisk tiltrekkende bygg med harmoniske og dristige kurver og linjer når de først skulle smelle av så mange milliarder og ødelegge havna i oslo?

Hva skal vi med denne helvetes operaen i det hele tatt ... etter hva jeg forstår er det bare en finkulturell lekestue for den dølle frognerfiffen og andre rikmannskakser på vestkanten, som til sterkt subsiderte billetter betalt av alminnelige skattebetalere driver og jåler og viser seg fram for sine likesinnede ignoranter mens de sløvt og uinteressert sitter lidende og og knasker beroligende tabletter og halvsover seg gjennom de infernalske gaulene fra juggelbesatte og oversminkede feite matroner som teatralsk framfører arier og andre kunstige og unaturlige samtaler som de synger istedetfor å snakke ... fra en totalt utdødd og forstenet kunstform, nemlig opera.

Nei ta og kjeppjag disse slappe kjerringene og nevrotiske fisefine ballerinaene på kulturhistoriens dynge der de hører hjemme og få noe skikkelig rockemusikk inn i kåken istedet!

Gi operaen til Greven og bandet hans Burzum, eller Gorgoroth eller Dimmu Borgir eller hva de nå heter alle disse death metal banda. De utgjør jo den ENESTE norske kulturelle yrtingsform som legges merke til i utlandet ... så hvorfor får ikke DE noen utmerkelser eller steder å utøve sin kunst, finansiert av den ellers så gavmilde og kulturpromotion-interesserte staten?

I'll tell u why, fordi de ikke har noen som representerer dem i de korrupte institusjonene som bestemmer hvem som skal få sitte ved bordet når den enorme milliardkaka som utgjør alle disse rause bevilgningene, stipendene etc. fordeles! Dette er naturligvis helt typisk det korrupte og pill råtne systemet i Norge, der bukkene som sitter konstant plantet på ræva ved havresekken tildeler seg selv de feteste kakestykkene.

Men  aller helst burde selvsagt hele sulamitten bare rives sønder og sammen og lempes på dynga, slik at den ikke får skjemme ut bylandskapet mere!

Brev fra president Barack Obama!

Se det fantastiske brevet som dumpet ned i mailboxen min nettopp, fra presidenten i USA! d

Det er tydelig at ryktene om bloggen min har spredt seg lynkjapt over alle hauger og kontinenter allerede, siden selveste presidenten av Amerika tar seg tid til å sette seg ned og skrive til meg!

Her er det sensasjonelle brevet:


Good afternoon, Your honerable exellency Mr. Poetrixx.



Shortly after taking office, I put forward a plan to end the war in Iraq responsibly. Today, I'm pleased to report that -- thanks to the extraordinary service of our troops and civilians in Iraq -- our combat mission will end this month, and we will complete a substantial drawdown of our troops.

Over the last 18 months, over 90,000 U.S. troops have left Iraq. By the end of this month, 50,000 troops will be serving in Iraq. As Iraqi Security Forces take responsibility for securing their country, our troops will move to an advise-and-assist role. And, consistent with our agreement with the Iraqi government, all of our troops will be out of Iraq by the end of next year. Meanwhile, we will continue to build a strong partnership with the Iraqi people with an increased civilian commitment and diplomatic effort.

A few weeks ago, men and women from one of the most deployed brigades in the U.S. Army, the 2nd Brigade Combat Team, 10th Mountain Division, returned home from Iraq. The Vice President and Dr. Jill Biden were at Fort Drum to welcome the veterans home and spoke about their personal experiences as a military family:

Our commitment to our troops doesn't end once they come home -- it's only the beginning. Part of ending a war responsibly is meeting our responsibility to the men and women who have fought it. Our troops and their families have made tremendous sacrifices to keep our nation safe and secure, and as a nation we have a moral obligation to serve our veterans as well as they have served us.

That's why we're building a 21st century Department of Veterans Affairs. We've made one of the largest percentage increase in the VA’s budget in 30 years, and we're dramatically increasing funding for veterans' health across the board. In particular, we're delivering unprecedented resources to treat signature wounds of today's wars—Traumatic Brain Injury and Post-Traumatic Stress Disorder.

Our sacred trust to take care of our veterans goes beyond simply healing the wounds incurred in battle. We must ensure that when our veterans leave the Armed Forces, they have the opportunities they need to further their education and support their families. Through the Post-9/11 GI Bill, some 300,000 veterans and families members have pursued a college degree. Others are taking advantage of job training and placement programs.

My Administration will continue to do our part to support the brave men and women in uniform that have sacrificed so much. But supporting our troops and their families is not just the job of the Federal Government; it's the responsibility of all Americans.

As we mark this milestone in the Iraq war and our troops continue to move out of Iraq, I hope you'll join me in thanking them, and all of our troops and military families, for their service.

Sincerely,

President Barack Obama

Roar Sørensen hamret i hjel med tresleiv på Filippinene????!!!!

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=563959


``Bevæpnet med en revolver skal nordmannen ha tvunget to kvinnelige gisler til å kle seg nakne foran ham. Også en mann og en yngre jente ble holdt som gissel, opplyser det lokale politiet til VG Nett.

Ifølge politiet i mannens hjemby har nordmannen holdt de fire personene fanget hjemme i huset sitt i omtrent et døgn før drapet skjedde. Da klarte gislene sammen å frata ham våpenet.

I basketaket som oppsto, ble nordmannen først slått i hodet med en tom ølflaske. Deretter ble han stukket flere ganger med en kjøkkenkniv, ifølge politirapporten. Et av gislene, en 16 år gammel jente, har innrømmet at hun utførte drapet. Tilståelsen er gjengitt i flere filippinske medier.

De tre andre som ble holdt fanget hos nordmannen, er en 35 år gammel mann, en 38 år gammel kvinne, og en 12 år gammel jente. Alle skal være i slekt. De involverte skal ha vært på besøk hos nordmannen i en periode før drapet skjedde.''

``
Her åpenbares sannheten i all sin sjokkerende gru ja...den stakkars azimut var så desperat at han truet damene med revolver til å kle av seg hahaha...det var den eneste måten han kunne få seg sex på...også en 12 årig jente da ...?!

Det går btw forlydender nå om at han ble drept med kniv og gaffel og til sist knocket i hjel med ei tresleiv i skallen som takk for maten...

Images fra mitt liv som street junkie.

Før i tiden var jeg en av hovedstadens mest beinharde, beryktede og nedrocka narkiser og nålesvingere og rulet Plata som eneveldig konge og tyrann.


Jeg kjente en vill sinnsyk og demonisk urkraft rive og sprenge seg vei opp fra min sønderslitte mishandlede sjel ... strømme og fosse seg fram gjennom mine årer og koke og flamme som helvetes fuckings ildtunger i den halvt ihjelslåtte og dopsprengte hjernen min... og alle sprang som gale i full panikk straks de så meg hohohoho!!!

Japp det var en jævla festlig tid som gatenarkoman!

Men til sist måtte jeg dessverre bare gi opp denne morsomme og interessante geskjeften fordi intet narkotikum biter på meg lenger nå ... jeg kjenner ikke en døyt uansett hva og hvor mye jeg dytter i meg!

Da det for en tid tilbake ikke nyttet å sprøyte inn uhumskhetene mere gikk jeg over til å hamre inn speeden og heroinen med spett rett inn i armene, men da dette også mistet sin effekt gikk jeg så over til å skyte ren batterisyre ... som jeg bare dundret rett inn i halspulsåra med dobbeltløpet pumpehagle.

Dette gikk fint en tid, men etter en stund måtte jeg gå over til ladninger avfyrt med en Carl Gustav kanon som jeg hadde stjålet på Heistadmoen og skyte ti påfølgende hundregrams ladninger rett inn i skallen så hjernebarken flagret ned i ryggraden og tilbake igjen for å kunne kjenne noe!

Men nå funker ikke det heller mere ... jeg har rett og slett ikke mottaksapparat igjen i kroppen som kunne ha registrert disse kjemiske stoffene; sist jeg var hos legen og tok røntgenbilde av hodet fant han bare et svart rykende krater igjen der det skulle vært hjerne...

MEN som ekte gategutt og halvdrukna fjæraflyt fra havgapet i Finnmark står æ han av, ka fan hahahaha...

Kunsten å overleve som overmenneske i den umenneskelige sumpen kalt samfunnet.

Stian Landgaard stiller noen betimelige eksistensielle spørsmål via sin romanfigur og alter ego Christian Winther i romanen Herrer i åndenes rike ( Herre for en elendig tittel da mann??!!)


Vi refererer fra referatet:

Høsten 2003 vender Christian Winther tilbake til Tromsø etter flere år i Bergen, og han har planen klar. Etter masterstudiet skal han skrive Norges første doktoravhandling i filosofi om den tyske tenkeren Friedrich Nietzsche, som med sine omstridte skrifter utfordret århundrelange oppfatninger om moral og sannhet i Vesten.

Samme høst innføres Kvalitetsreformen ved landets universiteter, og når forskningen underkastes både staten og markedets behov, har ikke Nietzsches fundamentalkritikk lenger noen plass i solen. Christian mener at det er filosofien som må bestemme politikken, ikke omvendt. Han prøver derfor å mobilisere studentene, som i hans øyne er Herrer i åndenes rike, til kamp mot det voksende byråkratiet som truer den akademiske friheten.

Men som selverklært nietzscheaner har Christian mange kamper å utkjempe, også utenfor universitetet. Han konfronteres med konsekvensene av sin filosofi når han forfører sin beste venns kjæreste, og han innser at hans nihilisme og svakhetsforakt truer forholdet til alle rundt ham, ikke minst til hans yngre bror, Arne.

Etterhvert som konfliktene tilspisses, bygger det seg opp mot en tragedie, og Christian må uvegerlig spørre seg: Er det mulig å bli et overmenneske og samtidig bevare sin menneskelighet?``

Nei selvsagt er det ikke det!

Da fortsetter du med å være et alminnelig menneske, og ikke noe overmenneske. Det det er om å gjøre er naturligvis å etablere en overmenneskelighet, og bevare denne i kampen mot alle de alminneliege noksagtene som uvegerlig, helt automatisk og styrt av dere egne overlevelsesinstinkter vil forsøke å rive deg ned til deres nivå.

Og denne kampen vil de naturligvis vinne, gjennom forskjellige metoder som alle har det til felles at de portretterer deg som et dårlig eller mislykket menneske, siden du ikke er som dem. Du har i deres øyne ikke RETT til å være bedre enn dem og oppleve livet og verden annerledes, uansett hvor mye du har kjempet for dette, og likegyldig hva det har kostet deg av personlige ofre.

Derfor må din hardt tilstrebede frihet kamufleres. Du må LATE som om du er en av dem, samtidig som du fortsetter din overmennesketilstand i det skjulte ...i et hemmelig liv så og si.

Jfr. Dag Solstads tese om å leve et inautentisk liv.

Enten det, eller isolere deg. Eller flykte fra hele sulamitten,som jeg har gjort...

Charles Bukowski om skriving. Don't do it!

Her er noen velvalgte visdomsord og utmerkede råd av den godeste Charles som nittini prosent av norske forfattere burde lagt seg på minne og fulgt, slik at verden hadde vært spart for det banale surret som ustanselig renner ut av deres sløve forstyrrede hjerner:

if it doesn't come bursting out of you


in spite of everything,

don't do it.

unless it comes unasked out of your

heart and your mind and your mouth

and your gut,

don't do it.

if you have to sit for hours

staring at your computer screen

or hunched over your

typewriter

searching for words,

don't do it.

if you're doing it for money or

fame,

don't do it.

if you're doing it because you want

women in your bed,

don't do it.

if you have to sit there and

rewrite it again and again,

don't do it.

if it's hard work just thinking about doing it,

don't do it.

if you're trying to write like somebody

else,

forget about it.

if you have to wait for it to roar out of

you,

then wait patiently.

if it never does roar out of you,

do something else.



if you first have to read it to your wife

or your girlfriend or your boyfriend

or your parents or to anybody at all,

you're not ready.



don't be like so many writers,

don't be like so many thousands of

people who call themselves writers,

don't be dull and boring and

pretentious, don't be consumed with self-

love.

the libraries of the world have

yawned themselves to

sleep

over your kind.

don't add to that.

don't do it.

unless it comes out of

your soul like a rocket,

unless being still would

drive you to madness or

suicide or murder,

don't do it.

unless the sun inside you is

burning your gut,

don't do it.



when it is truly time,

and if you have been chosen,

it will do it by

itself and it will keep on doing it

until you die or it dies in you.



there is no other way.



and there never was.
 
 
 
http://oldpoetry.com/opoem/show/43542-Charles-Bukowski-So-You-Want-To-Be-A-Writer

Poetrixx som leder av Litteraturbloggen!

Hva kommer til skje med Litteraturbloggen nå ?

Denne bloggen som med sin overlegne plattform har så fabelaktige forutsetninger til å bli Norges beste litteratursted ligger nå brakk som en kirkegård, og det er helt utrolig å ha vært vitne til det blodbadet og den vandalismen som den har blitt utsatt for de siste dagene.


Lets face it...Roar Sørensen er helt inkompetent som leder der ... han er en diktator av aller verste skuffe, totalt uten evne til å ta over seg kritikk eller innrømme feil og skylder konsekvent på alle andre... han forandrer hele tiden reglene etter som det passer ham, eier ikke sosiale antenner og kjører over folk som en bulldozer ... ingen vettuge folk finner seg jo i slikt!

DEN BLOGGEN ER FERDIG HVIS IKKE HAN SKIFTES UT!

Jeg synes det er synd og skam at et slikt fantastisk konsept skal lide en så skjendig død bare på grunn av staheten og inkompetansen til en enkelt mann.

Så jeg vil tilby meg å overta som leder der!

Gi meg tre måneder til å skape om LB til en herlig sprudlende oase av kunst og kultur.

Har jeg ikke greid det inntil da, så spark meg!

Hva sier dere, er dere enige i dette forslaget?

Nødhjelp til en blogg som ligger for døden!

Berømt, berømmet og elsket for min store raushet, gavmildhet og lojalitet som jeg er overfor mine venner ( i motsetning til en viss slesk og slu hyene, illojal fucking forræder og troløs opportunist hvis navn ikke her skal nevnes) har jeg i mitt storsinn besluttet meg for å gripe inn og forsøke å assistere Litteraturbloggen og dens opphavsmann med litt litterær førstehjelp!

Den stakkars Roar Sørensen har nemlig lagt ut et nytt kapittel fra sin nye roman. .. og ikke EN eneste kommentar har noen latt tilfalle innlegget på nesten 24 timer! Bloggen er forøvrig like levende som ei overkjørt spekesild som ei skabbete bikkje fra slummen i Angeles har pissa på.

http://roarsorensen.litteraturbloggen.com/2010/08/16/kirot-avenue-kap-24/.

Dog er ikke dette uten grunn selvsagt, ikke engang hans nærmeste allierte og venner har funnet det opportunt å blamere seg ved å rose dette kapittelet, det blir tross alt for meget å be om og altfor pinlig å skulle forbindes med slikt crap og man har jo sitt gode navn og rykte å ta hensyn til.

Men det har som kjent ikke jeg, så jeg trenger ikke ta noen slike borgerlige hensyn ... jeg er fri til å si nøyaktig hva jeg vil i alle sammenhenger. Og dette kapittelet er jo under enhver kritikk selvsagt, det er søppel nesten fra ende til annen ... men bare nesten, for selv denne ubehjelpelige smørja inneholder avsnitt som det kan være mulig å bygge videre på.

Og det er nettopp dette jeg har gjort; jeg har tatt enkelte avsnitt fra dette kapittelet og merget dem sammen med avsnitt fra Plutoniumsfabrikken og Ken Jensens sensasjonelle og geniale og derfor totalt ignorerte roman En seriemorder bekjennelser... tror jeg den het ... og krydret dette med noen vendinger fra mitt eget vokabular ... og her er resultatet!

«Dette dreier seg om mer enn helsen hans, doktor Bancil. Ikke engang sønnen hans visste at han hadde aids. Jeg kan godt få ham til å komme hit hvis De vil.» Han tok opp mobilen. «Han vil ha svar. Det samme vil familien hans i Norge. Bare De kan gi oss disse svarene.» Han vendte seg mot meg.

”Hva er Deres navn?”

Jeg kremtet fra sykesengen. – Mitt navn er Drygleik, sa jeg tilfreds.

– Snylge Drygleik.

Det føltes godt å ha et navn. Den thailandske legen var like rund foran som bak. En colaboks med hvit frakk. Han så undersøkende på meg.

– De ble overkjørt av en bjelleku i Bangkok?

– Ja, det stemmer.

Legen ga meg et strengt blikk. – Hvorfor?

Det var noe jeg ennå ikke hadde rukket å tenke på. En ambulanse hadde kommet. Jeg på båren, båren inn i bilen, bilen gjennom byen, byen … ja, den hadde jeg ikke sett så mye mer til før jeg våknet her på sykehuset. Med bandasjer rundt bryst og hode, og den venstre armen i gips.

Det var varmt i rommet. Jeg svettet.'

– Jeg vet ikke, doktor.

Han rynket pannen. – Kanskje De bør se Dem for litt bedre neste gang. Og ikke plage uskyldige dyr på den måten.

– Det lover jeg, doktor.

– Hvor er De fra, forresten?

– Det vet jeg ikke.

– Hva mener De?– Jeg husker ikke. Alt ble … svart.

– Men De vet hvem De er?

-Jeg tror det.– Tror De det?

– Ja, jeg tror jeg er Snylge Drygleik.

– Fra?

Jeg tenkte meg om. – Det vet jeg ikke, doktor.

– Mener De at De har mistet hukommelsen?

– Det virker sånn. Og fisringen min også...faen så vondt det gjør der bak!

– Er De helt sikker på at De ikke vet hvem De er?

Med den høyre armen plukket jeg forsiktig ut visittkortet igjen. Nå så jeg at det var forsynt med thailandske, offisielle stempler. Jeg smilte håpefullt. – Kongen av Thailand?

Legen bøyde seg fram og strøk fingeren over håndleddet. Han nikket. «Muligens.»

«Hvorfor skulle patologen unnlate å nevne mitt navn i rapporten?»

«Jeg vet ikke, Mr. Snygleik.»

Han la armen ned. «Hvor lang tid hadde han hatt igjen, om han ikke var blitt drept?»«Det er vanskelig å si.»
«Jeg fant navnet Deres på noen resepter, doktor Bancil. De var Mr. Kåfjords personlige lege, ikke sant? Og De heter egentlig Gørrbjørn Hesteslam?''

«Ja.»

«De visste at han hadde aids.

«Kunne de ha gjort det?» Smittet ham med det?''

«Ja, selvfølgelig.»


Den spinkle mannen som sparket opp døren til operasjonssalen, brukte ikke truse, noe han var alene om å vite. I hendene holdt han en eikestav.

“Azimut, jeg har kommet for å drepe deg!” Stemmen runget gjennom hans eget hode, men også bare der; han var nemlig stum – til tross for at han nettopp hadde snakket. Dette forekom ham underlig, men han kunne ikke si noe på det.

Etter det som hendte i Mojave-Ørkenen, bestemte Den truseløse seg for å returnere til Thailand. Han ankom til kongeriket for noen uker siden og hadde brukt tiden på å kjempe seg tvers over landet. Og nå sto han altså her, ansikt til ansikt med den verste bakstikkeren av dem alle – Azimut the cockrocker, sodomittenes konge.

“Drep den skitne hunden!” hylte Azimut fra sin sykeseng.

JEG er verdens beste forfatter!!!!

Så det så ... bare fuck dere til køys i rennesteinen der dere hører hjemme, hvis dere ikke engang begriper denne enkle og selvinnlysende sannheten!

HURRA!!!! Hvilken HERLIG DAG! Livet er skjønt dere!

Brevet fra Cappelen angående manuset mitt er endelig kommet! I nesten tre måneder har jeg bitt negler ned til fotfestet på både fingre og tær, og ENDELIG kom den fantastisk DEILIGE beskjeden jeg så lenge har ventet på hohohoho. Les og nyt:



''Takk for den innsendte førstedel av manuskriptet med tittelen Jappe Snetass og jakten på den forsvunne korketrekker.

Vi har vurdert manuskriptet med interesse, men er dessverre kommet til at vi på grunnlag av det innsendte ikke finner å kunne gå inn i et nærmere samarbeide med tanke på en utgivelse i bokform. Vi er lei for at vi ikke kan gi det en skriftlig konsulentuttalelse, men på grunn av den store mengden innkomne manuskripter er det bare et fåtall som får det.

Igjen, takk for at du tok kontakt.


Med vennlig hilsen

Cappelen Damm AS

Redaksjonen for norsk skjønnlitteratur


Eva Grøner (sign.)

Redaktør''
































:

Dagens sensasjonelle kommentarer!

Fra  En litterær dynamittsensasjon!!!

poetrixx sa...


Ja for satan Ken det må du absolutt gjøre!



Kanskje du kan ta de beste partiene fra denne boken her og spinne rundt dem eller inkorporere dem i storyen...for du har vel ikke gitt ut dette her ennå...eller uansett er det jo bare utgitt på eget forlag som ikke solgte noe særlig?



Jeg er allerede blodfan og kommer garantert til å kjøpe den boka, og reklamere som bare helvete for den!



Du kan uten tvil bli den nye litterære sensasjonen i Norge...selv ikke dette korrupte dustelandet kan vel greie å drepe et slikt talent...nei det er umulig, du er en vulkansk kraft som bare venter på å bryte ut og kvele alle disse noksagtene i brennende kokende lava!



Du har frekkheten, energien og visjoner nok til å gjør deg ustoppelig!



15. august 2010 11:51

Anonym sa...

Poetrixx!

Jeg fikk ikke svar på hvor mange ganger dere var lobotomert. Har dere kommet ut av tellinga?



15. august 2010 12:03

Anonym sa...

Til den anonyme angående den lobotomeringen: Kanskje du har lyst til å knulle oss begge med strap-on, samtidig som du runker og suger oss? Hoho! Så kan vi etterpå ta deg i begge hull, dampende pikker som stempler inn og ut med en villskap du sjelden påtreffer utenfor aperiket. Men så er vi også aper, bavianer, klodrianer, lobotomerte noksagter som ikke skal komme her og være kuk mot kvinnekjønnet. Håh-håh?



15. august 2010 12:08

Anonym sa...

Poetrixx!

Hjernedød altså! Jeg hadde mine mistanker, men er nå overbevist etter å ha lest svaret ditt.



15. august 2010 12:20

poetrixx sa...

''Poetrixx!

Jeg fikk ikke svar på hvor mange ganger dere var lobotomert. Har dere kommet ut av tellinga? ''



har du kommet ut av tvangstrøya?



watch out...gutta på dikke dikkemark driver og leter etter deg...



15. august 2010 12:21

poetrixx sa...

nei ken...disse gamle innrøkte røyene får du som den ekte gentleman du er ta deg av og bare knulle vettet av dem så kjønnsleppene hopper av ledd for min del...det er grenser selv for meg, for hva jeg vil befitte meg med...



15. august 2010 12:23

Anonym sa...

Poetrixx!

Hvor gammel er du? 14? 15?



15. august 2010 12:25

Anonym sa...

Anonym den 1.

Lobotomi, det var en god idè! Tar med drill på turneen min også. Noen gjør seg bedre som levende død. Yes, takk for tipset!



Ken den 2. av Tromsø og omegn. Hvis du et sekund tror du får tak i samekniven min, som en gang i tiden tilhørte min gode og trofaste venn, poetrix den villfarne av Hammerfest, så får du tro om igjen.



Snart blir det sløyefest på Nordkalotten. Jeg gleder meg på vegne av de nå altfor søvnige feministene som snart vil våkne, og klappe villt og uten hemninger, til alle storsnuta pennevenner, i en viss blogg jeg ikke på noen måte tør å si navnet på...



15. august 2010 12:28

Anonym sa...

Hvor er Sirenia og Fauske i dag? De liker jo og pisse litt her og der, og denne bloggen er jo en dass.



15. august 2010 12:30

Anonym sa...

Denne bloggen er jo en dass, sier du, og likevel kommenterer du her? Ja, vi har alle behov for å drite. Åpne opp nebbet nå, lille koprofag, så skal du få tuten full. Wraghnnnnhhhh!!!!



15. august 2010 13:50

Anonym sa...

For å bedømme denne teksten fra et objektivt ståsted: Pretty bad. Formuleringen er helt middels, innholdet er totalt forutsigbart, handlingen er alt for langsom, beskrivelsene er mer perverse enn de er morderisk, og det hele blir egentlig mer en "fortelling" om en morbid fascinasjon for nekrofili enn en historie om en jævla seriemorder. Oppå alt er det hele også sterkt inspirert av og noen steder direkte plagiert fra både hhv. Dexter og Manson, hvor sistnevnte inspirasjonskilde ikke engang samsvarer med fortellingens innhold. Hva i alle dager har et hakekors å gjøre midt inni her? Det er ingenting verken før eller senere i teksten som utdyper dette, eller underbygger det sådan, det bare står der midt inni en tekstramse og får enhver skuffet leser til å tenke Manson. Hvilket igjen bare trekker leseropplevelsen ned enda flere hakk, ettersom forfatter på langt nær klarer å fascinere eller imponere på samme måte som den beryktede hakekors-Manson.



Så, totalt sett er ikke dette mer enn hva man kan forvente av en middels skolestil på ungdomsskolen, kort fortalt. Det hadde overhodet ikke holdt som en bok - altfor tamt og ALT for uoriginalt!



15. august 2010 13:58

Anonym sa...

Har du møkk i øra Poetrixx? Svar nå på det jeg spurte deg om, du er jo allvitende!



15. august 2010 14:00

Anonym sa...

Til den anonyme kritiker: Du kaller dette et plagiat av Dexter? Må jeg ha lov til å falle besvimet om av latter! Jeg skrev dette ti år før Dexter så dagens lys. Sjekk faktaene neste gang, så dummer du deg ikke ut med anal-ysen, jævla taper.



15. august 2010 14:03

Anonym sa...

Anonym gir 13.58 en altfor snill bedømmelse av dette åndsforlatte våset ovenfor.

Vulgært ordgyteri, plattheter hele veien,uten spenning, uten dynamikk, uten originalitet.



15. august 2010 14:23

Anonym sa...

Oi, oi, den traff visst skikkelig, den. Enhver litteraturbevisst sjel ville ha sagt nøyaktig det samme som meg, og tydeligvis er det ikke første gang du har hørt det. Du er jo umoden nok til å svare på en så lavmålsk, barnslig og direkte usaklig måte at du må stemple avsender som "jævla taper" for å ikke ta til deg sannheten. Dårlig tegn.



Uansett - hva gjelder "litteraturen" din er den fortsatt sterkt inspirert av diverse eksisterende mordere, fiktive som ekte. At du nå sier at Dexter ble til etter at du skrev dette, tviler jeg ekstremt sterkt på. Bevis det, eller innrømm at det var forsøk på et dårlig alibi. Hakekors-delen er også direkte malplassert i denne "storyen" din, så Manson-inspirert at det er flaut. Hva fikk deg til å gidde å vie en setning til dette? Putte det inn i historien i det hele tatt? Ser du ikke hvor dårlig det blir?



Hva gjelder formuleringen er denne, som allerede sagt, helt middels. Direkte dårlig er den ikke, men jeg vet om mange som skriver langt bedre. Dine evner på denne fronten går jo dessuten igjen flere steder, hvilket blant annet sees i svaret ditt her: "Må jeg ha lov til å falle besvimet om av latter!", eller den klassiske "anal-ysen"- hører du ikke idiotien i ordleggingen? Eller i det hele tatt fremleggingen. Dette er formuleringer du bør tenke over, ettersom det senker deg enormt langt ned som skribent - uansett hvor useriøst prosjektet ditt er. Å ta imot konstruktiv kritikk på en slik måte, vil få enhver etablert forfatter til å svarteliste deg.



Ellers hva angår teksten din, er det flere formuleringer du burde ha skippet. Rett og slett bare fjernet. Eksempler er stedene hvor du bruker blokkbokstaver, og det elendige "yummi in my tummy"-utsagnet som er meget hipt blant fjortiser. Følgende setninger er med på å trekke fortellingen desto lenger ned i sølen:

* Ja, for blanke HELVETE, det sprutet FAN meg rett i TAKET!

- Elendig setning, men også igjen totalt malplassert med disse blokkbokstavene midt inni setningen. Dessuten har du feilstaver "faen", og så langt det skal være grammatisk akseptabelt er du nødt å tilføye en apostrof bak ordet, slik: Fan'

* JEG SKAL DREPE DEG FITTE FORSTÅR DU DET?!?

- Her bommer du ikke bare på det grammatiske, ettersom det mangler komma mellom ordet "fitte", du bruker altså blokkbokstaver på en helt uegnet måte.



Bare to av fjorten eksempler.



Ett tips er at du går over hele fortellingen med lupe og rensker ut det verste, og så fjerner du det som er for irrelevant og dumt, og erstatter det med noe mer treffende. Kan ta tid, men er nok verdt forsøket. I forhold til fortellingens innhold er det jo også mye som ikke tilfredsstiller det du forsøker å oppnå, deriblant det faktum at det er nekrofili som er hovedkjernen i hele teksten der du heller prøver å beskrive en seriemorders liv og virke. For ar dette skal gå fra å være en obskur sexnovelle som heller kunne ha sklidd inn på en erotisk nettside under fanen "nekrofili" til å være det du faktisk ønsker at det skal være, en fortelling om en seriemorder og hans delikate mord, bør du som sagt fikse på ganske meget. Som ren nekro-erotikk er jo dette helt ok, men så er det jo faktisk ikke det du forsøker å gjøre det til heller. Ingenting her metter en dreven leser som er ute etter krim og morbide seriemordere, med mindre nevnte lesere har sterk feber eller er i bakrus nok til å godta ethvert makkverk.



15. august 2010 14:29

Anonym sa...

Oi, oi, den traff visst skikkelig, den. Enhver litteraturbevisst sjel ville ha sagt nøyaktig det samme som meg, og tydeligvis er det ikke første gang du har hørt det. Du er jo umoden nok til å svare på en så lavmålsk, barnslig og direkte usaklig måte at du må stemple avsender som "jævla taper" for å ikke ta til deg sannheten. Dårlig tegn.



Uansett - hva gjelder "litteraturen" din er den fortsatt sterkt inspirert av diverse eksisterende mordere, fiktive som ekte. At du nå sier at Dexter ble til etter at du skrev dette, tviler jeg ekstremt sterkt på. Bevis det, eller innrømm at det var forsøk på et dårlig alibi. Hakekors-delen er også direkte malplassert i denne "storyen" din, så Manson-inspirert at det er flaut. Hva fikk deg til å gidde å vie en setning til dette? Putte det inn i historien i det hele tatt? Ser du ikke hvor dårlig det blir?



Hva gjelder formuleringen er denne, som allerede sagt, helt middels. Direkte dårlig er den ikke, men jeg vet om mange som skriver langt bedre. Dine evner på denne fronten går jo dessuten igjen flere steder, hvilket blant annet sees i svaret ditt her: "Må jeg ha lov til å falle besvimet om av latter!", eller den klassiske "anal-ysen"- hører du ikke idiotien i ordleggingen? Eller i det hele tatt fremleggingen. Dette er formuleringer du bør tenke over, ettersom det senker deg enormt langt ned som skribent - uansett hvor useriøst prosjektet ditt er. Å ta imot konstruktiv kritikk på en slik måte, vil få enhver etablert forfatter til å svarteliste deg.



Ellers hva angår teksten din, er det flere formuleringer du burde ha skippet. Rett og slett bare fjernet. Eksempler er stedene hvor du bruker blokkbokstaver, og det elendige "yummi in my tummy"-utsagnet som er meget hipt blant fjortiser. Følgende setninger er med på å trekke fortellingen desto lenger ned i sølen:

* Ja, for blanke HELVETE, det sprutet FAN meg rett i TAKET!

- Elendig setning, men også igjen totalt malplassert med disse blokkbokstavene midt inni setningen. Dessuten har du feilstaver "faen", og så langt det skal være grammatisk akseptabelt er du nødt å tilføye en apostrof bak ordet, slik: Fan'

* JEG SKAL DREPE DEG FITTE FORSTÅR DU DET?!?

- Her bommer du ikke bare på det grammatiske, ettersom det mangler komma mellom ordet "fitte", du bruker altså blokkbokstaver på en helt uegnet måte.



Bare to av fjorten eksempler.



Ett tips er at du går over hele fortellingen med lupe og rensker ut det verste, og så fjerner du det som er for irrelevant og dumt, og erstatter det med noe mer treffende. Kan ta tid, men er nok verdt forsøket. I forhold til fortellingens innhold er det jo også mye som ikke tilfredsstiller det du forsøker å oppnå, deriblant det faktum at det er nekrofili som er hovedkjernen i hele teksten der du heller prøver å beskrive en seriemorders liv og virke. For ar dette skal gå fra å være en obskur sexnovelle som heller kunne ha sklidd inn på en erotisk nettside under fanen "nekrofili" til å være det du faktisk ønsker at det skal være, en fortelling om en seriemorder og hans delikate mord, bør du som sagt fikse på ganske meget. Som ren nekro-erotikk er jo dette helt ok, men så er det jo faktisk ikke det du forsøker å gjøre det til heller. Ingenting her metter en dreven leser som er ute etter krim og morbide seriemordere, med mindre nevnte lesere har sterk feber eller er i bakrus nok til å godta ethvert makkverk.



15. august 2010 14:29

Anonym sa...

Til den siste anonyme, med den lange kommentaren: Visst var svaret mitt barnslig og flåsete, men jeg svarte bare på samme måte som "kritikeren". Det er en kjent sak at jeg påbegynte denne boken i 1994 og skrev den ferdig i 1996, og at jeg gjorde den engelske versjonen i 1997. Spør Landgaard, for bare å nevne en person. Les konsulentuttalelsen som står på trykk i LB. Å påstå at jeg har plagiert Dexter, av alle ting, er nesten like tåpelig som å påstå at Dexter har plagiert meg. Jeg var først ute, med et helt tiår. Og hva er dette Manson-opplegget? Mener du seriemorderen Charles Manson? Eller er det en forfatter som heter Manson? Jeg kan selvsagt google dette, men det er nok best at du utdyper den der litt, i tilfelle et søk ikke gir konklusivt resultat.



For øvrig kan man skrive både fan og faen. I dette tilfelle et bevisst valg, fordi jeg oppfatter fan som mer aggressivt enn faen. Det kommaet før og etter FITTE, er utelatt med vilje, som et virkemiddel. Setningen blir skreket, uten tegnsetting. At du ikke forstår dette, gjør at jeg ikke uten videre kan ta resten av kritikken din for god fisk. Når det er sagt, medfører det riktighet at verket har klare mangler. Noen av disse er tilsiktet, andre ikke. De som tilhører siste kategori, bør selvsagt rettes opp i. Når det gjelder første kategori, har jeg fordummet verket litt for å tilpasse det hovedpersonens bakgrunn; det er tross alt skrevet som en slags selvbiografi. Historien er i stor grad skrevet som et fragmentarisk dagboknotat, der kun de viktige hendelsene er tatt med. Det er genuint, i tråd med hvordan noe slikt trolig ville se ut. Men det er ikke dermed sagt at det blir bra litteratur av det. Kravet til ekthet burde muligens ha vært fraveket for det litterære. Jeg kunne ha gjort boken mer intelligent og strømlinjeformet enkelte steder, men slikt er blitt gjort tusen ganger før. Jeg ønsket å komme opp med noe annerledes, og det har jeg gjort. Resultatet er, helhetlig sett, bra. To forlag ønsket å utgi dette, men et av dem våget ikke av hensyn til voldsnivået.



15. august 2010 14:58

Anonym sa...

Artig måte å ro deg unna på - du svarte så visst ikke på samme måte som jeg tiltalte deg på, og det vet du like godt som alle andre som leser her. Min kritikk av din tekst var totalt konstruktiv, noe du virkelig, i en alder av xx år og med en lang karriere som hobbyskribent bak deg, burde ha tatt for hva det er. Helt tydelig vil du ikke ta imot andres formeninger om dine skriverier så lenge det er i en uønsket retning, dvs en objektiv bedømmelse fra en kritikers side, ettersom du - likt en stolt liten unge som akkurat har lest seg å skrive - kun vil godta det som er av ønsket kaliber. Beklager om mine og andres meninger ikke er som du håpet på. Men hva forventer du av å publisere en uoriginal, tam tekst som denne? At folk skal bli så tatt på senga at de innbiller seg at det er bra? Nei, helgen er over og ølet er borte, ergo ingen unnskyldning til tåkeprat nå lenger.



"Ken Jensen" virker mer som et pseudonym, og om du er kjent på noen som helst måte tilsvarer det en D-kategori, noe som forklarer godt hvorfor så få vet om deg. Om det er tilfellet, har jeg ikke lest noe av deg, og vil ei heller gjøre det etter å ha sett potensialet ditt her (som er tilnærmet hva en ungdomsskoleelev kan prestere på tentamen), men dersom du faktisk skrev dette her for så mange år siden, sier det ingenting annet enn at den ene inspirasjonskilden din muligens ikke kan medregnes. Ergo er det i så fall andre du har latt deg påvirke av, noe som i hvert fall gjelder hakekors-delen din. Jeg spør igjen, hva har den med historien din å gjøre? Hvorfor så malplassert? Er "morderen" en nazist, liksom, eller hva pokker er poenget? Og selvfølgelig er det seriemorderen MANSON vi snakker om her. Charles Manson - ja.



For øvrig kan man IKKE skrive både "fan" og "faen". Helt fullstendig feil. At du ikke er bevisst dette, vitner jo om at du ikke kan ha fulgt helt med i norsktimene du må ha hatt? Dersom man skriver ordet 'fan' betyr dette en som er fan av noe(n), altså tilhenger/beundrer/groupie. Noe helt annet enn ordet faen. Skriver man derimot "fan'" med apostrof, er dette en forkortelse av faen, altså mer slik noen uttaler det, og kan fungere meget fint i en slik sammenheng som du prøvde på. Men IKKE UTEN apostrof, så lenge du vil holde deg innen grammatikkens simple regler. Og det vil du vel, eller? Men her stopper jo tydeligvis ikke din grammatiske svikt, for nå presterer du altså å si at du bevisst har utelatt komma mellom ordet "fitte" som et _VIRKEMIDDEL_? Og jeg spør; hva pokker får deg til å ta et slik uprofesjonellt valg? Eller er det nok en dårlig unnskyldning, bare? Ingen seriøse skribenter, som vil bli tatt alvorlig og appelere til sine lesere (endog hvor få de er), utelater bevisst vikig tegnsetting som hos andre kommer automatisk. Ergo kan det bare ikke stemme at du har gjort dette som et "virkemiddel", for det er ingenting her som er noe virkemiddel. Det er det motsatte. Man stopper opp fordi uttalelsen av ordet klinger feil, nettopp fordi et sentralt tegn er utelatt. At setningen blir skreket, har da vitterlig ingenting å si - om jeg SKRIKER at "NÅ SKRIVER DU ELENDIG, KEN JENSEN", så gjør jeg det da vitterlig med tegnsetting, iom at dette er i skriftform. Ellers blir setningen både feil, uleslig og ukorrekt.



15. august 2010 15:51

Anonym sa...

Videre presterer du å slakte hele kritikken min ved å bruke nettopp det overnevnte, noe som igjen er herlig dårlig tegn på din evne til å produsere litteratur. For den evnen er nesten ikke-eksisterende. Her påpeker jeg altså hvordan det norske språkets simple grammatikk fungerer, nettopp fordi du - i en tekst hvor du ønsker å fremstå seriøs - klarer å misse viktige grammatiske anliggender. Det at jeg påpeker dette, som du motsier med unnskyldninger i fleng, gir ifølge deg selv grunnlag til å forkaste min kritikk som useriøs. Haha. Beklager, men hvor mange avslag og refusjoner har du fått, siden du er så aggressiv overfor objektiv og relevant kritikk OG irettesettelser?



Ingenting her kvalifiserer til tittelen, eller tilnærmelsen, "slags selvbiografi", heller. Dette her en helt ordinær, dog uoriginal tekst om en nekrofil pervers mann som tydeligvis liksom er seriemorder. Hvis det er en krim du faktisk vil skrive, om en seriemorder, så har du virkelig mye både å omformulere og forandre på. For slik det ser ut nå, er det en platt sexnovelle og ikke en "biografi" om og av en seriemorder!!!



Du sier så at det du vil, er å "komme opp med noe annerledes, og det har jeg gjort". Ja, du har definitivt kommet opp med noe 'annerledes' - i form av en fullstendig treig, langsom, kjedelig, uoriginal novelle om en nekrotisk kar som forteller om sine sysler gjennom dagboknotater, som det tydeligvis skal være. Beklager, men virkelig: en thriller om en seriemorder er det bare ikke, uansett hvordan man snur og vender på det.



Det eneste som er morderisk med dette, er benevelsen om hakekorset - ettersom det får samtlige til å minnes Mansons "signaturer".



Var for øvrig ikke meningen å poste kommentaren to ganger, det skjedde en teknisk svikt der. Ellers; takk for å ta konstruktiv og objektiv kritikk så jævla voksent. :-)



15. august 2010 15:52

Anonym sa...

Jeg elsker konstruktiv kritikk, og jeg responderer alltid bra på det. I dette tilfelle er det "kritikk" som kommer fra en anonym ape på Internett. Og når jeg oven i kjøpet ikke er enig i det sludderet du lirer av deg i forhold til fan/faen og den tegnsettingen, sier det seg selv at jeg ikke kan forholde meg til resten av det du skriver. Etter min mening er du en sjalu hykler, et pinnsvin som setter ut piggene i møte med virkelig talent. Det at du tror at dette er krim, av alle ting, eller en thriller, viser hvor malplassert hele "irettesettelsen" din er. Det finnes ingen kategori for det jeg har skrevet. Det er noe helt nytt. Men anonyme noksagter og hobbyskribenter som deg forstår åpenbart ikke sånt. Spar meg for mer vås.



15. august 2010 16:05

Anonym sa...

Dessuten: Kjøp deg en ordbok og slå opp ordet "fan". Da vil du se at det kan brukes slik jeg har brukt det, din inkompetente liksomkritiker og pretensiøse litteraturuviter. Herregud, og jeg som nesten tok deg på alvor et lite øyeblikk! Hoho!



15. august 2010 16:27

Anonym sa...

Ken!



Er du virkelig ikke i stand til å se svakheten i setningene dine? Kjedsommelige og pinlige oppramsninger, uten språklig spenst og dynamikk, og totalt blottet for originalitet. Hvordan kan du forvente at vi skal oppfatte dette som litteratur?



Anonym ape på internett? Hvordan tror du at du selv fremstår i andres øyne etter svaret til anonym?



Arild



15. august 2010 16:29

Anonym sa...

Kjære "Arild", du bommer jo grovt på flere punkter, og likevel ber du om å bli tatt på alvor. Ser du ikke urimeligheten i dette? Du skriver at jeg har plagiert Dexter, til tross for at jeg skrev min tekst ti år før Dexter så dagens lys. Det utdraget du har lest ovenfor, har faktisk stått på trykk i en bok som ble utgitt i 1999 (En syk mann og hans tanker). Du påstår at man ikke kan skrive fan i betydningen faen. Som jeg allerede har fortalt deg, tar du feil. En profesjonell språkrøkter vet slikt, men du er bare en amatør. Så er det dette med fittekommaene. Du vet åpenbart svært lite om språklige og stilistiske virkemidler, enn si litterære virkemidler generelt. En hel haug med kjente forfattere har brukt dette både før og etter meg. Stephen King, Bret Easton Ellis … listen er lang, men hvorfor ramse opp flere? Du er åpenbart strengt begrenset av regelrytteri, og derfor har du ikke begrep om sann skrivekunst. Når man gjør et bevisst valg, er det ikke en grammatisk feil, men et litterært virkemiddel. Jeg forstår godt at du ikke evner å ta dette innover deg. Jens Bjørneboe sa at talentløse folk forsøker å holde geniet nede etter beste evne og med alle midler. Vit, dog, at du ikke har forutsetninger for å lykkes.



15. august 2010 16:46

Anonym sa...

Du misforstår Ken. Jeg, Arild er ikke den samme som skrev den lange kritikken av "stykket" ditt.



Arild



15. august 2010 16:49

Anonym sa...

Ken er ikke gutten som innrømmer at han er talentløs og dermed i de minste burde høre på gode råd.

Noen fremgang å spore i hans "litteratur" finnes ikke.Som det meste andre hos Ken Jensen, inkl.hans mentale utvikling, står alt på stedet hvil,omtrent på fem års stadiet.



Arild.



15. august 2010 18:54

Intervju med Norges siste forfatter.

http://www.youtube.com/watch?v=abmBKfjYqUk&feature=related

'' Det er avvikerne som driver historien fremover!

Hele vår kultur er skapt av forbrytere, vanvittige, pasienter, narkomane, pederaster, sodomitter og andre utstøtte.

Konsentrasjonsleirene og fengslene er bygget av pene skikkelige familefedre som pliktoppfyllende pisket fangene ihjel.

De som skaper noe, lever i grenseland og er uutholdelige for normale mennesker.

Og de pene bra menneskene er de virkelige psykopatene....OG DE SKAPTE DEN KULTURPARODI VI HAR I DAG!'' (Se hvor skyndsomt Haagen Ringnes skifter tema her hahaha!)

Hahahahaha this is my man!

HVA ville Jens Bjørneboe sagt om den vanvittige, den fullstendig avskyelige, ja bent fram forbryterske mangel på kultur og ånd som behersker ''kulturlivet '' i Norge i dag?

Der korrupte parasitter sitter med makten og sugerøret rett ned i havresekken...folk som ikke aner hva kultur dreier seg om...

A literary dynamite sensation!!!

Den nye ravende gale og spinnville kometen i norsk litteratur, rabagasten, provokatøren og morraronk ... nei ... joggeren Ken Jensen himself (uttales naturligvis som på amerikansk. Kenn Djennsn!) har latt seg overtale til å legge ut et utdrag fra sin roman fra et ekte norsk seriemordermiljø (finnes det slike miljøer ja?!) eksklusivt for KUN denne bloggen!

Dette er simpelthen helt FANTASTISK mine damer og herrer!

Spenn fast sikkerhetsbeltene og finn fram spyposene, for vi venter kraftig turbulens og en knallhard landing! Og må jeg be om den störst möjliga tystnad...

Her kommer: En morders memoarer? Kapittel 37.






Becky West. Det var hennes skyld. Alt var hennes skyld. Hun hadde fått meg til å glemme Anne. Jeg så på henne der hun red meg. Kroppen hennes var veldig pen. Synd å måtte skjære den opp (ikke egentlig). Men det fikk vente. Først skulle hun få skjenke meg en heftig orgasme.



"Kom igjen!" stønnet jeg. "Ri meg hardere!"



Becky bevegde seg fortere. Sengen knirket høylydt for hvert elskovsstøt. Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg likte det. Det var faen ete meg helt herlig. Til slutt ble hun så sliten at hun ikke klarte mer. Da la jeg henne på rygg og knullet henne steinhardt. Kuken forsvant til roten hver gang jeg kjørte den inn i den trange, lyserøde fitten. Brunsthylene hennes fylte meg med seksuell villskap hinsides alt. Jeg vætte fingrene mine med mitt eget spytt og begynte å gni klitorisen lidenskapelig. Det tok ikke lang tid før hun eksploderte i en kraftig orgasme. Neglene hennes boret seg inn i ryggen min, og hun vred seg i orgasmespasmer. Skjeden fikk ny fuktighet, og jeg merket at også jeg var nær ved å komme. Jeg trakk meg hurtig ut av henne.



"Sug meg!" kommanderte jeg, og stappet pikken i munnen hennes.



Becky sugde iherdig på penishodet.



"ÅH! ÅH!" rautet jeg.



Hun sugde hardere, og plutselig brast det for meg. Pungen trakk seg sammen og sendte ladningen av sted i voldsom hastighet. Spermen klasket mot ganen hennes, og hun begynte å hoste halvkvalt. Sæd rant ut av den ene munnviken. Jeg hadde heldigvis allerede fjernet penisen fra fellatiohulen hennes. Jeg så foraktelig på tispen. Jeg hadde egentlig lyst til å knuse oppsynet hennes der og da, men jeg tvang meg til å la være. Grunnen var at jeg kom på en mektig fin måte å drepe henne på.



"Gå og tapp i et boblebad, kjære. Jeg har en overraskelse til deg."



Hun hostet enda noen ganger, fikk tårer i øynene og gjorde så som hun var blitt fortalt, akkurat som ethvert kvinnfolk skal gjøre. Hun stilte ikke engang spørsmål ved hva slags overraskelse jeg hadde til henne, og det var bra. Hun var i sannhet en god hore.



Becky hadde et stort, hjerteformet badekar. Hun hadde allerede anbrakt seg i det da jeg kom inn på badet. Jeg hadde med meg en gul håndduk, som var pent brettet sammen. Denne la jeg fra meg på en stol som stod i det ene hjørnet. Deretter satte jeg meg i badekaret. Vi såpet hverandre inn. Jeg brukte ekstra lang tid på de faste, velformede brystene hennes.



Senere, etter boblebadet, men før vi skulle tørke oss, spurte horen hva slags overraskelse jeg hadde til henne. Det var da jeg slo henne i mellomgulvet av all kraft. Hun knakk sammen på midten, og benene hennes skjente til siden. Et lite øyeblikk lignet hun en slalåmkjører i ferd med å passere en port, så klasket hun i gulvet. Der ble hun liggende og hikste etter luft mens kroppen rykket til, som i epilepsianfall. Hun bar tydelige likhetstrekk med en sprellende fisk på tørt land. Jeg gikk rolig bort til den gule håndduken, tok frem Bowiekniven og vendte tilbake til tøsen. Dernest grep jeg tak i håret hennes og slepte henne ut i stuen mens hun gryntet av smerte; det er fascinerende hvilke merkelige lyder som kommer ut når man ikke har nok luft i lungene til å skrike.



Sparket tispen i korsryggen og hentet en kjøtthammer fra kjøkkenskuffen og knuste tennene hennes. Tok dernest en skjorte og stappet denne i munnen hennes og teipet igjen med isolasjonsteip. Ingen høye lyder kunne unnslippe henne, og det var bra, for jeg kunne ikke risikere å forstyrre naboene. Men jeg gav meg ikke med det. Nei, jeg teipet like gjerne benene og armene hennes fast i sengestolpene; soverommet, stuen og kjøkkenet utgjorde ett og samme rom. Hun prøvde riktignok å øve motstand, men jeg fyrte kneet en gang i mellomgulvet hennes og to ganger i ansiktet, slik at jeg kunne gjøre som jeg ville med henne. Et kvinnfolk blir aldri mer samarbeidsvillig enn når du gir henne en god porsjon juling.



Jeg skar opp det venstre kinnet hennes med Bowiekniven og slikket i meg blodet som strømmet ut. Deretter kuttet jeg av henne brystvortene og spiste dem. Ludderet sperret opp øynene i smerte. Hun skrek av sine lungers fulle kraft, men ingenting annet enn et svakt hvin trengte gjennom isolasjonsteipen. Brystvortene var svært seige. Jeg tygde på dem rett foran øynene på horen. Egentlig burde jeg ha stekt dem først, men det hadde jeg dessverre ikke tid til. Etter å ha svelget brystvortene skar jeg puppene av tasken. Disse drefset jeg i veggen så blodet sprutet. Det lød to våte klask da puppene traff veggen. Det var sannsynligvis mens jeg holdt på med å skjære dem av, at tøyten mistet bevisstheten. Det hindret ikke meg i å knulle henne i ræva. Naturligvis smurte jeg inn både rektumet og pikken med glidekrem før jeg trengte inn i henne. Anuset var trangt og godt, og det varte ikke lenge før jeg kom i en hårreisende orgasme.



Senere, da tispen vendte tilbake fra bevisstløshetens trygge favntak, risset jeg et hakekors inn i buken hennes. Deretter skar jeg av henne klitorisen og kjønnsleppene og slengte dette på kok. Sædblæren måtte tross alt få tid til å fylle seg igjen. I påvente av at så skulle skje, passet ingenting bedre enn et lite måltid.



Senere, etter at jeg hadde spist kjønnsdelene til tispen mens hun så på, skrekkslagen som en fjorten år gammel jomfru konfrontert med en åtte tommer lang pikk, krydret jeg den blodige fitten hennes grundig, for det meste med salt og pepper. Hun vred vilt på seg mens elver av tårer rant fra forvrengte, sinnssyke øyne.



"MMMMMMMMHHHHHHHHHHHHHHH!" skrek hun.



"MMMMMMMMHHHHHHHHHHHHHHH!" hermet jeg. "YUMMY! Becky. YUMMY! in my TUMMY!"



Jeg slikket fitten hennes langsomt. Tungen gled over området der kjønnsleppene en gang hadde vært. Begjærlig kjærtegnet jeg fitteåpningen med tungen. [AHH!] Smaken av blod fikk meg hard igjen, [YUMMY! in my fucking TUMMY!] og jeg begynte å fingerpule henne energisk. Snart erstattet jeg fingrene med pikken. Jeg trengte til bunns i henne. Dasket tasken hardt åherregudhvorhunfortjentedet. Kuken ble fort dekket av blod. Fingrene var også blodige. Jeg slikket dem rene. [YUM!-YUM!] Det surklet herlig fra tøytens fitte hver gang jeg kjørte pikken inn og ut av henne.



"Nå [AHH!] kommer [AHH!] jeg, [AHH!] kjære," hisset jeg mellom sammenbitte tenner. Jeg trakk meg ut av skjøgen og runket meg til utløsning; sæden sprøytet over maven hennes og de røde sirklene etter de avkappede brystene. Den ble liggende som små geléklumper på huden. Jeg lepjet i meg hver eneste livgivende dråpe. [YUMMY!]



{Den tøsen!}



"JEG SKAL DREPE DEG FITTE FORSTÅR DU DET?!?" Jeg grep Bowiekniven og kuttet opp brystkassen hennes så mørkt hjerteblod sprutet i taket som en geysir. Ja, for blanke HELVETE, det sprutet FAN meg rett i TAKET! Jeg stakk hånden inn i revnen i brystet og befølte de indre organene. Jeg trengte ikke være lege for å fastslå at den falske horen var død. Måtte hun råtne lengst inni HELVETE.

Norgesreklame a la Egeland.

Jeg sakser litt fra Tom Egelands aller siste innlegg i Litteraturbloggen,'' Litterær eksport'' ... http://egeland.litteraturbloggen.com/2010/08/14/litter%c3%a6r-eksport/ ...

der han gjør seg noen høyst overfladiske og lettvinte og som sedvanlig slavisk politisk korrekte og elendig gjennomtenkte og bare svadakopierte, tilleste betraktninger når han kommenterer litteratur og litteraturpolitikk, denne gangen av Norges eksport  av litteratur til utlandet ... ved å sammenligne forfattere som Ibsen, Hamsun og Undset med dagens norske stall av nærmest analfabetiske dyslektiske nobodys og noksagter som sitter og spikker juks og bedrag og blår i øynene på folk så pisset renner av dem og kaller denne daffe livløse likronkingen for litteratur.

''Tenk på Henrik Ibsen, Thor Heyerdahl, Knut Hamsun, Sigrid Undset. Eller i vår tid: Jostein Gaarder, Åsne Seierstad og Per Petterson. Alle har de, på sitt vis, bidratt til å forme omverdenens inntrykk av Norge. Gjennom sin litteratur.''

Hva i helvete Egeland???!!!

Hvordan er det mulig å være så tarvelig og fantastisk uvitende og dilletantisk på litteraturens område at man overhodet våger nevne Ibsen og Hamsun og ÅSNE SEIERSTAD og JOSTEIN GAARDER i en og samme setning hahahaha?! Enn si denne bleike tafatte balleløse tørrpinnen Per Petterson?

Det er faen meg helt latterlig, helt absurd ... og selvfølgelig bare enda et bevis på hvilket avskyelig, barbarisk og primitivt nivå norsk litteratur befinner seg på i våre dager, der ikke EN eneste fuckings bok av verdi er blitt produsert siden Jens Bjørneboe døde. I hvert fall ikke utgitt ...kanskje ligger det mange skatter og råtner bort i skrivebordsskuffene over det ganske land for alt vi vet, fordi forlagene er for feige til å utgi dem ... eller for redde for sitt gode navn og rykte, slik Aventura åpent innrømmet i refusjonsbrevet til Ken Jensen.

Den selvsamme Jensen betrakter jeg forøvrig som en langt mer betydningsfull og visjonær forfatter enn disse elendige tørrfiskene du nevner, Egeland.

Japp KJ er nemlig en ekte lærer og befrier av menneskeheten, han er en foregangsmann innen litteraturen der han egenhendig har skapt sin egen genre, i hvert fall i Norge ... der han viser oss at det er mulig og tillatt å le av selv de mest groteske ting ... ja at i en såpass rå og absurd verden som vi lever i er dette den beste og kanskje eneste måten å overleve på og samtidig bevare sin mentale sunnhet ... at hvis du makter å le av de bestialske og samtidig humoristiske skildringene av drap og tortur som  KJ så brutalt, inngående og detaljrikt beskriver i sin litteratur ... ja da kan du møte selv de mest vanvittige hendelser og personlige opplevelser med en sunn og befriende latter. Men Jensens litteratur blir ikke engang UTGITT?! Hva slags forbannet rykende hestedynge av korrupte ignorante fjotter og tullinger er det som vanstyrer kultur-Norge, må man bare hoderystende spørre seg selv...

Mens f.eks. Per Petterson bare er en banal lidelelsronker som det går tretten tusen kødder av på dusinet, en fyr som lik en litterær gravskjender sitter og rabler av seg klisjeer som på en antydelsesfull måte pretenderer å være dype og avsløre skjulte sår, tanker, følelser og traumer som menneskene bærer på og aldri blir kvitt ... og viktiggjør disse gamle opplevelsene som forlengst burde gått i glemmeboken slik at folk kunne komme videre med livene sine og ikke sitte og spekulere over gamle tragedier og tap og nederlag og dermed ødelegge resten av sine liv også ... og skaper dermed inntrykk av seg selv som en helvetes skarp observatør og kjenner av menneskesinnet ... mens han i virkeligheten bare er en slaff og uinteressant følelsesjunkie, en vaklete setningssjonglør verdig det mest tarvelige  loppesirkus og en juksemaker fittelort av aller verste skuffe.

Mens dette idiotiet blir hyllet som svær og viktig litteratur i samtiden hahaha. Men om noen år vil han heldigvis være fullstendig glemt. Bare så innihelvetes synd at det er slike bedragere som greier jukse  til seg all oppmerksomheten og pengene mens de lever, mens de virkelige nytenkerne og kreative sjelene avspises med nothing og først oppdages i ettertid ... men sånn har det jo vært til alle tider.


''Ibsen forarget verden ved å la lerkefuglen Nora forlate mann og barn i «Et dukkehjem». Som dikter var han hundre år forut for sin tid. I dag lar verden seg begeistre av Per Pettersons lavmælte, men kraftfulle prosa. ''

Hehehehe lar ''verden'' seg begeistre av romanene til Per Petterson ja?

Eller er det kanskje heller slik at denne litteraturen er blitt oppkjøpt og promotert og selges av store utenlandske forlag til de store skarene av lesere der ute, som i våre dager nesten utelukkende utgjøres av nevrotiske mislykkede akterutseilte kvinner og noen menn...som sitter og LESER om livet i stedet for å leve det? Er det disse menneskene du regner som verden?

Det hevdes at stor litteratur utfordrer menneskenes konvensjoner og vedtatte sannheter i samtiden, mens middelmådig kunst bekrefter disse samme sannhetene.

Hvilke sannheter og konvensjoner er det bøkene til Per Petterson utfordrer? Jeg vet ikke, for jeg har bare lest en, men har aldri støtt på en eneste anmeldelse av hans forfatterskap som understreker denne kvaliteten i noen av hans bøker.

Her er utdrag fra en anmeldelse jeg en gang skrev om en av dem:

For et par måneder siden kom jeg over Per Pettersons Ut og stjæle hester på en brukthandel på Ko Samui. Vanligvis leser jeg ikke moderne norsk litteratur, av lett forståelige grunner, men denne bestemte jeg meg for å gi en sjanse, idet den jo er hyllet av kritikerne og har vunnet flere nasjonale og internasjonale priser og har solgt i bøtter og spann, så jeg bladde opp den uforskammede pris av 180 baht, ca. 30 kr, for klenodiet og sikret meg dermed denne kostelige nasjonale litterære skatten.

La meg si det med en gang og ikke gå utenom grøten ... denne romanen er regelrett litterær svindel, det er en bok som gir seg ut for å være noe helt annet enn det den vitterlig er. Den eneste grunnen til at den har blitt møtt med slik interesse i utlandet antar jeg er at utlendingene finner den eksotisk, med sine tørre og uromantiske beskrivelser fra et bygde-Norge som ikke lenger eksisterer, for noen dypere kvaliteter finnes ikke i romanen, selv om det nettopp er dyphet den pretenderer å formidle.

Romanen er nemlig konstruert slik at leseren oppfordres til å lese mellom linjene ... dette er en slik finurlig og bevisst spekulativt utformet roman der budskapet ikke først og fremst står på linjene, men mellom og over og under. Problemet er bare at det ikke finnes noe dypere budskap eller andre elementer å formidle...romanen er drittkjedelig og elendig skrevet og nesten uten ytre og indre handling, skjønt forfatteren har smelt inn noen spekulative skyteepisoder og lignende fra krigen når fremdriften i teksten ellers truet med å gå helt i stå.
Hovedpersonene mangler liv og er helt uten interesse, og deres platte tanker, oppkonstruerte dilemmaer og likegyldige skjebner fikk bare denne leseren til å gjespe av kjedsomhet.

Etter å ha lest denne romanen er jeg om mulig blitt enda mer forundret og sjokkert over hvor lett verden vil bedras. Denne boka kan du med god samvittighet gå og knalle i skallen på en gris og deretter kyle den på ryggen i dynga, der den opprinnelig kom fra.

Og det samme kan du gjøre med den sensasjonelt dårlig skrevne svindelboka til hun derre sleipe skruppelløse tøyta som så sleskt og samvittighetsløst bøffa den naive og gjestfrie bokhandleren i Kabul; den  kan du tørke deg i rasshølet med når du neste gang lider av sprutsjetta ... og den fjerne fillesofien til Sofies verden av Jostein Gaarder  kan du ta sats med og stappe opp i fitta på en dølahest eller enda bedre; lesehest.

''Norla er et ikke-kommersielt, statsstøttet informasjonskontor for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet. Hvert år fordeler de rundt fire millioner kroner. Siden 1978 har Norla gitt støtte til oversettelse og utgivelse av over to tusen titler av norske forfattere til mer enn femti språk. Bare i fjor støttet de utgivelsen av tre hundre norske titler til 49 språk.''


Totalt skandaløst at skattebetalernes penger brukes på slikt svineri ... for  hva slags møl er det de oversetter og støtter da...er det ikke nesten utelukkende krim og thrillere og lignende annenrangs underholdningslitteratur, på linje med det du skriver Egeland?

Dagens kommentarer!

For å gjøre det litt lettere for alle så de slipper å bla seg gjennom alle innleggene for å sjekke de siste kommentarene, kommer jeg inntil videre til å legge alle kommentarene som daglig strømmer på inn i denne gruppen.

Konsekvensen av å vokse opp i Norge

– Alt jeg har skrevet er oversettelser. Å bruke språk er å oversette. Dannelsen ligger i å velge de beste tekstene. Mine oversettelser er min egen etterutdanning av meg selv. De er et forsøk på selvomsorg, på å avlære det man lærer når man er oppvokst og utdannet i Norge, og i stedet bli et normalt menneske.


Fra et intervju med Georg Johannesen trykket i Vagant 3/2005 ... forøvrig det siste han gjorde.

Japp det var gutten sin som kunne få sagt det ... sånne som han skulle det vært tusener av...så kanskje kunne det blitt en forandring...

Hva i svarte helvete???????!!!!!!

Til Roar Sørensen!

HVA I SATAN ER DETTE??!!!

Har du du frekke helvetes dust LAGT INN EVENTYRET MITT I LITTERATURBLOGGEN IGJEN UTEN MIN TILLATELSE?




FJERN ALLE INNLEGG AV MEG I LITTERATURBLOGGEN ØYEBLIKKELIG, ELLERS FÅR DERE ADVOKAT PÅ NAKKEN!!!! DERE HAR EN TIME PÅ DERE; ELLERS KREVER JEG FEMTI MILLIONER KRONER I ERSTATNING!



Disse innleggene skal ikke ligge her, jeg har copyright til dem, og ingen andre har vel FOR FAEN LOV TIL Å OFFENTLIGGJØRE DEM UTEN MIN TILLATELSE!!!!!



Helvetes forpulte jævler, dere har stjålet innleggene mine og nekter meg tilgang til min egen konto attpåtil slik at jeg kan slette innleggene og kontoen ... OK get ready for personlig konkurs, for dette skal koste dere millioner...possibly milliarder av kroner!!!!

Anal-yse av de siste dagers hendelser i Litteraturbloggen.

Litteraturbloggen er nå redusert til et skrikende psykotisk spøkelse på randen av avgrunnen, og hovedansvaret for denne katastofen har en viss herremann ved navn Roar Sørensen.
Men katastrofer er ikke uopprettelige ... ofte er de bare nødvendige korreksjoner til en utvikling som ville ført i grøfta uansett. Eller resultater derav.

Spørsmålet her er hva han har lært av dette, ja om han har lært noe i det hele tatt. Det må man jo håpe , ellers har jo de siste dagers begivenheter vært totalt bortkastet.


Bloggen er som en levende organisme, fordi dens medlemmer utgjøres av levende mennesker. Bloggen har som alle andre sunne og naturlige organismer i verden en iboende tendens, og det er trangen til å utvikle seg og vokse, til å foredles og styrkes i kvalitet og strekke seg mot stjernene. Denne egenskapen har den fordi dette er ønsket og viljen til flertallet av dens medlemmer. De fleste ønsker et enda bedre og mer interessant og givende sted å blogge.


Da du Sørensen tok parti mot meg, en av bloggens fremste bidragsytere i kraft av de innlegg og kommentarer jeg har latt tilfalle bloggen, og som var blant bloggens sterkeste kilder til dens ånd og sjel ... til fordel for et medlem som ikke bidrar med noe konstruktivt til bloggens vekst, men kanskje likefram tapper bloggen for den selvsamme ånd ... falt du bloggen i ryggen. Du forrådte dens hensikt og misjon, som er å vokse og foredles, og du vendte ryggen til en av dens sterkeste bidragsytere i nettopp denne veksten.

Det spiller ingen rolle hva dine motiver var...selv anfører
du din egen ridderlighet som grunn; du går av prinsipp ikke imot bloggens regler og svikter en av dens deltakere, selv ikke om du skulle miste vennskapet med meg, sa du...yeah right, liksom det var årsaken til det fatale valget du gjorde.

Det hjelper ikke hvor mye diktator og eier av bloggen du er, du må liksom alle andre diktatorer ta hensyn til de krefter og tendenser som råder i det samfunnet eller organismen du styrer over. Du må ikke tro at du kan BÅDE bevare bloggen som en liten barnehage for deg selv som du leker onkel i innimellom oppgavene som oversetter og forfatter, og der du bremser veksten gjennom lokk på antall deltakere og innlegg ... OG samtidig bevare bloggens ånd og vitalitet og tro at bloggen vil kunne fortsette sin eksistens som et interessant forum å delta i gjennom disse restriksjonene den er pålagt ... det er helt kule umulig det.


Og når du velger så feil som du gjorde her om dagen skjer ting som dette ... bloggen faller sammen som et korthus. Den faller sammen fordi når en såpass betydningsfull faktor og bidragsyter som meg suddenly blir borte, er det som et maktvakuum , et tomrom, som øyeblikkelig må fylles. Og det blir fylt med alle mulige krefter som plutselig strømmer til, slik vi har vært vitne til de siste dagene. Og en del av de kreftene ønsket du ikke i bloggen, så du fjernet dem... og står således tilbake med en blogg som er nærmest en rykende ruinhaug ....bare som en skygge av seg selv.

Du har begått en stor dumhet ... men det er ikke det vesentligste poenget her.
Alle gjør vi dumheter iblant, det er jo en av de beste og mest effektive metodene å lære på ...poenget er om du forstår og er mann til å innrømme at du har gjort en tabbe slik at du kan lære av det og unngå lignende fadeser i fremtiden. Det nytter ikke å legge skylden på meg eller noen andre, å kalle meg en sinnssyk og ond person fordi jeg trakk meg sammen med alle innleggene og kommentarene ... skylden for denne uheldige situasjonen er din og din alene.


Dette er hva som skjer når du går mot en organismes iboende retning og tendens, da vil denne organismen enten rydde deg av veien eller falle sammen ... reduseres i kraft lik en elv som mister en av sine sterkeste kilder, som du har sperret tilgangen fra, fordi du var redd for å miste kontrollen dersom elven vokste til å bli en flod ... og derfor foretrakk å beholde elven som en bekk.

Men jeg tror ingen andre enn deg ønsker at Litteraturbloggen skal fortsette sin eksistens som en tuslete liten bekk ... spørsmålet blir da hvor lenge du kan hindre dens naturlige trang til vekst, før den tørker helt inn og forsvinner.

Jeg fyrer løs det kuken tåler

.


som en katt




som med lukkede drømmende øyne



ligger og maler og slikker seg



over pelsen sin i godstolen



sleiker



jeg min lillesøster i fitta...

.............

En overfladisk stormannsgal finnmarking!

Det kaller Mickeline meg, i en kommentar som nå er slettet på Litteraturbloggen av en slettesnok som har gått totalt bananas i sin hyperaktive mani og trang til å gjøre rent bord, der han blindt slår om seg til høyre og venstre og raserer hele lokalet i sin desperate jakt på et par mus som irriterer ham.

Og hun har helt rett, jeg er naturligvis både stormannsgal, slik det tilkommer et såvidt fantastisk og fremragende menneske som meg ...og en meget overfladisk person...og dette er en helt bevisst posisjon og valg jeg har tatt.

Det er nemlig på overflaten at mesteparten av livet foregår ... ikke i det mørke, dystre farlige dypet der allslags uhyrer fra avgrunnen regjerer ... og heller ikke oppe på de iskalde ensomme toppene der stormene herjer og der man risikerer å falle ned og slå seg ihjel når som helst.

Så jeg trives som fisken i vannet blant menneskene, på overflaten ... der livet syder og koker og allslags merkelige og morsomme ting hender. Og sørgelige og tragiske også selvsagt. Men det er der tingene skjer. Det er der livet leves.

Skjønt det forhindrer selvsagt ikke at jeg av og til foretar noen dykk ned i dypet for å sjekke hva som finner sted der, eller kaster meg på vingene og lik en ørn svever over landskapet for å skaffe meg et videre perspektiv over hva som foregår her i verden.

Bare en ting gjør jeg aldri ... eller i hvert fall kun sjelden, (og da kun i den hensikt å skaffe meg nok en erfaring og se hva det dreier seg om)...og det er å stille meg selv i skyggen.

Å frivillig søke tilflukt i skyggen, og tilbringe hele sin tilværelse i skyggenes dal ... slik du og din livsledsager Jan Hagen gjør, Mickeline. Skyggene skyr jeg som pesten. For jeg vet hva de gjør med folk.

Disse dystre umenneskelige kalde skyggene som stjeler livsgleden fra dere og som dere har latt dere narre til å forveksle med dypet ... og dermed innbiller dere at dere er dype mennesker.

Time to come out in the sun baby...

Fra serien; Litterære øyeblikk som forandret verden.

''Vi sitter i malerverkstedet. Thorvald Steen har skrevet et dikt om Arne Treholt som han leser for meg. Et stykke ut i diktet skjer det noe. Det skjer noe med Thorvald. Fysisk eller psykisk. Han klarer ikke lese diktet ferdig, men stormer plutselig ut av rommet og blir borte noen minutter. Når han kommer tilbake snakker vi ikke om det. Han legger arkene tilbake i den brune slitte vesken sin, og vi forholder oss til dagsorden.

Det er femogtjue år siden, men det hender at jeg fremdeles tenker på det, på malerdress og rustning''

http://nattexpressen.blogspot.com/2010/08/thorvald-steens-garderobe.html

 

Hva faen Hagen?! Steen styrtet ut på dass for å drite, og du sitter ennå i dag, 25 år senere, og tenker over det???? Hva ville en psykiater sagt om dette tro...

En liten redegjørelse

Jeg trakk meg for et par dager siden frivillig etter en liten konflikt på Litteraturbloggen;  et sted som jeg trodde hadde ambisjoner om å utvikle seg til Norges beste og mest interessante nettsted for litteratur, og hvor jeg selv hadde visjoner om å kunne bidra til bloggens utvikling...men der ble jeg sannelig snytt og mistet noen fine illusjoner gitt hahahaha.

Jaja men like greit at sannheten kom på bordet på et såpass tidlig stadium slik at jeg slapp å waste mere time there...det var min egen skyld at jeg gikk på limpinnen, jeg burde naturligvis tatt alvorlig Sørensens egne utlegninger og planer for bloggen; at den kun skal være en liten personlig lekeplass for ham der han kan leke barnehagebestyrer og etter behag og dagsform og øyeblikkets humør utdele ris og ros til barna og de andre barnehagearbeiderne, som det tilkommer ham.

DERFOR ønsker han ikke for mye aktivitet der ( for det ville jo innebære at han ikke fikk lest hvert eneste innlegg og kommentar, og dermed mistet kontrollen)...og derfor vil han ikke for mange deltakere heller. Dette har han selv meddelt meg.

Og dermed er det naturligvis kul umulig for den bloggen å utvikle seg fra det stadiet den befinner seg på i dag.

Sørensen har nå fått hva som bekommer ham etter at han så skamløst, illojalt og forrædersk (etter alt jeg har gjort for ham, etter alle de belastninger og påkjenninger jeg har blitt utsatt for etter å ha forsvart hans linje eller ham personlig når han ble angrepet, og etter all den sterke kritikken og angrepene på min moral og karakter etc. som dette har kostet meg personlig. Og så har HAN nerver til å kalle meg troløs og illojal???!!! Hahaha sannelig er verden gal, men det visste jeg jo fra før) falt meg i ryggen og tok Snys parti mot meg da jeg kritiserte den mislykkede og uinteressante ''anmeldelsen'' hennes.

Og det er en sann fryd å se at han allerede har fått som fortjent...rottene er tilbake og kastet seg inn i dansen på bordet i selvsamme øyeblikk som katten forsvant...Sirenia er nå i full sving igjen med sine psykologiske nidportretter og generøse utdeling av psykopat-og narsissistdiagnoser på gud og hvermann...til alle som er uenige i vrøvlet hennes...og onelinerkeiseren har suddenly som ved et guds mirakel stått opp fra de døde og har allerede fullstendig rent ned kommentarfeltene med titalls innlegg etter bare et døgn hahahahahaha!!!!!!


Jeg skal aldri mere blogge i samme blogg som Sny, Sirenia, Fauske og lignende folk, (som f.eks. denne pretensiøse wannabe-duden som tidligere la ut tekster som Sørensen bifalt så høyt, uten at jeg forsto grunnen til at han priste disse pisskjedelige juksebetraktningene som liksom skulle gå for å være litteratur, og hvis opphavsmann nettopp takket for de verdifulle tjenestene Sørensen har gitt ham ved å slenge ut den verste og mest tarvelige og nederdrektige sladder og nedvurderinger om LB og folkene der, i en slags samtale han har hatt med Hagen og Mickeline i en annen blogg...)

...ikke fordi de nevnte individer er dårlige mennesker, tvert imot er de helt sikkert langt bedre enn meg på de fleste områder...men de holder ikke mål litterært...de er etter min oppfatning ORDINÆRE...middelmådige...de produserer ingenting som jeg lærer av eller overrasker eller fryder meg over..og grunnen til dette tror jeg er at deres egentlige motiver for å skrive er å fremheve seg selv og få anerkjennelse...de er rosjunkies...som så mange mennesker er...ja jeg er jo naturligvis ikke helt fri for dette jeg heller..alle liker vi jo å få høre at vi ikke er totalt bortreist liksom...

Men disse bloggerne hører ikke hjemme i en seriøs litteraturblogg som har ambisjoner om å holde en viss kvalitet- så enkelt er det..og jeg orker derfor ikke delta i en blogg der nivået er såpass lavt at disse bloggerne finner det naturlig å legge ut innlegg...


Så kos deg Sørensen...ditt valg var åpenbart klokt og fornuftig ...og det som kommer til å skje i fremtiden er VEL fortjent ...gratulerer og well done hahaha!!!

Det 14. og siste avsnittet i storyen foreligger herved!

Det var helt stille i trollsalen. Dovregubben og dronningen var forsvunnet! Dette var det visst ingen som hadde ventet. Trollene flyttet urolig på seg og englene klødde seg i hodene sine med vingespissene. De hadde nok aldri trodd at et enkelt lite amen skulle ha en slik kraftig virkning.


- Wow! utbrøt Tuppelulla. - Så de hadde rett, det var farlig for dem å si amen likevel altså...

- Jeg tror ikke det var så farlig, jeg tror kanskje det er det smarteste de har sagt noen gang. repliserte jeg. Så hoppet jeg opp på scenen og slo et knallhardt slag i gongongen så hele trolldomen drønnet av ekkoet. – Hurra for friheten!!! Seieren er vår!!! Vi har vunnet over trollene! Dovregubben og dronninga hans er borte for alltid! Dere er nå frie igjen alle sammen! ropte jeg. –Slipp fangene løs, det er vår! Nei det er enda bedre ... det er jo sommer hurra hurra hurra!!!

Et gigantisk brus av heiarop og hallelujasang og andre lykkerop steg opp mot taket og rocka hele den enorme trollhallen etter at fangene hadde fått denne fantastiske nyheten!

-Hurrraaa!!! Trefoldig hipp hipp hurrraaa og lenge leve friheten! Hurra for livet! Å det herlige livet! Vi er endelig frie til å leve igjen! ropte den største av erkeenglene mens en hel tsunami av hurrarop fra salen truet med å rive ham i gulvet. Englene og menneskene strålte av happiness og lettelse og store flokker av engler og andre skapninger kom og ville omfavne meg og Ullegrine og Tuppelulla og takke oss for at vi hadde reddet dem, og de to suppene ble båret på gullstol rundt i salen så alle kunne få hilse på de to suppeheltinnene. Jeg skrev autografer til den store gullmedalje og poserte sammen med hundrevis av engler og kjeruber og dvergserafer og andre hellige vesener som ville ha et bilde med seg til himmelen til minne om denne strålende dagen. Feiringen og gratulasjonene og skulderklappene og hyllesten ville nesten ingen ende ta - det formelig kokte av lykke og glede i trollsalen og alle kom i tur og orden og uttrykte sin dype takknemlighet og hengivenhet overfor meg. Så det var slik det føltes å være helt ja! Herlighet dette var jo helt fabelartig jo! Spesielt rørende var det å se gleden til det vesle engleknøttet som hadde vært så utrøstelig og bare gått rundt og hulket og grått hele tiden, og som nå forsto at det skulle få lov å dra hjem til onkel Jesus snart. Den sjarmerende og blide lille englepjokken kom og ville at jeg skulle holde ham i armene og leke med ham - og jeg heiv ham opp i luften mens han holdt på å le seg ihjel av lutter fryd og moro, og etterpå lot jeg ham fly litt omkring i bånd og hilse på de andre englene og eventyrskikkelsene i grotten.

-Men hva skal vi gjøre med trollene da? spurte Askeladden etter at den verste stasen og jubelen hadde lagt seg. -Det er jo fremdeles tusener av livsfarlige troll her.

-Så lenge de er redde for det siste budet har vi dem vel nokså rimelig under kontroll, vil jeg tro. Jeg foreslår at vi bare lar dem i fred inntil vi har løslatt alle fangene, og så låser vi dem bare inn i fjellet her og murer igjen inngangen slik at de aldri mere kan gjøre noe ugagn.

-Låser dem inn, men stakkars ... da sulter de vel ihjel alle sammen da? spurte Ullegrine.

-Neida, de er jo vant til å bo inne i fjell, det er jo det som er det egentlige livsmiljøet deres, og mat er det nok av for dem. De elsker jo flaggermus og rotter og edderkopper og mark og alle slags insekter og krypdyr, det er jo livrettene deres det, så dem trenger du ikke synes synd i. Sol og dagslys tåler de jo ikke, da sprekker de jo, så de har det nok best her inne.



Jeg ba de to suppene om å ta seg av organiseringen av tilfluktsstedet til trollene og evakueringen av englene og de andre fangene, og gikk deretter sammen med Askeladden inn i Dovregubbens indre gemakker for å finne ut hvor han oppbevarte nøkkelen som låste opp porten til fjellet, slik at vi snarest mulig kunne komme oss ut av den gyselige trollhallen. Vi rotet febrilsk gjennom alle skuffer og skap uten å finne noe, inntil Askeladden, som var noe av en dataekspert og hacker, greide å komme seg inn på det gammeldagse og utdaterte EDB-systemet til trollene og som ved et under fant passordet som åpnet hovedinngangen. Det betydde at vi nå hadde fritt leide ut og var fri igjen. Mission completed! Ja i hvert fall nesten...

For jeg hadde også et annet uhyre viktig ærende der som jeg ikke fortalt en sjel i verden om, og som var den egentlige årsaken til at jeg hadde dristet meg inn i Dovregubbens hall in the first place. Det med bursdagen til Dovregubben var bare et påskudd for å komme inn. Jeg tok frem en liten hermetikkboks med mais som jeg hadde i den lille ryggsekken min, og orienterte meg rundt i rommet mens jeg kikket ned i boksen. Helt innerst ved veggen under den svære himmelsenga til Dovregubben fant jeg et lite skrin med noen underlige tegn på, som var låst med et segl. Hjertet hoppet nesten ut av ledd i brystet mitt da jeg kunne konstatere at det var det rette skrinet! Med skjelvende men erfarne hender begynte jeg å dirke det opp. Jeg hadde lang trening i oppdirking av låser etter at jeg jobbet som undercover spion-pasje for den persiske etterretningstjenesten og pleide å snike meg inn på borgene til kong Arthur og andre riddere i middelalderen og dirke opp hengelåsene på kyskhetsbeltene til jomfruene deres og forsyne meg av godsakene mens ridderne var borte og kjempet med drager og andre stygge og umoralske fiender av kristenheten, hvis de ikke lette etter den hellige gral da, det begeret som Jesus mesket seg med vin av under den siste nattverden og som Dovregubben altså hadde stjålet. Ja dette var noe som fant sted i en av mine tidligere reinkarnasjoner selvfølgelig. Disse hendelsene var noe jeg egentlig ikke kunne huske selv, men som en dyktig og utholdende psykolog hadde greid å fiske fram fra hukommelsen min etter at jeg begynte å gå i regresjons-terapi hos ham for å gjenopplive mine tidligere liv. Så denne låsen her var jo bare a piece of cake. Lokket åpnet seg velvillig og jeg kikket med pulsen hamrende i hundre av forventning ned i skrinet. Det var tomt!!!

-Å nei! hørte jeg meg selv gispe. -Hvordan er det mulig, hvor ... hvor er den ...?

Skuffelsen og forferdelsen over denne oppdagelsen var så stor at det gikk helt rundt for meg og jeg holdt nesten på å besvime, og jeg ble sittende i flere minutter der inne og bare kope før jeg kom til hektene igjen og greide å ta meg sånn noenlunde sammen. Jeg dukket under himmelsenga for å se om det var flere skrin der som jeg kanskje hadde oversett, men måtte bare konstatere at det ikke var noe mer å finne verken der eller andre steder i rommet. Jeg forsto nå at letingen måtte fortsette et annet sted, og at jeg i mellomtiden bare måtte late som ingenting og delta i evakueringen av fangene i Dovrehallen.

Askeladden kom heseblesende rennende inn i rommet og fortalte at han hadde funnet skattkammeret til Dovregubben! Jeg ble med ham inn i hula der de fantastiske skattene var oppbevart, og deretter brøt vi opp alle de digre og sprekkeferdige skattekistene og gikk ut i salen og annonserte at vi hadde en overraskelse til alle sammen. Så kastet vi til enorm jubel og begeistring alle juvelene og gullet og edelstenene ut blant folkemengden slik at menneskene som nå var løslatt hadde litt cash til å starte sin nye tilværelse med og slapp å begynne sitt nye liv i frihet på bar bakke. Askeladden kikket seg rundt i den kaotiske trollsalen, der stoler og bord lå veltet og det lå rester og levninger etter døde troll overalt.

-Faen for en festbrems du er da Jappe! Se åssen det ser ut her a`! Du har jo rølpa ned hele fødselsdagspartyet jo! lo han. Han vendte seg mot meg med et nysgjerrig uttrykk i ansiktet. -Hvordan lød egentlig det siste budet? Var det bare bløff eller fantes det overhodet noe tiende og siste bud?

-Javisst fantes det! Du er hypp på å vite det siste budet? spurte jeg, og henvendte meg så til mengden av gjenlevende troll og engler og mennesker ute i den store salen. – Askeladden vil gjerne høre det siste av budene ... er det noen flere her som vil høre det?

-Ja hurra og halleluja og sjokkedorisei i det høyeste! Oh fioline vakletang i Hasvik! ropte Ullegrine begeistret, mens englene kikket forundret på henne, før de også stemte i et brus av hurrarop med hallelujaer og sjokkedoriseier og fioline vakletenger i Hasvik i det høyeste.

-Jeg tror jeg vet hva det budet heter Jappe! sa den vesle tomatsuppa.

-Å gjør du det, få høre da?

-Du måkke denge sleiva i lomma på en påskemohikaner på første prinsedag?

-Prinsedag?

-Nei første pinsedag vel! Nei første påskedag...

-Nei nice try, men det var nok ikke det. OK her kommer endelig det aller siste budet da folkens! Og det blir lest opp på BLAAMM ! norsk, så rett opp seteryggene og spenn fast sikkerhetsbeltene! Er alle klare nå?

-Yeeeeaaahhhh! lød det fra alle englene og menneskene, mens trollene ikke ytret et knyst og bare rystet misfornøyde og avvergende på hodene sine, mens de holdt seg for ørene og søkte dekning.

- Ålreit her kommer det! ropte jeg. – Det tiende og siste bud det lyder som følger; Du skal ikke denge sleiva i skallen på a bestemor så parykken sprekk og ho fis bjelleklang i stakken!

I det samme jeg ropte ut det siste budet hørtes et enormt BLAAMM!!! fra Dovregubbens indre gemakker mens vegger og tak rystet og vi nesten falt på rygg av trykket fra den overraskende eksplosjonen. Hva i alle dager ... hva var dette for noe?! Det oppsto fullt kaos i trollsalen der alle skapningene desperate av redsel søkte dekning av frykt for nye eksplosjoner - men ingenting mere hendte. Etter å ha kommet oss over det verste sjokket snek Askeladden og jeg oss forsiktig inn i gemakkene for å se hva som hadde skjedd. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg trådte inn i rommet. To digre troll var sprengt i tusen biter og de blodige restene av dem hang oppetter vegger og tak, mens avslitte lem og tarmer og innvoller lå spredt ut over gulvet og møblementet. Ufattelig hvilken virkning BLAAMM ! norsken min hadde hatt på disse trollene – hvilken sprengkraft i språket! Gikk det virkelig an?! Jeg visste jo at ordet er det mektigste av alle våpen, men at en enkelt liten setning skulle kunne ha en slik eksplosiv effekt? Men det ... det utroligste av alt; de to trollene var ... jeg måtte gni meg i øynene for å være sikker på at det jeg så var riktig - men de to sundsprengte trollene var vitterlig Dovregubben og dronninga! Hvordan var dette mulig - hva var det som skjedde her nå da?! Dette var jo ikke til å tro?! På en krok på veggen hang hodet til stortrollet og så så ulykkelig ut som jeg aldri hadde sett ham før. Jeg så leppene hans såvidt bevege seg og gikk forferdet bort for å høre hva han mumlet om.

-Farvel Jappe. hvisket Dovregubben. - Du vant!

-Men men men ... stammet jeg. - Hvem er du, er du ikke...

Det svimlet for meg der jeg sto, jeg hadde jo nettopp sammen med tusenvis av andre vitner sett at Dovregubben sammen med dronninga si fordunstet og forsvant fra denne verden. Hvordan var det mulig at det avsprengte hodet hans nå hang her på veggen? Jeg måtte sette meg på en stol for å komme til hektene, så forbauset var jeg. Et troll i livre`uniform og med en sørgmodig og fortapt mine i ansiktet steg inn i rommet fra et avlukke, ledsaget av Askeladden. Det var den trofaste og selvoppofrende kammertjeneren til Dovregubben. Han ble nå avhørt av Askeladden og bedt om å forklare hvordan dette mysteriet hang sammen. Han fortalte motvillig hva som hadde skjedd.

Dette var den virkelige Dovregubben, som under slagsmålet mellom meg og sønnene hadde sneket seg vekk og gjemt seg under senga på soverommet sitt. Denne senga var by the way en ekte himmelseng som hadde tilhørt St. Peter selv og ble røvet fra ham under et legendarisk brekk som noen av de dyktigste innbruddstrollene gjorde i Himmelen.

Og dronninga hadde gjemt seg under Helvetesdivanen sin, som hun mange år tidligere hadde fått i bursdagsgave av Djevelen selv. Dovregubben og kjerringa hadde stukket av under påskudd av at de måtte på do, da de fikk en stygg forutanelse om hva som snart kom til å hende, og deretter hadde de sendt inn to andre troll som stand in for seg selv. Disse to stand in - trollene var tvillingsøsknene deres. Alle ekte diktatorer med respekt for seg selv har jo en dobbeltgjenger som stepper inn for dem i vanskelige situasjoner, og ingenting er jo bedre enn om du kan bruke ditt eget tvillingsøsken. Det var dobbeltgjengerne som hadde spilt Dovregubben og dronninga som hadde vandret heden og formodentlig befant seg i en annen verden nå.

Og hadde det ikke vært for at Askeladden hadde bedt meg deklamere det siste budet ville trollkongen altså unnsluppet med livet og makten sin over trollene i behold. Wow hvordan rene tilfeldigheter av og til kan avgjøre skjebnen til levende vesener her i verden!

I det samme hørtes et dypt pes fra veggen; det var Dovregubben som trakk sitt siste sukk og døde. Nøyaktig i samme øyeblikk hørte jeg tre små poff og så til min store forbauselse både Dovregubben, dronninga og kammertjeneren forvandle seg til tre små mus. Akkurat det samme hendte med de andre trollene, tusenvis av små poff hørtes ute i trollsalen og alle trollene ble til mus nå som deres skaper Dovregubben var gått bort, mens alle englene og menneskene og de andre fangene utstøtte et samstemmig sus av forundring og lettelse over det som skjedde. Hele den store flokken av pipende mus sprang så i samlet marsj inn i fjellet og forsvant for alltid.

På samme tid begynte det å drysse ned puss og støv og småsteiner fra veggene, og snart fulgte mindre steiner og deretter større blokker etter, mens vi merket hvordan gulvet begynte å vibrere under føttene våre. Det var tydelig at hele den gigantiske trollhallen var i ferd med å ramle sønder og sammen! Jeg sprang lynraskt ut i salen og ropte til alle fangene at vi nå hadde åpnet utgangsdøra og at de måtte følge etter meg før Dovrehallen raste i hop over huene på oss - og så dro vi alle sammen i rekke og rad ut gjennom den samme tunnelen der vi hadde blitt dratt inn av trollene som kidnappet oss noen timer tidligere. Men da vi kom til utgangsporten oppdaget vi til vår sjokk og fortvilelse at den var stengt likevel! De voldsomme rystelsene måtte ha deaktivert åpningsmekanismen og lukket døra igjen! Hele tunnelen var i ferd med å rase sammen i den innerste enden, den som vendte mot Dovrehallen ... og ødeleggelsene nærmet seg oss med rasende fart! Å nei og nei skulle vi altså likevel omkomme inni fjellet etter alle våre anstrengelser, nå som vi var så nære befrielsen? Var skjebnen virkelig så grusom? De to suppene og jeg kikket forskrekket på hverandre, og Tuppelulla tagg meg om å finne på noe. Men jeg bare slo oppgitt ut med armene. Jeg måtte bare beklage at mine trylleferdigheter ikke funket på disse trollportene, så jeg anta ikke hva vi kunne gjøre nå. Det så vitterlig ut til at dette var slutten på oss!

-Oh fioline vakletang i Trollheimen! ropte Ullegrine i ren desperasjon ... og dermed ... dermed åpnet porten seg! Hurra ... det fantastiske mantraet til Ullegrine funket denne gangen også! Vi tok skikkelig rennefart alle sammen og rakk oss akkurat ut før selveste storfjellet revnet og hele Dovrehallen ramlet sammen. Den ganske Trollheimen vaklet og rystet og skalv med slik bulder og brak at det utløste vulkanutbrudd og enorme jordskjelv til ti på Richter-skalaen og baklengs do re mi på tolvtone-skalaen over hele Skandinavia og nedover det europeiske kontinentet helt ned til både Bloksberg og Schönberg, og vi fortet oss å løpe ut av dalen før hele fjellet raste ned i hodene våre - og berget oss dermed så vidt unna den utrolige og massive tilintetgjørelsen av halve fjellheimen i Sør-Norge.

-Oh fioline vakletang i Rakkestad det var nære på altså! utbrøt Ullegrine etter at vi hadde reddet oss i sikkerhet oppe på en åskam et stykke unna.

-Wow Ullegrine! Der reddet du oss jaggu ut av et skikkelig knipetak! sa jeg og bukket av respekt og takknemlighet for den tapre vesle tomatsuppa. Alle englene og de andre vesenene kom sammen med Tuppelulla og Askeladden og takket og hyllet henne for at hun hadde reddet oss, og Ullegrine var så glad og kry over bragden sin at hun nesten sprakk av stolthet.

-Men se! Se hva som har skjedd da! sa Tuppelulla og pekte ned mot dalen. -Hele Trollheimen er forsvunnet jo!

Jeg skuet ut over landskapet der Trollheimen nettopp hadde befunnet seg. I stedet for de ville og råe fjellene hadde vi nå utsikt over en vidunderlig dal som en elv rant gjennom, full av dyr og fugler og trær og vakre planter. Jeg måtte gni meg i øynene av det fagre synet.

Vi sto lenge som fjetret og bare betraktet det fantastiske panoramaet, som tatt rett ut av en drøm. En flokk med stær kom flyvende fra skyene og sirklet noen ganger over hodene våre før de fløy videre innover i dalen, som de tydeligvis aktet å gjøre til sitt nye hjem. Snart etter kom andre flokker av fugler og dyr som også søkte seg til den eventyrlige dalen.

Mengden av mennesker og engler og alver og dverger og andre sagaskikkelser var nå rede til å ta farvel og dra hjem igjen til sine respektive hjemsteder, og de kom alle sammen i rekke og rad og tok de to suppene og meg i hånda som takk for at vi hadde reddet dem. Jeg fikk nesten kink i håndleddet av alle de hellige og eventyrlige skapningene som ville gi oss en siste takk. Deretter sa de farvel og dro, mens det vesle engleknøttet lovte på tro og ære å hilse masse til onkel Jesus og resten av familien i Himmelen. Det var et mektig og utrolig skue å se hele den store engleskaren sammen med det lykkelig brekende Jesuslammet lette og forsvinne bak skyene på tur opp mot deres hjem der oppe i en annen dimensjon. Å den som var så heldig å kunne være med dem ... jeg kunne godt tenke meg å ragge opp noen av de deilige jomfruene og andre sexy babene jeg visste befant seg der oppe i Paradiset. Men men ... heldigvis fantes det jo et nesten like fint paradis her på jorda i Smilets land Thailand.

Og dit skulle tilfeldigvis jeg...