Nødhjelp til en blogg som ligger for døden!

Berømt, berømmet og elsket for min store raushet, gavmildhet og lojalitet som jeg er overfor mine venner ( i motsetning til en viss slesk og slu hyene, illojal fucking forræder og troløs opportunist hvis navn ikke her skal nevnes) har jeg i mitt storsinn besluttet meg for å gripe inn og forsøke å assistere Litteraturbloggen og dens opphavsmann med litt litterær førstehjelp!

Den stakkars Roar Sørensen har nemlig lagt ut et nytt kapittel fra sin nye roman. .. og ikke EN eneste kommentar har noen latt tilfalle innlegget på nesten 24 timer! Bloggen er forøvrig like levende som ei overkjørt spekesild som ei skabbete bikkje fra slummen i Angeles har pissa på.

http://roarsorensen.litteraturbloggen.com/2010/08/16/kirot-avenue-kap-24/.

Dog er ikke dette uten grunn selvsagt, ikke engang hans nærmeste allierte og venner har funnet det opportunt å blamere seg ved å rose dette kapittelet, det blir tross alt for meget å be om og altfor pinlig å skulle forbindes med slikt crap og man har jo sitt gode navn og rykte å ta hensyn til.

Men det har som kjent ikke jeg, så jeg trenger ikke ta noen slike borgerlige hensyn ... jeg er fri til å si nøyaktig hva jeg vil i alle sammenhenger. Og dette kapittelet er jo under enhver kritikk selvsagt, det er søppel nesten fra ende til annen ... men bare nesten, for selv denne ubehjelpelige smørja inneholder avsnitt som det kan være mulig å bygge videre på.

Og det er nettopp dette jeg har gjort; jeg har tatt enkelte avsnitt fra dette kapittelet og merget dem sammen med avsnitt fra Plutoniumsfabrikken og Ken Jensens sensasjonelle og geniale og derfor totalt ignorerte roman En seriemorder bekjennelser... tror jeg den het ... og krydret dette med noen vendinger fra mitt eget vokabular ... og her er resultatet!

«Dette dreier seg om mer enn helsen hans, doktor Bancil. Ikke engang sønnen hans visste at han hadde aids. Jeg kan godt få ham til å komme hit hvis De vil.» Han tok opp mobilen. «Han vil ha svar. Det samme vil familien hans i Norge. Bare De kan gi oss disse svarene.» Han vendte seg mot meg.

”Hva er Deres navn?”

Jeg kremtet fra sykesengen. – Mitt navn er Drygleik, sa jeg tilfreds.

– Snylge Drygleik.

Det føltes godt å ha et navn. Den thailandske legen var like rund foran som bak. En colaboks med hvit frakk. Han så undersøkende på meg.

– De ble overkjørt av en bjelleku i Bangkok?

– Ja, det stemmer.

Legen ga meg et strengt blikk. – Hvorfor?

Det var noe jeg ennå ikke hadde rukket å tenke på. En ambulanse hadde kommet. Jeg på båren, båren inn i bilen, bilen gjennom byen, byen … ja, den hadde jeg ikke sett så mye mer til før jeg våknet her på sykehuset. Med bandasjer rundt bryst og hode, og den venstre armen i gips.

Det var varmt i rommet. Jeg svettet.'

– Jeg vet ikke, doktor.

Han rynket pannen. – Kanskje De bør se Dem for litt bedre neste gang. Og ikke plage uskyldige dyr på den måten.

– Det lover jeg, doktor.

– Hvor er De fra, forresten?

– Det vet jeg ikke.

– Hva mener De?– Jeg husker ikke. Alt ble … svart.

– Men De vet hvem De er?

-Jeg tror det.– Tror De det?

– Ja, jeg tror jeg er Snylge Drygleik.

– Fra?

Jeg tenkte meg om. – Det vet jeg ikke, doktor.

– Mener De at De har mistet hukommelsen?

– Det virker sånn. Og fisringen min også...faen så vondt det gjør der bak!

– Er De helt sikker på at De ikke vet hvem De er?

Med den høyre armen plukket jeg forsiktig ut visittkortet igjen. Nå så jeg at det var forsynt med thailandske, offisielle stempler. Jeg smilte håpefullt. – Kongen av Thailand?

Legen bøyde seg fram og strøk fingeren over håndleddet. Han nikket. «Muligens.»

«Hvorfor skulle patologen unnlate å nevne mitt navn i rapporten?»

«Jeg vet ikke, Mr. Snygleik.»

Han la armen ned. «Hvor lang tid hadde han hatt igjen, om han ikke var blitt drept?»«Det er vanskelig å si.»
«Jeg fant navnet Deres på noen resepter, doktor Bancil. De var Mr. Kåfjords personlige lege, ikke sant? Og De heter egentlig Gørrbjørn Hesteslam?''

«Ja.»

«De visste at han hadde aids.

«Kunne de ha gjort det?» Smittet ham med det?''

«Ja, selvfølgelig.»


Den spinkle mannen som sparket opp døren til operasjonssalen, brukte ikke truse, noe han var alene om å vite. I hendene holdt han en eikestav.

“Azimut, jeg har kommet for å drepe deg!” Stemmen runget gjennom hans eget hode, men også bare der; han var nemlig stum – til tross for at han nettopp hadde snakket. Dette forekom ham underlig, men han kunne ikke si noe på det.

Etter det som hendte i Mojave-Ørkenen, bestemte Den truseløse seg for å returnere til Thailand. Han ankom til kongeriket for noen uker siden og hadde brukt tiden på å kjempe seg tvers over landet. Og nå sto han altså her, ansikt til ansikt med den verste bakstikkeren av dem alle – Azimut the cockrocker, sodomittenes konge.

“Drep den skitne hunden!” hylte Azimut fra sin sykeseng.