Anal-yse av de siste dagers hendelser i Litteraturbloggen.

Litteraturbloggen er nå redusert til et skrikende psykotisk spøkelse på randen av avgrunnen, og hovedansvaret for denne katastofen har en viss herremann ved navn Roar Sørensen.
Men katastrofer er ikke uopprettelige ... ofte er de bare nødvendige korreksjoner til en utvikling som ville ført i grøfta uansett. Eller resultater derav.

Spørsmålet her er hva han har lært av dette, ja om han har lært noe i det hele tatt. Det må man jo håpe , ellers har jo de siste dagers begivenheter vært totalt bortkastet.


Bloggen er som en levende organisme, fordi dens medlemmer utgjøres av levende mennesker. Bloggen har som alle andre sunne og naturlige organismer i verden en iboende tendens, og det er trangen til å utvikle seg og vokse, til å foredles og styrkes i kvalitet og strekke seg mot stjernene. Denne egenskapen har den fordi dette er ønsket og viljen til flertallet av dens medlemmer. De fleste ønsker et enda bedre og mer interessant og givende sted å blogge.


Da du Sørensen tok parti mot meg, en av bloggens fremste bidragsytere i kraft av de innlegg og kommentarer jeg har latt tilfalle bloggen, og som var blant bloggens sterkeste kilder til dens ånd og sjel ... til fordel for et medlem som ikke bidrar med noe konstruktivt til bloggens vekst, men kanskje likefram tapper bloggen for den selvsamme ånd ... falt du bloggen i ryggen. Du forrådte dens hensikt og misjon, som er å vokse og foredles, og du vendte ryggen til en av dens sterkeste bidragsytere i nettopp denne veksten.

Det spiller ingen rolle hva dine motiver var...selv anfører
du din egen ridderlighet som grunn; du går av prinsipp ikke imot bloggens regler og svikter en av dens deltakere, selv ikke om du skulle miste vennskapet med meg, sa du...yeah right, liksom det var årsaken til det fatale valget du gjorde.

Det hjelper ikke hvor mye diktator og eier av bloggen du er, du må liksom alle andre diktatorer ta hensyn til de krefter og tendenser som råder i det samfunnet eller organismen du styrer over. Du må ikke tro at du kan BÅDE bevare bloggen som en liten barnehage for deg selv som du leker onkel i innimellom oppgavene som oversetter og forfatter, og der du bremser veksten gjennom lokk på antall deltakere og innlegg ... OG samtidig bevare bloggens ånd og vitalitet og tro at bloggen vil kunne fortsette sin eksistens som et interessant forum å delta i gjennom disse restriksjonene den er pålagt ... det er helt kule umulig det.


Og når du velger så feil som du gjorde her om dagen skjer ting som dette ... bloggen faller sammen som et korthus. Den faller sammen fordi når en såpass betydningsfull faktor og bidragsyter som meg suddenly blir borte, er det som et maktvakuum , et tomrom, som øyeblikkelig må fylles. Og det blir fylt med alle mulige krefter som plutselig strømmer til, slik vi har vært vitne til de siste dagene. Og en del av de kreftene ønsket du ikke i bloggen, så du fjernet dem... og står således tilbake med en blogg som er nærmest en rykende ruinhaug ....bare som en skygge av seg selv.

Du har begått en stor dumhet ... men det er ikke det vesentligste poenget her.
Alle gjør vi dumheter iblant, det er jo en av de beste og mest effektive metodene å lære på ...poenget er om du forstår og er mann til å innrømme at du har gjort en tabbe slik at du kan lære av det og unngå lignende fadeser i fremtiden. Det nytter ikke å legge skylden på meg eller noen andre, å kalle meg en sinnssyk og ond person fordi jeg trakk meg sammen med alle innleggene og kommentarene ... skylden for denne uheldige situasjonen er din og din alene.


Dette er hva som skjer når du går mot en organismes iboende retning og tendens, da vil denne organismen enten rydde deg av veien eller falle sammen ... reduseres i kraft lik en elv som mister en av sine sterkeste kilder, som du har sperret tilgangen fra, fordi du var redd for å miste kontrollen dersom elven vokste til å bli en flod ... og derfor foretrakk å beholde elven som en bekk.

Men jeg tror ingen andre enn deg ønsker at Litteraturbloggen skal fortsette sin eksistens som en tuslete liten bekk ... spørsmålet blir da hvor lenge du kan hindre dens naturlige trang til vekst, før den tørker helt inn og forsvinner.