– OK you asked for it pal! Ikke si senere at jeg ikke advarte dere. Her er de folkens! sa jeg med påtatt eplekjekk og selvsikker stemme i håp om å dekke over angsten og usikkerheten min - og begynte deretter langsomt og nølende å ramse opp de ti nye og ukjente budene, som jeg ennå ikke hadde snøring på hvordan kom til å lyde. Hele den store forsamlingen av troll og engler og mennesker og andre fanger lente seg nysgjerrige og sensasjonshungrige fram for å høre meg framføre de nye budene. Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten når jeg oppdaget dette, for jeg hadde til tross for min selvsikre fremtoning egentlig lenge slitt med sosial angst og alltid hatt vanskeligheter med å snakke i offentlige sammenhenger av redsel for å si noe dumt og drite meg ut. Men her gjaldt det åpenlyst bare å prøve å holde maska og erobre kontroll over prestasjonsangsten og forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen.
-Det første bud, ja det aller første av budene ... eh eh ... det aller aller første budet ... stotret jeg og skottet over mot de to suppevenninnene mine i håp om at de kunne hjelpe meg. Men de kikket bare uforstående på meg med beklagende uttrykk i ansiktene.
-Ja? snerret dronningen skarpt og skulte stygt på meg mens hun gliste av hån og skadefryd når hun skjønte at jeg enten ikke husket budet eller bare bløffet. Flere av trollene begynte å le åpenlyst og komme med stygge og nedsettende bemerkninger og utrop og kalle meg fjols og tulling og det som verre var for å psyke meg ned. Jeg bestemte meg for å bare overhøre dette, uansett hvor fælt de stygge karakteristikkene deres sved - og i stedet prøve å konsentrere meg om den livsviktige oppgaven som lå foran meg.
- Ja altså det første bud eh he, det lyder, det lyder som følger;... du skal ... nei eh ... nei du skal ikke ... du skal ikke patte fitta skakk på ei fjellhøne i Øystre Slidre!
Det var først helt stille etter at jeg hadde lest opp dette nye og sensasjonelle budet, mens trollene liksom fordøyde innholdet i det jeg sa, og så gikk det et sus av forbløffelse gjennom trollforsamlingen etter at betydningen og implikasjonene av budet begynte å gå opp for dem. Beistene kikket usikkert på hverandre mens de klødde seg i hodene og vugget engstelige fram og tilbake i påvente av hva som kom til å skje nå. Selv dronninga og Dovregubben hadde visst mistet mål og mæle. Et slikt bud hadde de tydeligvis ikke hørt før, men sannsynligvis hadde flere av trollene forbrutt seg mot dette budet en eller annen gang siden de reagerte på denne avslørende måten! Dette så jo utrolig nok ut til å gå bra, så jeg fortsatte med litt mere selvtillit å messe fram det neste budet, som jeg også bare fant på i øyeblikket.
-Det andre budet lyder; Du ... eh eh eh ... du skal ikke tømme vassgraut i nakken på en krattsøring på lillejulaften!
Et enda sterkere brus av fortørnelse og skrekk ljomet nå gjennom trollsalen, åpenbart hadde mange av trollene gjort seg skyldige i nettopp denne forbrytelsen allerede og var livredde for hva konsekvensene kunne bli! De så jo helt forstyrrede ut av skam og syndserkjennelse jo! Oppmuntret av denne lovende utviklingen fortsatte jeg med neste bud.
- Det tredje bud lyder som følger; –Du skal ikke ete ræva av ei dritatrengt ape på et isflak i Barentshavet!
Ikke før hadde jeg uttalt det tredje budet så gikk det et drønn av gru og forferdelse gjennom trollheimen, og alle trollene kikket med angst og redsel over mot meg, i påvente av det neste jeg skulle si. Et av trollene eksploderte plutselig til alles forbauselse så tarmer og gørr spratt veggimellom i trollsalen, og de store motbydelige ballene til trollet kom flygende gjennom lufta og traff Dovregubben med et høylydt klask i panna og ble hengende og dingle på det ene hornet hans mens det dryppet piss fra pikken ned i glasset med alveblod som trollet satt og drakk av, noe som så så urkomisk ut at hele salen brast i latter - inntil alle med et morskt vink ble kommandert til å være stille av sjefen for livvaktene.
Dette var jo helt utrolig, og med nytt mot og ny selvtillit begynte jeg med høytidelig stemme å ramse opp det fjerde budet.
-Og her kommer det fjerde av den hellige bokens salige ti bud! Du skal ikke søle O`boy på en gris i vest-Østerrike!
-Øøøh? for det gjennom trollene mens de kikket helt målløse og fulle av fortvilelse på hverandre. -Søle O`boy på en gris ... næææhh?! Er det også synd nå?!
Forferdelsen sto i taket og stanget så heftig og desperat mot hvelvingen at den truet med å bryte seg ut gjennom selve toppen av storfjellet, og hærskaren av engler og mennesker og andre skapninger som var tatt til fange av trollene satte i et herlig oppløftende brus av forundring og håp og heiarop på meg.
-Det femte budet lyder slik! fortsatte jeg nådeløst og helt grepet av forbløffelse og begeistring over min usannsynlige og fantastiske suksess med alle disse selvoppfunnede tullebudene og den lammende og tilintetgjørende virkningen de hadde på de forsvarsløse trollene.
-Du skal ikke suge ei ku-spene på kne i fjæra i øst-Vesterålen!
-Uuuuææææhhh! Å nei nei og nei og ve oss alle sammen altså! kom det fra alle de arme synderne som hadde forbrutt seg mot også dette budet og nå skalv av redsel for straffedommen som ventet dem. En stygg og uappetittlig eim av råtten trolldiare begynte nå å bre seg i salen av alle de trollene som hadde gjort i buksa av engstelse, mens applausen og heiaropene sto i taket fra både engleskaren og fanskaren min av andre fanger.
-Og det sjette budet, følg med nå bare hahaha! hamret jeg barmhjertigsløst videre og hyttet med neven mot trollpakket. -Du skal ikke spikke skallen fast i kusa på ei bjelleku!
Ikke før hadde jeg sagt dette så så jeg at over tjue av trollene begynte å ralle av skrekk eller bare svimte rett av eller fikk hjertestans og omkom av angst og syndserkjennelse, og selv Dovregubben snappet nå etter pusten og var blitt særdeles bekymret og rødsprengt i ansiktet. Og to høye smell til kunne nå høres av troll som gikk i lufta av pur skrekk for konsekvensene av sine stygge synder.
-Og det syvende budet! fortsatte jeg uanfektet og med seierssikker mine mens Ullegrine og Tuppelulla hoppet opp og ned av spenning og begeistring ved siden av meg, til oppmuntrende tilrop fra de andre fangene som uavbrutt ropte og heiet på meg og attpåtil hadde tatt bølgen og sang Seieren er vår og We are the champions mens det sydet og kokte og formelig knitret og spraket i salen av den elektriske stemningen som hadde oppstått fra følelsene av glede og håp hos fangene og fortvilelse og angst blant trollene.
- Det syvende budet lyder: - Du skal ikke snerre rasshølet av en trønder på snørra i Calcutta!
Straks jeg hadde uttalt dette budet sprakk enda flere av trollene og gikk i både mental og fysisk oppløsning - og det sprang et brøl av ytterligere angst og sjokk gjennom hele trollforsamlingen, som nå var i ferd med å miste livsmotet fullstendig og bare gi opp og overgi seg til sin skjebne. Jeg så dronningen sitte urørlig på tronen, helt paralysert og med en likblek farge og et særdeles betuttet og dratt uttrykk i trynet, mens Dovregubben hadde begynt å gi fra seg en slags ulende ufrivillige lyder samtidig som kroppen hans ble herjet av ukontrollerbare spasmer og rykninger.
-Det åttende budet kommer her! utbasunerte jeg med salvelsesfull røst, fullstendig revet med av mine egne følelser av triumf og seierssikkerhet. – Du skal ikke male bekken lysehvit på femte påskedag!
Flere og flere av trollene begynte nå å sprekke med svære buldrende drønn mens innvoller og blod og snørr og gørr sprutet veggimellom inni trollsalen, og vi måtte flere ganger dukke unna og hive oss ned på gulvet for ikke å få flerrede tarmer, sundsprengte rasshøl og avflengede trollballer og andre heslige og motbydelige ufyseligheter rett i fleisen.
Jeg reiste meg og kikket bort mot Dovregubben og dronninga, og de så også mer og mer sprekkeferdige ut av alle syndene de hadde begått og som jeg avslørte gjennom budene jeg ramset opp. Kongetrollet selv satt med ansiktet i hendene og gråt og hulket av angst!
-Det niende bud som står nedskrevet i Bibelen! ropte jeg med en stemme som skalv av sinnsbevegelse over den mirakuløse effekten som disse budene hadde på ondmakta ; -Det niende bud heter; Du skal ikke knurre møydommen av ei padde i finstova!
Alle trollene inkludert Dovregubben og kjerringa hans hylskreik nå av redsel og forutanelse om hva som kom til å skje med dem, mens de uhyggelige drønnene av de sprengte trollkroppene rystet trollsalen og for som ekko mellom veggene etter hvert som uhyrene eksploderte - men jeg fortsatte bare uanfektet videre med en stemme som nå hadde opparbeidet seg til fullt hysteri av begeistring og seiersbevissthet. Jeg rettet meg skikkelig opp i ryggen for å avfyre det siste budet og skuet høytidelig og sterkt grepet av stundens alvor ut over trollsalen. Englene og de andre fangene hadde nå begynt å synge Happy deathday to you, i påvente av Dovregubbens snart kommende endelikt. Dette avgjørende øyeblikket var noe jeg ville suge i meg i all sin prakt og triumf slik at jeg kunne bevare det levende i min hukommelse for all ettertid. Dette skulle så sannelig bli noe å fortelle barnebarna! Tuppelulla hadde tatt frem mobiltelefonen sin og drev og filmet med videokameraet, for å forevige dette skjebnesvangre øyeblikket og vise tilintetgjørelsen av den fæle Dovregubben for all verden på You Tube etterpå. Så vendte jeg meg med en dirrende pekefinger rettet mot tronen der Dovregubben og dronninga satt og nistirret på meg med vidåpne trillrunde øyne som det formelig lyste dødsangst av. Nå skulle det hele avsluttes! Timen var kommet! Time to finish off the monster!
-Og det tiende bud ...
-AAAAAAOOOOO ... nei nei neeeeiiii Jappe NEEEIIIII!!!!!! ropte Dovregubben med en desperat og hysterisk røst som lød helt på kanten av fullstendig mental oppløsning og sjelelig konkurs, mens han falt hylgråtende på alle fire ned på gulvet. Hva i alle dager ...?!
-Og det tiende budet det lyder som følger! fortsatte jeg nådeløst med messende høytidelig malmrøst og trakk pusten dypt inn, mens ekkoet rullet skjebnesvangert gjennom hele den uhyggelige trolldomen, som et varsel om hva som snart kom til å inntreffe.
– Ånei nei vær så snill ... vær så snill og ikke les opp det siste budet Jappe ... jeg orker det ikke, jeg KLARER bare ikke høre det!!! Aldri har jeg opplevd maken til hårde bud noen gang! Nåde nåde ... jeg tigger deg om nåde og barmhjertighet kjære gode Jappe u hu hu hu hu hu hu! hulket trollet mens tårene rant i strie strømmer fra de røde og vasstrukne øynene hans. Ullegrine hoppet til min forbauselse fram med blåbærspannet sitt som hun holdt under de tallerkenstore øynene på trollet mens tårene fosset ned i spannet. Dovregubben gråt så mye at det tok bare et par sekunder å fylle det opp, og Ullegrine trakk seg straks deretter tilbake med fangsten sin med en fornøyd og triumferende mine. Senere fikk jeg vite at hun opprettet eget aksjeselskap og registrerte det på Dow Jones- børsen i New York og solgte disse tårene for nesten fem millioner dollar pr. gallon i Washington, siden det var ekte trolltårer som med sin sterke magiske kraft kunne overbevise og lure selv den mens innbitte skeptiker - og derfor var særdeles ettertraktet blant politikerne i Kongressen og ekstremt populær blant de mange predikantene og pastorene som drev egne frikirkemenigheter i dette av Vårherre personlig opphøyde og spesialvelsignede landet, Gods own country.
-Ja vis barmhjertighet med oss kjære snille Jappe! hikstet dronningen også med bedende stemme mens tårene strømmet så rikelig på henne også at den stakkars Fossegrimen, som trollene på pur ondskap hadde pint og plaget i årevis ved å oppbevare denne væskeavhengige elveskapningen i en svær sandkasse som var en tro replica av Sahara-ørkenen, så sitt snitt til å snike seg til en lenge etterlengtet dusj.
-Altså hva i huleste huttetull-ballisulla i huttiheita mener dere - skal jeg liksom vise dere barmhjertighet hahaha?! ropte jeg full av forbauselse over Dovregubbens totale kapitulasjon og selvfornedrelse der han så feigt lå og kravlet på gulvet og gråt og tagg og ba for livet sitt - som et annet foraktelig krek. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne over å være vitne til denne radikale forandringen, der han på et øyeblikk gikk fra å være en arrogant og argsint og uberegnelig diktator og tyrann som alle fryktet og skalv og logret for, til nå å ligge siklende av snørr og tårer i full mental oppløsning der han så skammelig tryglet og ba for livskiten sin. Hvilken utrolig ydmykelse! Det var nesten så jeg mistenkte det gamle trollet for foul play og for å forsøke å lure meg - hadde det ikke vært for den umiskjennelige stanken som steg opp fra bukseræva hans og avslørte hvor avføringen hadde tatt veien.
-Men viste du noen som helst barmhjertighet med alle de talløse menneskeskarene og andre uskyldige og forsvarsløse skapningene du har holdt som slaver her og etterpå tatt livet av da ? Hvorfor skal så jeg vise barmhjertighet og spare deg?
-Slavene uhuhuhu? Altså de ... jamen det er jo helt absu... hvordan kan du sammenligne dem og ... altså Jappe du må jo forstå! snufset Dovregubben. – De de de var jo bare ... de var jo så dumme og og ... svake og lettlurte og teite og ...
-Så de bare fortjente å bli tatt til fange og utnyttet og drept?! Er det det du sier?
-Nei nei nei! forsikret Dovregubben når han merket hvor forbannet og opprørt jeg ble over det han sa.
-Jo de hadde ikke livets rett, det er det du mener! Den sterke har rett til å gjøre akkurat hva han vil med den svake, er det ikke sånn dere slemminger resonnerer da?
-Nei, jo ... nei altså men Jappe vi kan jo ikke noe for det vi! Du må jo ta i betraktning det at ... jeg jeg er jo et troll, og troll de gjør slike ting de, det forstår du vel?! Det er jo vår natur det!
Alle englene begynte å bue høyt og protestere når de hørte trollets forsøk på å bortforklare sine synder og skjendigheter.
-Nei at du er et troll, det er faderen meg ingen som helst unnskyldning boy! ropte jeg og rettet en anklagende pekefinger mot trollet. - Du har jo langsomt men sikkert forvandlet deg selv til det bedritne trollet du er gjennom de råtne valgene og de stygge og kjipe handlingene du har utført gjennom det bunn fordervede og umoralske livet du har ført. For du er vel klar over at for hver ussel og råtten handling man begår dess uslere og råtnere blir man i sjela si, inntil man til slutt bare er ussel og råtten tvers i gjennom? Men slik var du jo ikke i utgangspunktet ... du var jo ikke slem og ond da du ble født, var du vel? Eller hur?
Dovregubben krympet seg der han lå, og tittet på meg med et halvt øye med et listig og falskt blikk bak tårene.
-Jamen hvordan kan jeg huske det da kjære Jappe, jeg var jo bare liten drittung ...
-Du husker ikke nei ... men du husker kanskje hvordan du har ranet til deg alle disse rikdommene du har sanket deg og all denne makten du besitter?! På bekostning av utallige andre skapningers lykke og helse og liv på jorden! ropte jeg mens jeg i all hemmelighet godtet meg over hvordan det atale trollet lå og krøp foran meg og forsøkte å unnskylde sine misgjerninger her på jorden - han var ikke mye høy i hatten nå den styggingen!
-Men hva skulle jeg gjøre da buhuhuhu, jeg hadde jo ingenting, jeg var lutfattig ...du aner ikke hvor fælt jeg hadde det ... hvilket valg hadde jeg da egentlig ... uten skikkelig utdanning og arbeidserfaring som jeg var? Jeg var bare en halvstudert røver som gjorde det helt elendig i forbryterbransjen siden jeg aldri fikk gjort ferdig studiene mine i bakhold og landeveisrøveri.
-Utdanning ... men har ikke du studert skikkelige yrker også da, blant annet jus? Det har nå jeg hørt i hvert fall?
-Nei jo altså ... det er forsåvidt riktig, jeg studerte jus i noen måneder også, men ...
-Hvilken avdeling da? spurte jeg nysgjerrig. Jeg hadde også et avbrutt jusstudium bak meg.
-Avdeling vodka og appelsinjus, med spesialstudium av Smirnoff ved screwdriver-fakultetet ved universitetet i Orange County i Florida. Det var forøvrig der jeg oppdaget at det er mulig å bruke saften fra blodappelsin til blodoverføring, og denne metoden tok jeg patent på til og med! opplyste Dovregubben stolt. – Og hvis man blander vodka i denne safta blir det full fest blant pasientene på akuttavdelingen, slik at de slipper å kjede seg så gresselig fælt på sykehuset. Så dette blodet var jævla populært, kan du tro. Eneste bivirkningen er at man har en tendens til å utvikle appelsinhud, men det går helt greit det så lenge ingen kommer og forsøker å skrelle deg da.
-Hehe næmen...
-Og kona mi her, hun vesle Grøsshildur, hun har også gjort karriere i den akademiske verden. Hun skrev en gang en doktoravhandling om brødets betydning for folkehelsa i Norge. Ja var det ikke det den handlet om da, kjære?
-Eh ikke helt da, det var søstra mi som skrev en hjelpepleier-avhandling om marsipanbrødets betydning for tannhelsa i Nord-Norge. Selv skrev jeg en heksedoktor-avhandling om morrabrødets betydning for sexhelsa på Sørlandet.
-Ja whatever, du har jo uansett...
- Så du hadde i virkeligheten valg altså da, du som alle andre. avbrøt jeg. -Du kunne gjort store penger på denne oppfinnelsen din sikkert. Men det gadd du ikke! For du orket ikke leve et lovlydig liv. Selv om du bare var en halvstudert røver så betydde jo ikke det at du dermed hadde rett til å røve eiendommene fra andre bare fordi du ikke gadd å skaffe deg en skikkelig jobb?! Jeg vet også at du gjorde karriere som raner da du etter tsunamien i Asia i 2006 robbet en hel haug med mennesker som hadde utviklet varig vannskrekk etter denne grusomme naturkatastrofen, der du truet fra dem pengene med vannpistol. Og det var jo også på samme måte du kidnappet med deg suppedragen og gjorde ham til fange her. Si meg, har du virkelig aldri noengang livnært deg av et hederlig yrke, din rakker?
-Joda, såvisst har jeg vel det Jappe! En gang drev jeg som børsinvestor og gjorde stor suksess og tjente masse penger som jeg...
-Børsinvestor? Du mener at du var en sånn sleip børsspekulant? Hva slags børs var dette da, svartebørsen eller?
-Åssen visste du det?! Jaja kanskje akkurat det ikke var så mye å skryte av i dine øyne, men jeg har da hatt flere vanlige yrker også. En tid bodde jeg oppe i Finnmark, der jeg kledte meg ut som same og jobba et par uker som flyttsame i Karasjok Flyttebyrå. Men det måtte jeg bare slutte med etter at jeg pådro meg akutt kofteknip i ryggtavla og kronisk joikekatarr i vrangstrupen. Og deretter arbeida jeg litt på en fabrikk som produserte samiske joggesko, såkalte springskaller. Og etter det igjen så jobba jeg en stund som fisker, inntil jeg ble sykemeldt og til slutt varig uføretrygdet.
-Uføretrygda jaha ja, og hvorfor det da?
-For atte jeg følte meg så pilkeslapp i ene pekefingeren, at det var ikke annen råd enn å bare få uføretrygd da vet du. Men jeg har da jobba jeg, i hvert fall noen uker til sammen.
-Var ikke du håndverker før dette da? spurte dronningen.
-Jo det stemmer. Men jeg fikk sånn forferdelig håndverk etter bare et par dager, så det måtte jeg også bare slutte med.
-Nei dette var sannelig ikke mye å skryte av altså! Har du virkelig aldri gjort en eneste god gjerning på jorden din slask? spurte jeg fortørnet.
-Jamen selvfølgelig har jeg det Jappe! En gang redda jeg en snømann fra å smelte under en fryktelig tropesommer på Svalbard, og leide ut fryseboksen min som hybel til det stakkars snevesenet så det overlevde til neste vinter. Der lå han i flere måneder og sang de Lillos Neste sommer for å oppmuntre og trøste seg selv, bare at han hadde forandret tittelen til Neste vinter. Og så den derre kule låta av Jokke og Valentinerne; Her kommer vintern ... den hadde han helt dilla på. Og en annen gang redda jeg et spøkelse som jeg fant avstumpa i fylla i en sneskavl bak Samvirkelaget i Storfjordeid fra å fryse til døde. Det stakkars gjenferdet hadde kastet opp og gjort i buksa og var i en aldeles forferdelig forfatning der det lå halvt ihjelfrosset og kavet etter hjelp, men som det gentlemannstroll jeg er så tok jeg det selvfølgelig med meg hjem og forlovet meg med det, og reddet det dermed fra en skjebne verre enn døden!
-Hva?! Søren døtte altså! Dette har du aldri fortalt om før! glefset dronningen forbannet.
-Jamen Grøsshildur, dette var jo lenge før du kom til verden ... det var jo mens du ennå ikke engang var påtent av faren og mora di ... nei påtenkt mener jeg...
-Uff må du alltid minne meg om den fæle barndommen min under de pyromane foreldrene mine du da?!
-Sorry dear! Men uansett så brøt jeg forlovelsen etter bare en uke, for jeg kunne ikke ha det gjenferdet mere på grunn av hårallergien min. Uansett hvor deilig det var i senga...
-På grunn av hårallergi?
-Ja det røytet jo ned hele huset det helsikes skabberakket! Dessuten hadde det støv på hjernen så støvføyken sto i rommet når det tenkte, for det var slik en støver til å gruble og tenkte og spekulerte over livet hele tiden. Ja det tenkte så det knaket fordi det følte seg så hjemsøkt, og jeg fikk ikke sove heller på grunn av all den knakinga ... så nei det gikk jo ikke...
-Følte seg så hjemsøkt? Var det ikke heller du som følte deg hjemsøkt?
-Nei det søkte etter et fast hjem å bo, men det kunne jo ikke jeg tilby så...
-Men du Jappe, jeg har da også hatt et ærlig og hederlig yrke en gang i tiden, det hadde jeg nesten helt glemt jo! ropte dronninga.
-Har du det ja ... hmm altså det tillater jeg meg faktisk å tvile på. Hva jobba du med da?
-Jeg var min egen sjef jeg altså ... jeg drev et treningssenter i Tøyengata som het Tøyen bøye og tøye-institutt. Og slagordet vårt var inspirert av Ibsen og het Om du bøyer eller bøyes likefullt så skal der tøyes!
-Eller tøyses? Men se der, det var jo om ikke annet...
-Og etterpå startet jeg et eget særdeles suksessfullt postordrefirma hvor jeg solgte trusene mine til menn som likte å sniffe på brukte dametruser fulle av feite fine bremsespor! Og ved siden av drev jeg som motedesigner og hadde til og med egen kolleksjon på et av Norges største motehus der jeg viste spesialdesignede klær for blottere. opplyste hun stolt.
-For blottere?!
-Ja du vet kapper og jakker og bukser og slikt som er lette og hendige å kneppe opp og kjapt vise fram herlighetene inni før man stikker av. Og jeg solgte også spesialdesignede kontaktlinser for blottere med kikkertfunksjon slik at de kunne spionere på nakne damer på nudiststrendene kun med det blotte øye!
-Med det blotte øye?! Og dette tullet kaller du et hederlig yrke ... selge det dirty undertøyet sitt til perverse griser og lage egne klær og kontaktlinser for seksualforbrytere?!
-Jamen, synes du ikke det er rimelig at også denne kategorien mennesker får sine egne typer klær da? Søren døtte heller! Samene går jo rundt i kofte og muslimene i burka og nordmenn i bunad så hvorfor skulle ikke blotterne...
-Nei tenk jeg synes virkelig ikke det du! Men der ser man, både du og Dovregubben kunne altså arbeide, ingen problemer med det. Du Dovregubbe kunne vel ha fortsatt på den joggeskofabrikken. Så det var ingen som tvang deg til å bli et slikt gangstertroll som du har blitt, du kunne vært et alminnelig lite bergtroll som bodde fredelig i hula si i fjellet og gikk til arbeid og passet sine egne saker og ikke plagde noen andre. Men du valgte i stedet å stjele og plyndre og myrde andre over en lav sko for å skaffe deg selv makt og rikdom. Dette er din store synd og forbrytelse, din stygge fæle trollpeis der du er!
Englene og fangene applauderte vilt for dette argumentet, og så ut til å fryde seg storligen over denne situasjonen, der jeg spilte rollen som anklager og Dovregubben var nødt til å forsvare seg. Hittil hadde det jo alltid vært motsatt, men nå var oppgjørets time altså endelig kommet!
-Ja men men men jeg orket ikke være bare et sånt alminnelig lite troll ... jeg er jo ikke alminnelig så hvordan kunne jeg leve slik ... en kjedelig tilværelse i ei lita hule ... nei huff og gru altså! sukket trollet.
-Vel, når du sier det ... det er forsåvidt riktig det du forteller der. Du er ikke alminnelig, for du er nemlig så heldig at du er rikt utstyrt med store gaver og ressurser som du kunne brukt til beste for både deg selv og andre vesener, slik som store kunstnere og oppfinnere og ingeniører og visjonære ledere og andre sjelsstore skapninger har gjort, der de med sin innsikt og klokskap og kreativitet hjalp sine medskapninger til større innsikt og skapte en bedre og rikere verden og et mer positivt liv for alle sammen. Men i stedet misbrukte du din intelligens og dine talenter og evner til egoistisk og hensynsløst å berike bare deg selv, på andres bekostning. Så her finnes det bare en dom, og bare en straff. Og den skal jeg iverksette nå! Det tiende bud det lyder...
-Nei vent Jappe hør da, vent lite granne til og hør meg ut nå vær så snill! tagg Dovregubben. - Det er helt riktig at jeg har gjort alle disse stygge tingene du beskylder meg for, jeg innrømmer det ... men hadde ikke jeg gjort det så ville jo noen andre garantert gjort det i stedet! Se på alle disse trollene som står omkring oss her da ... de sikler alle sammen etter den makten og de privilegiene jeg har, og hvis jeg i et eneste øyeblikk viste godhet og hensynsfullhet og barmhjertighet og andre slike dyder og egenskaper som mange av dere mennesker setter så høyt så ville jeg straks mistet respekten hos mine medtroll og de ville styrtet meg fra makten og drept meg ... og en annen diktatorspire ville tatt tronen og installert seg som tyrann i stedet. So I figured, da er det tross alt bedre at jeg hersker ... bedre å være ulv enn lam, bedre å være overgriper enn offer ... see what I mean?
-Hahaha, nice try mister! repliserte jeg og hysjet ned den høye og misfornøyde mumlingen som hadde oppstått blant trollene. - Det er sikkert riktig at et annet troll ville tatt makten og kanskje herjet og hersket like nådeløst og grusomt som deg, men dette er det ingen som kan vite med sikkerhet. Kanskje ville det tvert i mot blitt innført et mye mindre brutalt og umenneskelig styre enn det forferdelige diktaturet du har tyrannisert og terrorisert dine omgivelser med, og etter hvert hadde det forhåpentligvis på sikt utviklet seg et fritt og harmonisk og fredelig samfunn der alle kunne leve lykkelige sammen i peace and love. Slik de menneskelige samfunn har utviklet seg fra enevelde til demokrati. Nei den bløffen med at hadde ikke du styrt som en slik jævel så ville andre gjort det, og at det er dette som har vært ditt bakenforliggende motiv for at du oppkastet deg til hersker over liv og død og andre skapningers frihet og velbehag her - den må du lenger ut på landet med far! Nei du har nytt og begjært og elsket makten, du har jo kjempet deg til den med mord og list og illgjerninger da du styrtet den forrige tyrannen som hersket her ikke sant?
-Believe me Jappe, hadde ikke jeg tatt makten og innført et totalitært diktatur, så ville andre gjort det! Du tror vel ikke folk ville frivillig levd i frihet i et slikt anarkistisk peace and love-samfunn som det du foretrekker? Nei folk avskyr friheten og vil ha noen over seg til å bestemme over seg og fortelle hva de skal gjøre! Og hvorfor vil de det, jo fordi de vil slippe å ta ansvaret for sine egne liv, de VIL at andre skal bestemme over dem, slik at de bare kan slappe av og ikke bekymre seg om verden rundt dem, for det er det andre som fikser for dem! See what I mean? Man kan ikke ha frihet uten ansvar, og siden alle troll vet dette, er det intet de avskyr mere enn friheten ... fordi de ikke under noen omstendighet vil ta ansvar for sine liv. Det ansvaret foretrekker de at andre tar for dem. I virkeligheten er det jeg som har hatt minst frihet av alle, siden jeg hadde dette enorme ansvaret og måtte passe på at alt i samfunnet fungerte ... ja det er faktisk jeg som har vært deres slave og ikke omvendt!
Jeg betraktet med interesse Dovregubben der han så veltalende og kynisk forsvarte sine usle handlinger med sine moralske og psykologiske bortforklaringer om livet og sine medskapninger. Så det var altså disse filosofiske og sosiologiske betraktningene han brukte som unnskyldning for å kunne utføre sine onde handlinger....
-Det var da fantastisk som du greier å vri og vende om på alt da, har ikke hørt på maken noengang jeg! Så det er du som er offeret her nå, og ikke alle dem du holder i slaveri her?
-Javisst har jeg...
-Nei hehehe mister du har vært en diktator som alle skalv i redsel for, og slett ikke noen uegennyttig folkeleder som ofret seg for sine medskapninger og deres velbehag, slik du så løgnaktig fremstiller det. Skjønt du har nok også en vært en slave ja, men ikke av folket ... derimot av ditt eget bunnløse og ustyrlige begjær etter makt. Du ville ha makt fordi du nøt at andre var livredde for deg! Du tiltvang deg deres respekt, ikke gjennom beundring og aktelse pga. positive gjerninger som kom både deg selv og andre til gode, men gjennom vold og drap og andre ugjerninger som fylte dine medskapninger med angst. Og du elsket at du kunne knipse i fingrene og så ble en annen levende skapning drept just like that dersom du bestemte deg for det. Du har begjært makten fordi den gjorde deg i stand til å leke gud over andre vesener og bestemme over deres liv og død, og beordre at de skulle oppvarte deg og oppfylle alle dine luner og innfall og forære deg gaver og rikdommer og skjelve av redsel for deg. Du brydde deg overhodet ikke om at du skapte en kjip og råtten virkelighet av angst og forstillelse og løgner omkring deg - ja du var jo tvert imot avhengig av et slikt negativt sosialt miljø for å kunne fortsette å herske. Denne ubegrensede makten over andre, det er den som har forkrøplet og ødelagt din sjel - derfor fortjener du ikke å leve mere. Så jeg vil la deg dø, ikke som hevn og straff for alle dine illgjerninger først og fremst, men for at du ikke skal kunne gjøre mere ugagn og skade her i verden. Jeg skal nå befri verden fra din eksistens, som er en hån mot all lov og rett og anstendighet her på jorden.
-Jamen Jappe Jappe brems nå litt da, please altså min venn! protesterte Dovregubben med innsmigrende stemme. Det virket som om han forsto at hans hensikter og argumenter var gjennomskuet. Han prøvde nå en helt annen taktikk.
- Vær nå litt human da og vis litt barmhjertighet, vær så snill! Vi lever i et sivilisert samfunn der folk ikke tar livet av hverandre sånn uten videre på denne barbariske måten som du har lyst til nå, ikke sant? Dødsstraffen er jo avskaffet forlengst, og heldigvis og takk for det. Slike primitive straffemetoder tilhører en annen tid og en helt annen mentalitet og er på ingen måte verdig et slikt utviklet og humant menneske som deg vel gode Jappe? Når jeg tenker meg om så kan det faktisk godt hende at du har rett i det du sier, men det er jo uansett ikke min skyld at jeg har blitt sånn ... det sier til og med psykologen min. Det er alle ... det er alle de fæle og traumatiske opplevelsene i barndommen min som har gjort at jeg har utviklet meg til et slikt troll. snufset han og tok frem et lommetørkle og pusset nesen sin og tørket seg rundt øynene av selvmedlidenhet.
-Hvilke opplevelser da?
-Å Jappe det er så mange det ... du skulle bare visst! For eksempel alle de gangene jeg ikke ... ja jeg husker spesielt en gang, å det var så forferdelig uhuhu ... jeg hadde i mange måneder gått og ønsket meg røde hunder til bursdagen min, og så fikk jeg det ikke! hulket han sårt.
-Næ?! Du også? utbrøt dronningen forferdet og slo seg i hendene av medlidenhet. - Jeg ønsket meg vannkopper til jul, men fikk ikke det jeg heller! Ikke engang skabb eller meslinger fikk jeg av den gjerrige drittmora mi, enda de hadde det på tilbud. Skjønt ... jeg fikk ny leke-sotteseng til dokka mi da ... så helt hjerteløse var de jo ikke.
-Skjønner du nå Jappe hvorfor vi er blitt som vi har blitt uhuhuhu?! Det er mora mi sin skyld at jeg har utviklet meg sånn! Den jævla hurpa ... det var hun som tok fra meg troen på det gode i livet gjennom alle de myke og kjipe bursdagspresangene hun tvang på meg! gråt Dovregubben og holdt hendene for ansiktet av sorg ved minnene om den vanskelige og knallharde barndommen sin. - Og så kommer du nå her mer enn ni tusen år senere og ødelegger dette fødselsdagsselskapet også uhuhuhu! Vis litt hensyn og medlidenhet nå da Jappe. Jeg jeg jeg orker ikke dø, jeg vil ikke dø nå ... jeg er altfor ung til det! Livet har så uendelig mye mere å by på for meg.
-Please Jappe! La oss få lov å leve ... jeg lover deg at vi aldri aldri mere skal være slemme! tryglet dronninga også med bedende innsmigrende stemme.
-Altfor ung herr Dovregubbe? Du er jo nesten ti tusen år, og de fleste av ofrene dine unte du jo ikke å leve i hundre år engang. svarte jeg mens jeg såvidt greide å skjule en liten latter.
-Ja men Jappe, vær nå litt rimelig da ... det er jo tross alt bursdagen hans! Hva er nå det for slags kjip bursdagsgave, å bli drept på denne råtne måten av en av fødselsdagsgjestene ... faen så utakknemlig og uhøflig altså! ropte et av trollene.
Med ett følte jeg, mot min vilje, litt medlidenhet med de stygge trollene der de lå og hulket og vred og ydmyket seg for meg på gulvet.
-Er du så redd for døden da? spurte jeg Dovregubben.
-Ja å ja jeg er veldig veldig redd, helt fryktelig redd! Ingenting her i verden er mere ubarmhjertig og forferdelig enn døden vel? stotret han og stirret på meg med barnslige angstfulle øyne.
-Vel hehe jeg vet ikke jeg ... det var nytt for meg egentlig. Hvis man bare blir borte når man dør, slik som når man besvimer ... bare at man aldri våkner mer, hva er så forferdelig med det? Man er jo ikke bevisst mer og kan dermed ikke registrere om noe er forferdelig eller ikke. Hva kan være mer barmhjertig enn det? Og om det nå likevel skulle vise seg at det finnes et liv etter døden, ja så er jo det bare bra vel? Da er jo det bare en høyst velkommen og overraskende bonus. Life goes on in afterlife where the party continues he he he?! Uansett hva som er tilfelle eller ikke tilfelle, så ser jeg ingen grunn til å frykte døden.
- Men men altså ... dette kan jo ingen vite med sikkerhet, tenk ... tenk om ... sa Dovregubben og skottet bort på utsendingen til Djevelen.
- Aha I see ... du er redd for å komme til Helvete ja? Er det det?
Den gamle Dovregubben sank enda mere sammen der på gulvet og sa ikke noe mere. Ja åpenbart var det slik det hang sammen, han stolte ikke på at han ville få en varm velkomst av sin bestevenn Satan i afterlife i Helvete ... eller det var kanskje nettopp det han gjorde.
Jeg visste ikke hva jeg skulle foreta meg nå; på den ene siden var det jo selvfølgelig mest fornuftig, ja egentlig helt nødvendig å bare utslette det gamle utysket når jeg nå hadde denne fantastiske muligheten. For en slik gyllen sjanse kom nok aldri tilbake igjen noengang, og hvis jeg ikke benyttet meg av denne sjansen nå kunne jeg komme til å angre bitterlig på det senere. Og så noe så patetisk og latterlig som å synes så synd i seg selv på grunn av slike bagateller som at de ikke fikk røde hunder og meslinger til jul og på bursdagen sin da hahaha. Når jeg tenkte tilbake på min egen barndom i forhold, og hvordan jeg ble oppdratt av mine foreldre ... fy faderen altså der var det beinhard kustus der!
For eksempel den gangen jeg skulle opp til avsluttende eksamen i matte på gymnaset og ikke hadde den aller minste snøring på de kjipe og umulige oppgavene med tredjegrads forhør ... nei –ligninger som jeg ikke husket bæra av. Da stakk jeg ut på toalettet der min far den juksemakeren på forhånd hadde gjemt seg, klar til å hjelpe meg med hukommelsen. Det gjorde han enkelt og brutalt ved å true med å klaske meg ihjel med gangetabellen, slik at jeg ble så dødsens redd at jeg så hele livet mitt passere revy foran øynene mine - og dermed sto også hele pensum og alle de leksjonene læreren hadde holdt foran oss elevene tindrende klart for meg. Den samme effektive metoden med mindre variasjoner benyttet min far under alle de andre prøvene også, og jeg gikk ut som beste elev ved skolen det året uten å kunne en dritt av fagene.
Nei disse trollene hadde nok levd i en ren idyll i forhold til oppveksten min, så dem var det ikke det minste synd i. På den andre siden så var det ganske hjerteskjærende og opprørende å se det gamle trollet og kjerringa hans så fullstendig maktesløse og oppløste i snørr og tårer av sorg over sin vanskjebne. Jeg funderte litt på hvilke alternative muligheter jeg hadde og fikk så en glimrende ide`!
-Vi holder avstemning her over Dovregubbens skjebne! ropte jeg. – Jeg klarer ikke avgjøre dette alene.
-Ja det var en god ide! ropte Ullegrine. –Folkeavstemning er det mest rettferdige!
Alle fangene brøt ut i samstemmig enighet om at folkeavstemning var det rimeligste, at Dovregubbens skjebne skulle avgjøres av hans motstandere og tilhengere i fellesskap.
-OK! Folkeavstemningen foregår på følgende måte; alle dem som vil at jeg skal lese opp det siste budet og gjøre ende på trollkongen og dronninga hans vender tommelen opp! Og de som vil at jeg skal spare dem vender tommelen ned! forkynte jeg.
-Hvem er det som er stemmeberettiget da? spurte Tuppelulla. -Skal bare englene og menneskene stemme eller får trollene også være med og delta?
-Klart vi også må få være med og stemme! ropte et av trollene. -Ellers er det jo ikke demokrati vel?
-Demokrati?! svarte jeg. -Når ble dere troll tilhengere av demokrati da hahaha? Men ålreit, alle her får være med og stemme, mennesker, engler, troll, nisser og dverger, vetter, jomfruer, havfruer og hekser ... u name `em baby, we got `em all for you!
-Da holder vi avstemningen nå med en eneste gang! ropte Tuppelulla - Er alle klare? Alle som stemmer for at Dovregubben og baben hans skal få lov å leve vender opp tommelen nå!
Dovregubben og dronninga rakte ivrige opp hendene sine med tomlene oppvendt sammen med trollene og heksene og de andre skapningene som tilhørte hoffet hans. Tuppelulla og Ullegrine talte hver for seg opp stemmene og kom begge to til at 9999 deltakere hadde stemt for at trollene skulle leve, utrolig nok like mange år som bursdagstrollet fylte! Dette så slett ikke bra ut, det var helt innlysende at det var ikke på langt nær så mange engler og mennesker i salen. Avstemningen syntes dermed allerede i utgangspunktet å være tapt, og jeg la merke til at Dovregubben og dronninga flirte og godtet seg i all hemmelighet da de forsto hva som var i ferd med å skje.
-Og nå stemmer alle dere som er for at Jappe skal lese opp det siste budet ved å rekke opp hendene med tommelen ned! ropte Tuppelulla.
Alle englene og menneskene og de andre vesenene som trollet holdt som slaver og fanger rakte ivrig opp hendene med tomlene ned. Til alles overraskelse rakte mange av trollene og heksene og de andre uhyrene også opp hendene, også de med tommelen ned.
-Forbannede råtne forrædere! hørte jeg Dovregubben snerre for seg selv da han så dette.
De to suppene talte opp stemmene igjen, og spenningen sto og vibrerte så sterkt i taket at det drysset støv og småsteiner ned i salen da de annonserte resultatet.
-Og her er resultatene av avstemningen! ropte Tuppelulla med høytidelig stemme. - Antallet stemmer for at Dovregubben skal få leve er 9999! Og antall stemmer for at han skal dø er ... også 9999! Det er helt likt!
Det brøt ut høy mumling i salen av overraskelse over det sensasjonelle resultatet, der Dovregubben altså kunne vært reddet dersom han ikke hadde blitt forrådt av sine egne. Nå var alt plutselig helt åpent igjen.
-Da blir vi vel nødt til å avgjøre dette ved loddtrekning da eller Jappe? spurte Tuppelulla.
-Ja, det ser sånn ...
-Behehehe! lød det plutselig fra Jesuslammet, og alle vendte øynene mot det hellige lille dyret fra Edens hage for å se hva det ville. Det bykset fram og tilbake i buret sitt og breket i vilden sky med den tynne stemmen sin, og det var helt innlysende at det forsøkte å fortelle oss noe.
-Nei loddtrekning nei! sa jeg. - Det er jo en skapning her som vi helt har glemt å spørre om meningen til - Jesuslammet! Det kloke og rettferdige Jesuslammet skal selvfølgelig få avgjøre hva som skal skje med Dovregubben og dronningen hans.
Jeg gikk bort til buret til det vesle lammet og åpnet døren og slapp det ut. Det jumpet med et takknemlig brek ut av buret og logret vilt med den lille halen sin og danset og hoppet og steilet begeistret rundt omkring på gulvet og slikket hendene mine av takknemlighet og glede. Jeg kikket fullstendig trollbundet ned på det vesle dyret. Det var så uimotståelig vakkert og fagert å se til på nært hold og hadde en så sterk utstråling nå når jeg sto så tett inntil det at en stakkar ble rent mild og lett om hjertet. En plutselig bølge av godhet strømmet gjennom meg og jeg følte med ett at jeg bare elsket hele verden og absolutt alt som var i den, og all kiving og krangling og slåssing syntes bare helt meningsløst og bortkastet og unødvendig og dumt. For en vidunderlig virkelighet det lammet levde i, der alt var utter love og harmoni og skjønnhet og det ikke enset noe av verdens styggedom rundt seg, men all ondskap bare prellet av som vann på gåsa. Jeg kastet et blikk over mot de angstfulle og utslåtte stortrollene og syntes med ett synd i dem. Jeg så dem liksom nå på en annen måte, de så så sårbare og uskyldige ut der de satt, og jeg forsto nå at alt sinnet og aggresjonen og hatet og ondskapen deres var midler de brukte for å beskytte seg mot verden med, fordi de var så små inni seg, små og forsvarsløse i en verden de ikke forsto særlig mye av. De var slaver av sine egne primitive og mindreverdige lyster og begjær, som trangen til å herske og bestemme over andre, og grådigheten etter penger og materiell rikdom. Og de var fanger i et system som både de selv og andre troll rundt dem holdt dem fengslet i og som var nesten umulig å bryte ut av, der både deres tidligere ugjerninger og nåværende situasjon bandt, ja bent sagt trollbandt dem til et bestemt mønster å oppfatte og tolke en situasjon etter og reagere og handle i hverdagen på. Det var derfor umulig for meg å fordømme dem, for jeg innså at hvis jeg hadde vært i samme situasjon ville jeg sannsynligvis vært likeens. Det var nesten så jeg bare lot hele prosessen mot Dovregubben og dronninga være og ropte at de var fri og kunne gjøre hva de ville, men behersket meg da jeg kikket meg rundt i resten av salen og så alle de redde englene og menneskene og andre fangene de hadde tatt til livsvarig pine og trelldom, og hvis skjebne avhang av meg. Og mitt eget liv avhang jo også av at jeg tok de riktige beslutningene nå. Her var jo tusener av troll klare til å rive oss i stumper og stykker straks de oppdaget den minste svakhet. Nei her fikk jeg bare gjøre slette goder til minespill ... nei gode miner til slett spill. Med et kraftig innoverpust tok jeg meg sammen.
-Hva vil du jeg skal gjøre, kjære Jesuslam? Skal jeg lese opp det siste budet eller skal jeg la Dovregubben og dronningen hans få lov å leve? spurte jeg og rakte med skjelvende hender mikrofonen ned mot lammet for å høre hva det besluttet.
-Beeee! breket det.
-Unnskyld, jeg hørte ikke, hva mener du lille venn?
-Beeee!!!
-Beeee? Altså ... vil du at de skal leve eller ... er det mulig ... kan du være så snill å svare et klart ja eller nei her kjære lam?
-Det vil visst at vi skal be. sa Tuppelulla.
Høylydt mumling steg opp blant trollene og englene over budskapet fra Jesuslammet.
-Nei jeg tror det vil at Dovregubben og berta hannes skal be. sa Ullegrine.
-Vil du at Dovregubben og dronningen hans skal be til Jesus? spurte jeg Jesuslammet.
-Be! be-kreftet det med tynn stemme.
-Ja Jesuslammet ønsker at Dovregubben og dama hans skal be til Jesus om forlatelse for alt det kjipe og forkastelige de har gjort gjennom livet, og når de har gjort det vil Jesus avgjøre hva som skal skje med dem, antar jeg. sa jeg lettet.
Dette var jo en ypperlig løsning på problemet. Jeg henvendte meg til Dovregubben og kjerringa hans og spurte om de var klare til å bekjenne sine synder og be Jesus Kristus deres Frelser i himmelen om forlatelse. Jeg så det store trollet blekne og få nervøse rykninger i trynet ved utsiktene til det som nå ble forventet av ham.
-Skal jeg be til Jesus, nei hehe, vet du hva altså Jappe, det må da være grenser! Det kommer ikke på tale ... hva godt har den duden noensinne gjort for meg da?! protesterte han forferdet.
-Nei slapp av nå a`Jappe! Søren døtte assa! Dette blir virkelig for meget av det gode! samtykket dronninga. –Du kan da ikke forvente at vi skal kapitulere sånn på den måten for...
-Og det tiende bud det lyder som følger...
-Nei nei nei nei nei vent da! Ålreit, hvis det er slik det skal være, så får vi vel ... så får vi bare be da ... faen heller altså! kom det skyndsomt fra Dovregubben. - Men jeg har ikke det minste snøring på åssen man gjør det altså, jeg har aldri gjort noe sånt før så.
-Nei det skal du få meg til å tro. sa jeg. - Men jeg skal lære dere, ingen fare med det. Jeg foreslår at dere to sammen bekjenner alle deres synder først, og så anmoder dere Jesus om å innvilge dere syndsforlatelse, det vil si tilgivelse for all den fæle styggedommen dere har gjort dere skyldige i gjennom livet ... og så ser vi etterpå hva som skjer. Eller ta i hvert fall de groveste syndene, skal dere ramse opp alle sammen blir vi jo aldri ferdige her. Kom hit og sett dere her ved siden av meg og fall ned på knærne og fold hendene deres slik jeg gjør nå. viste jeg og foldet hendene i en høytidelig, salig bevegelse og senket hodet andektig og lukket øynene. Flere av englene brøt ut i spontan applaus og flagret begeistret med vingene av anerkjennelse over den overbevisende demonstrasjonen min, og jeg nikket og blunket som takk til dem.
De to trollene kom motvillig og satte seg ved siden av meg og la ikke skjul på hvor motbydelig og pinefullt de syntes dette var for dem, men jeg greide da å få dem anrettet i den riktige posisjonen og hjalp dem med å folde de knudrete og knoklete hendene deres med åtte digre fingre på hver hånd. Dette settet med ekstra fingre så egentlig nokså frastøtende og unaturlig ut syntes jeg, men regnet med at det sikkert bare var en fordel og ville gi bønnen deres en ekstra punch når den for opp mot himmelen.
-OK fint, dette går jo riktig bra så langt i hvert fall! roste jeg. - Gjenta så etter meg: Kjære Jesus, Herre min Frelser i Himmeriket og ære være Faderen i Det Høyeste - ta i mot min bekjennelse og tilgi meg for alle mine synder.
De to trollene kikket forskrekket på hverandre. - Du først! beordret Dovregubben.
Dronninga protesterte heftig, men ga seg etter et skikkelig ondt grøsserblikk fra typen sin, og begynte så på noe som skulle forestille en bønn.
-Kjære ... kjære ... eh ... kjære eh hehehe ... altså. ..
-Ja kom igjen nå! beordret jeg utålmodig. - Vi har jo ikke hele dagen her.
-Kjære deg du altså, herre min eh eh ... Festus i Ringerike ...
-Nei frøken Grøsshildur, spill ikke dum her nå. Du hørte hva jeg sa! advarte jeg med høy stemme. –Det er Jesus i Himmerike du skal be om tilgivelse til, ikke noen Festus i Ringerike vel! Værsågod nå!
-Eh ja ja ok da ... jesu mikkele i det høyeste altså ... nei skal vi se ja... assa fuck asså Jesus, det vakke meninga å ...
-Nei stopp en halv bannan i Haparanda her! ropte jeg. - Man sier ikke fuck når man ber til Jesus, det går ikke an å bruke stygge ord og bannskap i en bønn vel? Vær snill og ta deg sammen nå og be på en skikkelig og oppriktig måte og få det overstått. Dette går så fint så, det gjør jo ikke vondt å be vel?
-Jo det gjør det! Det gjør vondt som bare faen jo. Jeg kjenner hvordan det snører seg rundt strupen min her! ropte dronninga og snappet etter luft med en demonstrativ og overdreven bevegelse.
-Ja helt ærlig og oppriktig Jappe, jeg tror jeg er i ferd med å stryke med av hjerteinfarkt. forsikret Dovregubben og holdt seg for brystet med et lidende uttrykk i ansiktet. -Jeg tror ikke vi tåler å be til Jesus, det er rett og slett helsefarlig for oss. Er det ikke noe annet vi kan gjøre i stedet da?
-Nei Jesuslammet har jo sagt at dere skal be! Men ... men kanskje det er litt for tidlig for dere å bekjenne deres synder allerede nå. Kanskje det er bedre at dere ber Fadervår først så dere venner dere til bønnens kraft og lærer dere å godta Jesus som deres herre og mester. Er det OK at de ber Fadervår i stedet, kjære Jesuslam?
-Beeee! forsikret Jesuslammet og logret ivrig med halen.
-Ja det er greit. Dere kan be Fadervår i stedet.
-Fadervår?! stønnet Dovregubben og skar en stygg grimase av motvilje og avsky. - Du mener vel ikke for alvor at vi skal be Fadervår, det er jo den verste av alle bønnene, den er det jo bare de råeste og mest hardbarka og dumdristige av kristningene som våger å be!
-For noe tullprat! Fader vår er da ikke det minste farlig å be, det har jeg da gjort mange ganger selv.
-Er du sikker på det? Du flipper ikke nå? Du har bedt den mange ganger selv? spurte dronninga og kikket tvilende på meg mens forskrekkelsen sto malt i trynet på henne.
-Da jeg var liten så!
-Nei jeg tør ikke, jeg tar ikke sjansen på det ... den er simpelthen livsfarlig den bønnen, det er jo noe alle troll vet! sa Dovregubben.
-Nei nei da så, da gjenstår det bare for meg å lese opp det siste budet da...
-Du stiller oss ordentlig mellom barken og veden her nå hva? Du godter deg skikkelig bra nå der du står hæ?
-Well, it`s a rock and a hard place! sa jeg og skjulte et lite smil mens jeg stirret rundt i den dystre trollhallen der det meste besto av rått tilhugde fjellvegger og kampesteiner.
-OK da faen heller, jeg kan forsøke en bønn til den derre himmelkisen Jesus da! Men det blir ikke Fader vår, men en som jeg har laget selv nettopp nå. ropte Dovregubben mens han formelig lyste av desperat besluttsomhet og fandenivoldskhet.
-Flotte greier! Det var fint, sånn skal det være. samtykket jeg. – Kan forsåvidt godt ta en annen bønn enn Fader Vår først, greit nok det. Bare go ahead du ... værsågod.
- Kjære Jesus i Himmelen! begynte Dovregubben med tilgjort andektig stemme.
- Ære være deg i det Høyes ... nei Are nære sklei i deigen i Det Høyeste! Du tilsvinede korsoppklistrede planke-Messias, hvis mor gikk konke bananas med dåsa si i Skippagurra - din helvetes nedpulte raggtass fra Korvaniemi ... du til den syvende himmel oppsmelte harpeklaprer og storpuler av inntørkede engleræver i dassen bak Perleporten ... go fuck your hestebaby i korga og ta rennefart i brakka og stang den tomme måseskallen din i en stamp med tappsjetta, og et deretter trollfitte til du stuper på kne i Jotunheimen, di fysjprega skapbleie fra ...
-Nei hva i all verdens rike og fattige er dette for grufull gudsbespottelse da?! ropte jeg forferdet, mens trollforsamlingen holdt på å omkomme av latter. - Dette er det verste jeg noen sinne har hørt! Verre blasfemi har aldri noensinne vært fremført på denne jord, det er jeg sikker på! Nei dere blir nok pent nødt til å be Fadervår likevel!
-Å kan vi ikke få slippe da herr Jappe? sutret dronningen.- Vi orker bare ikke be akkurat den bønnen! Alt annet men bare ikke den.
-Nei vi klarer bare ikke be den bønnen, det er helt alvor og ramme flikk flakk revolver i taklampa det altså Jappe. sa Dovregubben. –Faen heller a, kan vi ikke bare fyre oss en bønne sammen i stedet da, en skikkelig fet kveldsbønne med afghansk bre-marijuana fra Khyberpasset som...
-Enne en dnitfet monnabønne fna Bønnøysund?! foreslo et tannløst og fullstendig utflippet og nedragget gammelt narkotroll som lespet sterkt og ikke kunne si R. Han solgte hamp som han selv hadde dyrket på loftet i trollhula si utenfor Brønnøysund og viftet nå ivrig med godsakene sine i håp om å få pushet noe til oss.
-Hva er nå dette for slags tull, selvsagt kan vi ikke røyke rever midt under en bønn til Jesus! sa jeg. - Men OK da Dovrefar, hvis det er så vanskelig for dere å be alene så kan vi gjøre et kompromiss og be Fader vår sammen med dere, alle trollene og englene og menneskene og resten av skapningene her i hallen. Hva sier dere til det ... er det en deal eller?
-Yeah yeah yeah og trefoldig hurra og halleluja i Himmelen! bruste englene og flakset entusiastisk med vingene av lutter henrykkelse og salighet ved utsiktene til å endelig få be favorittbønnen sin. De sadistiske og ondskapsfulle trollene hadde i hundrevis av år tvunget dem til daglig å banne og sverge og lire av seg de styggeste og mest gudsbespottelige eder og tabu- og fyord så fjæra føyk av dem, kun på pur faenskap fordi det moret dem å se hvordan det skar englene i hjertet å bruke et for dem så stygt og unaturlig språk.
Dovregubben og dronninga satt og tenkte seg om noen sekunder, og samtykket så motvillig i dette opplegget med fellesbønn, da de jo egentlig ikke hadde mye til valg.
-OK, da gjentar alle her etter meg; Fader vår, du som er i Himmelen ...
Alle englene begynte nå fromt og andaktsfullt å be sammen med menneskene, men trollene var helt stille, og det lød ikke et kvekk fra de to stortrollene heller.
-Jeg gjentar; Fader vår, du som er i himmelen! sa jeg og vinket utålmodig til Dovregubben og kona hans.
-Mo de hø...du så le i...hørte jeg dronningen mumle.
-Hva sa, jeg hørte ikke?!
-Moder høst, du som ler i vrimmelen! brast det ut av dronningen med en bestemt og trassig mine. Latteren runget blant trollene.
-Moder høst? Hva er nå dette for noe elendig tull da? Det er jo ikke sånn det lyder.
-Jappe, jeg protesterer herved på vegne av alle verdens kvinner mot denne bønnen, den er faktisk jævla mannsjåvinistisk og kvinneundertrykkende! Hør selv da; Fader vår?! Søren døtte altså, den er så gammeldags og malplassert og helt bort i veggene at ... hva slags guddom er dette da? Er det en far der oppe i himmelen, en slags hanngud altså? Da har han vel baller og pikk også da og driver og knuller hunnguder oppe i paradiset sitt, for hva skal han ellers med kjønnsorganer? Nei vet du hva dette går jeg ikke med på! Vi lever i det en og tjuende århundret nå, finn på noe bedre enn dette her da, helvete heller!
-Nice try baby! ropte jeg midt oppi det larmende bifallet og heiaropene til dronningen fra trollene, mens jeg i hemmelighet bifalt trolldronningens argumentasjon og evne til å framstille sitt gode poeng. Men her sto det alt for mye på spill til at jeg kunne la de to trollbeistene slippe unna på denne lettvinte måten. Dessuten var det åpenbart at hennes engasjement var bunnfalskt og pille råttent; hun brydde seg ikke filla om sine medsøstre, men brukte bare denne billige retorikken som vikarierende argumenter for å slippe å be.
–Det er ikke jeg som har funnet på denne bønnen, og inntil det dukker opp en annen bønn som avløser Fader vår så har vi bare den å holde oss til, uansett hvor misfornøyd du og andre kvinner måtte være. Dere får bare sende en klage til den gamle duden selv der oppe i tåkeheimen, noe annet kan jeg ikke råde dere til. Så la oss fortsette nå og ikke kaste bort mere tid! Helliget vorde ditt navn i himmelen så og på jorden ...
-Herlighet hvor de dytta i gang i vrimmelen så og i hjorden ... sa dronninga og gliste meg med et spotsk og trassig oppsyn like opp i ansiktet, mens trollene hoiet og applauderte til uforskammethetene hennes. Det var tydelig at hun visste at hun lekte med ilden her nå, men oppmuntret av supporterne sine blant trollherket tok hun likevel sjansen på å sjekke hvor langt hun kunne strekke min langmodighet.
-Dytta i gang? spurte jeg uforstående.
-Ja de måtte dytte i gang reinspannet til Julenissen en gang han var på besøk hos Jesus, for Rudolf nekta plent å starte og dra hjem igjen til Nordpolen før han hadde fått seg en blowjob av Jesuslammet! flirte Gammelstøggen i gropa, mens alle trollene brøt ut i et hyl av skoggerlatter og uartige vræl.
-Nei nå blir det slutt på dette tullet! ropte jeg og truet utålmodig mot trollpakket. - Jeg vil ikke ha mere sabotering av bønnen ellers leser jeg opp det siste budet ... og dette er aller siste advarsel altså! Kom an nå! Fader vår du som er i himmelen, helliget vorde ditt navn...
-Næmen Jappe! protesterte den frekke dronninga igjen. - Dette er jo den gamle versjonen av Fadervår, det er jo ingen som leser den mere. Helliget vorde, det er det da ingen som forstår lenger ... ungene tror jo Gud og resten av folka i himmelen er full av hellige vorter jo.
-Hmmm, den gamle versjonen, er det det? Men det var da slik den lød da jeg hørte den som liten. Men OK, hvordan er den nye versjonen da?
En av englene kom og hvisket meg den nye versjonen av bønnen i øret, og så beordret jeg Dovregubben og dronninga å be etter meg helt fra begynnelsen.
-Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig.
De to trollene leste nå motvillig disse to setningene etter meg, selv om det var så lavt at jeg knapt kunne høre mumlingen deres. Men all right det fikk gå, det var jo bedre enn ingenting.
-La ditt rike komme.
-La de rike komme...
-Unnskyld jeg hørte ikke?!
-La de rike komme ... var det ikke det du sa da?
-Nei selvfølgelig var det ikke det! Det skal være lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en rik mann å komme til himmelen, sa jo Jesus.
-Det var da merkelig det! Er det ikke de rike som først og fremst støtter kristendommen da, de rike og mektige ... for på den måten blir de i stand til å herske over den fattige og utnytte arbeidskraften hans, for sin belønning skal han liksom få i himmelen så fremt han bare er lydig og gjør som de rike og prestene deres sier her på jorden?
-Hva er det du preiker om du da ditt troll, du er jo mangemilliardær selv!
-Ja men i det minste lurer jeg ingen til å tro at jeg representerer Gud og hans vilje mens jeg plyndrer og utnytter og dreper andre skapninger, slik de kristne gjør! Og hva med alle disse perverse kristne prestene da, de som skremte menighetene sine med Helvete og Satan dersom de ikke adlød prestenes forhud ... nei forbud ... ja forresten begge deler, ettersom disse såkalte guds tjenere ofte misbrukte sine sognebarn seksuelt?
-Vel, mange av dem er noen jævla sleipinger ja, men dette er jo utenfor tema, i og med at vi ikke snakker om hverken de rike eller prestene her. Dette har ikke vi tid til å diskutere her og nå. La ditt rike komme! sa jeg og vinket utålmodig til trollene.
-La ditt rike komme. mumlet de.
-La din vilje skje på himmelen som i jorden.
-La de ville ete med skje i himmelen som ...
-Hva?!
-La din vilje skje på himmelen som i jorden. mumlet trollene nesten uhørlig med et skremt uttrykk i trynet når de forsto at jeg nå var like ved å sprekke.
-Takk for det! Gi oss i dag vårt daglige brød.
-Nei søren døtte altså, dette må jeg protestere på! ropte dronninga engasjert. - Det er ikke sunt å spise brød hver dag, da kan man utvikle magebesvær og i verste fall cøliaki! Det vet jo alle som har den minste peiling på helsekost og sunn mat.
-Og lider du av cøliaki du da?
-Nei men...
-Så gi oss i dag...
-Gi oss i dag vårt daglige morrabrød! ropte Dovregubben og kikket seg flirende rundt mens trollforsamlingen begynte å fnise og knise av latter igjen.
-Nei hva i alle dager er dette for spott igjen nå da?!
-Spott? Det er vel ikke spott det! Hvis man lider av impotens så er det jo helt naturlig å be om det vel? sa Dovregubben.
-Og det lider du av?
-Nei hehehe, skulle ikke mene det da...
-Så gi oss i dag vårt daglige ...
-Gi oss i dag vårt daglige brød. kapitulerte trollene.
-Forlat oss vår skyld, som vi og forlater skyldnere.
-Altså Jappe. innvendte Dovregubben. -Hva slags skyld er det vi snakker om her, er det skyld i banken eller ... for jeg eier ikke skyld overfor noen, tvert i mot er det masse bøffere der ute som skylder meg penger, og som jeg har sendt Oslos tøffeste torpedoer på som...
-Ikke spill dum her mere nå, du vet like godt som meg hvilken skyld vi snakker om, det er den skyld vi alle sammen har overfor Gud!
-Javel, og hva slags skyld er nå det da, er det denne skylden vi liksom alle fødes med gjennom arvesynden du fabler om eller? Hva faen tenk på det da, uskyldige småbarn fødes med forfedrenes synder på seg, de må betale for synder andre mennesker har begått, med evig pine i helvete hvis de ikke blir frelst! Så det var altså derfor Gud sendte denne torpedoen Jesus ned på jorden, for å innkassere gjelden som alle mennesker, skyldige som uskyldige har overfor ham?!
-Det er kanskje riktig det du sier der, men du er jo ikke uskyldig. Du trenger i høyeste grad syndsforlatelse, for verre synder enn deg finnes ikke på denne arme og vansirede jord. Så kom igjen nå! Forlat oss vår ...
-Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. mumlet trollene.
-Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde. fortsatte jeg.
-Frist oss ikke inn i ledelse, men frels oss fra de unge!
-Hva sa du?
-Nei hehehe jeg bare kødda, jeg bare tenkte at denne vrien på setningen kunne passe for folk som aldri burde vært ledere i ung alder. Slik som det er overalt i næringslivet og i offentlig virksomhet nå, der alle med den minste erfaring skvises ut.
-Slike som deg mener du, for du burde aldri vært leder i verken ung eller gammel alder. OK next! For riket er ditt, og makten og æren i all evighet.
-For riket er dritt, og vanmakten og vanæren i all elendighet.
-Unnskyld, jeg hørte ikke? Hva var det for slags tull igjen?
-Nei jeg bare kommenterte den situasjonen kristendommen og dens herre oppe i himmelen befinner seg i for tiden, der de gamle kristne rikene er gått i oppløsning og de kristne er avslørt og vanæret og fratatt all sin makt.
-Dine kommentarer er overflødige, men dog interessante, ettersom de åpenbart gjenspeiler din egen situasjon for øyeblikket. Så les nå denne siste setningen nå og få det overstått.
-For riket er ditt, og makten og æren i all evighet. leste trollene oppgitt.
-Amen! avsluttet jeg lettet og kikket med triumferende mine over mot trollene. De satt helt tause og så med et skrekkslagent blikk på meg. Det var blitt helt stille i trollsalen blant både englene og trollene, som fulgte med spent forventning på hva som kom til å hende nå.
-Amen! gjentok jeg og oppfordret med en utålmodig håndbevegelse Dovregubben og dronningen til å si det samme.
-Nei, altså Jappe, det kan vi bare ikke si. mumlet dronninga og flakket vilt med blikket.
-Og hvorfor ikke det?
-Fordi dette er det støggeste og aller verste banne-og tabuordet som det er mulig for et troll å uttale. sa Dovregubben. -Det er helt forbudt og helt utenkelig for oss å si det ... og mora mi ga klar beskjed om at jeg aldri aldri noensinne måtte ta det ordet i min munn for da skulle hun klinke, vrenge og kjølhale kjeften av ledd på meg og tyne og skambanke meg lealaus i ræva forever med min egen hale til jeg verken kunne prate eller sitte noengang mere, for jeg ville komme rett til himmelen når jeg døde, der jeg ville bli tvunget til å leve til evig tid i glorie og salighet og aldri fikk lov å være slem noen gang mere. Jeg er villig til å si og gjøre hva som helst, hva som helst Jappe ... bare ikke akkurat det ordet der!
-Nei dessverre, bønnen er ikke fullkommen uten at man avslutter med et amen, så det er bare å sette i gang her det pal, det finnes ingen vei utenom amen til slutt.
-Nema! ropte dronningen plutselig.
-Nema? Og hva betyr nå det? spurte jeg.
-Det er amen baklengs. opplyste Tuppelulla.
-Nema?! Du kan ta og stappe det baklengs opp i nema der du vet førkje! Denslags utflukter nytter ikke her! Så slutt og kødd mere her nå, få høre et ordentlig amen, kom igjen nå!
-Nei dessverre Jappe. Det er helt utelukket at vi kan si det ordet. Før vil jeg dø enn å komme til himmelen og miste min sjel til evig lykke og herlighet der! utbasunerte Dovregubben.
-Ja jeg og! ropte dronningen og stirret på meg med ville desperate øyne fulle av trass.
-Ja da så, dere vet hva dere tvinger meg til da! sa jeg og reiste meg opp. Jeg kikket en siste gang på Dovregubben og dronningen hans for å se om de ville ombestemme seg, men de satt bare og stirret trassig ned i bakken. Det var tydelig at her måtte jeg bare sette hardt mot hardt. Jeg tok sats mens jeg skuet ut over det forventningsfulle publikumet i trollsalen.
-Og det tiende og siste bud det er som følger ...! ropte jeg mens jeg skottet ned på trollene. De satt der helt urørlige og ventet standhaftig på sin skjebne. Ja da var det ikke annet å gjøre enn å fyre løs.
– Og det aller siste av de hemmelige budene i Bibelen lyder; Du - skal - ikke - denge - sleiva -
-AAAARRRGGHHH!!! hørte jeg Dovregubben plutselig skrike på pur dauingmål mens de digre runde øynene var i ferd med å sprette ut av det fiolettsprengte trynet hans. Både han og dronninga var nå blåst opp til nesten dobbel størrelse av det innvendige presset fra angsten til sjelene deres, og det var tydelig at de var like ved å eksplodere.
-OK OK OK da! greide han å presse fram. -Jeg gir meg! Jeg orker ikke dette her, det er så uutholdelig grusomt vondt! Du vinner Jappe. Vi skal det ... vi skal be det siste ordet i Fadervår også!
-Det er greit, jeg vil aller nådigst innvilge dere denne aller siste sjansen til å unngå utslettelsen. sa jeg og pustet lettet ut etter den voldsomme spenningen som hadde smittet over både på meg og resten av forsamlingen. - Men tull ikke mere med meg nå! Jeg begynner å bli passe søkklei av alle de sleipe knepene og utfluktene deres. Dette er aller aller siste advarsel! Er den grei?
-Ja den er grei. samtykket begge trollene spakt, med en beseiret og overgitt mine.
- Sett dere her foran meg nå og ta meg begge to i hendene og slapp helt av mens dere trekker pusten dypt inn, og så gjentar dere etter meg; Amen.
De to trollene kom lydig og satte seg foran meg som jeg ba dem om, mens de kikket meg engstelig inn i øynene begge to. Dødsangsten formelig lyste ut av dem. Jeg klemte dem beroligende i hendene.
-Dont you worry kids! sa jeg trøstende. - Dette går så bra så. Er da ikke noe å være redd for dette her vel? Jeg har sagt amen mange ganger jeg, og se på meg ... jeg er da like sunn og frisk jeg hehehe!
-Dont worry be happy! ropte Tuppelulla, og alle lo.
-Hvem var det som brukte å si det igjen? spurte Ullegrine.
- Det var den indiske mystikeren og guruen Meher Baba som fant på det uttrykket, som noe man alltid burde tenke på når man var i trøbbel. forklarte Tuppelulla. - Og det synes jeg kunne passe bra til Dovregubben og berta hans her nå, de ser jo helt likbleke ut i trynet jo.
-Meher Baba? sa Ullegrine.- Det var jo han samme kisen som lærte bestemora mi å si oh fioline vakletang i Bombay, og andre steder! Kanskje det er det det betyr på indisk da?
-Hehe, kanskje det? Men hva het han igjen han tyken nei typen som gjorde den låta så kjent ... Bobby Mc ... ? spurte jeg.
-Bobby McFerrin! ropte orkesterlederen. – Og Bob Marleys versjon er enda fetere.
-OK kult! Kan dere den sangen eller ... har dere spilt den før?
-Joda vi kan den vi, men vi har aldri spilt den her da ... det fikk vi ikke lov til.
-Nei dere gjorde vel ikke det. Men da er det sannelig på tide at den blir spilt nå da! Aldri har vel den låta passet bedre noengang her i Dovregubbens hall. Swing it baby! Dont worry be happy!
Dermed spilte orkesteret opp de første tonene til denne lett henslengte happy go lucky-sangen, og snart var hele trollsalen revet med av den muntre melodien og sang og danset, både engler og troll og hekser og alver og nisser og dverger og sfinxer og alle mulige rare skapninger fra alle verdens utallige avkroker og hjørner, ja til og med Jesuslammet breket lykkelig med i det fengende refrenget. Bare Dovregubben og dronningen fikk seg ikke til å synge, de var for preget av stundens alvor. Jeg gikk og satte meg ved siden av dem igjen.
-Er dere klare?
Trollene nikket. Det virket som om de nå hadde resignert fullstendig og var rede til å møte sin skjebne, hva den enn måtte vise seg å bli. Og kanskje var de også blitt påvirket av den lystige stemningen i salen etter at alle begynte å synge denne glade sangen. De tok meg tillitsfullt i hendene. Jeg så dem forbauset inn i øynene. Ja de var klare nå, ingen tvil om det.
-Amen! sa jeg.
-Amen! hvisket de to trollene på samme tid tilbake. Et lys blusset opp i blikket deres, og de rykket liksom litt til. Så smilte de forsiktig. For første gang så jeg at de smilte på en ekte og naturlig måte. Og i samme stund skjedde det en forandring med dem. Det var som en indre vind og et underlig lys tok dem i sin favn, og de begynte langsomt å forvitre.
-Dont worry be happy! sang jeg og oppfordret med et blunk Dovregubben og dronningen til å bli med i allsangen de også. De begynte nølende å synge, og snart sang de høyt sammen med alle oss andre, med spede lyse røster. De hørtes helt annerledes ut nå, som om de sang med andre stemmer enn sine egne ... med små uskyldige barnestemmer - og jeg så i øynene deres at de var blitt til andre vesener, til de barna de egentlig alltid hadde vært innerst inne ... samtidig som de ble mer og mer eteriske og gjennomsiktige inntil de var forsvunnet helt.
Tilbake på bakken lå bare to små runde og gjennomsiktige skiver på størrelse med femkroninger. Uten at noen la merke til det tok jeg opp de to skivene og puttet dem i lomma. De lignet en slags mynter og kunne kanskje være gode å ha.
...
Innlegg
