Menneskedyret

.



.

Er mennesket virkelig bare et litt mere avansert dyr, slik mange har hevdet ... ikke vesensforskjellig fra de andre høyerestående artene som lever på jorden?
Er vi bare en slags ape i menneskeforkledning?

Nei ... selvsagt er mennesker mer enn bare et litt høyerestående dyr.

Såvidt jeg vet er vi de eneste vesener som er i stand til abstrakt tenkning, til å resonnere ved hjelp av begreper og symboler etc. og tilkjennegi vår tenkning til andre medlemmer av vår art gjennom språket. Riktignok har andre arter også et slags primitivt språk, men bare i form av visse lyder etc. for konkrete fenomener i omgivelsene, som f.eks. ved å skrike når en fare dukker opp.

.

.



Evnen til abstrakt tenkning, som gir seg uttrykk i kulturen, representert ved kunst, vitenskap, religion og filosofi, vår bevissthet om døden, forestillinger om det hinsidige og et liv etter dette livet ... mener jeg er menneskets adelsmerke, men der er også andre ting som utmerker oss.




. .



Latter, gråt, humor, muligheten til å lyve, fantasien og den spekulative forestillingsevne ... i tillegg til vår overlegne kroppsbeherskelse, f.eks. vår sofistikerte bruk av hendene til å bearbeide ting i verden,




..



vår bruk av ansiktet til å formidle følelser, stemninger og tanker, og vårt overlegne intellekt som vi bruker til å manipulere omgivelsene med, til å bygge maskiner, til å utrydde farer og truende sykdommer og forlenge våre liv gjennom medisinske nyvinninger, samt vår begynnende utforskning og sannsynlige kolonisasjon av kosmos.



.


Hvilke andre dyr er det som driver med lignende foreteelser?
De andre skapningene på jorda er jo ikke i nærheten av oss når det gjelder sjelelig, intellektuell og psykisk og fysisk utrustning! Nei på denne planeten er vi totalt overlegne vesener, vi er som guder i forhold til de andre skapningene her.

Og det er nok nettopp det som skiller oss aller mest fra de andre skapningene: vår bevissthet om Gud og at det er mulig å nærme seg det guddommelige i oss selv...




.

... into the never ending story ...

.

Det finnes minst to former for eskapisme; den ene er flukten fra virkeligheten, og den andre er flukten fra livsløgner og illusjoner og inn i virkeligheten ...hva nå virkeligheten er...
Er det ikke eskapisme å leve et solid, trygt gjennomsnittlig Ola Dunk-liv, med hus og bil, ektefelle og barn, trygg jobb og hytte på fjellet etc. og deretter forlange lutter hygge og kos rundt seg? Det er de som bare er interessert i å sleike hverandre i ræva og hater alt som kan forstyrre deres illusoriske og banale syn på livet. Det mener jeg er den verste form for livsløgn og eskapisme.
Det er å ha gitt avkall på et liv i søken etter det magiske, etter noe høyere, det åndelige, det uutsigelige, etter eventyret, etter andre høyere dimensjoner som denne verden også inneholder.
Det er som å gå inn i et magisk slott

.



fullt av de mest fantastiske skatter av gull og edelstener, og så sette seg i en krok og nøye seg med en kobberslant.

.

Den andre formen for eskapisme er flukten fra kjedsomheten, den kjedsomheten og de tomme og halvtomme og tvilsomme verdier som tilbys i vårt samfunn i dag. Dette er en flukt mot seg selv, og en sunn og nødvendig form for eskapisme for de som er modige og eventyrlystne og søker noe høyere, noe åndelig og ubeskrivelig ... som legger ut på the never ending story ... der alt kan skje ... absolutt alt haha.

.

Spanklotto!

Her for et par års tid siden var jeg ute på den legendariske Reggae Pub på Ko Samui og danset med en gæern russerinne som nesten holdt på å danse fetta, nei fletta av meg der vi alene på dansegulvet foran en mengde tilskuere demonstrerte våre kunster, og i mitt forsøk på å imponere henne greide jeg å breakdanse, bokstavelig talt, kneet mitt ca.10 cm ut av ledd ... og falt ned på dansegulvet skrikende av smerte mens alle de andre gjestene på diskoteket holdt på å le seg ihjel.

Senere på kvelden humpet jeg rundt i Reggae Road, en av lysløypene her, og så liket av en nordmann som lå midt i gata, skutt gjennom tinningen av en thai i et narkooppgjør, visstnok. Samme kveld ble en svenske også drept, og en danske såret i skyting. Og jeg vrikket altså kneet. Så det var Skandinavias dag i Ko Samui den kvelden...

.

Jeg er ennå ikke fullt ut restaurert etter denne episoden som altså skjedde i desember for to år siden. Ennå har jeg smerter i kneet, om enn de ikke hindrer meg på samme måten som før.
For i begynnelsen var jeg nærmest sengeliggende pga. betennelser og smerter og opphovning. Min samboer måtte ordne det meste for meg.

Og nå opplevde jeg noe interessant. Aldri har jeg vært så tålmodig og mild og snill med min samboer som etter at jeg pådro meg denne skaden!

Plutselig innså jeg jo hvor dyrebart livet er og at man på ingen måte kan ta for gitt at man skal få lov å gå omkring på denne planeten sykdoms-og lytefri og med alle sanser og funksjoner i behold. Man har jo ingen garanti for noe som helst; i neste sekund kan man rammes av slag, slik det har skjedd med naboen min, eller man kan bli lam etter en trafikkulykke, eller blind eller rammes av MS, slik det hendte med en kamerat av meg som sitter i rullestol nå.

.

Så etter at jeg ble så hemmet av alle disse smertene lærte jeg å sette pris på livet på en helt annen måte, og virkelig verdsette de såkalte små tingene i hverdagen. Aldri har jeg vært fornøyd med så lite, og aldri så blid for den minste lille ting, og som sagt aldri så snill og hensynsfull overfor min samboer som etter denne ulykken. Jeg tror jeg har gjennomgått noe av det samme som folk som har stirret døden i hvitøyet gjennom å kjempe mot kreft e.l. Etterpå har de kommet styrket ut og med et helt nytt syn på livet.

Og det er nå jeg har fått en ide', en glimrende, briljant ide' etter min mening!

Hva om staten holdt en slags lotteritrekning hver uke, noe a la Lotto, der den heldige vinneren ble plassert i en slags gapestokk på torget i hjembyen, og så kunne hvem som helst komme og gi vedkommende juling?! Og julingen ville ingen ende ta før hvert eneste bein i kroppen var brukket på den utvalgte, liketil stigbøylen, ambolten og hammeren i det indre øre! Det hele under overoppsyn av leger selvsagt. Når den heldige stakkaren så hadde undergått hele beinbrekkerprosessen ble han deretter fraktet til sykehus for behandling, og etterpå plassert på et hjem for rehabilitering. Og under denne rehabiliteringen vil han så tilegne seg et helt nytt og sannere og sunnere syn på livet.

.

Han vil lære å sette mer pris på de små ting, på andre mennesker, på seg selv og på livet og verden generelt, og aldri mer vil han være misfornøyd med at naboen har større båt enn ham og streve slag, diabetes og hjerteinfarkt på seg i kampen for å skaffe seg større og flottere ting enn andre mennesker.

.

Navnekonkurranse!

I forbindelse med min snart utgitte bok som kommer til å vekke supersensasjon, ja føre til et kulturelt og åndelig jordskjelv over hele kloden og oppløse de sosiale og politiske systemene i verden, trenger jeg et kunstnernavn som anstår seg en slik åndsgigant som meg. Jeg har ikke vært kar om å komme opp med noe dugandes selv, så muligheten er nå til stede for en kreativ sjel til å komme i besittelse av en åndelig skatt i form av et signert eksemplar med dedikasjon i min nye bok. Den eneste betingelsen er at navnet må begynne med D, og at det må være litt sus og schwung over det. Det er et etternavn og grunnen til at det må begynne med D, er at mine to fornavn begynner på G og O ... hehehe.



Jeg er også på jakt etter nytt navn til min thailandske samboerinne Wilailak. Jeg har kommet opp med noen ideer selv, men hun stritter vilt i mot alle forslagene mine og nekter plent å lokke til å la seg omdøpe med ett av disse, enda jeg har forespeilet henne at sjansene for å få norsk statsborgerskap vil være langt større med et skikkelig norskklingende, og på samme tid internasjonalt navn. Jeg tror hun fornemmer at det er noe funny med disse navnene selv om hun ikke snakker norsk og knapt litt engelsk, men selv synes jeg de er riktig så fine.







Ullegrine Dåsesmell er jo f.eks. et gammelt norsk budeienavn fra Setesdalen, og Malla Jeanette Knakpeisen, Slubanella Pompeii d.y. , Fillelise Chanel Krokbein og Coconella Kusprell er jo liksom en fin blanding mellom gamle norske navn og mer kontinentale navn, synes jeg selv da...

Men hun er ikke til å formå til å anta noen av disse flotte navnene, så da anmoder jeg om hjelp fra bloggens tallrike lesere! Den som kommer med det beste forslaget får en helnatt i hengekøya under palmene her på Ko Samui med henne!

Utakk er himmelens lønn

Bibelen er en samling full av myter, sagn og arkaiske historier og fortellinger som på et bevisst, underbevisst og symbolsk plan formidler dype sannheter og fakta om menneskene og deres sjelsliv, samt om verden og livet ... og en av de mest fascinerende historiene er den om Judas.
Av alle Jesu disipler var Judas etter min mening den suverent største!

Judas var Jesu yndlingsdisippel, enda næmere enn Peter og den åpenbare homsen Johannes; ja de sto hverandre så nært at det har vært spekulert i om de faktisk hadde et homofilt forhold. Legg merke til uttrykket homofilt; det er ikke det samme som homoseksuelt. En mann kan elske en annen mann uten å ha homoseksuelle preferanser, slik menn som har delt store farer sammen kan gjøre, f. eks. soldater under andre verdenskrig som gladelig satset livet og gikk i døden for sine krigskamerater.

Judas elsket Jesus så høyt at han var rede til å påta seg det aller største offer; nemlig utslettelsen av seg selv. Kun Judas av alle disiplene var utrustet med sjelsegenskaper store nok til å påta seg et slikt offer; ikke nok med at han for all ettertid ble fordømt av alle mennesker som den største forræderen og det usleste av alle mennesker, han ble også utstøtt av Himmelriket og støtt ned i Helvete til evig pine, til straff for sin store synd.

Judas visste hva som ville skje da Jesus under den siste nattverden varslet om forræderiet som en av hans disipler ville gjøre seg skyldig i. Og han visste at han selv var den som var utvalgt til å påta seg denne byrden; å forråde Guds sønn for tretti sølvpenger, og dermed miste sin plass i Paradiset. Likevel påtok han seg denne fryktelige og skjebnesvangre oppgaven.

Uten Judas synd kunne nemlig ikke Jesu oppdrag her på jorden fullføres; og korsfestelsen, gjenoppstandelsen den tredje dag og himmelfarten kunne ikke funnet sted uten Judas sitt forræderi. Og menneskeheten ville dermed gå fortapt.

Og Judas visste selvfølgelig hvilken belønning han ville få for sin handling, men fullførte sin misjon likevel. Dette var det største av alle ofre gjennom historien! Intet menneske har noensinne før eller senere gjort et slikt offer som Judas gjorde. Ikke bare ofret han jo sitt liv, men også sin sjel og sin lovede evige tilværelse blant Gud. Og alt dette pga. sin for oss alminnelige dødelige ufattbare kjærlighet til Jesus, til skaperverket og livet. Han ofret seg selv for at menneskene skulle reddes unna Guds vrede, denne tyrannen og monsteret i himmelen som straffer alle som ikke tilber ham til evig tortur i helvete.

Judas er uten sammenligning det største og mest uselviske menneske som noengang har levd, og hans liv burde vært minnet i utallige lovsanger og prist i heltedikt. Han er verdens største helt gjennom tidene!I stedet betraktes han som menneskehetens største skurk!

Jaja slik er livet, utakk har alltid vært verdens lønn...

En vegetarianers underfulle vei mot selverkjennelse

Armin Meiwes ble født i Kassal i Tyskland i 1961 og vokste opp som et ensomt, undertrykket og forsømt barn. Hans far ignorerte ham, og hans ustabile og herskesyke mor ble dermed den dominerende faktor i hans liv. Hun ydmyket ham ofte ved å kritisere og irettesette ham i full offentlighet og insisterte på å være med ham overalt, også de få gangene i sin ungdom når han gikk ut med jenter. Til og med når Armin var i det militære forlangte hun å få være med å eksersere o.l

Det var som et direkte resultat av de utallige traumatiske påkjenningene og overgrepene under denne ufrie og farløse barndomstiden at Armin skapte Franky, hans lillebror i fantasien. Han hørte på Armin, noe moren aldri gjorde. Dette behovet for et søsken fungerte som en katalysator for hans første kannabalistiske impulser. Allerede i ung alder, rundt ti- tolv år, utviklet Armin et behov for å ha noen som var en fysisk del av ham, som han uttrykte det.

Han fantaserte om å spise sine venner, inkludert Franky.

Moren døde i 1999 og etterlot Armin alene i familiens store hus, hvor hans allerede uvanlige og hemmelige fantasier eskalerte til enda dystrere visjoner.

Faren hadde flere år tidligere forlatt familien , og morens bortgang knuste Armin fullstendig. Etter begravelsen konstruerte han et lite tempel til henne, komplett med en plastikkdukke som skulle forestille moren. Han iførte seg også morens klær og etterlignet hennes stemme.

Han utviklet også nå en stor og besettende interesse for nettporno, og ble en flittig bruker av spesielt sadistiske og masochistiske sites. Gjennom disse nettstedene for mennesker med uvanlige obscøne interesser og fetisjer fant han fram til folk med lignende kannibalistiske interesser som ham selv. De fleste av disse bare fantaserte eller drev med rollespill, men noen mente dette alvorlig, skulle det vise seg...

I 2001 annonserte Armin følgende melding på flere nettsider, deriblant ett med det lovende navnet The Cannibal cafe;

``Jeg er interessert i å møte en ung, atletisk mann som jeg kan slakte.``

Senere hevdet han at dette skjedde i et anfall av galskap og at det egentlig bare var en spøk, men dess lenger tid annonsen sto fremme, dess mer livaktige ble fantasiene og dess mer alvorlige ble hans forsetter om å gjennomføre det han drømte om. Han hadde allerede innredet et slakterom med tanke på de kommende hendelsene.

Han begynte så å legge inn flere annonser der han søkte etter blonde menn med velsmakende kjøtt som han kunne spise.

Flere personer reagerte positivt på annonsene.

Den første var en en trettito år gammel mann ved navn Borg Jose. Han møtte opp hos Armin i dennes hjem og, etter å ha diskutert detaljene for henrettelsen og parteringen, lot han seg henge opp i en kjøttkrok, og la seg deretter dristig ned på et bord for å bli slaktet. Meiwes smurte ham inn med olje og begynte å risse opp streker på kroppen hans hvor han planla å skjære ham opp, og festet lapper med ord som steik og filet på kroppen hans med nåler ... da Jose plutselig klaget over et illebefinnende og ba om å bli satt fri. Som den høflige, hjertegode og siviliserte borgeren han var etterkom Meiwes naturligvis straks og uten betenkeligheter denne anmodningen.

Den andre mannen som meldte seg het Matteo. Han var en homoseksuell masochist som ba om å få testiklene sine fritert med en blåseflamme før Armin spikret ham til gulvet og pisket ham ihjel. Dette ble dog for mye selv for vår mann, som avviste Matteoes forespørsel, da han syntes dette ble i særeste laget ...

En annen som meddelte sin interesse hevdet at han kunne levere en ung gutt som kraftfor, men måtte senere trekke tilbake sitt tilbud da gutten visstnok allerede var blitt fortært under et russisk-ortodoks etegilde.

Imidlertid fortsatte Meiwes ufortrødent og optimistisk å avertere.

Den fjerde mannen kom så langt som til å møte Armin. Han het Andreas og fantaserte om å bli fraktet bort i en krøtterbil av Armin iført gummistøvler og deretter slaktet som en gris. Han feiget imidlertid ut etter å ha blitt pakket inn i plast og klargjort for partering.

Den neste som meldte seg, Alex, forlangte å bli halshugget først, men Armin avviste ham fordi han var for feit og den kroppsbevisste og forfengelige Armin ikke ville risikere å legge på seg.

Uanfektet av disse midlertidige tilbakeslagene møtte Armin en sjette mann, Stefan, og kom så langt som til å henge ham fra en kjøttkrok i slakterommet sitt, klar til tilberedelse etter alle slaktekunstens regler. Han var i ferd med å skulle drepe ham da Stefan tilsynelatende fikk kalde føtter; han klaget i hvert fall over den kjølige og hustrige temperaturen (!) i rommet, og ba om å bli løslatt, hvoretter han dro hjem uspist og i god behold.

Det syvende potensielle offeret var en fyr fra London som het Dirk Moller. Denne gang kom Armin så langt som til å lenke mannen til senga si og merke ham opp for partering, før også Moller fikk betenkeligheter med hensyn til sitt velbefinnende og ba om å bli løslatt, noe den humane og forståelsesfulle Armin naturligvis straks etterkom.

Den åttende og siste mannen som meddelte sin interesse var Bernd Juergen Brandes. Brandes var en 43 år gammel ingeniør fra Berlin, som på Valentines Day 2001 skrev til Meiwes og presenterte seg med sitt alias Cator og erklære seg villig til å bli spist, under forutsetning av at Meiwes gjorde dette på visse betingelser. En serie av emailer fulgte nå mellom disse to mennene hvor de ertet og hisset hverandre opp og inn i stadig villere og dristigere fantasier. Brandes foreslo bl.a. at Meiwes kunne bruke hodeskallen hans som askebeger, og uttrykte videre det fromme ønske og håp om at Armin likte røkt kjøtt, ettersom Cator var storrøyker.

Etter omtrent en måned med spillfekterier på denne måten ble de omsider enige om å møtes og gjøre alvor av sine fantasier. Brandes solgte alle sine eiendeler, tømte harddisken i computeren og brukte en dag til å ta hånd om alle sine personlige affærer.

Da de møttes på jernbanestasjonen presenterte Brandes seg med følgende ord;

-Jeg er din Cator, jeg er ditt kjøtt!

De dro straks hjem til Meiwes, ivrige etter å lære hverandre nærmere å kjenne ... og oppdaget snart at de hadde en god kjemi seg i mellom og likte hverandre, dog uten at de hadde sex.

Det var slett ikke på den måten ... bedyret en noe brydd Meiwes senere overfor politiet.

Etter å ha forsikret seg om at Brandes virkelig var seriøs og nå var klar til å bli anrettet til middag, fikk han utdelt tjue sovepiller, en flaske hostesaft og noen schnaps som han drakk sammen med dette, og etter at Brandes like etter hadde sloknet rigget Meiwes umiddelbart opp et videokamera og skar uten videre dikkedarer av ham penis og bandasjerte deretter såret omsorgsfullt. Brandes hadde opprinnelig insistert på at Armin skulle bite kjønnsorganet av ham, men da dette forsøket mislyktes måtte altså kniven fram.

Noen rapporter melder at Brandes var våken da alt dette fant sted og selv deltok i spisingen av sin egen penis før han tok sovetablettene. Imidlertid var pikken for seig og trælete til å kunne spises rå, så da måtte stekepanna til pers. Meiwes flamberte godsakene i hvitløkssaus, men uvant og håpløs amatør som han var innenfor kokekunstens finesser stekte han pikken for lenge slik at den til slutt bare var en svartbrent klump og dermed uspiselig for to slike raffinerte gourmeter som nevnte herremenn, så denne sjeldne og dyrebare delikatessen måtte da dessverre til slutt bare kasseres.

Etter den mislykkede forretten bar Meiwes sin nye venn opp i andre etasje og la ham i badekaret slik at han kunne blø fra seg, noe som viste seg å ta mange timer.






I mellomtiden satt Meiwes og koste seg med å lese en roman fra Star Trek serien, men ble etterhvert utålmodig over den langsomme dødsprosessen til Brandes, så til slutt tok hans kjøtthunger og kanskje også medynk med den lidende og døende mannen overhånd og han skar halsen over på ham for å få det hele overstått.

Etter drapet tok Meiwes liket ned i første etasje og parterte og fileterte kroppen mens han hørte på litt munter og avslappende bakgrunnsmusikk som supplement til det lystige arbeidet, og sikret seg over 30 kg. prima ferskt førsteklasses kjøtt fra skrotten.

Han pakket samvittighetsfullt og nøye alt kjøttet inn i plast og puttet det i fryseren under lageret av pizzaer. Han forsøkte deretter å kverne opp bein fra kroppen for å lage benmel.

De neste 18 månedene spiste han regelmessig av dette velsmakende og sunne kjøttet, inntil han begynte å gå tom for kjøtt, så han satte inn en ny annonse på internett der han averterte etter friske forsyninger. Denne annonsen ble imidlertid oppdaget av en student som kontaktet pol.itiet.

Politiet raidet Armins mansion og fant under razziaen 8 kg av det resterende kjøttet samt de avslørende videoene Armin hadde tatt under drapet og parteringen, pluss tusenvis av porno og torturvideoer og bilder på PCen.

Armin tilsto straks hva han hadde gjort, og neste dag hadde pressen i hele Tyskland gått fullstendig bananas med de villeste og mest usannsynlige historier om denne vanvittige kannibalen og hans ugjerninger.

Armin ble stilt for domstolen i 2003, men da det ble oppdaget at det ikke fantes noen lov mot kannibalisme i Tyskland, måtte han istedet rettsforfølges etter en mer teknisk tiltale for å ha forstyrret de dødes fred, og for legemsbeskadigelse med døden til følge, og ikke overlagt drap ... sisden avlivningen hadde skjedd med Brandes samtykke.

Meiwes ble først dømt til 8 års fengsel for dette, men påtalemyndighetene anket, og i den siste rettssaken mottok han livsvarig dom, og sitter så vidt vites ennå i fengsel.

Armin Meiwes har siden tatt avstand fra sine handlinger og er nå erklært vegetarianer...

http://www.nettavisen.no/tag/Armin+Meiwes

Fanken og ... bare EN unna legendestatus!

Ja livet er sannelig urettferdig mange ganger, her har den arme Alexander jamnt og trutt og trofast jobbet og strevet i mange herrens år for å oppfylle meningen med sitt liv for så å oppleve at hele hans livsverk ødelegges i siste øyeblikk:

¨For meg er et liv uten mord det samme som et liv uten mat. Jeg følte meg som en far for alle disse menneskene - siden det var jeg som åpnet døren til en annen verden for dem, sier morderen Alexander Pichushkin i følge nyhetsbyrået AP.

Pichushkin hevder å ha drept 63 mennesker før han ble tatt ... målet var å drepe 64, like mange som det er ruter på et sjakkbrett. Han var altså bare ett trekk unna sjakk matt, og kunne da ha nytt velfortjent ry som det nye russiske sjakkgeniet etter Garri Kasparov.

Per du lyver!

Vanviddet er fullendt!

Per Petterson er tildelt Nordisk Råds Litteraturpeis!

Da juryformann Trude Marstein skulle ringe og gratulere forfatteren, slo hun feil nummer og kom til en annen person med samme navn ... skjønt var nå dette virkelig en feil, eller var dette heller en slags skjebnens slip of the tongue ... fordi denne talentløse fyen selvfølgelig ikke er i nærheten av å fortjene prisen, like lite som denne ikke-forfatteren som ved en feiltakelse ble oppringt.

Sakset fra Dagbladet:

For Per Petterson spiller det imidlertid liten rolle at noen andre fikk prisen først. Han ser på prisen som en gigantisk ære: - Alle som holder på med litteratur vet at dette er det absolutt største, og ikke kan sammenliknes med noenting, sier han.

Det kan ikke det nei Per hahahaha ... dette var ikke noe videre nobelt svar vel?

Her er min anmeldelse av en av denne forfatterens bøker.

For et par måneder siden kom jeg over Per Pettersons Ut og stjæle hester på en brukthandel på Ko Samui. Vanligvis leser jeg ikke moderne norsk litteratur, av lett forståelige grunner, men denne bestemte jeg meg for å gi en sjanse, idet den jo er hyllet av kritikerne og har vunnet flere nasjonale og internasjonale priser og har solgt i bøtter og spann, så jeg bladde opp den uforskammede pris av 180 baht, ca. 30 kr, for klenodiet og sikret meg dermed denne nasjonale litterære skatten til odel og eie.

La meg si det med en eneste gang og ikke gå utenom grøten ... denne romanen er regelrett litterær svindel, det er en bok som gir seg ut for å være noe helt annet enn det den vitterlig er. Den eneste grunnen til at den har blitt møtt med slik interesse i utlandet antar jeg er at utlendingene finner den eksotisk, med sine tørre og uromantiske beskrivelser fra et bygde-Norge som ikke lenger eksisterer, for noen dypere kvaliteter finnes ikke i romanen, selv om det nettopp er dyphet den pretenderer å formidle. Romanen er nemlig konstruert slik at leseren oppfordres til å lese mellom linjene ... dette er en slik roman der budskapet ikke først og fremst står på linjene, men mellom og over og under. Problemet er bare at det ikke finnes noe dypere budskap eller andre elementer å formidle ... romanen er drittkjedelig og elendig skrevet og nesten uten ytre og indre handling, skjønt forfatteren har smelt inn noen spekulative skyteepisoder og lignende fra krigen når fremdriften i teksten ellers truet med å gå helt i stå.

Hovedpersonene mangler liv og er helt uten interesse, og deres platte tanker, oppkonstruerte dilemmaer og likegyldige skjebner fikk bare denne leseren til å gjespe av kjedsomhet.

Etter å ha lest denne romanen er jeg om mulig blitt enda mer forundret og sjokkert over hvor lett verden kan og vil bedras.

Og ikke mindre sjokkert over denne siste prisen ...

barndom

I det vesle isolerte og forblåste fiskeværet jeg vokste opp i noen kilometer utenfor Hammerfest, helt oppunder isødet i Arktis på en vakker men herjet planet in a galaxy far og mor away, bodde det en jente som alle bare kalte for Dukka, men hvis rettmessige døpenavn var Audhild. Dukka hadde formodentlig fått sitt merkelige tilnavn fordi hun var psykisk utviklingshemmet og fremdeles som tenåring likte å leke med dukker ... eller kanskje bare fordi hun rett og slett lignet en dukke med sitt runde babyansikt og smilende og skøyeraktige utseende som er så karakteristisk for mange såkalt tilbakestående mennesker. Hun var ikke mongoloid, bare litt senere utviklet enn vanlige unger, og pleide derfor mest å holde seg sammen med de yngre barna i bygda, og lekte som tolv- trettenåring mye i lag med meg og søstrene mine og venninnene deres som dengang bare var fire- fem- seks år gamle. Jeg husker henne som alltid blid og munter og vennlig, og hun var en av mine desiderte favoritter blant de mange lekekameratene jeg hadde i bygda. Jeg kan faktisk ikke erindre henne som noe annet enn positiv og snill med et stabilt godt humør og med en uutslokkelig virketrang og fantasi som gjorde at hun var et av de morsomste og mest stimulerende barna å leke med. Jeg tror alle likte henne, og de voksne stolte på henne og visste at hun aldri fant på noen gale streker eller lokket oss yngre barna med på noe som var farlig eller forbudt, som for eksempel å gå ut til fiskebruket og balansere på kaikanten eller klatre ombord i fiskebåter eller leke med fyrstikker ... forøvrig en av mine desiderte favorittbeskjeftigelser i min senere barndom, som min mor hadde sin fulle hyre med å kontrollere og begrense; flere ganger måtte hun hjelpe meg å slokke svære gress- ja nærmest præriebranner jeg hadde antent på jordene bortenfor huset og som truet med å brenne ned halve fiskeværet ... eller leke alene ved elva eller i fjæra ved flosjø, så for mange foreldre fungerte nok Dukka som en slags barnevakt der hun tok oss med på alle mulige slags merkelige eventyr og prosjekter som hun klekket ut i sin barnslige og såkalt uutviklede hjerne.

Vi forestilte oss at det fantes ulver og bjørner og andre ville og farlige dyr bak fjellene på den andre siden av fjorden, og ildsprutende drager fra fremmede himmelstrøk fløy i luften om natten ... jeg tror det må ha vært nordlyset som skaffet liv til disse forestillingene. Nifse og livsfarlige skapninger som draugen gjemte seg i sjøen og kunne spise barn som gikk ned i fjæra, og huldra lokket på kyrne og sauene og bortførte både dem og uforsiktige mennesker som gikk seg vill på fjellet. Dette var det forresten allmenn enighet om blant folk flest på denne tiden, det var ikke bare Dukka og jeg og vennene våre som trodde på draugen og huldra, mange voksne av den eldre generasjon gjorde også det, og lot seg noen ganger friste til å fortelle om skumle og skjebnesvangre møter de og andre mennesker hadde hatt med disse fascinerende og uhyggelige skapningene. Jeg var også helt overbevist om at det fantes hekser som kunne fly og som spiste småbarn som i Hans og Grete- eventyret, og at det gikk an å trylle og at det virkelig eksisterte slike fantastiske ting som flygende tepper. Jeg har ikke tall på alle de mattene og teppene og filleryene Dukka og jeg testet og prøvde på å få til å fly ved å sitte på dem og utstøte trylleord som abrakadabra og simsalabim og lignende besvergelser, og husker godt også de tallrike skuffelsene når det elendige flettverket aldri fant det opportunt å følge sin natur og våre befalinger og lette fra bakken. Jeg erindrer også med en viss nostalgi alle de tryllestavene som vi spikket selv og håpefullt prøvde å forvandle vanlige ting som steiner og gresstrå og lignende gjenstander til godter og leketøy med etter å ha ladet disse trylleredskapene opp med magiske ritualer som vi hadde funnet i Donald og andre tegneserier og lignende pålitelige kilder. Eller vi fantaserte om at vi var sjørøvere på jakt etter hemmelige skatter, eller liksom i eventyrene om Ali Baba og de førti røverne forsøkte å få berg til å åpne seg ... vi forestilte oss at det inne i berget fantes svære grotter fulle av gull. Jeg levde også i den faste tro på legenden om at det i begge ender av regnbuen fantes gull, og da jeg en gang kom over en liten regnbue som strakte seg over vågen og hvis ene ende stakk ned i fjæra nedenfor huset vårt sprang jeg sporenstreks hjem og tyvlånte spaden og grov deretter som besatt i flere timer inntil sjøen flødde så mye at jeg sent på kvelden måtte retirere fra strandkanten og oppgi gravingen. Dagen etter gjenopptok jeg straks jeg hadde anledning letingen etter dette edle metallet men ble etter en tid tatt på fersken av min stefar som prompte beslagla spaden, enda jeg til slutt oppga mine første forklaringer på at jeg bare grov etter sjømakk da han spurte hva jeg drev på med ... jeg ville nemlig ikke røpe hva mitt hemmelige prosjekt gikk ut på, det skulle være en fantastisk overraskelse når jeg viste mine foreldre gullskatten ... og til slutt motstrebende i håp om å få beholde spaden ga etter og innviet ham i den virkelige årsaken til gravingen ... hvoretter han holdt på å le seg ihjel og hikstende av latter etterhvert greide å overbevise meg om at hele denne historien om regnbuen og gullet bare var en skrøne.
Dukka og jeg likte også å gå i fjæra og lete etter kamskjell og kuskjell og andre typer skjell. På vår dialekt kalles både skjell og sjel for ``sjæl``, og vi trodde følgelig at disse skjellene vi fant var sjeler som hadde falt ned fra himmelen, og betraktet dem derfor som en slags skatter, især røde kamskjell av en viss størrelse som var hele og uskadde ... disse var uhyre sjeldne og dermed ekstra verdifulle og ettertraktede. Vi forrettet begravelsesseremonier med noen av disse skjellene for at de skulle få ro og hvile i livet etter døden ... andre gjemte Dukka i en hule som bare hun og faren hennes visste om på Storholmen, der Jesus og andre vesener fra Himmelen visstnok ofte var innom og sikkert ville ta med seg sjelene neste gang han kom.

Dette med regnbuen og gullskattene og skjellene som falt ned fra Gud Fader sitt hjem der oppe i skyene og alle de andre ville eventyrene hun var full av var bare noen få av et utall av andre festlige påfunn og historier som Dukka i sin grenseløse fantasi og urokkelige tro på verdens magiske virkelighet diktet opp eller viderebrakte fra historier hun hadde hørt eller lest. Som f.eks. hennes påstand om at vi burde slikke alle frosker vi fant under buken, for dette ville på en eller annen mystisk måte beskytte oss mot sykdommer. Hver gang jeg var forkjølet eller følte meg tufs ellers om sommeren gikk jeg derfor på jakt i bekken for å finne frosker som kunne gjøre meg frisk på denne kjappe og effektive måten. Dog hendte det ofte at jeg måtte ta til takke med rumpetroll som dessverre langtfra hadde den samme helbredende virkningen, men alltids kunne duge mot flis i fingeren og øreverk og lettere halsonder og lignende bagateller.
Jeg vurderer nå på bakgrunn av disse verdifulle erfaringene og andre hemmelige metoder fra barndommen som bare jeg og et par andre mennesker har kjennskap til å starte som alternativ helbreder og etablere eget froske- og paddeoppdrett med min egen klinikk hvor jeg bruker frosker og andre amfibier i behandlingen, som folk kan sleike under magen og i ræva for å bli friske. Eller eventuelt lage salve av disse kvakkdyrene og dermed bli en skikkelig kvakksalver, eller alternativt lage oppkok på dem ... slik som smarte bønder gjorde med askeavkoket de solgte i dyre dommer tidligere og som de helbredet alt fra lungekreft til gonorre og hemorroider til schizofreni og spillemani med, og sikkert dro inn milliarder av kroner på.

Jeg var også lenge overbevist om at det fantes bittesmå mennesker inne i radioapparatet vårt og var meget nysgjerrig på hvordan disse skapningene så ut.
De var formodentlig kjempemorsomme å leke med, sikkert enda mer gøyale og interessante enn både kattungene til naboen og de kråkekyllingene fetteren min drev og fanget på fjellet, så dem ville jeg mer enn gjerne bli nærmere kjent med. Jeg forestilte meg at noen kanskje hadde puttet dem inn i radioen mot deres vilje og holdt dem fanget der, og hadde lenge hatt planer om å skaffe meg tilgang til radioapparatets indre for å bringe visshet i hvordan dette egentlig forholdt seg ... så da jeg en gang var alene i stua mens min mor drev og vasket klær og sjokkert hørte ett av disse menneskene inne i radioen rope høyt om hjelp med fortapt og desperat stemme ... sannsynligvis i forbindelse med et av disse dramatiske hørespillene på barnetimen som var så voldsomt populære i Norge på denne tiden før fjernsynet ble allemannseie ... sprang jeg i forskrekkelse ned i kjelleren og fant resolutt fram verktøykassen til stefaren min og hentet ut en skrutrekker som jeg ville bruke til å åpne kabinettet med og slippe ut de stakkars innestengte miniatyrmenneskene ... men ble uheldigvis tatt på fersk gjerning av min mor akkurat idet jeg var i ferd med å gjennomføre min heltemodige redningsaksjon, og til tross for mine innbitte protester og gråtkvalte forsøk på å forklare henne alvoret i situasjonen falt mine argumenter fullstendig på stengrunn og jeg fikk streng formaning om aldri å nærme meg det radioapparatet med en skrutrekker mere, da det var livsfarlig strøm inni der som kunne drepe meg hvis jeg kom borti den ... og slett ingen mennesker. Menneskene var langt borte i et sted som het Oslo, og stemmene deres ble sendt gjennom luften og deretter overført via høyttaleren i radioen, påsto hun. Denne usannsynlige forklaringen, som jeg selvfølgelig ikke trodde et øyeblikk på ... for hvordan kunne vel folk sende ord gjennom luften helt fra Oslo til hjemstedet mitt uten at de blåste bort på havet eller forsvant i alt det andre bråket på veien eller noe annet fryktelig hendte med dem før de kom frem til radioen ... nei dette anså jeg som bare enda en av de utallige skrønene de voksne stappet oss barna fulle av for at vi skulle adlyde de tåpelige reglene deres. Så dette gjorde meg selvfølgelig bare enda mere nysgjerrig på alle de merkverdighetene som dette underlige apparatet inneholdt, og mer oppsatt enn noensinne på en gang å finne ut hva som gjemte seg inni slike radioer. Da jeg senere i begynnelsen av tenårene fikk en gammel Tandberg av naboen var derfor det første jeg gjorde å skru den opp for å sjekke hva som fantes inni, ikke fordi jeg fremdeles levde i den naive tro på at det levde mennesker der selvfølgelig, men fordi jeg endelig fikk muligheten til å se hva en slik radio inneholdt. Og etter ungdomssskolen jobbet jeg et år på fiskebruk før jeg endelig ga etter for min trang til å avsløre radioelektronikkens hemmeligheter og begynte på svakstrømslinja på yrkesskolen, og fikk dermed lov å skru opp så mange gamle radioapparater jeg bare lystet, uten at jeg noengang greide å avsløre deres mysterier. Jeg strøk nemlig på de fleste eksamenene til våren hehe, og lever således fremdeles i lykkelig uvitenhet om hvilke krefter og mysterier slike magiske apparater inneholder og hva de egentlig består av.

Stjernene på kveldshimmelen var i følge Dukka lysene til englene som fulgte med på alt vi gjorde og varslet Gud hvis noen mennesker var i vanskeligheter og trengte hjelp, og Jesus selv bodde etter hva hun hadde latt seg fortelle oppi klokketårnet i kirken i Hammerfest og ville komme flygende ut og jage bort ``han Gammel-Erik`` som vi kalte djevelen for dersom vi bare ba flittig nok og hadde vært snille nok til jul og andre høytider. Alt dette og mer til trodde jeg blankt og uten forbehold på siden det var min heltinne Dukka som fortalte det, og priste meg lykkelig fordi jeg levde i en så fantastisk fin og spennende verden der englene, Gud og Jesus og den største av alle mine tegneseriehelter; Supermann, i fellesskap passet på jorden og sammen med mine foreldre og Dukka og resten av menneskene i bygda sørget for at Lex Luthor, Gammel- Erik, huldra og draugen og skrømt og andre uvesener og styggedom fra de underjordiskes rike aldri fikk tak i meg.
Ja jeg var lenge overbevist om at også Supermann og Tarzan og alle disse andre tegneseriefigurene virkelig eksisterte, bare i andre deler av verden ... i byer og land langt unna hjembygda mi, mange kilometer unna Hammerfest, ja sannsynligvis lenger borte enn Kjøllefjord også, hvor jeg en gang hadde vært på båttur med onkelen min. Ikke før som 14-15 åring klarte jeg å innrømme for meg selv at Supermann bare var en fantasifigur hehehe ... neida, men jeg trodde nok uforholdsmessig lenge på dette ... lenge etter at mine jevnaldrende hadde gjennomskuet humbugen. Og Jesus og Satan og denslags skremmende fanteri og uhyrer trodde jeg på til helt inn i tjueårene. Jeg antar jeg alltid har likt å ernære meg av drømmer og fantasier fremfor den kjedelige virkeligheten. Sannsynligvis var det Dukka som ga meg smaken på disse dimensjonene av livet, skjønt jeg har også alltid vært en mester til å la meg forføre av mine egne og andres vrangforestillinger og forklaringer for å skape orden i en uforståelig virkelighet..

Senere fortalte min mor at hun hadde hatt sin fulle hyre med å holde styr på meg under min barndom, ikke fordi jeg var slemmere enn unger flest, men fordi jeg var så hyperaktiv og nysgjerrig og godtroende og var høyt og lavt overalt og fant på de utroligste og mange ganger risikable ting, som å konstruere synkeferdige og løst sammenspikrede og - surrede flåter som jeg brukte til å dra ut på vågen og fiske i både storm og stille med holdt jeg på å si, og eksperimentere med kjemiske blandinger i ovnen og i kasseroller på komfyren ... en gang oppsto det full fyr i en slik kasserolle med smeltede stearinlys mens jeg var opptatt med noe helt annet og ikke fulgte med, distre og glemsk og med oppmerksomheten rettet mot dette andre prosjektet som jeg hadde involvert meg i i mellomtiden, og enda jeg befant meg på kjøkkenet i en svart sky av røyk og med flammene fra kasserollen nesten helt opp til taket merket jeg ingenting av den forestående katastrofen hohoho ... og huset ble dengang sannsynligvis reddet fra å brenne ned ved at en nabo tilfeldigvis kom på besøk og fikk avverget ulykken. Og min stakkars utslitte mor måtte bruke mesteparten av helga til å vaske ned hele kåken etter alt sotet som hadde satt seg overalt. Jeg kunne være uhyre åndsfraværende og distre, eller rettere sagt konsentrert når jeg var opptatt med noe som virkelig interesserte meg og krevde hele min oppmerksomhet ... da kunne folk nærmest stå og rope meg rett inn i ørene uten at jeg registrerte det.

Jeg hadde også lenge en annen morsom hobby og yndlingsbeskjeftigelse, nemlig å hoppe ned fra låvetaket og fjellrabber og andre høye utspring med innretninger jeg hadde konstruert selv og som hovedsakelig besto av min mors gamle og avlagte paraplyer som jeg hadde modifisert slik at de møtte mine egne spesifikasjoner og krav til fallskjerm. En periode var jeg nemlig helt besatt av å kunne fly, og fantaserte om hvor vidunderlig og spennende det måtte være å bare kunne fly avgårde som fuglene, fri og uavhengig høyt der oppe i luften.
Jeg husker også at jeg nesten aldri gikk når jeg skulle et sted, men hoppet og spratt avgårde og lekte og fantaserte om alt mulig rart på veien, og er overbevist om at dersom jeg hadde vokst opp i dag ville jeg vært diagnostisert med ADHD og satt på medisinering. Derom hersker det overhodet ingen tvil ... jeg ville nok i mange legers og psykologers øyne vært overkvalifisert for en slik ``behandling``. Til tross for at jeg var flink på skolen de seks første årene var jeg svært rastløs og ukonsentrert og kjedet meg lett og forstyrret derfor undervisningen ganske mye med alle påfunnene mine, og hadde dette skjedd i dag ville jeg garantert blitt tvangsforet med ett eller annet apedop som de hovedsakelig kvinnelige lærerne som dominerer det norske skolesystemet i disse dystre tider forlanger guttene neddopet med for å omskape og forvandle dem til like snille, lydige og veloppdragne barn som jentene. Dette er selvfølgelig den virkelige årsaken til at så mange gutter er satt på disse livsfarlige medikamentene, og formodentlig en av årsakene til at de gjør det så dårlig faglig på skolen i dag. Akkurat som St.Thomas, som måtte slutte med lykkepiller fordi de ødela hans kreativitet, og han ikke greide å komponere musikk under innflytelse av disse medikamentene.
En annen årsak til å tvangsmedisinere meg var at jeg på daglig basis en periode lekte med skapninger som ingen andre så; listige og skumle små vesener som lignet underlige dyr og tegneseriefigurer og som lurte meg til å gjøre gale ting og streker for å irritere mine foreldre, og som en gang da jeg var fire- fem år lokket meg ut på en farlig elvebredd der jeg mistet fotfestet og falt i elva og nesten holdt på å drukne. Ja jeg trodde faktisk jeg hadde druknet, og denne overbevisningen grunnet seg i de formaninger jeg hadde fått av min mor om at jeg aldri noensinne måtte gå alene ned til elvebredden og leke, for hvis jeg da falt uti kom jeg helt sikkert til å drukne, så farlig som den elva var.
Så jeg gikk hylgråtende hjem etter at jeg hadde greid å kravle meg velberget opp på bredden igjen og ropte til min bestyrtede og etterhvert lattermilde mor da hun spurte hva som hadde skjedd med meg at jeg hadde druknet! Siden gikk jeg stolt rundt og fortalte alle som ville høre på våset mitt at jeg nettopp hadde druknet, men likevel hadde greid å berge meg i land ved egen hjelp enda jeg aldri hadde lært å svømme.

Dukka gjorde derimot, til tross for alle sine innfall og påfunn og livlige fantasi, som formodentlig det eneste av barna i bygda aldri noe galt og adlød alltid de voksnes formaninger og var heller ikke så dum at hun ikke kunne ta vare på seg selv eller de mindre ungene hun passet ... og hun var stort sett aldri til bryderi eller belastning for noen, ikke som jeg vet i hvert fall. Hva meg angikk var hun i minst like stor grad som de andre barna i stand til å ta vare på seg selv og forsto meget godt forskjellen på rett og galt, fornuftig og dumt, alvor og lek og andre fenomener man trenger å forstå og kunne skille mellom for å fungere tilfredsstillende i verden.
Men en dag hendte det likevel noe som brutalt og for alltid rykket henne ut av hennes idylliske og uskyldige tilværelse i vårt lille barndomsparadis. Dukka ble nemlig offer for Fremskrittet. Den nye humane utviklingen og synet på såkalt tilbakestående mennesker som en klamp om foten på samfunnet som derfor burde tas hånd om slik at de i minst mulig grad var i veien for omgivelsene invaderte ubønnhørlig også vår vesle bygd der alle hittil hadde levd som i en eneste stor familie, og der vi barna kunne komme og gå nærmest som vi ville i nabohusene, og der alle de normalt fungerende voksne virket som oppdragere og barnevakter og steforeldre for bygdas yngste innbyggere. Fremskrittet kom i form av høyt utdannede sosialarbeidere og sosionomer og psykiatere som bevæpnet med sine nyutviklede og moderne teorier og kunnskaper om menneskene og deres fysiske og psykiske helse og velstand overbeviste foreldrene til Dukka om at det var til det beste for henne selv, for hennes familie og for samfunnet forøvrig at hun ble fjernet fra sitt gamle miljø og sendt på institusjon der hun kunne få være sammen med andre mennesker med en lignende `` lidelse`` som henne, og få adekvat stell i henhold til de aller nyeste og mest framstående og uimotsigelige teorier, og om ikke motta behandling så i hvert fall bli bedre ivaretatt enn hun kunne håpe på å bli i hjembygda med sine ukunnige og uforstandige og uutdannede mennesker som aldri kunne bidra til at Dukka utviklet seg ut over det barnestadiet hun befant seg på nå. Dermed ble hun til sitt eget beste tidlig i tenårene ubønnhørlig rykket opp fra sine vante, trygge omgivelser og overført til Trastad gård utenfor Harstad, en anstalt for psykisk utviklingshemmede fra Troms og Finnmark. Der henslepte hun resten av sitt liv som uskyldig fengslet i en institusjon hvor hennes frihet og muligheter til å bestemme over seg selv ble daglig fraranet henne til hennes eget såkalte beste ... og hvor hennes eneste forbrytelse besto i at hun ikke var god nok til å eksistere som fritt selvstendig vesen som beveget seg hvor det ville og gjorde hva som behaget det, innenfor rimelighetens grenser ... i likhet med den øvrige menneskehet.
Resten av min barndom forløp uten Dukkas morsomme og stimulerende selskap, og jeg savnet ofte alle de spennende og fantastiske eventyrene hun hadde tatt med meg på ... etter at hun forsvant ble en viktig dimensjon i mitt liv borte. Ja i hvert fall for noen uker da; som barn har man jo en fantastisk tilpasningsevne og kompenserer kjapt for tap man lider ... men likevel var ingenting riktig helt det samme lenger.
Det gikk mange år før jeg så henne igjen ... i en virkelighet som var blitt totalt og radikalt annerledes og snudd på hodet.

En annen psykisk utviklingshemmet person jeg kjente som unngikk Dukkas tragiske og unødvendige skjebne var Jon ... eller den såkalte Tull-Jon, som han bare ble kalt i Hammerfest. Jon var heldigere enn Dukka idet han hadde foreldre som ikke var så naive som moren og faren til Dukka, og de nektet derfor å gi etter for presset om å sende Jon på institusjon og beholdt ham som et vanlig, eller kanskje snarere uvanlig, medlem av familien. Uvanlig ja, høyst uvanlig ... for med sin aldri hvilende tiltakslyst og fantasi var Jon så desidert en av byens originaler, og alle i Hammerfest visste hvem han var. Det florerte et utall av historier og rykter om ham og alle de påfunn og streker han var opphavsmann til, og hvis bare halvparten av dem var sanne, var Jon intet mindre enn et finansielt og sosialt geni midt oppi sin funksjonshemning. Han liksom snøvlet litt når han snakket og hadde vanskelig for å uttale visse ord ... og et av hans mest brukte yndlingsuttrykk var åtei! som selvfølgelig betyr ok! ... men ellers var det egentlig ikke så mye som skilte ham fra folk flest
På denne tiden, i en fjern og forlengst glemt fortid i et helt annet årtusen da Norge, i hvert fall den nordlige delen av nasjonen, ennå var et lutfattig u-land martret av krigens herjinger og halve befolkningen eksisterte på sultegrensens rand, var paradoksalt nok myndighetene langt fra så rause med trygdeutbetalinger og sosialpenger og lignende ytelser som i disse våre moderne velstandstider, når sannsynligvis langt over halvparten av alle nordmenn, ja til og med en bråte med snyltere på Oslos vestkant og andre rikinger er berettiget til støtte fra samfunnet og samvittighetsløst håver inn enorme formuer fra nasjonens inntekter i form av gigantiske støttefond og garantitilskudd og subsidier og hva de nå heter alle disse fordekte sosialutbetalingene til rikfolka. Jeg antar derfor at Jon ikke fikk pensjon eller annen finansiell støtte fra det offentlige, og det var nok også begrenset hva familien kunne eller ville gi ham, så han var mer eller mindre konstant blakk og i beit for penger. Og det var i denne sin uopphørlige jakt på midler til å finansiere innkjøp av diverse livsnødvendigheter, deriblant ikke minst alkohol, at Jon hadde utviklet meget fantasifulle og uvanlige metoder for å sikre seg egen inntekt.

Det pleide ofte å ligge utenlandske trålere ankret opp i Hammerfest, de var innom for å fylle opp bunkers og mat og andre forsyninger, og muliggjorde da at mannskapet samtidig fikk seg en dag eller to fri og kunne ta seg en tur på byen og sjarmere i senk og i køya byens mange villige pikelills og bryne kreftene sine på de lokale slåsskjempene. Jon benyttet gjerne anledningen til å gjøre forretning med disse trålergastene, og solgte eller byttet mot alkohol og tobakk alt mulig skrap og ting og tang og yin og yang som han hadde vært på dynga og funnet. Med tanke på alt som folk kaster i disse dager, også på denne tiden for et par tiår siden, så fant Jon mange ganger helt brukbare ting, og for f.eks. østtyske fiskere på 70-og åttitallet med dårlig råd og lite tilgang til vestlige forbruksgoder var nok mange av disse greiene gull verdt, og omsetningen gikk dermed ofte strykende. Til de mange turistene som kom innom Hammerfest i løpet av sommeren solgte han fine skjell og steiner og reinsdyrhorn han hadde funnet på fjellet, disse siste var meget populære, og fisk han hadde vært og fisket på sjøen og i de mange fiskerike ørretvannene i og rundt byen, eller tørrfisk som hadde blåst eller falt av fiskehjellene og som egentlig ikke tilhørte ham. Jon kunne noen ganger være en luring under disse tuskhandlene ... jeg hørte i hvert fall rykter om at han en gang hadde byttet bort et kamera til noen trålgaster for en flaske sprit og en kartong sigaretter. Bare så synd at inne i kameraveska hadde han puttet en stein i stedet for et fotografiapparat ...

En gang dro Jon og broren hans Kurt sammen med meg og min stefar og onkel på helgetur til hytta til faren til Jon og Kurt. Hytta lå i Repparfjorddalen ca. femti kilometer fra Hammerfest, og gjennom dalen rant den lakseførende Repparfjordelva, som vi hadde planer om å teste fiskelykken i. Alle utenom Jon, han hadde slett ikke anledning til å sløse bort tida på slike bortkastede og uforstandige aktiviteter som å fiske laks; han var altfor travelt opptatt med å styre med forretningsprosjektene sine, som for denne spesielle anledningen innebar at han hadde utstyrt seg med en kvitteringsblokk fra firmaet til faren samt en cowboyhatt og sheriffstjerne av blikk som han hadde kjøpt i en leketøysbutikk. Dette utstyret håpet han skulle gjøre inntrykk på turistene. Tilstrekkelig inntrykk til at de tok ham for Reinpoliti og gjorde det han befalte dem om. Ja i Finnmark har vi nemlig et eget Reinpoliti, vi hadde til og med en stund en slik politimann boende i hjembygda mi ... skjønt jeg vet ikke hva dette politiet driver med ... formodentlig arresterer og bøtelegger de rein som bryter fartsgrensene når de løper i hundre over vidda, eller beveger seg ulovlig over grensene mellom Norge, Finland og Russland og dermed smugler reinkjøtt ... altså seg selv ... og spiser illegal sopp med hallucinogene stoffer eller bryter seg inn i hagene til folk i Hammerfest og slafser i seg Svalbardrosene og brenneslene og de andre prydplantene deres, noe som er en kilde til stadig konflikt mellom de fastboende og reineierne ... samt andre dyriske forbrytelser og overtramp av lignende alvorlig karakter.

Jons snedige plan var å liste seg inn på de mange intetanende finske og tyske turistene som fullstendig uvitende om sin forbrytelse pleide å fiske ulovlig i Repparfjordelva. Fisket i dette vassdraget er nemlig avgiftspliktig grunnet elvens rike lakse-og sjøørretbestand, og man må enten kjøpe dagskort eller sesongkort for å kunne fiske der. Denne regelen var jo helt ukjent for de fleste utenlandske turistene, og det var dette faktum Jon nå regnet med å kunne utnytte til å tjene seg noen slanter på deres bekostning. Så mens vi andre praktiserte vår manglende fluefiskekompetanse langs bredden av Repparfjordelva tjenestegjorde Jon som uoffisiell og meget nidkjær og pliktoppfyllende representant for de norske fiskerimyndighetene og catchet på fersk gjerning og arresterte mengder av turister som uskyldig uvitende om sin helligbrøde benyttet anledningen under sitt besøk i Norge til å anskaffe seg litt hardt tiltrengt alternativ til den svindyre maten og blodprisene de måtte betale ellers for alle livsnødvendigheter i de norske butikkene.
Da vi alle hadde samlet oss på hytta etter den første dagens fiskerier, forøvrig uten å ha fått en eneste laks, viste Jon med stolt og triumferende mine frem resultatet av dagens samfunnsnyttige innsats; hele tre turister hadde gått på bløffen hans og betalt Jon til sammen noe over to hundre kroner pluss noen finske og tyske mark og meitemark som Jon hadde beslaglagt da det bare var tillatt å bruke flue i elva hohoho!
Noe av utbyttet skrev seg riktignok fra hatten og sjeriffstjernen som han hadde sett seg nødsaget til å selge til noen unger da ingen tok ham alvorlig som politi med dette lett gjennomskuelige og komiske antrekket, men resten var ekte bøter skrevet ut av ham selv. Hele 50 kroner kostet det å fiske ulovlig i elva etter Jons strenge tariffer.
Og nå skjedde det noe som utløste den mest stormende jubel og krampelatter blant oss andre og foranlediget at jeg fikk meg den lengste og saligste latteren jeg noensinne har opplevd i hele mitt liv. Sammen med pengene ramlet det nemlig et papirark ut av lomma til Jon. Broren til Jon tok det opp og begynte å studere det, og etter hvert som han leste så jeg ham bli mer og mer rød i ansiktet og plutselig sprute ut i et høyt fnis og deretter bryte ut i små hulk etterfulgt av lange salver av latter etter som han leste seg nedover i teksten og til sist, da han var ferdig, rett og slett lo han så han gråt. Han rakte hikstende papiret til min onkel, og nesten nøyaktig det samme skjedde med ham, og deretter fikk min stefar lese, med de samme kraftige reaksjoner. Da jeg til slutt fikk overrakt papiret og begynte å lese den underlige skriften til Jon forsto jeg først ikke så mye, men skjønte etterhvert som jeg lærte å tyde bokstavene hans at det dreide seg om et brev han hadde skrevet til Fylkesmannen i Finnmark, der han anmodet om tillatelse til å gifte seg. Jon var nemlig umyndiggjort og hadde ikke frihet til å gjøre som han ville, men måtte be sine foresatte, som jeg antar var hans foreldre, om tillatelse til alle viktige forandringer og begivenheter i livet sitt. Og hvis de nektet ham det han ønsket seg, hadde han formodentlig muligheten til å henvende seg direkte til myndighetene, som han altså nå gjorde gjennom dette brevet. Kvinnen han hadde i tankene som brud var en av Hammerfests mest ettertraktede skjønnheter, men dessverre allerede gift med en av byens mest profilerte personer, en velstående forretningsmann som Jon såvidt jeg visste hadde gjort litt hagearbeid og andre småærend og tjenester for ... og så hadde han åpenbart forelsket seg i den intetanende fruen i huset. Jon ønsket nå dette ekteskapet opphevet da han hevdet at han hadde kommet over ektemannen på fersk gjerning mens denne hadde vært utro med en annen dame. Han beskrev i detalj og i malende og fortørnede vendinger denne mannens nedrige handlinger, som han hadde bevitnet gjennom soveromsvinduet med kikkert fra baksiden av hekken ... og ville ha ham anmeldt til politiet og puttet i fengsel for hans avskyelige forbrytelser og svik overfor sin hustru. Mange av setningene var konstruert på de merkeligste og morsomste og mest uventede måter, og der Jon var i beit for ord hadde han erstattet disse med uttrykk som han selv hadde funnet på. Uttrykk som ingen noen gang før har sett i det norske språk, men som hadde den forunderlige egenskap at man ut fra ordets beskaffenhet og plassering og sammenheng i teksten likevel forsto hva betydde. Han hadde også vedlagt et dikt som uttrykte hans kjærlighet til denne kvinnen, som en demonstrasjon på de alvorlige følelsene han næret overfor henne. Diktet var ikke forfattet av ham selv, men av ``påfattern Sjøstjerne Børson``, påsto han i brevet. Jeg antar han her forvekslet dette navnet og tittelen med forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson ... jeg har i hvert fall aldri hørt om en forfatter med et slikt navn, og heller ikke sett et slikt underlig dikt, som Jon åpenbart hadde gjengitt etter hukommelsen, ispedd sine egne høyst originale betraktninger og formuleringer.
Jeg husker ikke dette diktet, men det er i hvert fall det mest genialt styrtmorsomme og genuint mest krampelatterfremkommende stykke tekst jeg noen gang har sett, og jeg lo sånn da jeg på oppfordring resiterte det høyt for de andre at jeg rett og slett holdt på å ramle på gulvet og drite i buksa, og lo enda mer av Jons uttrykk i ansiktet der han selv satt og flirte og skrattet som faen med munnen full av middag, deriblant uskrelte poteter, som var en av hans yndlingsretter. Synet av ham der han satt og gurglet og jabbet og lo med potetskrellet i munnen mellom de dårlige tennene sine samt tanken på teksten i brevet hans ble rett og slett for mye og jeg måtte bare sette meg for ikke å ramle omkull på gulvet, mens jeg kjente tårene trille nedover kinnene.
Vi lo ikke av Jon for å være onde mot ham eller fordi vi syntes han var dum og ville gjøre narr av ham og holde ham til beste, men fordi det han hadde skrevet bare var så sinnssykt morsomt, rett og slett et stykke stor humoristisk kunst, om enn ufrivillig fra hans side. Eller var det nå forresten så ufrivillig og ubevisst ... jeg hadde mange ganger inntrykk av at Jon forsto mye mer enn folk tilla ham og var langt smartere enn han ga inntrykk av, og at han bevisst spilte med på andre menneskers forestillinger om ham som en uforstående tomsing, og noen ganger utnyttet deres feilaktige inntrykk av ham til sin egen fordel. Hvis alle andre rundt deg tror du er gal eller dum og derfor ikke retter noen forventninger og krav mot deg ... er du da ikke mye mere fri og har større muligheter til å gjøre det som behager deg selv enn det de såkalte normale menneskene har? Var Jon kanskje på en måte smartere enn folk flest? Ved å framstille seg som en enda større original og raring enn han var slapp han jo unna en mengde etter min mening ublu og tåpelige og vanvittige krav til oppførsel som samfunnets normer, regler og lover forlanger ... og jeg antar dette er en av de viktigste grunnene til at folk dropper ut og frgjør seg ved å bli narkomane og kriminelle ... eller enda verre; ender som forfattere og kunstnere og lignende antisosiale og for menneskeheten uhelbredelige og fortapte tilfeller.
Ja Jon var original nok til blant annet å spise poteter med skallet på og ikke bry seg om hva andre syntes om denne merkelige vanen, i potetskallet satt nemlig alle de viktigste ``C- histaminan`` hevdet han. Jeg antar han tenkte på C- vitaminer, og sannsynligvis forvekslet disse med innholdet i salver han brukte for hudlidelsen sin. Senere er det visstnok vitenskapelig fremkommet at å spise uskrelte poteter er en langsom måte å forgifte seg selv på, og potet- ... nei potensielt skjebnesvangert i det lange løp.
Det var imidlertid ikke potetene som ble Jons skjebne og førte til hans altfor tidlige død, men et uforsiktig besøk han avla hos en annen av byens mange karakterer og originaler, nemlig den karismatiske og smått legendariske frisøren Randolf.

Randolf var en frisør og barberer av den gamle stokk konservative og noble skole, som utelukkende brukte barberkniv og kam og saks og til nød et slikt mekanisk apparat til å stusse de siste hårstubbene og linjene rundt ørene og i nakken med, men som nok aldri hadde hørt nyss om et slikt aparte og tøvete og bokstavelig talt hårreisende instrument som hårføner eller elektrisk barbermaskin og hårtrimmer og andre lignende moderne jukseredskaper og tull og tøys, og heller ikke hadde det ringeste kjennskap til permanent og hårforlenging og denslags tant og fjas eller hadde nedlatt seg til å studere de siste påfunn og unoter og tåpelige moter innen hårbransjen. Hans klientell besto for det meste av byens eldre garde av fiskere og arbeidere og pensjonister som alle som en mottok nøyaktig den samme behandling med bare mindre variasjoner; kort ved ørene og noen ganger litt mer fyldig i nakken og dett var dett ... og ingen ungdommer med respekt og omtanke for seg selv og håret sitt ville noen gang komme på en slik redselsfull og selvmorders tanke som å oppsøke Randolf for å få hårmanken sin massakrert.
Det vil si alle utenom en. Nemlig Tore, en arbeidskamerat av meg ved Nord-Norges Salgslag, en kjøttforedlingsbedrift som produserte pølser og pålegg og andre kjøttvarer til byens befolkning og distriktet omkring.
Jeg arbeidet et års tid som kjøttskjærer ved denne bedriften som altså foredlet kjøtt, det vil si gjennom edle handlinger som å skyte, slakte, partere og stappe i kjøttkverner og farsemaskiner og andre apparater foredlet opprinnelig uedle dyr som kyr og griser og sauer ... og regner meg derfor som følge av denne edle og altruistiske virksomheten som et særlig edelt menneske med en særdeles høy moral.
Det fantes et lite slakteri ved siden av produksjonshallen og pølsemakeriet, der jeg jobbet, og jeg var i likhet med både Tore og de mange andre ungdommene som var ansatt der meget fascinert og opptatt av i smug gjennom en halvåpen dør å studere dyrenes reaksjoner når de ble ført inn til sin endelige skjebne i slakteriet og mottok skuddet fra slaktepistolen i pannen. Sauene og kuene gikk alltid tillitsfulle og intetanende inn i slakterommet fra det tilstøtende fjøset og møtte sin kommende tilintetgjørelse som om de bare skulle til time hos veterinæren og få pedikyr og manikyr ved å få klovene sine stelt eller tennene undersøkt og renset eller lignende, enda det hang nylig slaktede og bloddampende skrotter og skaller overalt på stativer og på kroker oppetter veggene tilhørende deres nylig henrettede og flådde kamerater, og blodet fløt ofte i strie strømmer og rester av tarmer og innvoller slang overalt på gulvet og røpet dermed åpenbart deres snarlige lignende skjebne. Men ingen av disse naive og godtroende dyrene forsto til tross for de tydelige bevisene på hva som nylig så radikalt hadde påvirket deres kollegers velferd og eksistens hva som ventet dem ... ingen utenom grisene that is! De gikk såvisst ikke frivillig inn til sin bøddel, men måtte slepes i et tau som var viklet rundt trynene deres inn til deres siste stund på denne arme jord, og hylte som besatt av dødsangst eller kanskje også av smerte på grunn av det stramme tauet rundt snuten. De skrek så vanvittig at jeg mange ganger måtte holde meg for ørene av pur lidelse, og det var rett og slett rystende å høre og være vitne til disse dyrenes avgrunnsdype angst framkommet av deres formodentlige viten om hva de gikk i møte ...
Nesten like rystende som Tores sannsynlige reaksjoner på møtet med saksa til Randolf ville vært dersom han på forhånd hadde visst hva som skulle bli resultatet av hans dumdristige og lite gjennomtenkte besøk hos denne gammeldagse frisøren og skarpretteren av langhårede frisyrer og annen moderne forkastelig tøv og nonsens på hårfronten. Tore hadde nemlig tatt seg en time fri fra arbeidet for å kutte noe ned på det etterhvert farlig lange ragget sitt, som nå var blitt så nedoverryggen- langt at det truet med å sette seg fast i kjøttsaga, farseblanderen og pølsestappemaskinen og andre av disse sinnrikt konstruerte instrumentene menneskene i sin oppfinnsomhet har pønsket ut for å forvandle og foredle sine medskapninger her på jorden til føde for seg selv, og det var på formannens innstendige oppfordring og bekymring for at Tore skulle kappe av seg huet og få det hengt opp sammen med de andre fåreskallene i slakteriet ... eller kanskje bare av frykt for å få hår i maten ... at Tore så seg tvunget og nødsaget til å oppsøke frisør. Men da han hadde trasket omkring i sentrum en stund og forhørt seg litt omkring viste det seg snart at alle byens to eller tre vanlige hårsalonger dessverre allerede var opptatt, og med formannens stadige mas og formaninger i mente og siden han bare hadde denne ene timen til å få utført det betenkelige oppdraget sitt, besluttet Tore seg med dødsforakt og et heltemot verdig en bedre skjebne for å avlegge Randolf en visitt. Han pleide ikke ha så mange kunder, beryktet og fryktet som han var ... og hadde sikkert ledig kapasitet. Hvor galt kunne det nå være å la ham kutte et par centimeter liksom ...
Joda Randolf hadde ledig time viste det seg, kunne da skjønne det ... og innbød prompte med vennlig, men bestemt og profesjonell stemme, og etterhvert morske, rynkede øyebryn ved nærmere ettersyn av det rufsete og overgrodde fakset til kunden ... Tore til å sette seg i frisørstolen. Og før Tore overhodet fikk sukk for seg tok han formelig sats og rente uten advarsel og videre dikkedarer saksa rett inn i tjafset på den intetanende Tore og kuttet av ham nesten halve manken på den ene siden før han rakk å reagere og dukke unna ... og ville deretter til å fortsette å snauklippe resten av skalpen av den troskyldige men dog likevel på forhånd noe engstelige gutten. Han hadde jo hørt visse rykter om Randolf, og dessuten advarte nok både hans egen intuisjon samt frisørens stramme oppsyn og bestemte mine og hele settingen der i frisørsalongen om hva han kunne ha i vente etter at han så dumdristig hadde satt seg ned i frisørstolen. Og alarmen gikk i hvert fall straks etter at Randolf hadde begynt sitt destruktive virke på Tores omfangsrike hårmanke ved så hensynsløst å kutte av ham nesten halvmeteren av håret på ene siden, så nesten lammet av forskrekkelse over denne dramatiske og uventede utviklingen som han bevitnet i speilet protesterte Tore vilt og reiste seg sjokkert opp og utbrøt med dirrende og nesten gråtkvalt stemme at han jo bare ønsket å få kuttet noen få centimeter av lengden på det stolte fakset sitt! Og nå hadde Randolf allerede brutalt og uten å spørre om tillatelse kuttet av ham håret like ved øret på den ene siden ... dette var jo total katastrofe ...hva i alle dager var det han drev på med?! Randolf stanset Tore med en dramatisk gest som avslørte da om ikke før at dette var en frisør som ikke tålte innsigelser og var vant til å få det som han ville fordi han her som i alle andre sammenhenger visste best ... og stirret samtidig Tore med brysk og umedgjørlig mine inn i øynene, med saksa truende vinglende bare centimetere foran den forskremte ungguttens ansikt ... og avfyrte med høy og uimotsigelig røst denne for oss ungdommene på Nord- Norges Salgslag senere så legendariske replikken;
- Si mæ gutt, e det æ eller du som bestæmme hær?!
Stilt overfor dette uventede spørsmålet og denne halvkvedede truselen med saksa og myndige framtoningen til Randolf ellers, og med den deprimerende vissheten om at håret hans allerede var ureddelig skamfert sank bare den 17-årige Tore fullstendig sammen og kapitulerte som en liten uskikkelig skolegutt foran rektor og overga seg spakt til sin vanskjebne og lot med lukkede øyne deretter Randolf totalt og uten ytterligere innsigelser vandalisere og henrette hårpryden sin etter alle ukunstens regler, og endte etter kort tid opp med det samme barbariske resultatet som alle de andre kundene til Randolf; kort ved ørene og enda kortere i nakken.
Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg så Tore etter at han slukøret og skamfull kom tilbake fra Randolfs sadistiske eksererserøvelser med saksa, og alle vi gutta holdt på å le oss i hjel da vi hørte hva Tore hadde vært utsatt for i frisørstolen og hva Randolf hadde sagt. Og siden brukte vi ungdommene ved NNS ofte denne replikken til Randolf på spøk overfor formannen når han ga oss ordre om å gjøre ting vi ikke likte.

Det var denne selvsamme frisøren Jon hadde gått til og som altså ble hans banemann. Det er ukjent hva det var som egentlig forårsaket Jons død, om det var sjokket over Randolfs herjinger og overgrep på hodet hans som foranlediget hans vaklende gange, eller om han bare var beruset den dagen, men faktum er i hvert fall at han snublet og mistet balansen og ramlet rett ned trappen da han reiste seg og gikk ut av Randolfs salong, og dessverre slo seg så stygt at han gikk inn i koma og aldri våknet mer ... inntil han døde noen dager senere.

Dukka gikk det imidlertid langt bedre med. Jeg traff henne mange år senere etter at hun hadde blitt sendt til Trastad, mens hun var på en liten sommerferie hos foreldrene. Hun var nesten akkurat den samme som før viste det seg, blid og smilende og like ungdommelig som før og med et lurt glimt i øyet, skjønt hun hadde lagt på seg ganske mange kilo. Hun hadde tydeligvis helt akseptert sin skjebne og tilpasset seg de nye forholdene og gjort det beste ut av livet etter at hun ble sendt hjemmefra, og trivdes visst ganske godt på Trastad, etter hva jeg forstod. Formodentlig er de ansatte der vanlige mennesker utrustet med både samvittighet og normalt utviklede sjelsevner forøvrig, og som bare vil sine klienter det beste og gjør så godt de kan for at alle skal ha det bra ... så jeg antar det er mulig å føre et menneskeverdig liv også på en slik institusjon. Dessuten er de sannsynligvis som nordlendinger flest avslappede og uhøytidelige og lite alvorlige og ikke så strikse på reglene. Dukka hadde i hvert fall gjort Trastad til sitt hjem og til og med fått seg kjæreste og viste meg stolt bilder av den utvalgte ridder, mens hun lo og fortalte muntre historier om deres kjærlighetsforhold og livet hun førte på institusjonen. Kjæresten var også beboer på Trastad og het Bjørn. Han var i likhet med henne overvektig og så nokså mutt og alvorlig ut på alle bildene, med store likegyldige øyne og et utrykksløst og ubevegelig ansikt. Dukka hadde fridd til ham noen måneder tidligere og i forventning om den forestående lykkelige begivenhet allerede gått til innkjøp av et par billige forlovelsesringer. Planen var å bli gift snart og deretter bosette seg utenfor Trastad på en bondegård der de selvfølgelig skulle ha egne barn og masse dyr og leve i evig harmoni og romantikk og lykke under tilsyn av administrasjonen på Trastad ... men Bjørn var visst dessverre noe av en treiging og hadde foreløpig ikke villet innlate seg på denslags uansvarlige og risikofylte eventyr.
Slike og lignende morsomme eventyr som Dukka var så flink til å finne på allerede fra barndommen, og som hun tydeligvis og sikkert heldigvis aldri hadde glemt kunsten å dikte opp og leve i ...



.

... en tanke ...

Jeg hadde plutselig denne tanken som ramlet ned som et bombenedslag for litt siden; at det er livsviktig at jeg lever livet mitt til fulle ... at ingenting er viktigere enn det ... at ingenting kan være viktigere for meg eller for noe annet menneske.

Plutselige innsikter som denne er jo bare rene selvfølgeligheter i all sin sannhet, ja nærmest klisjeer, og er derfor helt avhengig av energi for at de skal få noen betydning for den som leser dem.

Jeg kunne terpet og terpet i det uendelige om viktigheten av å leve sitt liv ''til fulle'', og alle vil være enige i det, men likevel uten å forstå betydningen av denne sannheten i sin fullhet.

Og betydningen av denne innsikten har også nå i dette øyeblikk unnsluppet meg; det som stod klinkende klart for meg for noen minutter siden, er nå borte igjen, formodentlig fordi dette utbruddet av energi, som fylte min bevissthet og dermed muliggjorde denne tanken i alle dens implikasjoner og svimlende perspektiver, er forsvunnet.

Slik energi er helt nødvendig som en motsats til energien vi er omringet av i hverdagen i form av meningsløs støy som forstyrrer vår bevissthet.

Kun ansikt til ansikt med døden,

der man kjemper for sitt liv, f.eks. i kamp mot kreft, blir slike innsikter til virkelighet UTEN tilskudd av ekstra energi, fordi man i denne situasjonen filtrerer bort all denne uvesentlige hverdagsstøyen som stjeler så mye oppmerksomhet og konsentrerer seg fullt ut om sitt eget liv og om å suge maksimalt ut av hverdagen og være hundre prosent tilstede her og nå.

Og man blir ekstremt kritisk til hva man slipper inn i sitt liv, hvem man gidder omgås, hva man gidder høre på, hva man orker lese eller hvilken kunnskap man velger å fylle sin hjerne med. Mesteparten av all den kunnskap og all den informasjon som omgir oss er totalt overflødig, ja rent ut skadelig, vil jeg hevde. Og mesteparten av det mennesker foretar seg og er villige til å gå over lik for er ganske overfladisk og betydningsløst bullshit.

Meningen med livet

Finnes det noen mening med livet, eller er det et meningsløst spørsmål?
For min del synes jeg det er enkelt å innse at alt i seg selv er meningsløst og at det ikke finnes noen mening med livet. Ingenting har noen hensikt.
Du kan derfor like godt legge deg ned for å dø som å gjøre noe annet.

Så da får du ta et valg; du kan henfalle til depresjon, eller ta livet av deg, eller ruse deg vekk fra virkeligheten gjennom droger eller religion eller andre fysiske eller åndelige aktiviteter for å flykte unna ansvaret for din egen skjebne og ditt eget liv.

Eller du kan velge å leve dette livet, som er det eneste du har og som snart er over uansett, til ytterste maksimum og dra all den moro, alle muligheter, all den spenning, all den glede og andre positive elementer som du makter ut av det.

Det er det eneste reelle alternativet for meg i hvert fall. Alt annet er bare humbug og utflukter og forbannede livsløgner.

Deprimert over at det ikke finnes noen mening med livet, det kan da enhver gjøk være, det kreves det absolutt intet talent eller mot til.

Så meningen med livet må du eventuelt skaffe deg selv, hvis du absolutt er i behov av noe slikt.

Selv blir jeg jublende glad og henrykket over at livet er meningsløst, for hva innebærer det i sin ytterste konsekvens at det ikke finnes noen mening med livet?
Det innebærer selvfølgelig noe helt fantastisk; nemlig AT VI ER FRIE! !!

Vi er fri til å gjøre akkurat nøyaktig det vi vil, det finnes ingen forhåndsprogrammert åndelig innretning i vår sjel som vi må følge for å oppfylle vår skjebne og karma og oppnå tilfredsstillelse i dette livet eller i en hinsidig tilværelse. Det finnes ingen Gud i himmelen eller Satan i helvete som skal henholdsvis belønne eller straffe oss for våre liv her på jorden ... alt dette tøvet er bare banale og latterlige uhumskheter som menneskene i sin dødsangst og livsangst har oppfunnet for å slippe å ta ansvaret for sine liv her i verden.

Dont worry be happy hahahaha!

.

scientologi

THETANERNEer avslørtDE lopper deg for alt du har av spenn. DE er eksperter i tankekontroll og psykisk tvang. DE skriver ned dine mørkeste hemmeligheter mens de kryssavhører deg med løgndetektor. DE sender deg til gulag-inspirerte straffeleire. DE driller deg i løgnaktighet.DE er psykotiske, selvmorderiske psykopater. DE er SCIENTOLOGER!Hvis du ser en thetaner, kan det være klokt å løpe for livet. Særlig hvis du har penger på konto eller noe annet av verdi, og du går omkring med et åpent og søkende sinn. Har du forresten undersøkt om du er lett å hypnotisere? Det begynner gjerne med at man blir stoppet på gaten og tilbudt en gratis personlighetstest. Er du nysgjerrig på deg selv? Ønsker du å finne ut hva du trenger å forbedre for å arbeide mer effektivt og bli selvsikker på sjekkern? Hvordan du kan utnytte dine sterke sider? Hva med en konfidensiell personlig vurdering av en trenet ekspert, helt gratis? Svar på 200 spørsmål og prøv da vel! Hopper du på kroken, er du snart fanget. Men hvis du hverken har eller kan skaffe penger, store penger, har du lite å frykte fra thetanerne, eller i dagligtale, scientologene.I scientologi har ordet "thetan" eller "thetaner" tre betydninger: 1) Ånd generelt, eller høyere bevissthet, 2) Usynlige vesener, eller body thetans, som kalles BTs og 3) En innviet som har oppnådd bevissthet, og som kalles "Opererende Thetaner". I første omgang konsentrerer vi oss om definisjon nr. 3. Opererende thetanere er ganske enkelt innviede scientologer dvs. auditører (terapeuter) som angivelig har oppnådd bevissthetstilstanden "klar" ved hjelp av "the tech", den okkulte teknikken som kalles dianetikk, utviklet av sci-fi forfatteren L. Ron Hubbard. Denne "kirken" er først og fremst interessert i å selge sine tjenester til overpris. Etter den gratis personlighetstesten, kommer det knallharde salgspresset. Du kan aldri klare deg i livet uten disse kursene som koster hundretusener av kroner. Resten av turen kan bli et mareritt som er vanskelig å komme ut av når du blir satt i trance uten å merke det. På denne måten blir du forledet til å tro at thetanerne holder nøkkelen til din udødelige sjel. Mange har undertegnet en kontrakt hvor de lover å tjene Scientologikirken i en milliard år, i liv etter liv. Du sitter i en felle som har ødelagt ufattelig mange mennesker med amputerte utdannelser, uoverkommelig gjeld, psykoser og selvmord. Mørketallene er foruroligende.AVSLØRT PÅ NETTETNå er katten sluppet ut av sekken. Avhoppere og desertører fra toppen av den okkulte pyramiden har erklært krig mot sekten ved å slippe Ron Hubbards strengt bevoktede forretningshemmeligheter løs på internettet. Som følge har thetanerne laget et så voldsomt spetakkel med politianmeldelser, sivile søksmål, razziaer og sensur at stadig flere utenforstående hopper inn i krigen mot Scientologikirken for å forsvare sin egen ytringsfrihet. Disse hemmelige religiøse tekstene, forfattet av Lafayette Ron Hubbard, eller LRH som han kalles, formerer seg og sprer seg på web-sidene over hele kloden hurtigere enn kaniner i løpetid. Samtidig bruker Scientologikirkens moderorganisasjon Religious Technology Center (RTC) milliardbeløp på advokatutgifter, smøring av dommere og trakassering av kritikere.Inntil nylig var det ingen utenfor sekten selv som brydde seg om scientologi. Lite har vært sagt om dem i media. En medvirkende årsak til dette er thetanernes ekstremt nidkjære hevntørst og aggresjon overfor kritikere. Forfattere og journalister som har våget å nevne scientologi i noen som helst negativ eller skeptisk sammenheng, har blitt forfulgt og trakassert i en slik grad at i USA velger de fleste vitner og kilder å være anonyme. Noen har blitt tvunget til å bruke fiktive navn når de reiser.Nå har scientologien imidlertid blitt gjenstand for stor interesse og iherdig gransking takket være deres brutale, utilslørte angrep mot ytringsfriheten på internettet. Samtidig hevder de å forsvare ytrings- og religionsfriheten, som ifølge amerikansk grunnlov tilhører "First Amendment to the Contitution". Orwelliansk doublethink.Thetanernes offensiv mot internett-brukere har gjort en større del av verden oppmerksom på hva journalister, aviser, forfattere, tidsskrifter og forlag har gjennomgått i lange tider. Organisasjonens fascinerende stalinistiske mafiastruktur har åpenbart seg - for hele verden at skue. I løpet av 40 år har Scientologikirken vokst til å bli en alvorlig global trussel mot enhver form for personvern, menneskeverd og frihet. Krigen er total, og alle midler blir tatt i bruk.SKREMT TIL TAUSHETGrunnleggeren, geniet og psykopaten L. Ron Hubbard, skrev omhyggelige instrukser om hvordan kritikere og motstandere skulle takles, og disse blir fulgt til punkt og prikke. Thetanerne bruker sitt spionnett til å oppspore sårbare punkter og spre destruktive og falske opplysninger om sine motstandere. Dette kalles "dead agenting;". Ifølge Ron Hubbards hellige skrifter, er enhver som kritiserer eller angriper scientologi kriminell og pervers, og sannsynligvis også narkoman. Dette har vist seg effektivt i det amerikanske borgermiljøet. Thetanerne har imidlertid ingen taktikk mot f.eks. et medlem av Hells Angels. De er ikke fleksible nok til å henge en slik person ut som pusekatt eller lovlydig besteborger, ganske enkelt fordi de ikke behersker selvstendig tenkning. Scientologer er hypnotiserte og hjernevaskede roboter og marionetter som adlyder ordre i trance, programmert av Religious Technology Center.En klassisk taktikk går ut på å få kritikeren mistenkt, og gjerne dømt, for en eller annen forbrytelse. Som eksempel kan nevnes at engelskmannen Russell Miller, som skrev Hubbard-biografien Bare-Faced Messiah, ble arrestert av Scotland Yard og avhørt som mistenkt i en drapssak. Det mest groteske eksempel på dead-agenting gjelder den amerikanske forfatterinnen Paulette Cooper. I 1972 skrev hun boken The Scandal of Scientology. Deretter ble hun arrestert og tiltalt av FBI for å ha sendt bombetrusler til Scientologikirken, til den saudi-arabiske ambassaden, og til Henry Kissinger. Hun ble også tiltalt for å lyve i retten fordi hun besverget sin uskyld. Hvis ikke FBI hadde funnet hele planen mot Cooper under en razzia i kirkens hovedkvarter, hadde hun blitt dømt og satt bak lås og slå nesten for livstid.Planen het Operation Freakout. Hensikten var å sverte Coopers troverdighet ved å få henne fengslet eller tvangsinnlagt på psykiatrisk klinikk. De kom meget langt, for saken ga henne nervesammenbrudd. De hadde skaffet seg både hennes fingeravtrykk og hennes brevark på forhånd. I tillegg brukte de en kvinne som ved hjelp av parykk og passende klær hadde utgitt seg for å være Cooper og på denne måten plantet ytterligere "bevis" mot henne. Ingen ble tiltalt for denne motbydelige og samvittighetsløse konspirasjonen. Time Magazine ble saksøkt for utrolige 416 millioner dollar etter en 10-siders artikkel 6. mai 1991 som het The Thriving Cult of Greed and Power. Artikkelforfatteren Richard Behar, også redaktør i Time, ble heftig forfulgt og trakassert. Deretter ble Reader's Digest (Det Beste), med et opplag på 100 millioner, saksøkt i fem europeiske land for å ha trykt en forkortet utgave av Time-artikkelen. Også Robert W. Welkos, som sammen med en kollega skrev en omfattende serie om scientologi for Los Angeles Times, ble forsøkt skremt fra oppgaven. Han ble bl.a. tilsendt en brosjyre fra et begravelsesbyrå.Thetanerne bruker ikke rettsvesenet for å vinne, men for å trakassere, skremme og kue, og for å kjøre motparten konkurs ved å drukne ham i forsvarsutgifter - gjerne i den hensikt å kjøpe opphavsretten til det kritiske verket.Scientologene må ha alt nedskrevet i form av instrukser, og disse skriftlige bevisene avslører deres lysskye aktiviteter ved hver eneste razzia. Hubbards magiske ordre følges slavisk. Tvil er en etisk tankeforbrytelse som oppspores med løgndetektor (E-meter) og straffes med opphold i omskoleringsleire, eller slaveleire som de egenentlig er, som sekten har forskjellige steder i verden. Leirene kalles RPF (Rehabilitation Project Force), men har navn som "Happy Vally", "Wonderland" etc.HYSJ-TJENESTE, PENGEVASK OG GULAGScientologene er aller best kjent for sin bunnløse pengegriskhet. De har en meget avansert og totalt uoversiktelig pengehvitvask-organisasjon som heter Operation Paper Chase. Avhopperen Steven Fishman, som utførte oppdrag på toppnivå i en årrekke, hevder at den er verdens største av sitt slag. Operation Paper Chase, som var Hubbards drøm om å få økonomisk kontroll over planeten, sørger for at myndighetene aldri får vite hvor mye penger de har eller hvor inntektene kommer fra, ved at de til enhver tid ligger minst ett firma foran etterforskerne. De oppretter og nedlegger bedrifter og organisasjoner til stadighet, hvilket gjør det umulig å oppspore eller følge pengene utenfra. 40 prosent av inntektene går til advokatutgifter. I 1987 mente de å ha grafset til seg 16 prosent av verdens gull. Oppkjøp av gull er et middel til å ta over verdensøkonomien. Dessuten er de meget aktive på børsen, hvor de har kjøpt opp svake valutaer og trickset med nedgående kurser i fattige land. Dette har skapt alvorlige problemer for Verdensbanken, og ifølge Fishman bidro det til styrtingen av sjahen i Iran i 1979 og opptakten til Gulf-krigen i 1991. Scientologikirkens spionnett må absolutt ikke undervurderes. Thetanernes etteretningsetat, eller hysj-tjeneste, er en av verdens aller dyktigste. Dette har vært bekreftet fra mange offentlige kilder i tillegg til alle dem som av åpenbare grunner holder seg anonyme. Ted Gunderson, tidligere sjef for FBI-kontoret i Los Angeles, sier følgende: "Etter min oppfatning har kirken en av de mest effektive etteretnings-organisasjonene i USA, til og med på linje med FBI."Føderale agenter er slitne av å etterforske Scientologikirken p.g.a. den voldsomme medfarten de blir utsatt for. Thetanerne slår til med sin beryktede hellige krig mot hver enkelt agent til alle døgnets tider. Hubbard anbefalte i sin tid å bruke "audit R2 45", dvs. en kule i hodet med en 45 mm kaliber pistol, mot påtrengende FBI-agenter.På slutten av 1970-tallet ble ni av kirkens toppledere, bl.a. Ron Hubbards hustru Mary Sue, dømt for avlytting av IRS-lokaler (det amerikanske ligningsvesenet) og for tyveri og forfalskning av FBI-dokumenter. I dag sitter fire kirkeledere tiltalt i Canada for tilsvarende lovbrudd. Scientologikirkens president Rev. Heber C. Jentzsch har vært fengslet i Portugal. Hubbard selv døde under fiktivt navn i California som flyktning fra lovens arm. Han var utvist fra England som person non grata og uønsket i en rekke andre land. En fransk rett hadde dømt ham til fengselsstraff in absentia.Thetanerne infiltrerer offentlige og private institusjoner og organisasjoner, hvorfra de snik-kopierer alle konfidensielle dokumenter de ønsker innsikt i. De planter falske og forvirrende opplysninger for å villede motparten, spesielt under etterforskninger og rettssaker. De har til og med vært freidige nok til å bytte ut dokumenter med forfalskninger i selve rettslokalet mens dommeren og jurien har hatt lunsjpause. Thetanerne er mestere i å produsere falske legitimasjonskort osv. for å komme inn i bygninger som krever sikkerhetsklarering. Dessuten skal man lete langt og lenge for å finne noen som er bedre forberedt på rettssaker. De kjører drillkurs i troverdig løgnaktighet som gjør en hvilken som helst spionasje-organisasjon til skamme. Alt dette bekreftes av registrerte rettsdokumenter som stammer fra FBIs beslag av instruksmanualer o.lign. i kirkens hovedkvarter. Dette er spesielt imponerende når vi tar i betraktning at Scientologikirken ikke har mer enn en halv million ansatte på verdensbasis. De påstår at medlemstallet ligger på ca. 8 millioner, sannsynligvis for at deres enorme økonomiske resurser ikke skal vitne om tvilsomme inntektskilder. Thetanerne har penger overalt, fra sveitsiske bankkonti til nedgravd gull i sine straffeleire (RPF). Scientologikirken har en avansert og effektiv struktur, takket være L. Ron Hubbards inspirasjon fra Aleister Crowley, Sigmund Freud, Beria (sjefen for Stalins hemmelige politi) og U.S. Navy. Crowley påpekte bl.a. at hvis du vil gjøre dine medmennesker til slaver for deg selv, må du love dem frihet. Hubbard kledde denne visdommen i perfekt logikk med følgende utsagn: "Hvis vi skal ha total frihet, må vi ha total disiplin. Ellers faller alt fra hverandre". Videre mente Crowley at man må ha rett til å drepe enhver som krysser ens vilje. Hubbard utviklet den beryktede "fair game policy" overfor kritikere og angripere. Dette prinsippet går ut på at en god scientolog er forpliktet til å skade slike mennesker, og at han har kirkens velsignelse til å gjøre hva som helst av det onde mot en person som kirken har erklært "SP", dvs. &Quot;Supressive Person".Crowley ønsket å være, og hevdet at han var, dyret i Johannes' Åpenbaring. Hubbard på sin side mente at han var Antikrist.RETTSSAKERNylig ble Scientologikirken i Norge dømt til å betale kr. 600.000,- i erstatning og saksomkostninger til et tidligere medlem. Kirken hadde tilranet seg flere hundre tusen kroner fra mannen mens han befant seg i en vanskelig livssituasjon. I november 1996 ble 15 medlemmer av Scientologikirken i Frankrike dømt til fengselsstraffer og bøter for å ha fremprovosert selvmord på en av sektens medlemmer. Patrice Vic hoppet ut av vinduet i 24. mars 1988, og retten fant det bevist at det var sektens metoder som førte til selvmordet. De ble også dømt for 21 andre kriminelle forhold; frihetsberøvelse, bedrageri, svindel m.m..Scientologikirken ble nylig forbudt i Hellas. Den greske statsadvokaten T. Canellopoulos sier at Scientologikirken fører en "nådel&oslsh;s og umoralsk krig mot kritikere med alle midler".Bill Clinton har imidlertid kommet thetanerne til unnsetning ved å rope i kor med Hollywoods kjendiser at den tyske regjeringen handler i strid med menneskerettighetene ved å undertrykke Scientologikirken. Thetanerne har blitt en stor plage i Tyskland, hvor de bl.a. har rekruttert i barnehager og brukt personlighetstesten til å trene politifolk. Tyske myndigheter vil ikke ha scientologer i offentlige stillinger, men Hollywood har gitt Clinton vinnende stemmer, og det må han gjengjelde.KRIGEN MOT YTRINGSFRIHETENReligious Technology Center har kjempet hardt for å beskytte sin meget profitable opphavsrett til Ron Hubbards hemmelige skrifter. Etter en periode med gunstig vind i thetanernes krigsseil gjennom en rekke razziaer og søksmål mot nettbrukere i USA, flyttet slagmarken seg til Holland da RTC ville stenge og forby en nyhetsgruppe som bl.a. diskuterte scientologi. Ifølge RTC, skal bare det å nevne ordet "scientologi" bety strafferettslig misbruk av varemerke. En dommer krevde at forfatterinnen Karin Spaink, som hadde vært med på å offentliggjøre Hubbards kriminelle hemmeligheter, skulle levere fra seg alt, inkludert privat email. Dette forsøk på sensur med loven i hånd møtte meget sterke reaksjoner fordi det var filosofi og religion som ble nektet fritt forum. Krigen ble enda mer intens etter at hundre nettbrukere demonstrerte sivil ulydighet ved å legge ut de omstridte dokumentene på sine web-sider. Thetanerne startet en dead agent-kampanje mot Spaink ved å henge henne ut som medlem av Ku Klux Klan.I Holland fikk Scientologikirken sitt første juridiske tilbakeslag da de ulydige nettbrukerne ikke ble funnet straffskyldige. Dermed flyttet slagmarken seg til Sverige etter en tur gjennom Finland, hvor den største anonymitetsserveren på nettet (anon@.penet.fi) ble tvunget stengt. Thetanerne fikk rettens kjennelse til å få utlevert identiteten på en kritiker som brukte denne serveren for å være anonym. Innehaver Helsingius valgte da å stenge serveren siden han ikke lenger kunne garantere anonymitet for sine 500.000 kunder. Etter dette dukket en fyr som heter Zenon Panoussis opp i Stockholm som troll av eske med de topphemmelige såkalte NOTs-dokumenter (New Era Dianetics for Operating Thetans) på sine web-sider. Krigen nærmer seg klimaks, denne gangen i form av et utrolig underholdende sirkus takket være Zenons gode kjennskap til svensk lovverk. Thetanerne kom flyvende over Atlanteren, som til Holland tidligere, og oppførte seg som om Sverige var en delstat i USA.I første omgang fikk thetanerne en svensk domstol med på til å ransake Zenons bolig for å finne opphavsbeskyttede dokumenter. Men Zenon hadde backups nedgravd i hagen. Disse leverte han til bl.a. Riksdagen og Rettsbygningen. Ifølge svensk lov blir slike dokumenter automatisk tilgjengelige for offentligheten, både innen- og utenlands. Dermed kunne alle bestille egne kopier av Hubbards kriminelle okkulte hemmeligheter fra svenske myndigheter. Thetanerne kom med kraftige advarsler om at uinnviede kunne dø av å se de magiske tekstene, men dette bare økte populariteten, bestillingene strømmet inn fra hele verden, og Hubbards Ord multipliserte seg rundt omkring på kloden via internet. Scientologene stod vakt i Riksdagen og lot som om de leste dokumenter de selv ikke hadde lov til å lese (de var Pre-Clears, dvs. ikke innviede thetanere), for å oppta plassene slik at ingen andre fikk se dem. Da ble det laget flere eksemplarer og scientologene måtte bruke et eget leserom, for alle skal ha adgang til offentlige dokumenter. Dermed ble det innbrudd etter solnedgang ved gjentatte anledninger. For første gang i historien ble dokumenter stjålet fra det svenske parlamentet i nattens mulm og mørke. Men Zenon hadde sine nedgravde backups, og kopimaskinene gikk på full guffe. Etter hvert måtte dokumentene bestilles anonymt fordi den thetanske hysj-tjenesten sendte sine elitestyrker for å trakassere alle nysgjerrige. I mellomtiden måtte de offentlig ansatte finne seg i terroroppringninger, faxbomber og ubehagelige besøk fra åpenbart sinnsforstyrrede scientologer. Ifølge Hubbards evangelium, er jo den svenske staten kriminell og pervers i en slik situasjon.Et medlem av den amerikanske kongressen som heter Carlos Moorhead sendte et trusselbrev til Riksdagens president og krevde at hun skulle bryte svensk grunnlov til fordel for Scientologikirken.Imens oppstod et nytt slag i Stavanger, Norge, hvor Andreas Heldal-Lund hadde bestilt de uimotståelige skriftene og lagt dem ut på web-sidene sine. To scientologer kom straks på døren med trusler, og thetaner-advokaten Helena Kobrin klarte fra sitt California-kontor å skremme Andreas' nettserver til å få kalde føtter. Men Andreas fant seg en bedre server, og nå har han hatt Hubbards morosaker tilgjengelige for hele verden i tre måneder.HENRETTELSERDet mest alvorlige en motstander av scientologien kan bli utsatt for, er en såkalt R2-45 audit, som betyr "en-kule-i-hodet-terapien". Metoden anvendes relativt sjelden, og den er forbeholdt de mest hevngjerrige avhopperne fra toppen av pyramiden, såkalte "squirrels" med særdeles farlige hemmeligheter å avsløre. Som regel er det en enkel sak å kamuflere en audit R2-45 som en EOC, dvs. End Of Cycle, som betyr selvmord. Scientologikirkens historie er nemlig et ras av psykoser og selvmord. Hubbard selv hadde selvmorderiske og psykotiske perioder. Hans sønn Quentin tok sitt liv. Resten av listen er utrolig lang. Thetanernes interne henrettelser utføres ved at man driver hverandre til selvmord.HJERNEVASKDianetikken går ut på noe som kalles tredje-generasjons-teknologi innenfor hjernevask. Denne teknologien, som kombinerer tankekontroll og psykisk tvang, er en vitenskap i dynamisk utvikling som har kommet meget langt i forhold til hvor den stod under første generasjon for femti år siden, da man assosierte hjernevask med direkte bruk av tortur og fysisk tvang. Tredje-generasjons-teknikken er så avansert at det nå er mulig å hypnotisere mennesker uten at de selv merker det. Man kan endre deres verdier, deres religion, adferdsmønstre, kjærlighetsforhold, loyaliteter osv. ved hjelp av psykoterapier og diverse øvelser som setter offeret i en trance. Her har vi "the tech"i et nøtteskall, thetansk for dianetikk eller religiøs teknologi.De potensielle kundene, som Hubbard treffende kalte "raw meat", blir lokket med passende agn som appellerer til forfengelighet, egoisme og overtro. Ved å kjøpe de rette kurs, som øker drastisk i pris straks de har fått deg på kroken, blir du ikke bare kvitt enhver skavank som måtte bekymre deg, som f.eks. mangel på sjarm, dødelig kreft eller AIDS, alkoholisme, lav intelligens, håravfall eller kortvoksthet osv. Hvis du fortsetter iherdig nok med dianetikk, kan du bli en "klar", dvs. en thetaner, hvilket medfører magiske og overnaturlige krefter og evner som gjør deg til et Übermensch. Hvis du føler deg lokket, trenger du penger. Veldig mange penger. Ved å kjøpe hele veien til "klar" på en gang, kan du muligens få en rabatt slik at du bare betaler litt under en million norske kroner. (I USA har enkelte blitt tilbudt veien til "klar" for hundre tusen dollar.)For L. Ron Hubbard var løgnaktighetens kunst en sentral forutsetning for dianetikkens og scientologiens effektivitet. Han mente at enhver religion har blitt etablert i den hensikt å kontrollere mennesker ved å lyve til dem. Hubbard fikk idéen om å lage en mer effektiv religion enn sine forgjengere, slik at han kunne utkonkurrere dem. Det paradoksale ved Hubbards geni var at han trodde på sine egne løgner. Hans alternative virkelighet innebar bl.a. en radikal omskrivning av hans egen barndom og oppvekst. Problemet er at skolene han har gått på, U.S. Navy osv. ikke har oppdatert scientologenes historiske revisjonisme m.h.t. grunnleggerens biografi. Dette gjør thetanerne sitt beste for å rette på. I New England har de fjernet alle kritiske Hubbard-biografier fra bibliotekene og tilintetgjort dem, men her i Norge ligger de langt etter. Undertegnede hadde intet problem med å finne Millers Bare-Faced Messiah på Deichman. Andre kritiske biografier er lette å få tak i på internett. Det samme gjelder hemmelige tekster.PSYKIATRIENPsykiatrien er thetanernes fiende nr. én. En prioritert målsetting er å erstatte psykiatri med dianetikk. På verdensbasis.Når thetanere hopper av og blir tystere, er de ofte i kontakt med en eller annen psykiater. Steven Fishman er et klassisk eksempel. Han fikk i oppdrag å drepe avhopperen Lawrence Wollersheim, som ønsket å knuse kirken med sine avsløringer.Fishman ble fortalt under audit (dianetisk psykoterapi) at han var biologisk far til den perverse Jesus Kristus for to tusen år siden, og at Kristus var den onde galaksekeiseren Xenu som for 75 millioner år siden hadde forårsaket menneskenes elendighet på jorden bl.a. ved hjelp av dypfrysing, vulkaner og hydrogenbomber. Wollersheim var nå reinkarnasjonen av Xenu-Kristus, som derfor Fishman var sterkt motivert for å ta rotta på. I mellomtiden hadde Fishman uflaks med et oppdrag for Operation Paper Chase og ble tatt på fersken i en aksjesvindel. Dermed fikk han ordre om å gjøre en EOC eller End Of Cycle, dvs. selvmord, for at kirken ikke skulle bli innblandet i svindelsaken. Fishman var i akutt krise noen uker før hans liv ble reddet av psykiateren Uwe Geertz og en såkalt "exit counsellor" som het Margery Wakefield. (Når man befinner seg veldig dypt inne i Hubbardgubbens Hall, trenger man både en psykiater og en rømlingskonsulent for å finne utgangen.) Følgelig ble Fishman beordret til å drepe Geertz og gjøre en EOC etterpå, men nå ble også han avhopper! Scientologikirken påstår karakteristisk nok at Fishman aldri har vært scientolog, bortsett fra å ha tatt noen helt elementære kurs. De har laget en egen dead-agent-webside om Fishman, som selv hevder å ha vært så høyt oppe i marineavdelingen FLAG (også kalt Sea Org) at han hadde verdens største scientologibibliotek før dette ble beslaglagt i en razzia basert på opphavsrett.SKAPELSESBERETNINGENSom nevnt på side 6, har begrepet "thetan" eller "thetaner" forskjellige betydninger som lett kan forvirre. LRHs tekster er temmelig kryptiske. Fra scientologenes hemmelige skapelsesberetning OT III kan man lese om hvordan thetanerne kom til jorden: For 75 millioner år siden måtte Xenu, keiser over en galaktiske føderasjon av 76 planeter, løse et overbefolkningsproblem. Han fanget befolkningen i elektriske nett og ga dem sprøyter før han frøs dem ned i isblokker som han fraktet til jorden i fartøyer som lignet militære jetfly. Isblokkene ble plassert i vulkaner som ble sprengt med hydrogenbomber. Dette gjorde thetanene svimle slik at de forlot kroppene. Hvert eneste menneske har mange slike "body thetans" eller "BTs" sittende fast på seg i form av et usynlig belegg som forårsaker sykdommer og mentale forstyrrelser. Målet er å bli fri fra disse "BTs" dvs. å bli "klar". Dette kan man bare oppnå gjennom dianetikk, og da kun via kurs som koster hundretusener av kroner pr. stykk. Jo mer penger man har eller kan skaffe, desto flere BTs finner auditørene (av og til titusener av BTs), og desto flere ekstrakurs blir det nødvendig å kjøpe. De gir aldri noe gratis som bonus. Å gi bort noe gratis betyr høyforræderi for en auditør, som i beste fall slipper med opphold i en av sektens straffeleire (RPF), hvor man må gjøre tunge drittjobber med minimum av mat og søvn. Både dommere og innflytelsrike kjendiser, særlig filmstjerner, blir bearbeidet bl.a. ved at de vartes opp av scientologer under omskolering, eller sektslaver om man vil. Kjendiser og VIPs får all luksus som kan oppdrives i et såkalt "Celebrity Center", og de blir aldri spurt om penger. De får alt gratis. (Men deres pinligste hemmeligheter blir ekstra nøye notert under auditing og etterforsket grundig.) Hvis man er ambisiøs, kan man melde seg inn i Sea Org eller FLAG og undertegne en milliardårskontrakt. Barn ned til ti år gamle har undertegnet slike kontrakter.BODY THETANSAuditing er en form for psykoterapi som kombinerer politiavhør med en primitiv løgndetektor (E-meter), og excorsisme, eller demonutdrivelse. Auditørene sørger alltid for å spørre om ting som kan være pinlige, f.eks noe om sex, uærlighet, lovbrudd el. lign. Alt blir notert nøye, og hvis vedkommende skulle hoppe av og åpne sin munn mot kirken, vil alle skriftemål bli brukt offentlig.Når en kandidat har blitt "klar", betyr dette at han eller hun har frigjort seg fra alle sine "body thetans" eller "BTs", dvs. usynlige levende vesener som ikke bare forårsaker alle våre sykdommer og plager, men som også gir oss samtlige vrangforestillinger, eller implantasjoner. Den "klare" tilstand med påfølgende magiske og overnaturlige evner er et bedrag, en løgn, et agn. Derfor måtte Hubbard komme med stadig flere videregående kurs og høyere innvielser for de "klare", som bærer tittelen "Opererende Thetaner". En Opererende Thetaner blir fortalt at han har oppnådd kontroll over sitt indre univers, og at han gjennom mer avanserte kurs også vil kunne beherske det ytre univers med påfølgende magiske ferdigheter.Den "klare" tilstand er imidlertid en umulighet fordi disse BTs er så mangfoldige at den eneste måten å bli permanent kvitt dem alle på, er å gjøre en EOC, dvs. hoppe ut av kroppen permanent - et råd som har blitt gitt ved flere anledninger. Thetanerne har et kjølig, usentimentalt og likegyldig forhold til døden. (Man bare hopper ut og inn av kropper.) Dette er sannsynligvis en sterkt medvirkende faktor m.h.t. hyppigheten av selvmord og psykoser som er forbundet med dianetikkens høyere innvielseser. At kandidater for høyere innvielse går fra vett og forstand fra tid til annen (selv Tom Cruise ble psykotisk mens han gjennomgikk OT-3) blir enda mer forståelig når vi ser hva slags krav som stilles til denne type "klarhet". Enhver idé, følelse, fornemmelse, oppfatning, erindring osv. som ikke stemmer overens med kirkens okkult-stalinistiske ideologi, må fjernes. Alt som har å gjøre med medfølelse, medmenneskelighet, familielojalitet osv. settes i bås med sykdomsbringende vesener som må utdrives. Den "klare"tilstand hevdes å være guddommelig, selv om scientologien ikke aksepterer vesener som står høyere enn mennesket. Paradokset her er at dianetikken forsøker å operere bort den guddommelige gnist i mennesket for å bane veien for Hubbards vei til frelse. Skal man bli helt "klar", må man til syvende og sist frigjøres fra livsgnisten, dvs. det som gjør mennesket til et selvstendig tenkende, rasjonelt, medfølende og samvittighetsfullt vesen. "Clearing the planet" med alle midler i bruk er scientologiens mål og mening. Samtlige konkurrerende ideologier og filosofier betraktes som en trussel mot menneskeheten, som deler av en gigantisk konspirasjon som har til hensikt å slavebinde homo sapiens for evig og alltid. Dianetikk er den eneste løsningen, den eneste mulighet for frihet. Scientologene kjemper derfor en hellig krig mot alt og alle som avviker fra deres interesser og hensikter.NARCONONScientologikirken har en lang rekke såkalte front-organisasjoner med diverse angivelige etiske, humanitære og idealistiske målsettinger. Narconon er en av de mest kjente.Narconon er scientologenes meget kostbare avrusningsprogram. De rusglade proppes med vitaminer og blir satt i glohet badstu (mye varmere enn medisinsk forsvarlig) fem timer hver dag for at de skal svette ut dopen - til tross for at nesten ingen giftstoffer kommer ut på den måten. I tillegg består kuren av en masse auditing med E-meter, for hensikten med det hele, bortsett fra å loppe junkienes fortvilte familier for alt de har av spenn, er å hypnotisere nye rekrutter. Narconon bruker ikke kvalifisert helsepersonale, så ingen vet hvem som ikke tåler overdoser med vitaminer og fem timers bakst hver dag. Thetanerne er aller mest interessert i at du kommer tilbake med en ny formue til mer terapi. Av den grunn forteller de f.eks. alkoholikere at de gjerne kan ta seg en drink en gang iblant. Underlig, kanskje, at kuren ikke alltid funker som den skal. Men her må vi huske på at Ron Hubbard selv dopet seg på litt av hvert. Nå skal visst Narconon åpne i Norge. Stakkars mennesker.INTERNETT OG HEMMELIGE SKRIFTER.Internettet er thetanernes verste mareritt. Scientologikirken gjorde en brøler ved å innføre sensur mot diskusjons- og nyhetsgrupper. Mange som aldri før interesserte seg for noe så sært som scientologi, har nå funnet temaet brennaktuelt og hyperinteressant. Såpass fascinerende at Ron Hubbards hemmelige skrifter har blitt kopiert og videresendt over hele kloden. Kirken saksøker halve verden fordi skriftene er registrert som "trade secrets". Scientologi er ingen religion, men en stalinistisk mafia som bruker okkult-religiøse verktøy, religious technology, til sin kriminelle forretningsvirksomhet med ett overordnet motiv: Clearing the planet. Gateavisa presenterer: OT-8!Thetanernes advokater har erklært under ed at denne teksten er en forfalskning. Det samme gjorde de med OT-3 (skapelsesberetningen) i 30 år, før de plutselig erkjente den. Nå kan de ikke kreve opphavsrett på OT-8 uten å tilstå at den også er ekte.Til syvende og sist kan det vise seg at hele den oppblåste opphavsretten er en kriminell bløff. Steven Fishman hevder at David Miscaviage, som har tatt over ledelsen av kirken etter Ron Hubbards obskure bortgang (angivelig i 1986), forfalsket Hubbards underskrift for å kuppe opphavsretten til hans verker.OT-8, dvs. åttende innvielse for Opererende Thetanere, som varer et par uker, kostet 70.000 kroner i 1991, inkludert kost og losji. Med Gateavisa får du den magiske teksten for utrolige 25 spenn! Nå kan du innvie deg selv og bli thetaner, så lenge du passer deg for spontan forbrenning og andre farer. I OT-8 forteller onkel Ron om sin hemmelige bibelske identitet, sin misjon på jorden, sine spennende fremtidsplaner, hvordan Jesus var og mye mer. God tur!


supergod 39 [Skrevet for 1 år, 1 måned siden] - #1 Today only! It's the OT8 doctrine of the Church of Scientology! It's the highest level in Scientology. Normally it would cost you $360,000 to read the page below, but today only, it's FREE! Now you have plenty of money to buy that new house, car, or even join a different dangerous evil brainwashing cult. HUBBARD COMMUNICATIONS OFFICE Saint Hill Manor. East Grinstead, Sussex STUDENT BRIEFING By the time you read this I will no longer be occupying the body and identity that you have known as Ron. That identity continues to live in the hearts and minds of many as well as in on-Source tech and admin centers around the planet, and will inspire for years to come Scientologists and lovers of truth every-where. It is not a nice or a pretty story. but I trust that having arrived on the OT VIII Course you are ready to hear it. You have undoubtedly heard pieces of data over the years that hinted at the greater untold reality of my mission here on Earth. but the story was never written, nor spoken. In its entirety due to security problems that have unfortunately always plagued the organization. It is only now that I feel it safe to release the information, although the time is rapidly approaching when I will have no choice in the matter, the hour draws that near. I an not going to delve too deeply into specifics as people have a tendency to bog themselves down in significance. which would only serve to delay the immediacy of the task at hand. Therefore I will be brief. Some eighty-odd million years ago Earth time (it actually dates at 78,395,042 but dates are & bit superfluous with this material) plans were drawn by a group outside the MEST universe for the eventual takeover of a good portion of this universe. Not a particularly large nor Imaginative crew, their exterior perspective. however. gives them considerable advantage over tho time-bound beings of the MEST universe. Borrowing from earlier operations such as Helotrobus. they conceived an ongoing implant. some portions of which have been fairly faithfully rendered in parts of the Bible. This implant, laid in by carefully controlled genetic mutation at Incident Two of OT Ill and periodically reinforced by controlled historic events since then, makes it effectively impossible for beings on the more heavily affected planets such as Earth to become free. It causes progressive genetic "evolution" that gives the subject population greater and greater susceptibility to the telepathic impingement and direction of the controllers. In its final stage the progression becomes almost geometric, and it is this final stage that we are rapidly approaching. (0129) Another aspect of this GE-line implant is that the body becomes in effect a sort of thats trap that kicks in heavily on the being should he attempt to expand his horizons beyond that of pure physical universe reality. There can be temporary key-outs which we have all experienced in varying degrees. but until this area is handled it can honestly be said that there is no hope for continued expansion. The good news is that once this is run out. expansion becomes rather effortless and almost automatic. No doubt you are familiar with the Revelations section of the Bible where various events are predicted. Also mentioned Is a brief period of time in which an arch-enemy of Christ. reforred to as the anti-Christ, will reign and his opinions will have sway. All this makes for very fantastic, entertaining reading but there is truth in it. This anti-Christ represents the forces of Lucifer (literally, the "light bearers" or "light bringer"), Lucifer being a mythical representation of the forces of enlightenment, the Galactic Confederacy. My mission could be said to fulfill the Biblical promise represented by this brief anti-Christ period. During this period there is a fleeting opportunity for the whole scenario to be. effectively derailed. which would make it impossible for the mass Marcabian landing (Second Coming) to take place. The Second Coming is designed, among other things, to trigger a rapid series of destructive events. With the exception of the original Buddhism, virtually all religions of any consequence on this planet, mono- and pantheistic alike. have been instruments to speed the progress of this "evolution of consciousness" and bring about the eventual enslavement of mankind. As you know, Siddhartha Gautama never claimed to be anything more than a man. Having caught on to this operation, he postulated his own return as Metteyya, part of which prophecy will have been fulfilled upon the passing of L. Ron Hubbard. For those of you whose Christian toes I may have stepped on. let me take the opportunity to disabuse you of some lovely myths. For instance, the historic Jesus was not nearly the sainted figure has been made out to be. In addition to being a lover of young boys and men. he was given to uncontrollable bursts of temper and hatred that belied the general message of love, understanding and other typical Marcab PR. You have only to look at the history his teachings inspired to see where it all inevitably leads. It Is historic fact and yet man still clings to the ideal. so deep and insidious is the biologic implanting. It Is a good joke that the Calactic Confederacy is associated with the Serpent in the Garden, the beast and other emissaries of the "Prince of Darkness". Yet in certain passages and esoteric interpretations of the Bible (much of which has been taken out and effectively suppressed for centuries) as well as the Cabbalah, the truth reveals itself quite nicely for the clever and the ungullible. So it really is a race against time and one that we happen to be losing at the moment, as the implant drama inexorably plays itself out in spite of the breakneck pace I've managed to keep up these last thirty-five years. I had an inkling, but only that, of the insidiousness of this material as far back as 1945. Later. in charcteristic over-optimism, I thought that R6 would be the end of it. But that was followed by NOTs and the Purification Rundown and still the string continued to unwind with the ball at the end of it just out of sight. It makes ones wonder about such things as fate and destiny, such (0130) was the resolve with which I managed to cling to that string. not often knowing how close I was to falling into the abyss myself. but destiny it merely the rationalization of feeble minds. Things don't just happen, they are caused. And causative beings can undo the plans of madmen and would-be enslavers, no matter how long those plans may have been in the making. I will soon leave this world only to return and complete my mission with another Identity. Although I long to stretch my arms back in repose on some distant star in some distant galaxy. It appears that is one dream that will have to wait. But my return depends on people like you doing these materials thoroughly and completely so that there will be a genetically uncontaminated body for me to pick up and resume where I left off. A body free of religious mania, right/wrong dichotomy and synthetic karma. The job ahead is far too tough to even contemplate doing with your standard -- courtesy of certain other-dimensional players and their Marcab pieces, many of whom are right here In the general populace -- genetically altered body. Without the biogenetic meddling of those who stand outside time (who cannot yet directly influence our world and must work through others) the dwindling spiral is not nearly as automatic and self-perpetuating as it appears. There are regions even in isolated parts of the Milky Way where poets are free to poet and magicians can paint reality with their magic wands and exteriorize without body kickback. But these areas unfortunately are fewer and fewer. I will return not as a religious leader but a political one. That happens to be the requisite beingness for the task at hand. I will not be known to most of you, my activities misunderstood by many, yet along with your constant effort in the theta band I will effectively postpone and then halt a series of events designed to make happy slaves of us all. So there you have it. The secret that I have kept close to my chest all these years. Now you too are part of this secret and I no longer have to shoulder the burden alone or live with the possibility of body death before all the data could be released. And with this briefing I entrust to each of you the responsibility for this material until such time as I an able to return. For we have no help from any other quarter in this matter. The handful of secret societies throughout history that have caught on to this game have long since fallen by the wayside or been taken over and become instruments of the very menace they were set up to combat. The rundown is long and can be arduous, but it must be done thoroughly if there is to be any effect not only on the body of the pre-OT but the body of his or her progeny as wall. There is some danger, but with OT VII thoroughly complete It is not nearly so great as the danger witnessed by assorted unfortunates who happened to stumble into this area in their sleep or in moments of reverie or anaten, experiencing an hitherto mysterious phenomenon known as "spontaneous combustion". CAUTION: DO NOT BE PTS WHILE TRAVERSING THIS THIRD AND FINAL WALL OF FIRE But the area is well charted. the rundown many years in secret development, and by the time you read this undoubtedly completed on myself. The wins awaiting you are like none that you have ever experienced, not just for you. but for your children. your children's children and the whole of mankind, if we succeed. And we will. If we had time we should pity the many poor souls, from (0131) 1950 to PT, who chose such an exactly inopportune moment to drop off the road to truth and disconnect from reality, the full burst and glory of OT practically within their grasp. But we haven't the time to "wax philosophic" or ponder might have beens. The rundown follows. Again I say, do it thoroughly and completely, for it is your ticket to the stars. And beyond! L. RON HUBBARD FOUNDER LRH:lrh Copyright (c) 1980 by L. Ron Hubbard ALL RIGHTS RESERVED The Fishman Papers The case file for Church of Scientology International v. Fishman and Geertz contains over 700 documents. This web page presents a declaration filed by Steven Fishman on April 9, 1993 in which he included the OT (Operating Thetan) materials as exhibits. Links to a few other interesting affidavits are given at the end of the page. The order form for these materials will not be honored now, since the judge sealed the files on August 15, 1995. Fishman Declaration Court-stamped page numbers appear in parentheses. Occasional descriptions of drawings also appear in parentheses. Declaration and Exhibits Cover page Declaration of Steven Fishman Exhibit A: Proof of Service Exhibit B: On Control and Lying Exhibit C: Witness Preparation: Hatting the Witness Exhibit D: Addendum to Witness Preparation Exhibit E: Project Quaker Exhibit G: Magazine article on dissemination of material OT (Operating Thetan) Materials The following portions of the court record have been voluntarily removed pending an assessment by Carnegie Mellon's legal counsel of the Church's claims of copyright and trade secret protection. However, copies of the complete Fishman declaration are still available online at several other sites. pp. 60-62: OT I Description pp. 63-75: OT II Course pp. 76-100: OT III Course pp. 101-104: OT IV Rundown pp. 105-109: OT V pp. 110-112: OT VI pp. 113-123: OT VII Rundown pp. 124-128: OT VIII Part 1: Why Thetans Mock Up pp. 129-132: OT VIII Part 2: OT VIII Series I Confidential Student Briefing Note: the Church claims the OT VIII documents are forgeries. Change of Venue Preliminary notice of motion to reconsider transfer of venue Proofs of service for above motion Other Affidavits Filed in the Fishman Case Stacy Young: Affidavit I Stacy Young: Affidavit II Andre Tabayoyon Mary Tabayoyon Vaughn Young David Miscavige Vicki Aznaran MORE INFORMATION ON SCIENTOLOGY...... CLICK HERE - Scientology is trying to get me fired The Church of Scientology has hired a Private Investigator to stop me CLICK HERE - Scientology 101 The basic information you need to know about this cult CLICK HERE - Stop Scientology How you can help in stopping The Church of Scientology CLICK HERE - Alien Internet Problems The Battle between the aliens, my web hosting company and me Tell a friend about this website: scienTOMogy.com home | a cult of greed and power | L. Ron Hubbard and OT fun | CoS fronts | Xenu | Message Board Svar Siter Slett

supergod 39 [Skrevet for 1 år, 1 måned siden] - #2 Interview With L. Ron Hubbard Jr. "Scientology and all the other cults are one-dimensional, and we live in a three-dimensional world. Cults are as dangerous as drugs. They commit the highest crime: the rape of the soul." L. Ron Hubbard Jr. For more than twenty years L. Ron Hubbard, Jr., has been a man on the run. He has changed residences, occupations, and even his name in 1972 to Ron DeWolf to escape what he alleges to be the retribution and wrath of his father and his father's organization-- the Church of Scientology. His father, L. Ron Hubbard. Sr., founder and leader of Scientology, has been a figure of controversy and mystery, as has been his organization, for more than a generation. Its detractors have called it the "granddaddy" and the worst of all the religious cults that have sprung up over the last generation. Its advocates-- and there are thousands--swear that the church is the avenue for human perfection and happiness. Millions of words have been written for and against Scientology. Just what is the truth? L. Ron Hubbard, Sr., and the very few who have worked at the highest echelons of the organization have never spoken publicly about the workings and finances of the Church of Scientology. Firsthand allegations about coercion, black-mail, and just how billions of dollars the organization is said to possess have been accrued and spent is lacking: that is, until very recently. In an extraordinary petition brought November 10, 1982, in Superior Court in Riverside, Calif., by L. Ron Hubbard, Jr., to prove that his father is dead and that his heirs should receive the tens of millions of dollars being dissipated from his estate, some of the mystery about Scientology has begun to unravel. Some of the details are shocking. L. Ron Hubbard, Jr., is a survivor. His appearance on earth, May 7, 1934, was the result of failed abortion rituals by his father, and Ron, after only six and a half months in the womb and at 2.2 pounds entered the world. His mother, Margeret ("Polly") Grubb, was to have one more child, Catherine May, before her husband ditched her in 1946 to enter into a bigamous marnage with Sarah Northrup. A half sister, Alexis Valerie, survived that union. Soon after that, the founder of Scientology married Mary Sue Whipp, the current Mrs. L. Ron Hubbard, Sr., who at this writing is serving four years in federal prison for stealing government documents. There were four childrens: Diana and Quentin, who died under mysterious circumstances in 1976; Arthur, who has been missing for several years; and Suzette. Ron Jr. says that he remembers much of his childhood. He claims to recall, at six years, a vivid scene of his father performing an abortion ritual on his mother with a coat hanger. He remembers that when he was ten years old, his father, in an attempt to get his son in tune with his black-magic worship, laced the young hubbard's bubble gum with phenobarbital. Drugs were an important part of Ron Jr.'s growing up, as his father believed that they were the best way to get closer to Satan --the Antichrist of black magic. Ron Jr. also recalls a hard-drinking, drug-abusing father who would mistreat his mother and other women, but who, when, under the influence, would delight in telling his son all of his exploits. Finally, Ron Jr. remembers his father as a "broke science-fiction writer" who espoused that the road to riches and glory lay in selling religion to the masses. Nineteen fifty was a watershed year for the sixteen-year-old Ron Jr., when his father's book Dianetics: The Modern Science of Mental Health was published. While in the 1980s self-help books hold little novelty, Dianetics was a pioneer of that genre. Happiness in 1950 could be a reality, if only one practiced the strange amalgam of science fiction and psychoanalysis offered in the senior Hubbard's best-seller. It was an unexpected success for Hubbard, then living in New Jersey, when the mailman would deliver daily sacks of letters from the unhappy and desperate who had read the book and wanted L. Ron Hubbard to take them to the promised land. It was a dream come true --a science-fiction writer who not only created a world of fantasy but packaged it and sold it as reality. In 1950 L. Ron Hubbard opened a Dianetics clinic, where the hopeful and newly cenverted could come, for a fee, and their ills --from loneliness to cancer --would be cured. Danetics was the new Scientific Revolution. and L. Ron Hubbard was its prophet. Scientology is essentially a self-help therapy. It is based on one premise that by recalling negative experiences or "engrams", a person can free himself from repressed feelings that cripple his life. This liberation process is assisted by a counselor called an "auditor" who charges up to hundreds of dollars a session. The auditor's basic aid is the "E-meter", a skin galvanometer that is said to help him ascertain the problems of his client. Soon the New Jersey authorities and the American Medical Association challenged the veracity of the new faith. L. Ron Hubbard met the challenge by fleeing the state (not the last time this was to happen). A frequent memory of Ron Jr. is his father's packing up shoe boxes with thousands of dollars to move on to greener and safer pastures. Coming into manhood in the early fifties, Ron Jr. learned the virtues of flimflam and keeping one step ahead of the law and creditors. But he admits that he accepted his father's teachings and example as correct. By the time his father started the modern Church of Scientology in Arizona and New Jersey in 1953, young Hubbard was not only a disciple but a willing organizer in the new movement. He was to be so throughout the 1950s. While Ron Jr. may never have questioned his father and the mushrooming cult of Scientology, a growing uneasiness began to take hold of him. In 1953 he married Henrietta, whom he never allowed to join the church. They were to have six children --Deborah, Leif, Esther, Eric, Harry and Alex, age twelve, who suffers from Down's Syndrome-- plus six grandchildren, none or whom were ever members of Scientology. The importance of family life, especially in contrast to his own up-bringing, caused Ron Jr. to question his life as a member of Scientology, albeit privately. Other factors also caused Ron Jr. to think about breaking away from the cult that was dominating his life. His father's autocratic and arbitrary control of Scientology often led to violence, and the young Hubbard began to be disturbed by his own participation. Certain questionable transactions involving drug dealing and the transfer of large sums of money abroad by his father was another troubling factor. But, he says, the breaking point came over his father's involvement with the Russians. Finally, in 1959, when his father was in Australia, Ron, his wife, and two children fled the Church of Scientology. According to Ron Jr., life was to become a nightmarish existence. No matter, where the family went in the United States, it would not take long for a member of the organization to find them. Because he knew too much about Scientoiogy and its founder, Ron says, attempts were made to ensure his silence. For many years L. Ron Hubbard, Jr. kept a low profile. Keeping silent did not end Ron's terror of what his father and followers might do to him and his family. In 1976 his half brother Quentin died under mysterious circumstances that Ron is certain was murder. Quentin, a son of Scientology's leader, was a drug abuser and an embarassment to his father. Whether all these questions were signs ot paranoia finally became less important to Ron than discovering, once and for all, the truth about his father. In 1980 Ron became convinced that his father was dead, and that his death was being kept a secret by the Church of Scientology, lest knowledge of his death cause chaos in the organization. He filed his petition and an open war was declared. Should he win the suit by proving that his father is either dead or incompetent, Ron and other family members will receive the millions of dollars believed to be part of L. Ron Hubbard's estate. For some thirty years, stories, rumors, and innuendo about the Church of Scientology have been whispered, and sometimes reported, internationally. Obviously, the final judgment of L. Ron Hubbard. Jr., and his allegations remains to be made. But because of his high-level involvement for such a long time with this controversial organization, he himself has become a newsworthy figure. To find out what this man at the center of an international firestorm is like. Penthouse sent contributing editor Allan Sonnenschein to Carson City, Nev, where he met Hubbard in the small three-bedroom apartment in which he lives (he manages the apartment complex). "DeWolf." Sonnenschein told us, "is a stocky and ruddy-complexioned man, with thinning red hair. Despite his almost continuous involvement with lawyers of both sides of his case, DeWolf was very relaxed during the several hours. I spent with him. He seemed convinced that his desire to tell his story after all these years was of vital importance ... and he spoke with a firmness and intensity befitting a person who claims to be risking his life by speaking out." Because of the seriousness of Mr. DeWolf's charges and because his father has affected the lives of thousands, if not millions, of people, Penthouse will be launching an independent investigation of these charges. The results will be published in a forthcoming issue. Penthouse: Before you filed your lawsuit and began speaking openly about Scientology, there was very little news of it in the media. Why do you think there has been so little investigation of Scientology? Hubbard: it's very simple. Scientology has always had a "fair-game doctrine"--a policy of doing absolutely anything to stop an investigation or publication of a critical article in a magazine or newspaper. They have run some incredible operations on the several people who have tried to write books about Scientology. It was almost like a terror campaign. First they'd try throwing every possible lawsuit at the reporter or newspaper. We had a team of attorneys to do just that. The goal was to destroy the enemy. So the solution was always to attack, full-bore, with every possible resource, from every angle, instantaneously it can certainly be overwhelming. A guy would get slapped with twenty-seven lawsuits, and our lawyers would start depositioning absolutely anybody who ever knew the man, digging up dirt while at the same time putting together an operation that would get him into further trouble. I know of one case, concerning Paulette Cooper, who wrote a book called The Scandal of Scientology, in which they spent almost $500.000 trying to destroy her. Penthouse: So you think the press was intimidated? Hubbard: Oh, absolutely. All the way through, since the fifties. I found this very sad. It seemed very much like Germany in the thirties. The freedom of the press seemed buried. They got scared. They thought. "Well, who wants to go through ten years of lawsuits, just because we printed the name L. Ron Hubbard?" I'm delighted to see that Penthouse has the balls to print this interview. Penthouse: Why do you think it's so risky? Hubbard: My father drilled into all of us: Don't go to court thinking to win a lawsuit. You go to court to harass, to delay, to exhaust the enemy financially, physically, mentally. You file every motion you can think of and you just lock them up in court. The courts, for my father, were never used to seek justice or redress, put to destroy the people he thought were enemies, to prevent negative stories from appearing. He just wanted complete control of the press --and got it. Penthouse: So, what is Scientology? Hubbard: Scientology is a power-and-money-and-intelligence-gathering game. To use common, everyday English, Scientology says that you and I and everybody else willed ourselves into being hundreds of trillions of years ago --just by deciding to be. We willed ourselves into being ourselves. Through wild space games, interaction, fights, and wars in the grand science-fiction tradition, we created this universe --all the matter, energy, space, and time of this universe. And so through these trillions of years, we have become the effect of our own cause and we now find ourselves trapped in bodies. So the idea of Scientology "auditing" or "counseling" or "processing" is to free yourself from your body and to return you to the original godlike state or, in Scientology jargon, an operating Thetan --O.T. We are all fallen gods, according to Scientology, and the goal is to be returned to that state. Penthouse: And what is the Church of Scientology? Hubbard: It's one of my father's many organizations. It was formed in 1953, basically to avoid the harassment of my father by the medical profession and the IRS. The idea of Scientology didn't really exist before that point as a religion, but my father hit upon turning it into a church after he started feeling pressured. Penthouse: Didn't your father have any interest in helping people? Hubbard: No. Penthouse: Never? Hubbard: My father started out as a broke science-fiction writer. He was always broke in the late 1940s. He told me and a lot of other people that the way to make a million was to start a religion. Then he wrote the book Dianetics: The Modern Science of Mental Health while he was in Bayhead, New Jersey. When we later visited Bayhead, in about 1953, we were walking around and reminiscing --he told me that he had written the book in one month. Penthouse: There was no church when he wrote the book? Hubbard: Oh, no, no. You see, his goal was basically to write the book, take the money and run. But in 1950, this was the first major book of do-it-yourself psychotherapy, and it became a runaway best-seller. He kept getting, literally, mail trucks full of mail. And so he and some other people, including J. W. Campbell, the editor of Astounding Science Fiction , started the Dianetics Research Foundation in Elizabeth, New Jersey. And the post office kept backing up and just dumping mail sacks into the building. The foundation had a staff that just ran through the envelopes and threw away anything that didn't have any money in it. Penthouse: People sent money? Hubbard: Yeah, they wanted training and further Dianetic auditing, Dianetic processing. It was just an incredible avalanche. Penthouse: Did he write the book off the top of his head? Did he do any real research? Hubbard: No research at all. When he has answered that question over the years, his answer has changed according to which biography he was writing. Sometimes he used to write a new biography every week. He usually said that he had put thirty years of research into the book. But no, he did not. What he did, reaily, was take bits and pieces from other people and put them together in a blender and stir them all up --and out came Dianetics! All the examples in the book --some 200 "real-life experiences" --were just the result of his obsessions with abortions and unconscious states... In fact, the vast majority of those incidents were invented off the top of his head. The rest stem from his own secret life, which was deeply involved in the occult and black-magic. That involvement goes back to when he was sixteen, living in Washington. D.C. He got hold of the book by Alistair Crowley called The Book of Law. He was very interested in several things that were the creation of what some people call the Moon Child. It was basically an attempt to create an immaculate conception --except by Satan rather than by God. Another important idea was the creation of what they call embryo implants --of getting a satanic or demonic spirit to inhabit the body of a fetus. This would come about as a result of black-magic rituals, which included the use of hypnosis, drugs, and other dangerous and destructive practices. One of the important things was to destroy the evidence if you failed at this immaculate conception. That's how my father became obsessed with abortions. I have a memory of this that goes back to when I was six years old. It is certainly a problem for my father and for Scientology that I rememoer this. It was around 1939, 1940, that I watched my father doing something to my mother. She was lying on the bed and he was sitting on her, facing her feet. He had a coat hanger in his hand. There was blood all over the place. I remember my father shouting at me. "Go back to bed!" A little while later a doctor came and took her off to the hospital. She didn't talk about it for quite a number of years. Neither did my father. Penthouse: He was trying to perform an abortion? Hubbard: According to him and my mother, he tried to do it with me. I was born at six and a half months and weighed two pounds, two ounces. I mean, I wasn't born: this is what came out as a result of their attempt to abort me. It happened during a night of partying --he got involved in trying to do a black-magic number. Also, I've got to complete this by saying that he thought of himself as the Beast 666 incarnate. Penthouse: The devil? Hubbard: Yes. The Antichrist. Alestair Crowley thought of himself as such. And when Crowley died in 1947, my father then decided that he should wear the cloak of the beast and become the most powerful being in the universe. Penthouse: You were sixteen years old at that time. What did you believe in? Hubbard: I believed in Satanism. There was no other religion in the house! Scientology and black magic. What a lot of people don't realize is that Scientology is black magic that is just spread out over a long time period. To perform black magic generally takes a few hours or, at most, a few weeks. But in Scientology it's stretched out over a lifetime, and so you don't see it. Black magic is the inner core of Scientology --and it is probably the only part of Scientology that really works. Also, you've got to realize that my father did not worship Satan. He thought he was Satan. He was one with Satan. He had a direct pipeline of communication and power with him. My father wouldn't have worshiped anything. I mean, when you think you're the most powerful being in the universe, you have no respect for anything, let alone worship. Penthouse: Let's get back to how you saw Scientology working on an individual basis. What if someone wrote to your father asking if he could cure their cancer? Hubbard: He'd say, Oh, yes, he could handle that. Penthouse: And what would be the charge for curing cancer? Hubbard: Back in those days it was anywhere from $10 to $25 an hour. Now, it's up to $300 or more an hour. Penthouse: What exactly did that pay for? Hubbard: To be audited. In the old days, the patient would lie on a couch and the auditor would sit in a chair and counsel. The words auditing, counseling, and processing are really the same in Scientology. Penthouse: What would be discussed? Hubbard: They would say that the cancer and its cure are just incidental to the main problem of one's "spiritual development." And according to Dianetics and Scientology, the explanation for cancer is basically that you have a sex problem? Penthouse: A sex problem? Hubbard: Right. Penthouse: How did he figure that? Hubbard: Quite simply, according to my father. Cancer is basically cells that are dividing out of control, and so, according to my father, the problem is a sexual thing. Therefore the cancer is rooted in a sexual problem. If you have cancer, you are really screwed up on sex. So what would happen in this auditing --I don't know what it's like now, but it's probably just the same as in the old days --is that they would address a guy's entire sex life. There was certainly an incredible preoccupation. In Dianetics and Scientology, about sex was a great means of control. You have complete control of someone if you have every detail of his sex life and fantasy life on record. Penthouse: What if someone who went thought the training just wanted to drop out? Hubbard: There was no way. There were thousands of people, back in the fifties who would come in and receive various levels of training, such as a Hubbard Certified Auditor's Certificate or a Bachelor of Scientology or a Doctorate of Scientology, and if they didn't toe the mark as my father wanted them to, then we would cancel their certificates. And then he would notify the Scientologists in the area where the man lived not to have anything to do with him, to disconnect from him. And if information was available about him, we would spread that information around to his wife, his family, his children, where he worked, everywhere. It was straight blackmail. It was "Stay in the fold or else." Then, later on, they developed what they called an ethics review board. If you didn't toe the mark, you'd be put on trial in front of a kangaroo court and then be sentenced to maybe scrub floors. I heard that you had to walk around with a dirty rag tied around your arm like a badge. You could be made to do anything. You would be locked in a chain locker or handcuffed to a bed. This is in later years. We were simpler in the fifties, more direct. I just went out and beat them up. (For my father, the courts were used to destroy people he thought were enemies ... I'm delighted to see that Penthouse has the balls to print this interview.) Penthouse: Physical beatings? Hubbard: Yeah. We'd strong-arm them. I did it myself. And you had to realize that I weighed around 240 pounds in those days. When I taught Scientology, no students ever blew my courses! I would go out and physically retrieve my students. You know, the Scientologists are now trying to make me out to be the worst person since Attila the Hun. They forget that when I was director of training for the organization, I trained literally thousands of people. I created a lot of the Scientology processes and procedures throughout the fifties. I really helped create and run the organization. I was very deeply involved, very directly, for seven years, during its formulation and building. So I find their attempts to discredit me amusing. I used to have a thing about saying that nobody ever ran out of my courses. If you think est is tough, you ought to have taken courses under me in the fifties! Penthouse: What would happen if someone went to your class, decided it was bullshit, and never came back? Hubbard: If you signed up for a course and you came to my class, I'd keep you there or go physically retrieve you if you left. Penthouse: You'd already gotten the money, so why did you bother? Hubbard: Because I thought I was all-knowing, all-powerful --totally arrogant and egotistical --for one thing. I was quite insufferable. Penthouse: Your father knew this was going on? Hubbard: Well, sure. Nobody did a thing in Scientology without his direct knowledge or consent or without his orders Penthouse: Did it ever go beyond these physical beatings? Hubbard: I remember locking one girl up in a shack out in the desert for at least a couple or weeks. Penthouse: Why were things like this never publicized? Hubbard: Because the same reign of terror that occurred under Robespierre and Hitler occurred back then in the fifties, as it occurs now. You must realize that there is very little actual courage in this world. It's pretty easy to bend people around. It doesn't take much to shut people up, it really doesn't. In the fifties all I had to do was call a guy up on the telephone and say, "Well, I think your wife would like to know about your mistress." The response would be a shocked "Oh, my God!" I'd say, "Well, nobody really wants to divulge that kind of information. I think it would be absolutely terrible if your wife found out, so I'm going to make absolutely sure that she doesn't find out. Now, if you just drop in here for a little more auditing ... Now you know in your heart that the critical things you've been saying about Scientology are just vindictive. They're not really true in your heart. You know that, don't you?" And the guy says. "Yeah, sure, I sure do know that!" And then, if Scientologists couldn't blackmail you, they'd create some dirt on you through their "special operations." There were quite a few of those operations. This one, for example, happened recently. I wasn't involved in it, but Scientologists tried to get an assistant attorney general of the state of California embroiled in a fake operation where a Scientologist pretended to be a nun and pretended to get pregnant by him and filed papers against him. Then in another scheme they tried to set up the mayor of Clearwater, Florida, for a fake hit-and-run accident. I could give you operation after operation that they set up like this. Penthouse: This has been going on since the fifties? Hubbard: Sure. It was pretty tame back then compared to very sophisticated operations like they have now. When we hid assets, for example --I remember being in Philadelphia when the FBI anc the U.S. Marshall's Office were after my father on a contempt-of-court charge. There I was running across town with my father with our complete mailing list and a suitcase full of money! Heading for the hills! Penthouse: Where did the money end up? Hubbard: A lot of it went abroad. But my father always kept a great deal of it around his bedroom so that he could flee at a moment's notice. In shoe boxes. He distrusted banks. Penthouse: What kind of money are we talking about? Hubbard: Back then? Hundreds of thousands at least. The last time I saw my father, in 1959, he mentioned that he had at least $20 million salted away. Penthouse: Did he invest the money? Hubbard: No. He wanted to stay really liquid. Very fluid, so he could cut and run at any time. Penthouse: Where did all this money come from? How much did it cost to be audited, in Scientology parlance? Hubbard: It cost as much as a person had. He had to stay in the organization, getting audited higher and higher, until he paid us as much as he had. People would sell their house, their car, convert their stocks and securities into cash, and turn it all over to Scientology. Penthouse: What did you promise them for this price? Hubbard: We promised them the moon and then demonstrated a way to get there. They would sell their soul for that. We were telling someone that they could have the power of a god --that's what we were telling them. Penthouse: What kind of people were tempted by this promise? Hubbard: A whole range of people. People who wanted to raise their IQ, to feel better, to solve their problems. You also got people who wished to lord it over other people in the use of power. Remember, it's a power game, a matter of climbing a pyramidal hierarchy to the top, and it's who you can step on to get more power that counts. It appeals a great deal to neurotics. And to people who are greedy. It appeals a great deal to Americans, I think, because they tend to believe in instant everything, from instant coffee to instant nirvana. By just saying a few magic words or by doing a few assignments, one can become a god. People believe this. You see, Scientology doesn't really address the soul; it addresses the ego. What happens in Scientology is that a person's ego gets pumped up by this science-fiction fantasy helium into universe-sized proportions. And this is very appealing. It is especially appealing to the intelligentsia of this country, who are made to feel that they are the most highly intelligent people, when in actual fact, from an emotional standpoint, they are completely stupid. Fine professors, doctors, scientists, people involved in the arts and sciences, would fall into Scientology like you wouldn't believe. It appealed to their intellectual level and buttressed their emotional weaknesses. You show me a professor and I revert back to the fifties: I just kick him in the head, eat him for breakfast. (My mother was lying on the bed and my father was sitting on her, facing her feet. He had a coat hanger in his hand. There was blood all over the place.) Penthouse: Did it attract young people as much as cults today? Hubbard: Yes. We attracted quite a few hippies but we tried to stay a way from them, because they didn't have any money. Penthouse: A poor man can't be a Scientologist? Hubbard: No, oh no. Penthouse: What do you think of the great popularity of cults in this country? Hubbard: I think they're very dangerous and destructive. I don't think that anyone should think for you. And that's exactly what cults do. All cults, including Scientology, say, "I am your mind, I am your brain. I've done all the work for you, I've laid the path open for you. All you have to do is turn your mind off and walk down the path I have created." Well, I have learned that there's great strength in diversity, that a clamorous discussion or debate is very healthy and should be encouraged. That's why I like our political setup in the United States: simply because you can fight and argue and jump up and down and shout and scream and have all kinds of viewpoints, regardless of how wrongheaded or ridiculous they might be. People here don't have to give up their right to perceive things the way they believe. Scientology and all the other cults are one-dimensional, and we live in a three-dimensional world. Cults are as dangerous as drugs. They commit the highest crime: the rape of the soul. Penthouse: You mentioned that Scientology attracted a great many well-known or important people. Can you give us some examples? Hubbard: Two of the people we were involved with in the late fifties in England were Errol Flynn and a man who was high up in the Labor Party at the time. My father and Errol Flynn were very similar. They were only interested in money, sex, booze, and drugs. At that time, in the late fifties, Flynn was pretty much of a burned-out hulk. But he was involved in smuggling deals with my father: gold from the Mediterranean, and some drugs --mostly cocaine. They were both just a little larger than life. I had to admire my father from one standpoint. As I've said, he was a down-and-out, broke science-fiction writer, and then he writes one book of science-fiction and convinces the world it's true. He sells it to millions of people and gets billions of dollars and everyone thinks he's some sort of deity. He was really bigger than life. Flynn was like that, too. You could say many negative things about the two of them, but they did as they pleased and lived as they pleased. It was always fun to sit there at dinner and listen to these two guys rap. Wild people. Errol Flynn was like my father also in that he would do anything for money. He would take anything to bed --boys, girls, Fifty-year-old women, ten-year-old boys, Flynn and my father had insatiable appetites. Tons of mistresses. They lived very high on the hog. Penthouse: And what about this Labor Party official? Hubbard: He was a double agent for the KGB and for the British intelligence agency. He was also a raging homosexual. He wanted my father to use his black-magic, soul-cracking, brainwashing techniques on young boys. He wanted these boys as his own sexual slaves. He wanted to use my father's techniques to crack people's heads open because he was very influential in and around the British government --plus he was selling information to the Russians. And so was my father. Penthouse: Your father was selling information to the Soviets? Hubbard: Yes. That's where my father got the money to buy St. Hill Manor in East Grinstead, Sussex, which is the English headquarters of Scientology today. Penthouse: What information did your father have to sell the Soviet government? Hubbard: He didn't do any spying himself. What he normally did was allow these strange little people to go into the offices and into his home at odd hours of the night. He told me that he was allowing the KGB to go through our files, and that he was charging £40,000 for it. This was the money he used for the purchase of St. Hill Manor. Penthouse: Do you know any specific information that the KGB got from your father that might have been harmful to security? Hubbard: The plans for an infrared heat-seeking missile in the early fifties. They obtained the information by extensive auditing of the guy who was one of the head engineers. There were great infiltrations clear to this day. There has always been an inordinate interest on the part of Scientology in military and government personnel. There's no way for me to prove it sitting here, but I believe that the KGB trained East German agents who came via Denmark to London to the United States who were, supposedly, Scientologists. They made very good Scientologists. They were very well trained. Penthouse: Did your father do this just for money? Hubbard: Yes. The more he made, the more he wanted. He became greedy. He was really just interested in the use of money and power, wherever it was or whosoever's it was. Morality and politics made no difference to him at all. Penthouse: Did the Labor Party official get any of his young men via Scientology? Hubbard: Yes. The British were ripe for Scientology. The British school system fosters lesbianism and homosexuality, because from the time you're born until you're in your twenties, all you see is the same sex. The schools are so segretated. And you'll notice in Scientology the focus on sex. Sex, sex, sex. The first thing we wanted to know about someone we were auditing was his sexual deviations. You know, in actual fact, very few people exclusively practice missionary-style sex. So all you've got to do is find a person's kinks, whatever they might be. Their dreams and their fantasies. And if you find that central core, their sexual drives and desires and fantasies, then you can fit a ring through their noses and take them anywnere. You promise to fufill their fantasies or you threaten to expose them --very simple. And People do have outrageous sexual fantasies. Nothing wrong with that --I'm the last guy on earth who should make a value judgment about somebody's sexual practices. But once you find their sexual core, you've got them. And you find this by brainwashing, through auditing, through interrogation, investigations, following them, photographing them, tapping their phones, whatever. Penthouse: You did all that? Hubbard: Sure. Penthouse: Were there any other high level British government people in Scientology? Hubbard: There was a member of Winston Churchill's medical staff. We had him by the balls. Penthouse: Did he give you any information about Churchill? Hubbard: Yes, certainly. You see, these people didn't realize where their information was going. They always thought that in Scientology auditing they had the priest-confessor's confidentiality --but it was never that way. People just assumed it, and still do. But everybody knew what was in everybody's files. Penthouse: What was the first example you can remember of your father's espionage activity? Hubbard: I remember one day in 1944 when he came nome from the naval base where he was stationed in Oregon with a big, gray metal box under his arm. He put in our little attached garage and put a tarp over it. That weekend a couple of funny little guys came over to the house. I remember it was summer and they were wearing heavy woollen overcoats --dark brown overcoats. It stuck in my mind: what are they doing wearing overcoats when it's hotter than hell? I was only about ten at the time. Anyway, these big, sweating guys take the box and put in in their car and drive off. But before they'd come, I'd snuck a look in the box. It had this strange-looking object in it. I didn't know what the hell it was. Later on, in the fifties, I was walking through a war surplus store and I suddenly saw an object that was just like the one I'd seen in the box. It was the heart of the radar. During the war --when those men took it from our garage --it was super-secret, super-valuable, worth thousands of dollars. I remember that people were told to commit suicide if it ever got captured in order to blow it up. Then, in 1955, I went to work in the Scientology office in London. I noticed a woman in the office doing strange things with strange people in the office, so I investigated her. I found out she was a card-carrying member of the Communist Party. I got very angry at her and broke into her apartment, where I found dozens of little code pads. They looked like little milk pads with a whole mess of letters and numbers on them. I had people follow her to the Russian Embassy. I finally wrote a long report to my father about her. He was furious. He told me not to investigate anymore, not to write anymore, not to tell anyone what I had found out, to destroy all my evidence. I yelled at him, "The goddamn Russians are running around the office and doing God knows what." He yelled back. "I want'em there!" He told me that she was placed there by the KGB with his knowledge and consent. This really bothered me. My grandfather, who was a lieutenant commander in the navy, had impressed me with his red-white-and-blue honor and integrity. He was an officer of the old school. 180 degrees different from my father, in fact, I credit him a great deal with my ability to get rid of Scientology and get my head straightened out, because his patriotism had gotten through to me and made me sour on what my father was doing in dealing with the Russians. Penthouse: Was this why you became disenchanted with Scientology? Hubbard: It was the beginning. I began to see that my father was a sick, sadistic, vicious man. I saw more and more parallels between his behavior and what I read about the way Hitler thought and acted. I was realizing that my father really wanted to destroy his enemies and take over the world. Whoever was perceived as his enemy had to be destroyed, including me. This "fair game" policy since the beginning. The organization couldn't exist without it. It keeps people very quiet. Penthouse: Do you mean killed? Hubbard: Well, he didn't really want people killed, because how could you really destroy them if you just killed them? What he wanted to do was to destroy their lives, their families, their reputations, their jobs, their money, everything. My father was the type of person who, when it came to destruction, wanted to keep you alive for as long as possible, to torture you, punish you. If he chose to destroy you, he would love to see you lying in the gutter, strung out on booze and drugs, rolling in your own vomit, with your wife and children gone forever: no job, no money. He'd enjoy walking by and kicking you and saying to other people, "Look what I did to this man!" He's the kind of man who would pull the wings off flies and watch them stumble around. You see, this fits in with his Scientology beliefs, also. He felt that if you just died, your spirit would go out and get another body to live in. By destroying an enemy that way, you'd be doing him a favor. You were letting him out from under the thumb of L. Ron. Hubbard, you see? Penthouse: It's been said that many Scientologists have similar philosophies. Hubbard: Yes. Many are sadistic, just like he was. Very Teutonic, very Gestapo. Penthouse: Do you think they would stop at murder? Hubbard: Many wouldn't. The one super-secret sentence that Scientology is built on is: "Do as thou wilt." That is the whole of the law. It also comes from the black magic, from Alistair Crowley. It means that you are a law unto yourself, that you are above the law, that you create your own law. You are above any other human considerations. Since you came into being by an act of will, you can do anything you will. If you decide to go out and kill somebody --bam! --that's it. An act of will. Not connected, to any emotions or feelings, not governed by any ethics or morality or law. They are very vicious people. Totally into attack. Most people think these people are so insane and wild and berserk and unpredictable. Not to me. Insane people are very predictable, because they're trapped on the same mental and spiritual merry-go-round and all they can do is go round and round. For years I've been able to Counter them --to stay alive --simply because I was one of them. I had a helluva good teacher. Penthouse: Was your father violent in his behavior with his family? Hubbard: Not to me. But he beat up a lot of women very badly. Blood, black eyes, busted teeth, the whole thing. He beat the holy hell out of women. His rages were incredible. I've read reports of the kinds of rages Hitler used to have, and they sound just like my father's. He was especially touchy about food. He would always have somebody else at the table sample everything on the table before he'd eat it. I've seen him pick up an entire dinner table and throw it against the wall if he didn't like the food or thought it was suspicious. He got very strange in the fifties. He had to have his clothes washed and washed and washed. He would take showers half a dozen times a day. I have often wondered if all of this might have been caused by the massive amounts of drugs and medication he took. Penthouse: Did your father take a lot of drugs? Hubbard: Yes. Since he was sixteen. You see, drugs are very important in the application of heavy black magic. The personal use of drugs expands one's conscious ability to break open the doors to the realm of the deep. Penthouse: What kind of drugs did he generally use? Hubbard: At various times, just about everything, because he was quite a hypocondriac. Cocaine, peyote, amphetamines, barbiturates. It would be shorter to list what he didn't take. Penthouse: Did he encourage you to do drugs? Hubbard: Well, he used them with me. He was a real night person. We used to sit around all night, sit around his office or home, get loaded up, and talk. He had a pretty liquid tongue. He loved to talk. And of course, in the fifties, he decided that I was the heir apparent, so he wanted to teach me everything he knew. He started me out by mixing phenobarbital into my bubble gum, when I was ten years old. This was to induce deeper trances in order to practice the black magic and to get an avenue to power. Penthouse: How exactly would this work? Hubbard: The explanation is sort of long and complicated. The basic rationale is that there are some powers in this universe that are pretty strong. As an example, Hitler was involved in the same black magic and the same occult practices that my father was. The identical ones. Which, as I have said, stem clear back to before Egyptian times. It's a very secret thing. Very powerful and very workable and very dangerous. Brainwashing is nothing compared to it. The proper term would be "soul cracking." It's like cracking open the soul, which then opens various doors to the power that exists, the satanic and demonic powers. Simply put, it's like a tunnel or an avenue or a doorway. Pulling that power into yourself through another person --and using women, especially -- is incredibly insidious. It makes Dr. Fu Manchu look like a kindergarten student. It is the ultimate vampirism, the ultimate mind-fuck, instead of going for blood, you're going for their soul. And you take drugs in order to reach that state where you can, quite literally, like a psychic hammer, break their soul, and pull the power through. He designed his Scientology Operating Thetan techniques to do the same thing. But, of course, it takes a couple of hundred hours of auditing and mega-thousands of dollars for the privilege of having your head turned into a glass Humpty Dumpty --shattered into a million pieces. It may sound like incredible gibberish, but it made my father a fortune. Penthouse: When was the last time your father was seen in public? Hubbard: Sometime in the sixties he granted an interview to British television. After that he didn't appear in public and just slowly became a recluse. One of the reasons he became a recluse was his own physical and mental condition was deteriorating so badly that he couldn't let the public or the Scientology membership know just what kind of shape he was in. He was a testament to the fact that Scientology didn't work. Penthouse: Looking over the past twenty-odd years of your life, what would you have done differently? Hubbard: That's a complex question, guess if I had it to do all over. I would do the same thing. With a father like mine. I don't think I could live it differently. It's been twenty-three years of hell, but sometimes you have to go through hell to get to heaven. It's been a very exciting life. I can say that. We come from a long line of rogues and scoundrels, going back 200 or 300 years, at least. And so I guess we're built for this kind of life. I've said that I am a preacher of adversity and controversy, and I thrive on it. Plus maybe by our example, people will quit trying for god-ship. Penthouse: What if your father's alive? Would you be able to confront him? Hubbard: Yes I would love to. Penthouse: Do you have any fear of him? Hubbard: No if he is sick, I would make sure he receives the best treatment I could find in the world for him. I consider him a victim of all this as much as I consider myself a victim of his own involvement with black magic, drugs and his own delusions. He became a victim of himself. Penthouse: Many people would say that your father is guilty of a great many sins and crimes. Do you think he should be punished? Hubbard: He hasn't escaped punishment. I think at this juncture, dead or alive, he fell into his own insanity, and that's quite sufficient punishment. That is the most terrible jail of all, to be trapped inside his own head. With him it must be like being locked inside an exploding fireworks factory with no way out. Penthouse: Have you ever wished your father dead? Hubbard: I don't believe so, no. Regardless of the things he's done to me --we had a helluva good time! Penthouse: Ripping the world off? Hubbard: We did! I enjoyed my life then, and I enjoy it now. And really, as far as crimes go. I think my father has received the ultimate punishment, which is being locked and trapped in his own insanity. There's no way out for him. Scientology Responds In order to present both sides of the controversy involving the Church of Scientology and L. Ron Hubbard Sr. to our readers, Penthouse Contributing Editor Allan Sonnenschein conducted a lengthy interview by telephone with the Rev. Heber Jentzsch, president of the church. Excerpts from that interview follow. Jentzsch: Let me say this: The media have been hyped by a number of people who are criminal - extortionists - perverts - etc. - and they make all these claims, and then you're supposed to respond to them. The credibility of the individual is just out the bottom. And I don't find it instructive for us to just sit and respond to a bunch of allegations. Penthouse: Is it true, as DeWolf claims, that Scientology is an extremely expensive and time-consuming process? Jentzsch: It isn't expensive if one is looking at something that works. And Scientology is an extremely workable system. The churches that I know of - and I deal with religious leaders all across the country - some of them have a tithing system, and they pay it for their entire lifetime. That can be quite a bit of money, and it's also worthwhile. But let's move it out of the religous field and look at the psychiatrists, and they're running all this crazy stuff, you know? You've got psychiatrists who are essentially charging an arm and a leg for electric shock psychosurgery, drugging, all kinds of things which really are destructive to the individual. And they're funded by the state for those activities, into the billions. So Scientology comes along. First of all, it can be done from a person picking up a book like Dianetics as I said. And it costs them the price of the book. Or it can be done from the standpoint of the professional counselors and so forth. Mr DeWolf hasn't been with the church for twenty-four years, so he's hardly an authority on where we are at the present time. But it's like yo say - is it expensive or time consuming? Well, long before I joined the staff, I did Scientology extensively. I didn't find it time consuming. I found that I was able to do it and still carry on at a profession and do both. Penthouse: Can a poor man go through Scientology counseling? Jentzsch: Sure. Penthouse: He can? Jentzsch: Sure. I mean he can go on the staff, and for that he receives his counseling, and he can do the whole thing. Penthouse: Is it true that the media have been intimidated by church members when they try to report on the organization? Jentzsch: Ha! Well, I just say, look with your own eyes. If they're intimidated, boy, how do you explain Time magazine, 20/20 on ABC TV, Cable Network News national, ABC TV's World News, the Los Angeles Times, and the New York Times, reporting all in one day on Scientology? I mean, how do you explain that? I mean, give me a break! Penthouse: The allegation has been made that the Church of Scientology has hounded ex-members who have spoken out negatively about the church. Jentzsch: Can you give me the names? Penthouse: Gerald Armstrong is the first that comes to mind. Jentzsch: Mr. Armstrong is my step-son-in-law. I know him quite well. He was a clerk, and he also drove a car. And that's all he ever did. When he left, he sort of tried to raise his status. If he thinks he's been hounded by Scientologists, I'll offer this: he says he's getting phone calls? We'll go to the police and put a tap on the phone. You know what a tap is, right? It just traces the phone call. So let's find out where the phone calls are coming from, because it isn't coming from our people. And I want to know. So to every guy who's screaming that, that's the thing I offer. Penthouse: How do you respond to charges that L. Ron Hubbard, Sr. may no longer be alive? Jentzsch: Mr. Hubbard wrote me a letter last week. He wrote the court that has the records under seal and is keeping them in safekeeping, per our request. Now, he wrote, and he carboned me, with a very well-documented, extensive kind of forensic background in this letter. What it is is one of the top forensic scientists in this country put together an ink that could have been formulated by the second of February, 1983. He put that ink in a pen, and sent it to Mr. Hubbard. Mr. Hubbard wrote a letter to the court, carboning me, and he also placed his fingerprints on that letter underneath the ink and to the side. And top forensic analysts have proven that, that is the ink that was formulated the second of February 1983. Number two: that is his writing. Number three: those are his fingerprints. End of theme. But this letter establishes, in terms of forensic science and in terms of court-acceptable records, that Hubbard Sr. is very much in control of this whole scene and his own monies, his own life, his own activities... Penthouse: Is it possible to speak to Mr. Hubbard? Jentzsch: I...I don't think that Penthouse magazine, given its past activities, would ever do a decent article on Mr. Hubbard. I think they would do everything they could to try to denigrate, to try to impugn the man, to try to destroy any credibility he has... I've read Penthouse and the hate they have for anyone who is opposed to psychiatry, anyone who is opposed to electric shock and psychosurgery, as we have been... I have only to characterize it; that's the only reason they're opposed to it --that Hubbard has instituted an incredible educational capability. They hate it. Absolutely hate anything... [Editor's note: Reverend Jentzsch is not as familiar with the editorial content of Penthouse as he thinks. Among the very many critical articles on psychiatry the magazine has published are " Psychiatric Holocaust" (January 1979), "Psychiatry Kills" (April 1981), and "Electroshock: The Horror Continues" (June 1982)] My current frame of mind is that the media will have to prove to us that they have some sort of modicum of ethics and integrity... At this current point, I have no reason to trust them. None at all. I find them rapacious. I find them to be not interested in anything... Six and a half million people who are living good lives, with a tremendous capability...but I don't find the media wanting to cover any of that... Penthouse: We feel that Mr. Hubbard has a right to respond to the allegations made by Mr. Hubbard, Jr. Jentzsch: What you're saying is that you give a man who's a criminal the same right as a man who is not. Penthouse: We're just trying to determine the truth. Jentzsch: I've got to tell you, I've heard the same thing from every major media that has talked to me. And every one of them had just not one modicum of integrity. Penthouse: We would be willing to work out any problems you might have before we meet with Mr. Hubbard. Jentzsch: Well, I don't know that you could meet him, because I have no idea where he is... I will tell you this: if I were ever asked by Mr Hubbard, I will make sure that all of the media who have currently interviewed him will never, ever, ever, get a personal interview. I mean, I can guarantee you that Time magazine will not... I can guarantee you ABC-TV will not: I can guarantee you that all the others will not. I will promise that, and I will campaign for it if he ever decides that he wants to do a major media event of any kind or an interview of any kind. I will make sure that every one of those gentlemen never, ever, ever, ever, ever, gets an interview with him.