En overfladisk stormannsgal finnmarking!

Det kaller Mickeline meg, i en kommentar som nå er slettet på Litteraturbloggen av en slettesnok som har gått totalt bananas i sin hyperaktive mani og trang til å gjøre rent bord, der han blindt slår om seg til høyre og venstre og raserer hele lokalet i sin desperate jakt på et par mus som irriterer ham.

Og hun har helt rett, jeg er naturligvis både stormannsgal, slik det tilkommer et såvidt fantastisk og fremragende menneske som meg ...og en meget overfladisk person...og dette er en helt bevisst posisjon og valg jeg har tatt.

Det er nemlig på overflaten at mesteparten av livet foregår ... ikke i det mørke, dystre farlige dypet der allslags uhyrer fra avgrunnen regjerer ... og heller ikke oppe på de iskalde ensomme toppene der stormene herjer og der man risikerer å falle ned og slå seg ihjel når som helst.

Så jeg trives som fisken i vannet blant menneskene, på overflaten ... der livet syder og koker og allslags merkelige og morsomme ting hender. Og sørgelige og tragiske også selvsagt. Men det er der tingene skjer. Det er der livet leves.

Skjønt det forhindrer selvsagt ikke at jeg av og til foretar noen dykk ned i dypet for å sjekke hva som finner sted der, eller kaster meg på vingene og lik en ørn svever over landskapet for å skaffe meg et videre perspektiv over hva som foregår her i verden.

Bare en ting gjør jeg aldri ... eller i hvert fall kun sjelden, (og da kun i den hensikt å skaffe meg nok en erfaring og se hva det dreier seg om)...og det er å stille meg selv i skyggen.

Å frivillig søke tilflukt i skyggen, og tilbringe hele sin tilværelse i skyggenes dal ... slik du og din livsledsager Jan Hagen gjør, Mickeline. Skyggene skyr jeg som pesten. For jeg vet hva de gjør med folk.

Disse dystre umenneskelige kalde skyggene som stjeler livsgleden fra dere og som dere har latt dere narre til å forveksle med dypet ... og dermed innbiller dere at dere er dype mennesker.

Time to come out in the sun baby...