Det 14. og siste avsnittet i storyen foreligger herved!

Det var helt stille i trollsalen. Dovregubben og dronningen var forsvunnet! Dette var det visst ingen som hadde ventet. Trollene flyttet urolig på seg og englene klødde seg i hodene sine med vingespissene. De hadde nok aldri trodd at et enkelt lite amen skulle ha en slik kraftig virkning.


- Wow! utbrøt Tuppelulla. - Så de hadde rett, det var farlig for dem å si amen likevel altså...

- Jeg tror ikke det var så farlig, jeg tror kanskje det er det smarteste de har sagt noen gang. repliserte jeg. Så hoppet jeg opp på scenen og slo et knallhardt slag i gongongen så hele trolldomen drønnet av ekkoet. – Hurra for friheten!!! Seieren er vår!!! Vi har vunnet over trollene! Dovregubben og dronninga hans er borte for alltid! Dere er nå frie igjen alle sammen! ropte jeg. –Slipp fangene løs, det er vår! Nei det er enda bedre ... det er jo sommer hurra hurra hurra!!!

Et gigantisk brus av heiarop og hallelujasang og andre lykkerop steg opp mot taket og rocka hele den enorme trollhallen etter at fangene hadde fått denne fantastiske nyheten!

-Hurrraaa!!! Trefoldig hipp hipp hurrraaa og lenge leve friheten! Hurra for livet! Å det herlige livet! Vi er endelig frie til å leve igjen! ropte den største av erkeenglene mens en hel tsunami av hurrarop fra salen truet med å rive ham i gulvet. Englene og menneskene strålte av happiness og lettelse og store flokker av engler og andre skapninger kom og ville omfavne meg og Ullegrine og Tuppelulla og takke oss for at vi hadde reddet dem, og de to suppene ble båret på gullstol rundt i salen så alle kunne få hilse på de to suppeheltinnene. Jeg skrev autografer til den store gullmedalje og poserte sammen med hundrevis av engler og kjeruber og dvergserafer og andre hellige vesener som ville ha et bilde med seg til himmelen til minne om denne strålende dagen. Feiringen og gratulasjonene og skulderklappene og hyllesten ville nesten ingen ende ta - det formelig kokte av lykke og glede i trollsalen og alle kom i tur og orden og uttrykte sin dype takknemlighet og hengivenhet overfor meg. Så det var slik det føltes å være helt ja! Herlighet dette var jo helt fabelartig jo! Spesielt rørende var det å se gleden til det vesle engleknøttet som hadde vært så utrøstelig og bare gått rundt og hulket og grått hele tiden, og som nå forsto at det skulle få lov å dra hjem til onkel Jesus snart. Den sjarmerende og blide lille englepjokken kom og ville at jeg skulle holde ham i armene og leke med ham - og jeg heiv ham opp i luften mens han holdt på å le seg ihjel av lutter fryd og moro, og etterpå lot jeg ham fly litt omkring i bånd og hilse på de andre englene og eventyrskikkelsene i grotten.

-Men hva skal vi gjøre med trollene da? spurte Askeladden etter at den verste stasen og jubelen hadde lagt seg. -Det er jo fremdeles tusener av livsfarlige troll her.

-Så lenge de er redde for det siste budet har vi dem vel nokså rimelig under kontroll, vil jeg tro. Jeg foreslår at vi bare lar dem i fred inntil vi har løslatt alle fangene, og så låser vi dem bare inn i fjellet her og murer igjen inngangen slik at de aldri mere kan gjøre noe ugagn.

-Låser dem inn, men stakkars ... da sulter de vel ihjel alle sammen da? spurte Ullegrine.

-Neida, de er jo vant til å bo inne i fjell, det er jo det som er det egentlige livsmiljøet deres, og mat er det nok av for dem. De elsker jo flaggermus og rotter og edderkopper og mark og alle slags insekter og krypdyr, det er jo livrettene deres det, så dem trenger du ikke synes synd i. Sol og dagslys tåler de jo ikke, da sprekker de jo, så de har det nok best her inne.



Jeg ba de to suppene om å ta seg av organiseringen av tilfluktsstedet til trollene og evakueringen av englene og de andre fangene, og gikk deretter sammen med Askeladden inn i Dovregubbens indre gemakker for å finne ut hvor han oppbevarte nøkkelen som låste opp porten til fjellet, slik at vi snarest mulig kunne komme oss ut av den gyselige trollhallen. Vi rotet febrilsk gjennom alle skuffer og skap uten å finne noe, inntil Askeladden, som var noe av en dataekspert og hacker, greide å komme seg inn på det gammeldagse og utdaterte EDB-systemet til trollene og som ved et under fant passordet som åpnet hovedinngangen. Det betydde at vi nå hadde fritt leide ut og var fri igjen. Mission completed! Ja i hvert fall nesten...

For jeg hadde også et annet uhyre viktig ærende der som jeg ikke fortalt en sjel i verden om, og som var den egentlige årsaken til at jeg hadde dristet meg inn i Dovregubbens hall in the first place. Det med bursdagen til Dovregubben var bare et påskudd for å komme inn. Jeg tok frem en liten hermetikkboks med mais som jeg hadde i den lille ryggsekken min, og orienterte meg rundt i rommet mens jeg kikket ned i boksen. Helt innerst ved veggen under den svære himmelsenga til Dovregubben fant jeg et lite skrin med noen underlige tegn på, som var låst med et segl. Hjertet hoppet nesten ut av ledd i brystet mitt da jeg kunne konstatere at det var det rette skrinet! Med skjelvende men erfarne hender begynte jeg å dirke det opp. Jeg hadde lang trening i oppdirking av låser etter at jeg jobbet som undercover spion-pasje for den persiske etterretningstjenesten og pleide å snike meg inn på borgene til kong Arthur og andre riddere i middelalderen og dirke opp hengelåsene på kyskhetsbeltene til jomfruene deres og forsyne meg av godsakene mens ridderne var borte og kjempet med drager og andre stygge og umoralske fiender av kristenheten, hvis de ikke lette etter den hellige gral da, det begeret som Jesus mesket seg med vin av under den siste nattverden og som Dovregubben altså hadde stjålet. Ja dette var noe som fant sted i en av mine tidligere reinkarnasjoner selvfølgelig. Disse hendelsene var noe jeg egentlig ikke kunne huske selv, men som en dyktig og utholdende psykolog hadde greid å fiske fram fra hukommelsen min etter at jeg begynte å gå i regresjons-terapi hos ham for å gjenopplive mine tidligere liv. Så denne låsen her var jo bare a piece of cake. Lokket åpnet seg velvillig og jeg kikket med pulsen hamrende i hundre av forventning ned i skrinet. Det var tomt!!!

-Å nei! hørte jeg meg selv gispe. -Hvordan er det mulig, hvor ... hvor er den ...?

Skuffelsen og forferdelsen over denne oppdagelsen var så stor at det gikk helt rundt for meg og jeg holdt nesten på å besvime, og jeg ble sittende i flere minutter der inne og bare kope før jeg kom til hektene igjen og greide å ta meg sånn noenlunde sammen. Jeg dukket under himmelsenga for å se om det var flere skrin der som jeg kanskje hadde oversett, men måtte bare konstatere at det ikke var noe mer å finne verken der eller andre steder i rommet. Jeg forsto nå at letingen måtte fortsette et annet sted, og at jeg i mellomtiden bare måtte late som ingenting og delta i evakueringen av fangene i Dovrehallen.

Askeladden kom heseblesende rennende inn i rommet og fortalte at han hadde funnet skattkammeret til Dovregubben! Jeg ble med ham inn i hula der de fantastiske skattene var oppbevart, og deretter brøt vi opp alle de digre og sprekkeferdige skattekistene og gikk ut i salen og annonserte at vi hadde en overraskelse til alle sammen. Så kastet vi til enorm jubel og begeistring alle juvelene og gullet og edelstenene ut blant folkemengden slik at menneskene som nå var løslatt hadde litt cash til å starte sin nye tilværelse med og slapp å begynne sitt nye liv i frihet på bar bakke. Askeladden kikket seg rundt i den kaotiske trollsalen, der stoler og bord lå veltet og det lå rester og levninger etter døde troll overalt.

-Faen for en festbrems du er da Jappe! Se åssen det ser ut her a`! Du har jo rølpa ned hele fødselsdagspartyet jo! lo han. Han vendte seg mot meg med et nysgjerrig uttrykk i ansiktet. -Hvordan lød egentlig det siste budet? Var det bare bløff eller fantes det overhodet noe tiende og siste bud?

-Javisst fantes det! Du er hypp på å vite det siste budet? spurte jeg, og henvendte meg så til mengden av gjenlevende troll og engler og mennesker ute i den store salen. – Askeladden vil gjerne høre det siste av budene ... er det noen flere her som vil høre det?

-Ja hurra og halleluja og sjokkedorisei i det høyeste! Oh fioline vakletang i Hasvik! ropte Ullegrine begeistret, mens englene kikket forundret på henne, før de også stemte i et brus av hurrarop med hallelujaer og sjokkedoriseier og fioline vakletenger i Hasvik i det høyeste.

-Jeg tror jeg vet hva det budet heter Jappe! sa den vesle tomatsuppa.

-Å gjør du det, få høre da?

-Du måkke denge sleiva i lomma på en påskemohikaner på første prinsedag?

-Prinsedag?

-Nei første pinsedag vel! Nei første påskedag...

-Nei nice try, men det var nok ikke det. OK her kommer endelig det aller siste budet da folkens! Og det blir lest opp på BLAAMM ! norsk, så rett opp seteryggene og spenn fast sikkerhetsbeltene! Er alle klare nå?

-Yeeeeaaahhhh! lød det fra alle englene og menneskene, mens trollene ikke ytret et knyst og bare rystet misfornøyde og avvergende på hodene sine, mens de holdt seg for ørene og søkte dekning.

- Ålreit her kommer det! ropte jeg. – Det tiende og siste bud det lyder som følger; Du skal ikke denge sleiva i skallen på a bestemor så parykken sprekk og ho fis bjelleklang i stakken!

I det samme jeg ropte ut det siste budet hørtes et enormt BLAAMM!!! fra Dovregubbens indre gemakker mens vegger og tak rystet og vi nesten falt på rygg av trykket fra den overraskende eksplosjonen. Hva i alle dager ... hva var dette for noe?! Det oppsto fullt kaos i trollsalen der alle skapningene desperate av redsel søkte dekning av frykt for nye eksplosjoner - men ingenting mere hendte. Etter å ha kommet oss over det verste sjokket snek Askeladden og jeg oss forsiktig inn i gemakkene for å se hva som hadde skjedd. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg trådte inn i rommet. To digre troll var sprengt i tusen biter og de blodige restene av dem hang oppetter vegger og tak, mens avslitte lem og tarmer og innvoller lå spredt ut over gulvet og møblementet. Ufattelig hvilken virkning BLAAMM ! norsken min hadde hatt på disse trollene – hvilken sprengkraft i språket! Gikk det virkelig an?! Jeg visste jo at ordet er det mektigste av alle våpen, men at en enkelt liten setning skulle kunne ha en slik eksplosiv effekt? Men det ... det utroligste av alt; de to trollene var ... jeg måtte gni meg i øynene for å være sikker på at det jeg så var riktig - men de to sundsprengte trollene var vitterlig Dovregubben og dronninga! Hvordan var dette mulig - hva var det som skjedde her nå da?! Dette var jo ikke til å tro?! På en krok på veggen hang hodet til stortrollet og så så ulykkelig ut som jeg aldri hadde sett ham før. Jeg så leppene hans såvidt bevege seg og gikk forferdet bort for å høre hva han mumlet om.

-Farvel Jappe. hvisket Dovregubben. - Du vant!

-Men men men ... stammet jeg. - Hvem er du, er du ikke...

Det svimlet for meg der jeg sto, jeg hadde jo nettopp sammen med tusenvis av andre vitner sett at Dovregubben sammen med dronninga si fordunstet og forsvant fra denne verden. Hvordan var det mulig at det avsprengte hodet hans nå hang her på veggen? Jeg måtte sette meg på en stol for å komme til hektene, så forbauset var jeg. Et troll i livre`uniform og med en sørgmodig og fortapt mine i ansiktet steg inn i rommet fra et avlukke, ledsaget av Askeladden. Det var den trofaste og selvoppofrende kammertjeneren til Dovregubben. Han ble nå avhørt av Askeladden og bedt om å forklare hvordan dette mysteriet hang sammen. Han fortalte motvillig hva som hadde skjedd.

Dette var den virkelige Dovregubben, som under slagsmålet mellom meg og sønnene hadde sneket seg vekk og gjemt seg under senga på soverommet sitt. Denne senga var by the way en ekte himmelseng som hadde tilhørt St. Peter selv og ble røvet fra ham under et legendarisk brekk som noen av de dyktigste innbruddstrollene gjorde i Himmelen.

Og dronninga hadde gjemt seg under Helvetesdivanen sin, som hun mange år tidligere hadde fått i bursdagsgave av Djevelen selv. Dovregubben og kjerringa hadde stukket av under påskudd av at de måtte på do, da de fikk en stygg forutanelse om hva som snart kom til å hende, og deretter hadde de sendt inn to andre troll som stand in for seg selv. Disse to stand in - trollene var tvillingsøsknene deres. Alle ekte diktatorer med respekt for seg selv har jo en dobbeltgjenger som stepper inn for dem i vanskelige situasjoner, og ingenting er jo bedre enn om du kan bruke ditt eget tvillingsøsken. Det var dobbeltgjengerne som hadde spilt Dovregubben og dronninga som hadde vandret heden og formodentlig befant seg i en annen verden nå.

Og hadde det ikke vært for at Askeladden hadde bedt meg deklamere det siste budet ville trollkongen altså unnsluppet med livet og makten sin over trollene i behold. Wow hvordan rene tilfeldigheter av og til kan avgjøre skjebnen til levende vesener her i verden!

I det samme hørtes et dypt pes fra veggen; det var Dovregubben som trakk sitt siste sukk og døde. Nøyaktig i samme øyeblikk hørte jeg tre små poff og så til min store forbauselse både Dovregubben, dronninga og kammertjeneren forvandle seg til tre små mus. Akkurat det samme hendte med de andre trollene, tusenvis av små poff hørtes ute i trollsalen og alle trollene ble til mus nå som deres skaper Dovregubben var gått bort, mens alle englene og menneskene og de andre fangene utstøtte et samstemmig sus av forundring og lettelse over det som skjedde. Hele den store flokken av pipende mus sprang så i samlet marsj inn i fjellet og forsvant for alltid.

På samme tid begynte det å drysse ned puss og støv og småsteiner fra veggene, og snart fulgte mindre steiner og deretter større blokker etter, mens vi merket hvordan gulvet begynte å vibrere under føttene våre. Det var tydelig at hele den gigantiske trollhallen var i ferd med å ramle sønder og sammen! Jeg sprang lynraskt ut i salen og ropte til alle fangene at vi nå hadde åpnet utgangsdøra og at de måtte følge etter meg før Dovrehallen raste i hop over huene på oss - og så dro vi alle sammen i rekke og rad ut gjennom den samme tunnelen der vi hadde blitt dratt inn av trollene som kidnappet oss noen timer tidligere. Men da vi kom til utgangsporten oppdaget vi til vår sjokk og fortvilelse at den var stengt likevel! De voldsomme rystelsene måtte ha deaktivert åpningsmekanismen og lukket døra igjen! Hele tunnelen var i ferd med å rase sammen i den innerste enden, den som vendte mot Dovrehallen ... og ødeleggelsene nærmet seg oss med rasende fart! Å nei og nei skulle vi altså likevel omkomme inni fjellet etter alle våre anstrengelser, nå som vi var så nære befrielsen? Var skjebnen virkelig så grusom? De to suppene og jeg kikket forskrekket på hverandre, og Tuppelulla tagg meg om å finne på noe. Men jeg bare slo oppgitt ut med armene. Jeg måtte bare beklage at mine trylleferdigheter ikke funket på disse trollportene, så jeg anta ikke hva vi kunne gjøre nå. Det så vitterlig ut til at dette var slutten på oss!

-Oh fioline vakletang i Trollheimen! ropte Ullegrine i ren desperasjon ... og dermed ... dermed åpnet porten seg! Hurra ... det fantastiske mantraet til Ullegrine funket denne gangen også! Vi tok skikkelig rennefart alle sammen og rakk oss akkurat ut før selveste storfjellet revnet og hele Dovrehallen ramlet sammen. Den ganske Trollheimen vaklet og rystet og skalv med slik bulder og brak at det utløste vulkanutbrudd og enorme jordskjelv til ti på Richter-skalaen og baklengs do re mi på tolvtone-skalaen over hele Skandinavia og nedover det europeiske kontinentet helt ned til både Bloksberg og Schönberg, og vi fortet oss å løpe ut av dalen før hele fjellet raste ned i hodene våre - og berget oss dermed så vidt unna den utrolige og massive tilintetgjørelsen av halve fjellheimen i Sør-Norge.

-Oh fioline vakletang i Rakkestad det var nære på altså! utbrøt Ullegrine etter at vi hadde reddet oss i sikkerhet oppe på en åskam et stykke unna.

-Wow Ullegrine! Der reddet du oss jaggu ut av et skikkelig knipetak! sa jeg og bukket av respekt og takknemlighet for den tapre vesle tomatsuppa. Alle englene og de andre vesenene kom sammen med Tuppelulla og Askeladden og takket og hyllet henne for at hun hadde reddet oss, og Ullegrine var så glad og kry over bragden sin at hun nesten sprakk av stolthet.

-Men se! Se hva som har skjedd da! sa Tuppelulla og pekte ned mot dalen. -Hele Trollheimen er forsvunnet jo!

Jeg skuet ut over landskapet der Trollheimen nettopp hadde befunnet seg. I stedet for de ville og råe fjellene hadde vi nå utsikt over en vidunderlig dal som en elv rant gjennom, full av dyr og fugler og trær og vakre planter. Jeg måtte gni meg i øynene av det fagre synet.

Vi sto lenge som fjetret og bare betraktet det fantastiske panoramaet, som tatt rett ut av en drøm. En flokk med stær kom flyvende fra skyene og sirklet noen ganger over hodene våre før de fløy videre innover i dalen, som de tydeligvis aktet å gjøre til sitt nye hjem. Snart etter kom andre flokker av fugler og dyr som også søkte seg til den eventyrlige dalen.

Mengden av mennesker og engler og alver og dverger og andre sagaskikkelser var nå rede til å ta farvel og dra hjem igjen til sine respektive hjemsteder, og de kom alle sammen i rekke og rad og tok de to suppene og meg i hånda som takk for at vi hadde reddet dem. Jeg fikk nesten kink i håndleddet av alle de hellige og eventyrlige skapningene som ville gi oss en siste takk. Deretter sa de farvel og dro, mens det vesle engleknøttet lovte på tro og ære å hilse masse til onkel Jesus og resten av familien i Himmelen. Det var et mektig og utrolig skue å se hele den store engleskaren sammen med det lykkelig brekende Jesuslammet lette og forsvinne bak skyene på tur opp mot deres hjem der oppe i en annen dimensjon. Å den som var så heldig å kunne være med dem ... jeg kunne godt tenke meg å ragge opp noen av de deilige jomfruene og andre sexy babene jeg visste befant seg der oppe i Paradiset. Men men ... heldigvis fantes det jo et nesten like fint paradis her på jorda i Smilets land Thailand.

Og dit skulle tilfeldigvis jeg...