Her kommer et lite utdrag fra min nye eventyrroman!

JAPPE SNETASS OG JAKTEN PÅ DEN FORSPÆLTE KORKETREKKER.



STÆRK ADVARSEL!


Du haver nættop taget en enorm pærsonlig Risiko ved saa dristig og ubetænksomt at aabne denne første Side i hærværende Roman - den raaeste, mæst rocka og udflippede Æventyrhistorien som nogensinne har blivet utgivet på denne gilde, spectaculaire og top-lovely Planeten siden den oppstoede som en rødglødende Kugle af Ild en vacker Dag ved Tidenes Morgen.

Jeg som Forfatter frasiger mig dærfor alt Ansvar for at du kanskje bliver så forfærdet, forteurnet og forspælt av all den extraordinaire og usedvanlige Viden du vil få Indsigt i giennom denne fabelartige Fortællingen, at du stryger med under Strygesoloen til et Strykeorkæster, bliver saa deppa og nærveus at du spiser Næglene dine opp til Albuerne og dærmed faar saa spidse Albuer at det bliver umulig at albue seg fram i Værden mere uden at sticke sig fram i Mængden - eller bliver saa lei deg at du gaar lei av Livet og hænger dig i nærmeste Hængekøie - eller saa desperat at du hopper ud fra Balkongen i Topetagen av et Fjældtelt og bliver læmlestet av et Læmen som lister sig innpaa dig og forsøger at læmpe Læsterne av dig med List og Læmpe.

Romanen er næmlig en fuldstændig hæmningsleus, skandaleus og høg- spekulativ Orgie i Sex and drugs and Rock n`roll, et exhibissionistisk dybdykk i de hedeste og mæst glødende Romanser, i den mæst passionerede L`amour, narcissistiske Forælskelse, unconditional Love og heisse Liebe, i sexuellet Begiær og sænsueld Attraa, hæmmelige Forfeurelser, tallrige Menage d` Troiser, Utroskab, Jalousidramaer og andre Konstellationer av lignende erotiske og picante Charactaire, av strængt forbudte og besædtende Lyster, skjulte Laster og svinske, avvigende Pærværtioner og syge Fætischer– men ogsaa av fantastiske Heltegiærninger, power-forrygende Action, Vold, Fighting, Husbraag og Bærsærkergange i Hønsegaarden, av raae og udelikade Mølie-slodskamper og andet ondsindet Læven, Larm, Ramaskrig og Hysteri med Røyk, Smæld, Explotioner, Støn, Robing, Banding, Fjærting og andre lignende Uartigheder i Finstova, en ren Horrorbombe af Skræk og Gru og Nattens onde Ugiærninger og skjændige lugubre Forbrydelser i Møckakjælderen ... en utrolig spændende beretning om de spectaculaire Kuppene til skruppælleuse Banditter og Mafiabosser, om hænsynsleuse Drug Dealers og livsfarlige Contract Killers, av Luxus-Prostitution og cyniske Halicker, av all Værdens samvidtighetsleuse Rølpere og Tølpere, Sleibinger og Lurendreiere, Lurifaxer og Bøffere og deres høit utviklede og sophisticerede Scams, Bedragerier og Complotter, samt en grundig og efterættelig afsleuring av Bæstickelser, Korruption og andre kriminælde Scandaler blant Politikere og Diplomater paa høit internationellt Nivaeu, en beretning om listige Undercover-Agenter og løsmundede Tystere og simble Udpræssere, av significante og utspekulerede Golddiggere og andre psychopathiske Kvindelige Intriganter og slue, berægnende Fruentimmere af aller værste Skuffe, af den forfeurende Parfymedunsten af vulgaire og lieblige Glædespiger, af den motbydeligste Svædtelugt af de sure stinkende Pailabbene til gamle fede Griser ... av sørbe fulde og storkiæftede nord-norske Smaasildfiskere paa Snørra i Linestampen, staute og stridige Bondetamper og andre raasterke Hardhauser og Raanefightere fra Øystre Slidre paa Trynet i Pottitbingen, av exentriske og nævrotiske Morfinister blant den soignerte Væstkant-Fiffen paa Tuppa efter Droger i Medicinskabet – plus en eksplosiv Cocktail af barbariske Mord, Nackeskud og Avrædtelser med Storslægge i Nadtens Mulm og Mørge, af Skyding, Boksing, Holmgang og Giørmebryding paa Gaardstunet, af grausame Salber og Tortur i Skyer av Nacht und Nebel, af uvæntede Ildspaasættelser, pludselige Kidnappinger og brutale Narko-Oppgiør – af kjibe umændeskelige Overfaldsvoldtækter, Gangbanging, Fistfucking og Snigpuling under de blødeste og behageligste Gaasedunsdyner - samt en uhæmmed udblaasning av Hallusinationer og Psykoser, Blod, Svede, Snør og Taarer og andet beslægtet Gør av lignende Charactaire som intet civilisered Mændeske ved sine fulde Fæm vilde kunne touche med Ildtang engang ... av skamleuse Intriger og Sammensværgelser, Confligter, Fyldeslagsmaal, lumske Bagfrataklinger, Springskaller, Lyskespark, høilydt Kiving og Krangling, øredøvende Skriging, Sværging og Udskjælding, ondsinnet Sladder, Slarv og Rygter, hede Forbandelser, Banding, Ganning og sort Magi, Tortur i hytt og pine, Kløe i Øret og Svie i Øyet, Tort og Svie i Rasshølet, Fytterackeren i Stacken og Fanden spare hans Oldemor og Sparegrisen hennes samt en hel Hærskare av Djævler og Dæmoner og anden Støggeskap som tørner sammen i et alle Tiders Lurvelæven og Masseslagsmål om ei Sparepære naar Udelyset gaar i Hælvede - samt de mest rødglødende og forrykende Drama- og Action-Scenarioer på en hel Sankthanshaug med andre Stæder på denne hardt hjæmsøgede og stygt mishandlede og grisebankede Planeten!

Kort sagt en helt vanlig Dag paa Jorden...



FORORD.


Mine damer og herrer! Ladies and gentlemen! Meine Damen und Herren! Madames eh ... Miss Gjø ... eh nei Miss Bjeffe, nei Miss Mjaue ... eh eh Miss Grynte (nei åssen var det herrer skrives på fransk igjen da ... OK skip that)!

Jeg har ør av glede og yr av stolthet herved den store ære å introdusere en zen-teknokratisk topp-sensasjon og et fantastisk pseudo-vitenskapelig saft og suse-gjennombrudd! For første gang i menneskehetens historie presenteres den eneste boken i verden som kan leses med ... med ... klamr Eder fast godt til Permen nu ... med ørene!


Viktig MELDING til leseren!

Under det genialt planlagte, hårreisende dristige og eksepsjonelt utbytterike innbrudds-raidet i en kommunal søppel-container som sto ubevoktet utenfor en av Holmenkollåsens mest snobbete, luksuriøse og smellfeite kaksevillaer for noen uker siden, kom jeg over en antikk samling med originale norske folkeeventyr samlet inn av Asbjørnsen og Moe personlig. Blant disse uvurderlige skattene fantes et helt nytt og moderne eventyr skrevet av en av disse forfatternes noble etterkommere. Dette eventyret sikret jeg meg naturligvis prompte da jeg straks forsto hvilken kostelig skatt jeg hadde kommet over på en slik lykksalig måte, og har så i ettertid oversatt, redigert og tilrettelagt teksten til BLAAMM !-norsk, som er en helt egen og original blindeskrift oppfunnet av meg. Nemlig en blindeskrift for seende! En blindeskrift med en slik eksplosiv virkning at det ryker og smeller av hvert eneste komma, ord, setning og avsnitt - og disse smellene kan så tolkes av leseren slik at de danner et meningsfullt og forståelig inntrykk av teksten, akkurat som når man hører vanlig tekst fra en lydbok. Når blikket fokuserer på et ord leses nemlig lyden av dette ordet opp og strømmer ut gjennom en usynlig transdendental høyttaler i boka og høres som en stemme i hodet på leseren. Så hvis du hører strange og fremmedartede voices i skallen din når du leser denne romanen trenger du overhodet ikke bekymre deg, det skyldes slett ikke at du har glemt å ta pillene dine, det er bare BLAAMM ! norsken som runger og slamrer rundt i hjernevinningene dine og meddeler denne storyen til bevisstheten. Og ikke bare det, men denne skriften kan som den eneste i verden attpåtil leses av analfabeter også siden teksten jo kan høres – altså er det den første boken i verden som kan leses med ørene !

Dette fabelaktige språket er som allerede nevnt spesielt tilpasset analtabeter, nei analfabeter, ja analtabeter også forresten - siden altaværinger flest på den tiden ikke kunne lese, akkurat som i dag. Men ikke bare det! BLAAMM !-norsk er i tillegg til å være basert på eldgamle runeskrifter fra steinalderen også inspirert av middelaldrende ronnyskrifter fra grusalderen, purunge harryskrifter fra sandalderen, døveskrift for hørende, skriften på veggen for veggiser, norrønamål fra vikingtiden, bokmål fra rikingtiden, grautmål fra vestlandet, dauingmål fra kirkegården, rautemål fra låven, slagsmål i hønsegården, nynorsk, bynorsk, fynorsk og Grynorsk, nordisk, jordisk og gordisk, pidginengelsk, fylletrøndersk, kråkeglam om morran, tungetale fra religiøse hysterikere i Jesustrance, hulderskvalder fra Romsdalen, eldgamle heksebesvergelser fra Bloksberg, trollmål fra Trollheimen - samt lettere eksotiske og usannsynlige løgner, fantasier, falske løfter, valgflesk, rykter, slarv og tullpreik og generell gnelder, gnål, gauling, klaging og kakling fra politikerne på Stortinget ... som jeg selv har derivert, sammenblandet og videreutviklet til denne helt nye språkformen ; det edle og noble og vidunderli ... nei vidd-underlige BLAAMM !- norsk - det eneste skriftspråket i verden som altså kommer med en så omfattende og avansert lesegaranti at selv anal-fabeter fra Alta greier å forstå det, uten å kunne lese et eneste komma fra før!
Og ikke nok med det heller, men boken kommer i tillegg med eselgaranti! For den kan også leses med ørene av skikkelige esler, ordentlige lesehester og andre lesekyndige kyr og dyr, når den etter noen gangers lesning har fått eselører. Men kun etter at leseren har utviklet seg til et skikkelig esel først da ... hvilket automatisk vil skje etter bare noen siders lesning av boken. Det dekkes nemlig av eselgarantien.


Og romanen kommer naturligvis innbundet i en ekte perm fra Perm-alderen.

Men OBS! Boken bør kun leses i korte doser, da du ellers risikerer at BLAAAMM ! –norsken sprenger hjernen din i zillioner av fillebiter! Så eksplosivt er nemlig innholdet i denne boka at den kommer utstyrt med egen litterær fenghette i form av den fengende teksten i eventyret! Så herved en advarsel; den forrige konsulenten forlaget satte på boken ble så revet med av lesningen at han dagen etterpå ble funnet sønderrevet og stein dau i uhelbredelig livløs og kronisk omkommet tilstand etter at kraniet med hele dets innhold hadde fløyet i lufta og den blodige hjernemassen lå klistret i flere millioner gigabites oppetter taket og veggene! Forlaget sendte pasienten med ilpost til Snåsamannen, men ikke engang denne berømte heksedoktoren maktet å heale liv i den stakkars konsulenten igjen etterpå ... så take it easy med lesningen please? En side eller to i slengen holder, mere enn det frarådes på det aller sterkeste!


So here we go!

Spenn fast sikkerhetsbeltene og rett opp stolryggen foran dere og hjarteleg velkomne til:

The never ending shock a dory say story---


SOGAEN OM DEN FABELARTIGE JAPPE SNETASS OG JAKTEN PÅ DEN FORSPÆLTE KORKETREKKER!



Det var en gang ... sånn begynner jo alle skikkelige eventyr, det er jo blitt noe av en klisje dette da forsåvidt - men siden jeg er en begeistret tilhenger av klisjeer, dess mer harry og forslitte og oppbrukte dess bedre - så åpner også jeg historien med denne frasen.

Så altså, det var en gang, eller vent nå litt ... stopp en halv nå - var det nå egentlig det? Hmmm var det ved nærmere ettertanke kanskje en entre? Verken husene eller eventyrene nå til dags er vel utstyrt med noe så primitivt og tarvelig som ganger mere, alle har vel entre` nå, har de ikke det a`? Jamen da vil så sannelig ikke jeg være noe dårligere, kan jo ikke tilby dere sofistikerte og blaserte lesere en slik enkel primitiv gang når alle forventer en skikkelig fancy entre vel? OK here we go!

Det var en entre` en smellva...

Eller eller eller hold an her littegranne nå enda en gang! Entre` ... nei er ikke det også ganske plebeierisk da? Nei dette eventyret er såpass storartet og eksotisk og fantastisk og så utenom både det vanlige og uvanlige at det fortjener faktisk noe så overdådig og grandiost som en foaje`! Javisst gjør det det! OK sånn da - da tenker jeg vi er klare.



Det var en foaje` en smellvakker dag i august - en sånn dag der skjønnheten formelig hagler en stakkar rundt ørene, en dag så erkende verke sprenglerke-nydelig at det synes som om en atombombe bestående av ren beautifulness har eksplodert utover landskapet ... en dag man må gnikke og gni seg lenge og vel både i øynene og ørene og klype seg i nesen for å forsikre seg om at man ikke bare drømmer når man opplever den - så ellevilt tjohei-bedårende og jøss-praktfull over alle hauger og daler, canyoner, deltaer og elvemunninger var denne dagen. Ja jeg tør hevde uten å skryte eller overdrive det aller minste at det var en helt hårreisende grassat-fager dag, så frapperende gild og gjev og grom og lekker at sagn og legender kommer til å bli spunnet og fortalt rundt de digitale peisbålene om denne dagen i flere tusen år etter at vi er døde, alle vi som var så heldige å leve på den tiden da denne herlige dagen fant sted.



En dag som akkurat denne spesielle dagen utspant seg i et av verdens skjønneste land, et land som opprinnelig het Norrige, senere forkortet til Norge, som betydde Nordriket eller riket mot nord - og som lå høyt oppe mot det mektige Arktis på en blå planet kalt Tellus.

Denne festlige planeten svingte seg i en elliptisk bane med en hastighet av intet mindre enn tredve tusen meter i sekundet i sin ferd rundt solen, i et stjernesystem bestående av åtte andre planeter som lå i en del av galaksen som ble kalt Orion-armen, og hvor Tellus var den tredje planeten i avstand fra stjernen som den tilhørte. Og slik hadde den svevd i ring rundt sin moderstjerne i fem milliarder år allerede - etter å ha blitt hjelpeløst harket opp og spyttet ut i orbit rundt den gigantiske kosmiske eksplosjonen av fisjonerende hydrogenatomer 150 millioner kilometer unna oss som kalles Solen.

Orion-armen var igjen del av en stor spiralgalakse som ble kalt Melkeveien og som besto av mellom hundre og 400 milliarder andre stjerner som alle kappedes om å sprake og shine og blushe opp den tomme svarte himmelen rundt seg. Denne galaksen hadde skikkelig gitt jernet og burna nå med klampen i bånn i en hastighet av fem hundre kilometer i sekundet eller 180 000 kilometer i timen på sin reise ut i verden, og dette hadde den gjort i mange milliarder år allerede, og ennå var den ikke kommet fram til målet for sin ferd, ja den var ikke i nærheten engang - om det da overhodet finnes noe slikt mål, hvilket det selvfølgelig ikke gjør - og hvilket formodentlig igjen beviser at hele vår fabelaktige og vidunderlige verden er en eneste lang never ending story i tid og rom i det fenomenet som kalles Verdensaltet.

Ja i hvert fall for de skapningene som er så heldige at de bor på Tellus eller et av de andre stedene i en av de minst 100 milliarder andre galaksene som universet inneholder.

Og kanskje finnes det i tillegg til vårt univers et nesten uendelig antall universer samlet i et uendelig stort multivers. Mye kan man kanskje klage over her i verden, men plassmangel er det altså ikke. De som klager over plassmangel i et uendelig stort multivers er sannsynligvis ikke lette å tilfredsstille i andre henseender heller. De blir sjelden fornøyd med noe som helst, vil jeg tro.



Hvorom allting er; solen spilte og sang over jorden på en fullstendig skyfri himmel og like så skifri jord på dette spesielle stedet på planeten hvor denne historien begynner. Lette flagrende fnugg av magiske tryllespinn fra en annen virkelighet kom stille svevende over skyene og dalte henover landskapet - liksom for å berede grunnen for begivenhetene som snart skulle følge. Uten at de uskyldige og intetanende skapningene som bodde der hadde den minste lille mistanke om hva som skulle inntreffe om ikke lenge...



På en seter høgt oppi Hakkadalen bodde en søt og syndig, nei ikke syndig, hva er det jeg sier ... men søt og yndig lita tomatsuppe ved navn Ullegrine Kathrine Hareglam sammen med den like skjønne og fyndige - nei myndige mora si. Eller egentlig var Ullegrine bare en halvsuppe, siden faren var et menneske og hun derfor var blanding av suppe og menneske, men hun regnet seg likevel som ekte suppe, for hun syntes det var langt edlere og finere å være suppe, ettersom menneskene; homo sapiens, som art jo bare er rundt en million år gammel - mens Ullegrine mente å kunne spore sine aner på morssiden helt tilbake til Jordens ursuppe, da den nye fabelartige arten homo suppiens så dagens lys.

Den vesle tomatsuppa satt ved kjøkkenbordet og kikket storøyd ut gjennom vinduet på de merkelige glimtene som dalte ned fra himmelen, akkurat som bitte små babyengler som blunket til henne. De forsvant ut av synsvidde straks man fokuserte på dem, men i øyekroken kunne hun se dem bre seg som et lysende lag over dalen akkurat som et teppe av snø. Henrykt ropte hun på moren sin at hun måtte komme og betrakte dette merkelige fenomenet hun også, men da moren kom bort til vinduet så hun til Ullegrines forbauselse ingenting. Moren lo overbærende av den vesle tomatsuppas påstander om de hellige lysglimtene hun insisterte på hadde kommet ned fra himmelen og lyssatt hele dalen utenfor huset deres. Hun var vant til at Ullegrines mektig utviklede fantasi titt og ofte løp løpsk med hennes ikke fullt så mektig utviklede forstand, så hun la ikke noe vekt på dette lille opptrinnet - og skyndte seg bare tilbake til gårdsarbeidet som utålmodig ventet på å bli gjort.



Det var bare de to suppene som levde der oppe i fjellheimen, samt alle dyrene og plantene som de passet og stelte på den vesle setra. Det var ukjent hvem faren til Ullegrine var, og hvordan moren hadde blitt med barn, for hun var nemlig ennå fullstendig uberørt av mannlige suppeskjeer og hadde møydoms-forseglingen sin i full behold da Ullegrine ble født.

Ingen på hjemstedet trodde noe på morens forsikringer om at hun fremdeles var jomfru da hun ble gravid og at det måtte være Den Hellige Ånd den sleipe slicke suppesjarmøren og skjørtejegeren som hadde besvangret henne om natta mens hun sov, for hvordan var nå det mulig at en sånn viktig og opphøyd åndelig gourmet fra selveste Himmelen skulle kunne bli lysten på ei slik tarvelig lita tomatsuppe hahaha? Og hvordan i himmelens rike kunne hun som bare var ei elendig lita suppe våge å sammenligne seg med jomfru Maria lissom attpåtil? Hun ble derfor nødt til å flyte hals over hode i stor skam og elendighet fra bygda hvor hun bodde og slå seg til oppe på den ensomme lille setra, hvor hun fødte Ullegrine helt alene tre måneder senere ved hjelp av keiserinnesnitt som hun tappert utførte med en gammel, sløv boksåpner på seg selv.
Og etterpå hadde mor og datter bodd sammen helt for seg selv og klart seg ganske fint der oppe i fjellheimen, selv om de ofte følte seg litt alene og ensomme uten annet menneskelig eller suppelig selskap. Heldigvis fantes det to artige små spøkelser på den gamle setra som Ullegrine lekte en del med, det var to eneggede tvillinger som var søsken. Ja de fleste tvillinger er jo det da, så dette var kanskje en litt unødvendig opplysning. Jenta var temmelig engstelig og mistenksom av seg og het Ane Uråd, og tvillingbroren som var litt av en ramp og spøkefugl ble kalt Arne Udåd. Selv skrøt Ullegrine av at hun var tveegget enling, men dermed var hun selvfølgelig mye alene, ikke bare fordi hun ikke hadde søsken, men også fordi de to spøkelsene titt og ofte dro på gjenferd; på tur til slektsstevner og andre sammenkomster i gamle forlatte borger og slott som er populære blant slike gjengangere.

Ullegrine satt derfor mye alene og så på TV eller surfa på nettet og drømte om å komme seg ut i den store verden og oppleve noe mer enn den litt kjedelige og ensformige tilværelsen mora kunne tilby henne på den lille og isolerte setra. Hun fabulerte om å bli fetert og omsvermet filmstjerne i Hollywood og gifte seg med Brad Pitt eller til nød en annen berømt mannlig celebritet. Hun trodde i sine mangelfulle engelsk-kunnskaper at Brad Pitt uttaltes brødbit, og syntes at en suppe og en brødbit var a constellation made in heaven, ettersom brødbiter jo er så fine til å dyppe i suppe, så hun hadde etterhvert utviklet seg til noe av en stalker på internett som var helt besatt av denne filmduden, siden hun mente at han og henne etter guddommelig forsyn hørte sammen, og bare burde gifte seg så fort som mulig.
Hun nærte forøvrig selv ambisjoner om å bli skuespillerinne og hadde gang på gang søkt om opptak på filmskolen i Lillehammer uten å komme inn ( hva slags opptak er det egentlig denne skolen gjør by the way, gjør de opptak av studentene sine når de søker om ... eh opptak?) samt laget masse videoer av seg selv som hun lastet opp på You Tube og sendte til både norske og utenlandske filmselskaper - men hittil hadde hun ikke fått så mye som en eneste liten birolle i en suppereklame for Toro engang. Ja hun hadde ikke engang fått svar på søknaden om å bli reserve-statist i Statistisk Sentralbyrå. Hun trodde nemlig at denne institusjonen var et slags sentralt felles byrå for statister i filmindustrien. Nedslått av alle disse avslagene hadde hun jenket ned ambisjonene litt og satset nå på å bli skulespillerinne i stedet, altså kvinnelig skurk i en gangsterfilm eller noe sånt, der hun skulte stygt på ofrene sine før hun likviderte dem - for hun innså at hun kanskje ikke hadde de rette kvalitetene for å kunne skue ut i evigheten og lignende dyptloddende åndelige og kulturelle ting som ekte seriøse skuespillerinner så uselvisk og altruistisk skjenker sine kunstnerliv til.

Men jeg vil her og nå med det samme avsløre mysteriet om hvordan Ullegrine kom til verden og hvem som var hennes egentlige opphav, slik at du kan bli innviet i denne besynderlige historien med en eneste gang. Hele denne merkverdige historien begynte med at en sheriffbetjent reiv av seg en salig og langvarig fjert i en bar i Dodge City i Kansas i 1876, da han plutselig skvatt til og skallet panna si i en trost i taklampa idet en liten sommerfugl crashlandet enda plutseligere på nesen hans. Eller egentlig begynte jo selvfølgelig ikke historien her heller, ingen historier har noen egentlig begynnelse eller slutt, for vi lever jo såvidt jeg vet i en verden uten noen påviselig start eller ende verken i tid eller rom - men man kan si at akkurat nå skjedde det en episode som fikk konsekvenser som ledet indirekte, via mange forskjellige hendelser og omveier, til at den sjarmerende og bedårende suppa ved navn Ullegrine ble født. Akkurat idet sheriff-deputyen slo av fjerten og deretter med en saftig ed skallet den på kne ned i gulvet og fyrte av nådeskuddet med gunneren sin midt mellom øyelokkene på den stygge og uforskammede fisen, kom nemlig den legendariske westernhelten Wyatt Earp ravende sørpe full inn i baren. Han ble prompte så svimmel og ør av den infernalske liklukta av den nyss avlivede prompen at han vaklet ganske svimeslått og småforvirret ut av svingdørene igjen - og denget huet sitt midt i rompa på en gris som passerte forbi akkurat da, slik at cowboyhatten hans ble sittende dønn fast på grisehalen ... hvor usannsynlig dette enn kan høres! Men dette er jo et ekte eventyr, og i slike eventyr forekommer jo sånne usannsynlige og utroverdige hendelser rett som det er. Jeg har slukt langt verre skrøner enn dette opp gjennom tidene i de eventyrhistoriene og romanene jeg har lest, så dette regner jeg med at dere lesere av denne historien også lekende lett og elegant godtar som en episode som faktisk kunne skjedd.
Hvorom allting er; grisen flyktet hylskrikende opp i fjellene utenfor Sierra Madre - skremt nesten til døde av den hysteriske skytingen fra den bannende og rasende Earp og kompisene hans som prøvde å avlive grisen for å få hatten tilbake. Der levde den i mange år som lovløs og ettersøkt fjellgris i skjul for en hel armada med jaktlag som ble sendt ut for å få has på den fredløse og frekke tjuagrisen og redde hatten, som det var utstedt finnerlønn på, sammen med en etterlysning og belønning på 500 000 dollars dead or alive for svinet - uten at disse slappe og udugelige amatørene av noen bounty hunters noengang var i nærheten av å klare å plaffe ned den smarte og streetwise fjellgrisen.

Men en dag den var ute og flanerte med en venninne og mora hennes utenfor hula si inni en svær fjellhall, den berømte Hole in the hall, ble den til sin sorg og forbløffelse klappet ned og hogd i stykker av en slu og listig klapperslange og kompisen hans, en enda sluere og listigere hoggorm, som begge to lenge hadde hatt lyst på den fine lærhatten til Wyatt Earp. De havnet deretter i et blodig slagsmål om natten - nei hatten. Klapperslangen klappet til hoggormen som svarte med et hogg med hoggtanna si i nesa på klapperslangen, som deretter sank lettere død om i en diger pøl av neseblod. Denne frekke og fremmelige hoggormen solgte så noen uker senere hatten til en heller eksentrisk og tøysete italiensk lirekassespiller som nektet å ta imot annet enn lire i kassa si, for ellers var det jo ingen ekte lirekasse - og gikk derfor rundt konstant blakk siden folk i Amerika selvfølgelig bare hadde US dollars - så til slutt måtte lirekassespilleren kapitulere og bytte inn lirekassa sammen med hatten for et ekte og ekstremt bredt amerikansk dollarglis som han kom over i en skraphandel. Denne skraphandleren hadde forøvrig nylig fått seg en skrape av den misfornøyde kona si fordi han var så sein med å skrape av død hud mellom tærne hennes, og denne huden forærte så skraphandleren til en skrapsamler i Nord-Korea som brukte den som pålegg på brødskiva si, etter pålegg fra myndighetene der, siden det var det eneste pålegget de gadd å produsere i dette herlige arbeiderparadiset.
Skraphandleren solgte hatten noen måneder senere til en lyrisk lyriker fra Lyria som brukte den til å samle penger inn med etter at han hadde lest opp diktene sine på torg og markedsplasser i sørstatene og Mexico. Men han greide såvidt å brødfø seg selv og familien sin på disse elendige diktene sine - dessuten var tilhørerne bare en gjeng med fattige uflidde lasaroner, løsarbeidere og ignoranter som rynket på nesa og kom med frekke tilrop eller truet ham med juling når han deklamerte lyrikken sin, så til slutt ble han nødt til å selge hatten for en slikk og ingenting til en dronningbie-gjeter fra Queens som tidligere hadde hatt bijobb som birøkter med egen storproduksjon av honningfeller av lynghonning i Lyngen og Honningsvåg. Slikket brukte poeten deretter til å slikke folk i ræva med så de ga ham penger eller andre nødvendige ting, så det var veldig nyttig - og ingentinget brettet han pent sammen og puttet i lommeboka si, det kunne jo selvfølgelig være ypperlig å ha i tilfelle kona og ungene maste etter penger, da kunne han bare si at han hadde ingenting i lommeboka.

Hvis dere ikke tror meg på hvor forferdelig denne poesien var så vedlegger jeg herved et eksempel på denne diktningen som lyrikeren sendte meg i et tiggerbrev engang, der han ba meg hjelpe ham med penger til livsopphold for seg og familien sin. Her er det:


IDET MIN ELSKEDE KOSTER FLASS I HARSTAD




jeg sitter så mildt



og blar meg i håret



mens jeg venter



til faren er over



og mora er under



i brystlomma har jeg et gjerde



men ingen vet hva jeg har i gjære



mitt hjerte det slå og slår



men slår ikke av for kjente



jeg skjærer litt ild i bekken



og serverer den ømt



på en løvetanneng



så bukker jeg pent



og spørger



med nesa



mor



tro om snøen



er blodig på Mars


i



går?



Unødvendig å si så sendte jeg denne dikteren alt jeg eide og hadde av gods og gull slik at han skulle slutte å plage verden mer med den grufulle fillepoesien sin, som rett og slett truet med å velte hele den vestlige kultur over ende, i hvert fall hvis disse patetiske uhumskhetene hadde fått spre seg.

Så nå fikk altså en Queensk dronningbie-gjeter cowboyhatten til odel og eie. Denne dronningbie-gjeteren brukte hatten på jobb i noen år, før han under et forferdelig regnskyll i Rocky Mountains ble påkjørt av et villsvin som kom syklende på ei brødfjøl på rømmen fra elskeren sin, en bløtkake ved navn Deiioo-dude. Deiioo-dude kom nå morende - nei farende i full fart og villsinne etter villsvinet, men straks han fikk se den flotte cowboyhatten rappet han den med seg i forbifarten enda han egentlig var en ærlig og skikkelig bløtkake og slett ikke noen gangsta` rapper, men han hadde umiddelbart fått dilla på den fine hatten og måtte bare ha den. Deiioo-dude brukte så cowboyhatten i mange år som seng, før han en dag gikk på forestillingen til et loppesirkus fra Nord-Norge som dro rundt på turne i Statene, og forelsket seg så fælt i ei loppe fra Loppa at han ga henne cowboyhatten i presang, mot at han selv fikk en nedslitt og loppete loppekasse pluss en vest fra Ville Vesten i bytte. Denne loppekassa var en himmelseng som hadde vært brukt av ei hore fra Ytre Loppa til å lokke menn ned i og loppe dem for penger, det er opprinnelig derfor slike senger kalles loppekasser selvfølgelig. Og vesten viste seg ypperlig til å bruke i vestavind på Vestlandet, så det var et knall bytte. Loppa brukte nå i mange år hatten til Wyatt Earp, inntil den flyttet til slektningene sine i Indre Loppa og omkom under et forlis på fisketur på Lopphavet, etter at kapteinen gjorde mytteri og måket til en måke som grunnstøtte i fylla på Måkeskjær. Hatten ble nå tatt av strømmen og ført helt ned til Strømmen, der en elektriker fant den og brukte den en stund, før han strøk med av en overdose vekselstrøm da han skulle skifte en generator på Plata. Elektrikeren falt så hardt ned fra transformatormasten at han lagde et svært hakk i fortauet der han landet, så etterpå skrøt den alltid happy go lucky og positivt innstilte ordføreren at ``Oslo var nå den eneste hovedstaden i verden med hakk i Plata!``

Slektningene til elektrikeren donerte så den fine hatten til et museum i Drangedal som samlet på ting fra den gamle legendariske westerntiden i Amerika. Der ble hatten værende helt til 1978, da museet ble revet og hatten ved en feiltakelse ble kastet på søppeldynga under flyttingen. Der ble den heldigvis for Ullegrine tre dager senere funnet av en gammel uteligger fra Spjelkavik som byttet den til seg for ei halv flaske Svartadaudir av en ung inneligger fra Keflavik, som deretter forærte den til en fattig og trøstesløs, nei hatteløs nord-iraner fra nord i Rana - som så i sin tur solgte den for et halvt slikk og tre og en kvart ingenting til en gammel bekjent fra Pakistan som frøs så fælt på hodet da han møtte ham tilfeldig på Karl Johan en sprengkald vinterdag i august 1988.

-Heisan hvordan står den?! spurte pakistaneren.

- Å takk og farvel! Den står som en påle i stua den vet du haha! repliserte iraneren.

-Pole? Hvem du pole i stua?

-Pole? Nei jeg jobbe! På Polet på Majorstua. sa iraneren stolt.

- Do pole majoren i stua? Den gamle major i rompa da eller?

-Nei nei ikke den major vel - jeg bare pole vaskedama på lageret på Risløkka.

-Å do riser henne med løkka da?

-Nei jeg bare kjøre henne på oløkka. Med pålen min. Jeg pole høna hennes med pålen.

-Hæ?! Do pole Pål sine høner?

-Nei Pål har ikke høne, han har jo cock han!

-Å ja da så ... hade på badet og baske med spade en gammel sjokolade!

-Ser deg på badet i Hadeland!

Pakistaneren solgte så i sin tur hatten sommeren etter til en drita kanon snømann - nei sjømann fra Laos, nei Røros ( jada det finnes masse sjømenn fra både Laos og Røros - Røros har jo lange og ærverdige seilskute- og sjøfartstradisjoner å se tilbake på, både på det sagnomsuste og myteomspunne innlandshavet Femunden og mange andre innsjøer i Femundsmarka.) Denne sjømannen gikk dessverre ned med skipet sitt under en forrykende snøstorm i Alpene, men heldigvis ble hatten reddet av en alpejeger som sendte den som bursdagsgave til en jegerkollega i Morgedal i Norge. Denne jegeren fra Morgedal var helt uvitende om at det flotte klenodiet en gang hadde tilhørt Wyatt Earp. Han pleide ofte å ha den kule hatten på seg når han gikk på fest på lokalet for å imponere de lokale bygdetøsene. Og det var en slik natt at han greide å lokke med seg den stup fulle setesbudeia Coconella Kusprell for en heisatur i bingen hjemme hos ham. De la seg godt til rette for en liten hyrdestund, med hatten under den digre rompa på Coconella, for hun hadde fetisj på hatter og luer og skaut og bereter og sixpencer og flosshatter og vikinghjelmer og andre både vanlige og uvanlige hodeplagg og ble ekstra opphisset av å knulle oppå gamle loslitte cowboyhatter.

Dessverre for jegeren var han så full og gæern at han bomma på musa til Coconella og pikken prellet av som mann på dåsa, nei vann på gåsa - og han styrtet hele ladningen med sæd rett ned i hatten i stedet for i den sprengkåte kusa til budeia, som ble så forbannet over dette skjendige og latterlige tissetass-havariet at hun i fullt raseri røsket fram hatten og treiv den nå knulleudyktige jegeren et par knallharde reivings rundt ørene med herligheten før hun med noen rykende eder og forbannelser skjelte ham huden full og bannet så det gnistret i gardinene mens hun slengte hatten ut av vinduet. Der ble den hengende og vippe på en gren mens sæden langsomt dryppet ned fra bremmen.

Og nå skjedde det noe meget underlig og sæddeles - nei særdeles avgjørende for Ullegrines kommende eksistens! En av disse sæddråpene traff nemlig ved en pussig tilfeldighet en sommerfugl i hodet akkurat idet den kom flyvende forbi. Den travelt opptatte sommerfuglen la først ikke merke til det som hadde hendt, og fortsatte bare å fly mot redet sitt der den hadde femten hundre og ørt og tyve utsultede kyllinger som skreik desperat etter lunchen sin - men etter en stund hadde sæden rent inn gjennom neseborene dens og den begynte å klø så forferdelig i nesa at den ble helt vinglete på vingene og nesten ikke visste hvor den fløy mere - lykkelig uvitende om hva som snart kom til å inntreffe. For plutselig ble sommerfuglen ført med vinden mot et lite hus i skogen der det lå en suppe og lekte med den glovarme musa si mens den kåt og opphisset studerte et bilde av en Campbell suppeboks malt av Andy Warhol - og kilte seg lystig på klitorisen mens hun fantaserte om å bli tatt bakfra av suppeboksen. Dette var mora til Ullegrine, og nettopp idet hun fikk orgasme ble sommerfuglen til sin utter forferdelse og sjokk slengt inn gjennom vinduet av et kraftig vindkast og rett inn mellom bena til Ullegrines mor, der den akkurat rakk å nyse sæddråpen inn i det vidåpne kjønnsorganet til suppa før den ble klasket ihjel! Slik ble tomatsuppa ved dette fantastiske tilfellet gravid med Ullegrine uten at hun noengang hadde hatt sex med andre enn seg selv!

Og alt dette takket være at en sheriffbetjent fyrte av en fis i en bar i Dodge City på den andre siden av kloden i et helt annet århundre, på grunn av at han skvatt slik da denne sommerfuglen landet på nesen hans. Og det underligste av alt ... denne selvsamme sommerfuglen var stamfaren til den sommerfuglen som fikk sæddråpen i nesa i Norge, jepp det er faderen meg sant, jeg lyver aldri - ja unntatt i særdeles alvorlig havsnød da. Da har jeg oppfunnet et veldig nyttig tricks som jeg alltid benytter i slike tilfeller; jeg kler meg ut som transvestitt, slik at jeg kommer blant de fremste i køen når kapteinen roper kvinner og barn først i livbåtene!

Senere den dagen fant moren til Ullegrine den selvsamme hatten hengende på treet og tok den med seg hjem og hengte den på veggen i stua, og da Ullegrine ble stor nok fikk hun den som bursdagsgave på trettenårsdagen sin og brukte den hver eneste dag om sommeren, da den ga fin skygge mot det skarpe sollyset og dessuten var jævla kul å se på. Hun var lykkelig uvitende om at hun gikk rundt og bar på to hundre millioner av hennes døde og inntørkede brødre og søstre, ja i hvert fall halvbrødre og halvsøstre, i og med at en sædcelle jo bare utgjør halvparten av det som trengs for å danne en leende og lekende ... nei levende skapning.