Son of Man

Charles Manson er et godt eksempel på at det talte språk ikke alltid egner seg i skriftlig form. Hovedproblemet ved å oversette Manson er at en (rett-) sak som Manson var involvert i aldri har forekommet på norsk. I tillegg kommer Mansons mange og lange opphold i fengsel, noe som etter alle solemerker ikke er videre utviklende for hverken grammatikk eller syntaks. En velutviklet evne til konspirasjons-teorier rundt seg selv og sin sak gjør også sitt -- sansen for innbyrdes sammenhenger, setningsoppbygning og logikk i svarene han gir glimter tildels ofte med sitt fravær, spesielt når han snakker seg varm. M.a.o., best inntrykk av Manson får man gjennom å oppleve ham i ørene -- ikke ved å lese uttalelsene hans.

Vårt intervju med Manson ble gjort i hans 50. år, i cella på California Medical Facility, hvor han den gangen sonet. Intervjuet er altså ikke helt nytt, men intervjuer med Manson har ikke akkurat florert i norsk presse de siste ti år eller så, derfor synes vi det kan være på sin plass. Intervjuet er i sin opprinnelige form en ca. 80 minutters tape, men for forståelsens og lesbarhetens skyld var redigering meget nødvendig. Manson er faktisk mer sammenhengende her enn i senere intervjuer vi har sett/hørt.

Det er lett å fordømme Manson -- like lett som det ut ifra Mansons bakgrunn er å få en viss forståelse for hans versjon av saken. En norsk sosialantropolog skrev nylig at et land får de forbrytere det fortjener. I en slik sammenheng kan Manson-saken sees på som et speilbilde av the American way of life: the American dream turned nightmare.

Amerikanske fengsler er neppe stedet å oppdra gode og lovlydige samfunnsborgere; Mansons lange walk on the wild side bør derfor gi noe av forklaringen på det som skjedde senere i hans liv. Gjennom en del av de myter som i årenes løp har dannet seg rundt Manson kan det være lett å få en slags uhemmet sympati for ham, og fra enkelte hold har det vært spekulert i om dommen mot Manson var et justis-mord. Ureflekterte spekulasjoner i den retning kan lett føre på avveie. Langt på avveie. Et nærmere studium av saken avdekker et kart hvor terrenget er meget ulendt og mulighetene for å kjøre feil er mange. Manson-familien bodde ikke i et vanlig hippie-kollektiv. En del av det Manson sier i intervjuet avviker fra de såkalte faktiske forhold og fra det han hevdet i retten. Kontrasten er også stor i forhold til det påtalemyndighetene, etter omfattende etterforskning, mente å kunne bevise, og som avdekket momenter Manson i intervjuet avstår fra å nevne. Charles Manson ble dømt til døden for å ha medvirket til syv mord. Dommen ble senere omgjort til livsvarig fengsel.

Men, for all del, dette er Mansons intervju -- he is all yours, digging it.

SLIK TALTE MENNESKESØNNEN

Av K. Kennedy. Oversatt og redigert av Petter Lindstad.

Offisielt skulle intervjuet handle om Mansons musiker-karriere, men samtalen beveget seg snart over på helt andre begivenheter...

-Det ryktes at du er i ferd med å produsere et album med punkrock-bandet Black Flag? Fortell oss litt om musikken din.

-Tja..., folk har nå alltid vært hypp på å spille med meg. Dennis Wilson (Beach Boys) og Terry Melcure (som eide huset hvor bl.a. Sharon Tate ble myrdet) prøvde å få meg med på noen greier en gang på 60-tallet, uten at det ble noe mer ut av det. Jeg har aldri satset på noen karriere i den retning. Karrierer er som fengsler, man blir bundet på hender og føtter og jeg har allerede tilbragt nok tid som slave. Skulle jeg begynne å selge musikken min på offentlighetens alter ville jeg aldri bli fri. You're blocked up in little squares to play music. I don't play music like that. Når det gjelder den skiva du sikter til, så dreier det seg utelukkende om å spille for musikkens og min egen dels skyld. Hele greia handler om meg, en gitar og en billig båndopptaker. For noen år siden spilte jeg inn noen kassetter med egne låter. En venn fikk høre om det og foreslo at han kanskje kunne gjøre noe med det. Fett nok, sa jeg, do whatever you do. Etter endel frem & tilbake, med bl.a. en advokat, begynte det visst å skje ting, for nå hører jeg det er en skive på gang. Som du skjønner så er ikke dette et studioprodukt med tilsvarende kvalitet -- it's only a reflection of me passing my time practicing. Men, med mitt kjennskap til pressen ville det ikke forundre meg om det hele blir lansert som The Best of Charles Manson. Well, it isn't really.

Manson fortsetter med å fortelle om sin læremester på gitar, Alvin Karpin, som, ifølge Manson, var en fyr som nektet å tyste og som også satt inne for noe han ikke hadde gjort.

-Er dette en bås du også plasserer deg selv i?

-Jeg plasserer ikke meg selv i båser. Gjør du?

-Ah....?? Synes du at du har fått skylda for begivenheter du egentlig ikke hadde noe med?

-Vel, først og fremst er det jo de derre hippie-greiene, som jeg fikk den tvilsomme æren for. Jeg var egentlig aldri en hippie, jeg var rett og slett for gammel. Jeg var ung på 40- og 50-tallet og på den tiden kalte vi oss for beatnicks. Dersom jeg må puttes i en bås, så er det der jeg hører hjemme. Våre greier, den gangen, var dikt-opplesninger og bongotrommer. For meg var hippiene bare en gjeng med unger -- jævla hyggelige unger, riktignok -- men ikke sammenlikn meg med dem. I -67 var jeg godt over tredve og nettopp sluppet ut etter ti år bak murene. Bråket startet da jeg skjønte at de (the Establishment) hadde tatt rotta på beatnicksen og at de var i ferd med å gjøre det samme med hippiene. Jeg var vel for faen ikke hypp på å bli tatt rotta på bare fordi noen tullinger trodde jeg var en hippie. I was Elvis Presley before he was. Å beskylde meg for det som skjedde i 60-åra er helt vanvittig. Ta en titt på hva for eksempel Jerry Rubin, Abbie Hoffman og Timothy Leary dreiv med på den tiden. Det var deres greier jeg fikk skylda for, det var de som oppfordret folk til å gjøre opprør og til å drepe foreldrene sine. Og da noen faktisk begynte med det, ble det en smule for heavy og de stakk sin vei. Og hva skjer så ójo, en eller annen snudde seg og pekte på meg og sa at Charles Manson is a hippie cult leader, det var han som sa vi skulle gjøre det.

-Følte du at du noen gang hadde noe til felles med hippiene?

-Jøss, ja. Beats og hippies har en hel masse til felles. They're like me, they're freaks. Da jeg vokste opp var det stort sett bare jeg som var freaker. Jeg var den eneste i nabolaget som ikke hadde en far og som hadde en mor som vandret ut og inn av buret. Ingen bestemte når jeg skulle hjem om kvelden, ingen lekser -- det var den totale frihet. De andre gutta måtte hjem til middag og fikk ikke være ute etter at det ble mørkt. Så jeg farta rundt alene, rappa sykler og røyka jointer. Til slutt ble jeg sendt på forbedrings-anstalt (reform-school) og tilbrakte de neste ti årene der. Da jeg omsider slapp ut var alle kompisene mine enten døde i (Korea-)krigen eller blitt straighte, derfor så jeg ikke mer til dem. Men det var dukket opp en ny generasjon småunger som jeg var endel sammen med. Snart bar det imidlertid inn bak murene, igjen, denne gangen for biltyveri og væpna ran. Da jeg slapp ut i -67, etter ti nye år, gikk det opp for meg at unger ikke lenger ble strighte når de passerte tyve. Nå var det freaks meg her og hippie meg der og hey man, got some dope ? etc. De fleste var enten sparket ut av folka sine eller hadde stukket av frivillig. Man bodde hos hverandre og rundt omkring, mens alle plutselig hadde langt hår og blomster og snakka om peace & love. Det var da jeg skjønte at nå var vanlig middelklasse-ungdom blitt det jeg hadde vært i alle år, nemlig freaker og outcast. Så da Timothy Leary sa "tune in, drop out" I knew where they were dropping out to, because I had been there, on the backside of what's happening, in the darkness ó for a long time.

-Har du noen gang angret på de begivenheter som har ført deg dit du er i dag?

-Nei, overhodet ikke, det ville være å kaste bort tiden dersom jeg skulle befatte meg med slikt. Det eneste måtte eventuelt være da jeg skjønte hva livet mitt var i ferd med å gjøre med meg. Man kommer til et punkt hvor man begynner å gi blaffen i alt og alle, fordi alle gir blaffen i deg. Jeg skjønte relativt tidlig at jeg var den eneste som brydde seg om hvordan det gikk med Charles Manson. I've got my own road I walk. Og sant og si er jeg glad for at det utviklet seg som det gjorde. Jeg slapp ihvertfall en ting: foreldre som stakk nesa si opp i alt jeg foretok meg. Dessuten tror jeg de beste foreldre kan være de verste og de verste de beste, fordi de beste ikke lærer deg noe allikevel og da må du finne ut ting på egenhånd. Det virker som om mange tror Manson er et stort uhyre. Det er i såfall et uhyre skapt av pressen og Bugliosi (aktor i saken mot Manson-familien). I helvete heller mann, husker du ikke hvordan Abbie Hoffman turnerte rundt på universitetene og lærte folk å røyke dop og sniffe coke og hvordan overleve på flukt fra loven ? Det ble til og med sendt på TV! Og hvorfor ble ikke Hoffman tatt? Because there was a man called Charles Manson.

Her vikler Manson seg inn i en lang og noe paranoid forklaring på det amerikanske retts-systemets korrupthet og løgnaktighet, FBI, Patty Hearst og Abbie Hoffman, som, ifølge Manson, var hemmelige FBI-agenter. Poenget han åpenbart prøver å få frem, er at rettssaken mot Manson-familien var et skuespill satt i scene av det amerikanske Establishment (Systemet) for å ta knekken på motstanderne av Vietnam-krigen, hippie-bevegelsen, samfunnets moralske oppløsning -- kort sagt -- Den Gamle Tid mot Den Nye. De syv mordene Manson-familien ble dømt for å ha begått, kan, ifølge Manson, sees på som en politisk handling. Manson henviser også til Jerry Rubin, Joan Baez og Jane Fonda, som offentlig skal ha oppfordret til opprør og drap, og som derfor burde ta sin del av skylda.

-Var det ikke mulig å gi uttrykk for sine politiske meninger på en mindre kontroversiell måte? -Har du ikke oppfattet dette enda? Jeg hadde overhodet ikke noe med det der å gjøre. Min eneste befatning med saken måtte eventuelt være at jeg kan ha påvirket de som gjorde det. Men, og dette er viktig, også jeg er blitt påvirket hvis det er slik det skal være. Jeg vokste opp blant forbrytere og har blitt banka opp av snuten hele mitt liv. Det er et ordtak som sier: en gang forbryter, alltid forbryter; poenget er at du slutter ikke å være kjeltring den dagen du slipper ut etter ti år bak murene. Tilbringer du tilstrekkelig med tid innenfor utvikler man lett en filosofi som i korthet går ut på at det du gjør mot meg, gjør jeg mot deg -- et øye for et øye, en tann for en tann. Og la meg si en ting til med det samme: Hadde det vært meg som drepte de folka, så hadde det sett mye verre ut enn det gjorde, der oppe i huset til Sharon Tate. Thank God that your children did it for you and I didn't get started, because if I had got started on it, it would have been alot worse than it was. 'cause I'm ten times worse........I retten spør de aldri hvorfor du gjorde det, det eneste de er interessert i er om du gjorde det; man er aldri interessert i årsaken. Hvorfor dreper unger foreldrene sine ? Fordi de får en helt vill oppdragelse i et skrudd samfunn. I 60- og 70-åra var TV viktigere for oppdragelsen enn foreldrene. På TV dreper folk hverandre hvert 15. minutt. What do you expect, man, you get what you see. Right?

-Så selv om du ikke hadde noe med mordet på Sharon Tate å gjøre, så vet du altså hvem som gjorde det?

-Jeg vet alt om det der. Men det er selvfølgelig umulig å si noe mer. For det første fordi jeg ikke tyster -- og har aldri gjort det. For det andre fordi tystere dør jævlig fort og for det tredje fordi de mordene ikke var min greie.

-På kjøleskapet til Rosemary og Leno LaBianca ble slagordet Helter Skelter funnet malt i blod.

-Er det noen forbindelse mellom det og en av sangene dine som også heter Helter Skelter?

-Hm.... det har jeg ikke tenkt på en gang. Helter Skelter var en vri på Why Don't We Do It In the Road. Du må huske på at jeg er over 50 år gammel og har aldri hatt det samme forholdet til The Beatles som dere hadde på 60-tallet. Jeg digga folk som Bing Crosby, Frank Sinatra og Dean Martin.

-Det har vært mye snakk om at du skal være Jesus Kristus og at Manson-familien var "de få utvalgte"?

-Det var en stunt aktor fant på for å få meg dømt. Hele saken var egentlig en sak mot hippie-bevegelsen - Systemets hevn, om du vil. De var på jakt etter en person -- en leder -- som kunne ofres foran øynene på massene, og det ble meg. Opprinnelsen til det du sikter til var en fyr som het Christopher Jesus, også kalt Zero (virkelige navn John Philip Haught -- alle medlemmer i Familien hadde flere aliaser hver). Han og jeg drev med forskjellige saker og ting, og ble til slutt tatt. På det tidspunktet ante ikke vi at snuten allerede visste en hel masse om oss, så da det ble min tur til å forklare meg, spurte de: Are you Jesus ? And I said, no, my name is Manson. And they said, oh yeah, you're him, Son of Man, Manson. And I said ....what ??På stasjonen ble jeg arrestert under navnet Charles Manson also known as Jesus Christ. Slik oppsto den greia der. I'm from another world, man. I live behind bars. Dere lever i deres verden, jeg i en helt annen og slik har det alltid vært. It's like home, really.

-Selv om Manson-familien ikke lenger er hva den var, så eksisterer den fremdeles, til fortvilelse for enkelte som var involvert i rettssaken. Er det noen grunn til å frykte Manson-familien i dag?

-Ah.... he-he, yeah ....definitely. Hvis du ser deg omkring så oppdager du negative og positive krefter -- karma, er det ikke det det heter? Det fins mennesker som har rett og det fins mennesker som tar feil. De som tar feil vil alltid være (vil alltid ha grunn til å være) redde, mens de som har rett ikke har noe å frykte....... We're still working to change the system, we're still improving the system and working to change the system from within.

Her forlater Manson oss og forsvinner ut i det ytre rom på konspirasjons-teorienes og de frodige forklaringers luftige vinger, for å returnere via kirkegården til en teori om en Grand Masterplan som involverer Systemet, det amerikanske rettsvesenet , the Establishment og hvordan tingene var og egentlig er. Synd for de voldsromantiske 60-talls-frikerne blandt oss; Manson har det muligens best der han er...

Intervjuet har tidligere stått i Gateavisa...

http://www.charliemanson.com/index.htm

hjemmeside