Charles Baudelaire (1821-1867) var innen flere områder en fornyer av den franske litteratur. Som så mange betydelige forfattere åpnet han flere veier enn han selv rakk å fullføre. Som poet, kunstkritiker og ikke minst som litteraturteoretiker formet han bilder, erobret deler av virkeligheten som før ham hadde vært usynlige, og preget begreper som skrev seg inn i de kunstneriske strømninger like frem til vår egen tid. Han var blant de første som formulerte et syn på den skapende fantasi, poesien som magi, bønn og drøm. Han markerte et skille i litteraturhistorien ved å stille krav til den moderne litteratur. Han tenkte og skapte hinsides de kriterier som til da var aksepterte; både klassisismens fornuft og natur, og romantikkens følelseslitteratur fant han utilstrekkelige. Selv i dag er hans produksjon gjenstand for uenighet og interesse. 
Allerede mens han levet, mesteparten av sine 46 år i storbyen Paris, ble han en legende. Han var en kjent skikkelse på byen, også før Les Fleurs du Mal (Den ondes blomster) utkom i 1857. Litt tidligere, i mars samme år, hadde han gitt ut en oversettelse av Edgar Allan Poe, en dikter-skjebne han følte seg beslektet med. En samling prosadikt, Le Spleen de Paris, ble publisert to år etter hans død. Paradis artificiels, en bok om bl.a. opium og haschisch, hans litterære essays, kunstkritikk, essayet om Richard Wagner, utkast til dramaer og andre skrifter er tatt med i de skiftende utgaver av Samlede verker fremover mot århundreskiftet. Hans omfattende brevveksling er også utgitt.
Allerede mens han levet, mesteparten av sine 46 år i storbyen Paris, ble han en legende. Han var en kjent skikkelse på byen, også før Les Fleurs du Mal (Den ondes blomster) utkom i 1857. Litt tidligere, i mars samme år, hadde han gitt ut en oversettelse av Edgar Allan Poe, en dikter-skjebne han følte seg beslektet med. En samling prosadikt, Le Spleen de Paris, ble publisert to år etter hans død. Paradis artificiels, en bok om bl.a. opium og haschisch, hans litterære essays, kunstkritikk, essayet om Richard Wagner, utkast til dramaer og andre skrifter er tatt med i de skiftende utgaver av Samlede verker fremover mot århundreskiftet. Hans omfattende brevveksling er også utgitt.
En slik tidlig publisitet skyldtes i første rekke Baudelaires uryddige livsstil. Selv i dag kan man i Frankrike møte mennesker av det gode borgerskap som når Baudelaires navn nevnes korser seg. Man kan møte urmakere eller meglere som med tanke på sine ugifte døtre grøsser og indigneres over at et slikt individ skulle være født i fedrelandet. Men når sant skal sies finnes det nok større horebukker i fransk litteraturhistorie; enkelte biografer tviler endog på om Baudelaire overhodet hadde noe forhold til sine kvinner utover det såkalt platonske. Det er grunn til å tro at han systematisk bygget opp sin egen legende: Ved sin sofistikerte klesdrakt i sort. Ved sine groteske påfunn i restaurantene. Ved sitt språk. Mens legenden i kristen sammenheng var sagnaktige beretninger om hellige menneskers levned, ble legenden om Baudelaire bokstavelig talt det motsatte: Et sagn om djevelen i blant oss, han som vil det onde og som elsker lidelsen -- andres og sin egen. Mens den kristne legende var egnet til opplesning i kirkene, ble Baudelaires legende framført i kaféer og på gater. Til oppbyggelse for bohemen og alle slags "outcasts", og til borgerskapets gru. Han var en ekstrem representant for det som i våre dager så nedlatende blir kalt den "romantiske forfatterrollen". Det bidro ikke nettopp til å bedre Baudelaires rykte at han totalt manglet økonomisk sans. Som ganske ung hadde han satt over styr ikke ubetydelige deler av sin arv. Han hadde flyttet inn i en rikt utstyrt leilighet i Hotel Lauzun, et vakkert hus som var bygget mellom 1650 og 1658 av arkitekten Le Vau med Charles Gruyn, Sieur des Bordes som oppdragsgiver. De fleste møbler og bilder kjøpte han hos det berømte firma Arondel. Banville forteller at det var et vanlig syn å se flyttekarer komme og gå fra Baudelaires leilighet. De brakte med seg nye møbler, og bar vekk de gamle. Arondel skal visstnok ha snytt Baudelaire ganske kraftig, for det er en kjensgjerning at da han døde i 1867 betalte han fremdeles på den gjeld som var opparbeidet i dette firma. I denne perioden konkurrerte han med Paris' dandyer. Som et eksempel på Baudelaires kynisme, blir følgende historie fortalt. Første gang han møtte Leconte de Lisle, skal han ha uttalt: "Hvis jeg hadde en sønn, ville jeg lære ham opp til å overse de moralske fordommer. Jeg ville råde ham til å praktisere sodomi!". "Naturligvis," svarte Leconte de Lisle kaldt, "sodomi er en alment akseptert vane!"
I Hotel Lauzun holdt Baudelaire tilmed tjener, men familien syntes det gikk for langt og umyndiggjorde ham. Ancelle, en fornuftig advokat, ble bestyrer av formuen. Fra da av måtte Baudelaire vandre den lange og etterhvert velkjente vei til Ancelle for å få forskudd på det månedlige bidrag hvis gjelden ble presserende. Gjelden varte livet ut, og i perioder var inntektene minimale. Under et opphold i Belgia måtte han etterhvert holde seg innendørs, da klær og sko var så utslitt at de ikke ville henge på ham. Hvis det en sjelden gang kom brev til ham fra Frankrike, var han redd for at vennene og moren skulle ha frankert brevene for lavt slik at han måtte betale tilleggsporto. Han eide ikke penger. Som oftest arbeidet han under elendige forhold. Arbeidsro manglet, og mye av tiden gikk med til en stadig kamp med sykdom, kreditorer, avisredaksjoner og uvillige forleggere.
Men kafélivet og de rastløse vandringene i storbyen bød også på positive sider. Her hentet han inntrykk som etter møysommelig bearbeidelse skulle bli poesi og prosa. Paris var en by under sterk forvandling. Etter revolusjonen i 1830 var det blitt en rik by, og middelklassen hadde opparbeidet store formuer. 
Etter at Louis-Philippe kom til makten, ble gatene utvidet, det ble bygget bedre hus, og byen ble forskjønnet på mange måter. Arbeidet med Triumfbuen ble avsluttet i 1836, Place de la Concorde samme år, og Madelaine-kirken ble åpnet i 1842. Snart ble gassen utnyttet til gatebelysning, og innbyggernes sosiale liv gjorde Paris til en lystig by med et hektisk natteliv. Treblokker ble lagt i gatene, og fortauene ble makadamisert. Da ble det mulig å sitte ute å spise, uten å bli nedsprøytet av søle. På denne tiden opptsto de store boulevardkaféene som også i dag preger byen. Man promenerte langs gatene og studerte storbyens vrimmel av typer og skjebner. Baudelaire var en ekte storbydikter. Her gjorde han sine bekjentskaper med tidens intellektuelle og kunstneriske elite. I timesvis oppholdt han seg på utstillinger, gallerier og museer. Stadig måtte han skifte bopel for å unngå kreditorene. Hjemme hos seg selv var han sjelden. I stedet drev han omkring på kaféer; stamkaféer og ukjente steder hvor han kunne være alene og arbeide.
Etter at Louis-Philippe kom til makten, ble gatene utvidet, det ble bygget bedre hus, og byen ble forskjønnet på mange måter. Arbeidet med Triumfbuen ble avsluttet i 1836, Place de la Concorde samme år, og Madelaine-kirken ble åpnet i 1842. Snart ble gassen utnyttet til gatebelysning, og innbyggernes sosiale liv gjorde Paris til en lystig by med et hektisk natteliv. Treblokker ble lagt i gatene, og fortauene ble makadamisert. Da ble det mulig å sitte ute å spise, uten å bli nedsprøytet av søle. På denne tiden opptsto de store boulevardkaféene som også i dag preger byen. Man promenerte langs gatene og studerte storbyens vrimmel av typer og skjebner. Baudelaire var en ekte storbydikter. Her gjorde han sine bekjentskaper med tidens intellektuelle og kunstneriske elite. I timesvis oppholdt han seg på utstillinger, gallerier og museer. Stadig måtte han skifte bopel for å unngå kreditorene. Hjemme hos seg selv var han sjelden. I stedet drev han omkring på kaféer; stamkaféer og ukjente steder hvor han kunne være alene og arbeide. Storbyen var en jungel, hvor de svakeste ble bytte for rovdyrene. På sine vandringer betraktet han storbyskjebnene: Enkene i parkene, de prostituerte, frafalne teologer, fordrukne kunstnere óg skikkelser som dukker opp i hans skrifter. 
I denne byen kom også Baudelaires muntlige genius til sin rett. I kaféene ga han skarpsindige analyser av tidens debatt og imponerte. I samtale og monolog tiltrakk han seg som en magnet alle som hadde interesse for saken.
Les Fleurs du Mal kalte han sin store diktsamling fra 1857. Det var en bok som forbauset og indignerte. I denne boken finnes ingen språkblomster og isolert skjønnhet. Oppgaven han hadde satt seg var å trekke skjønnhet ut av det onde, og en merkelig dobbelthet er gjennomført i verket. De forskjellige diktene uttrykker sitrende sensualitet og skjønne bilder: Tropisk varme, speidende fugler, glitrende hav mot blå azur og kvinner med gudinners kropper. Samtidig er hesligheten påtrengende: vampyrer, likstank, storbyens avgrunner og lidelse. Tonen i diktene er dissonantisk. "Spleen" og "L'idéal", lede og ideal, virkeligheten og det poetiske kontrasteres og bygger opp dette verket fra minste bestanddel til helhet. Komposisjonen er streng, men allikevel sprengt, og Les Fleurs du Mal har ennå ikke sluttet å avgi nye lesninger. Grensene for hva som er poesi ble flyttet, og hele den moderne virkelighet tatt inn i poesien: Industrialisme, fremskrittets terror og menneskets kamp for å finne en vei mellom motsetninger. Denne boken alene er tilstrekkelig til å sikre Baudelaire en fremtreden plass i Europas litteraturhistorie. Boken førte til at det tradisjonelle begrep om poesi ble markspist. De fleste moderne poeter, her hjemme og ute, står i et forhold til tradisjonen fra Baudelaire.
Reaksjonen uteble ikke. Myndighetene, godt hjulpet av indignerte anmeldere, gikk straks til angrep. Les Fleurs du Mal ble utlagt til salg hos bokhandlerne den 25. juni 1857. Allerede den 5. juli rykket Bourdin ut i "Le Figaro". I sin anmeldelse skrev han bl.a. at "Aldri på så få sider har jeg sett en slik prosesjon av djevler, fostre, demoner, katter og utøy".
Anmeldelsen konkluderte med at vel kunne man tenke seg at en poet på tyve år lar seg inspirere av slike temaer, men ingenting kan rettferdiggjøre at en mann på over tredve utgir på trykk noe så dyrisk. Selvfølgelig ble det rettssak, den 20. august. Religionen og den offentlige moral ble ansett som truet. Dommen lød på 300 francs i bot for Baudelaire. Forleggerne, Poulet Malassis & de Broise, fikk 100 francs hver. Når man tar i betraktning den skade boken hadde tilføyet den offentlige moral, var det en lav sum. Etter at Baudelaire hadde innanket sin sak hos keiserinnen, ble hans bot satt ned fra 300 til 50 francs fordi han hadde "gitt uttrykk for anger". Verre var det at seks dikt ble totalt supprimert. Dommen varte nesten hundre år. Først den 31. mai 1949 ble den opphevet.
I denne byen kom også Baudelaires muntlige genius til sin rett. I kaféene ga han skarpsindige analyser av tidens debatt og imponerte. I samtale og monolog tiltrakk han seg som en magnet alle som hadde interesse for saken.Les Fleurs du Mal kalte han sin store diktsamling fra 1857. Det var en bok som forbauset og indignerte. I denne boken finnes ingen språkblomster og isolert skjønnhet. Oppgaven han hadde satt seg var å trekke skjønnhet ut av det onde, og en merkelig dobbelthet er gjennomført i verket. De forskjellige diktene uttrykker sitrende sensualitet og skjønne bilder: Tropisk varme, speidende fugler, glitrende hav mot blå azur og kvinner med gudinners kropper. Samtidig er hesligheten påtrengende: vampyrer, likstank, storbyens avgrunner og lidelse. Tonen i diktene er dissonantisk. "Spleen" og "L'idéal", lede og ideal, virkeligheten og det poetiske kontrasteres og bygger opp dette verket fra minste bestanddel til helhet. Komposisjonen er streng, men allikevel sprengt, og Les Fleurs du Mal har ennå ikke sluttet å avgi nye lesninger. Grensene for hva som er poesi ble flyttet, og hele den moderne virkelighet tatt inn i poesien: Industrialisme, fremskrittets terror og menneskets kamp for å finne en vei mellom motsetninger. Denne boken alene er tilstrekkelig til å sikre Baudelaire en fremtreden plass i Europas litteraturhistorie. Boken førte til at det tradisjonelle begrep om poesi ble markspist. De fleste moderne poeter, her hjemme og ute, står i et forhold til tradisjonen fra Baudelaire.
Reaksjonen uteble ikke. Myndighetene, godt hjulpet av indignerte anmeldere, gikk straks til angrep. Les Fleurs du Mal ble utlagt til salg hos bokhandlerne den 25. juni 1857. Allerede den 5. juli rykket Bourdin ut i "Le Figaro". I sin anmeldelse skrev han bl.a. at "Aldri på så få sider har jeg sett en slik prosesjon av djevler, fostre, demoner, katter og utøy".
Anmeldelsen konkluderte med at vel kunne man tenke seg at en poet på tyve år lar seg inspirere av slike temaer, men ingenting kan rettferdiggjøre at en mann på over tredve utgir på trykk noe så dyrisk. Selvfølgelig ble det rettssak, den 20. august. Religionen og den offentlige moral ble ansett som truet. Dommen lød på 300 francs i bot for Baudelaire. Forleggerne, Poulet Malassis & de Broise, fikk 100 francs hver. Når man tar i betraktning den skade boken hadde tilføyet den offentlige moral, var det en lav sum. Etter at Baudelaire hadde innanket sin sak hos keiserinnen, ble hans bot satt ned fra 300 til 50 francs fordi han hadde "gitt uttrykk for anger". Verre var det at seks dikt ble totalt supprimert. Dommen varte nesten hundre år. Først den 31. mai 1949 ble den opphevet.Baudelaires Dagbøker har en spesiell forhistorie. Tittelen er ikke Baudelaires. "Dagbøker" var det utgiverne som fant på å kalle skriftene. Uttrykkene "Mitt nakne hjerte" og "Gnister" er hentet fra Edgar Allan Poes Marginalia. 
Hos Poe heter det: "If an ambitious man has a fancy to revolutionnise at one effort the universal world of human thought, human opinion, and human sentiment, the opportunity is his own ó the road to immortal renown lies straight, open and unencumbered before him. All that he has to do is to write and publish a very little book. Its title should be simple ó a few plain words ó "My heart laid bare". But this little book must be true to its title." Poe mente at ingen kunne, eller våget å skrive en fullstendig åpenhjertig bok. Men Baudelaire tok i mot utfordringen. I et brev han skrev til sin mor (1. april 1861) finner vi for første gang omtalt Mitt nakne hjerte: "Det som har reddet meg fra å begå selvmord er tanken på to ting som er ganske barnslige. Det første er at jeg hadde plikt til å gi deg nøyaktige opplysninger slik at min gjeld blir betalt. Det andre, det innrømmer jeg, er at det var ganske hardt å dø uten i det minste å ha utgitt mine kritiske verker, selv om jeg skulle gi opp dramaene, romanene, og endelig en stor bok som jeg har drømt om i to år: Mitt nakne hjerte hvor jeg vil samle alt mitt raseri. Hvis den ser dagens lys, vil Rosseaus Bekjennelser virke bleke".
Hos Poe heter det: "If an ambitious man has a fancy to revolutionnise at one effort the universal world of human thought, human opinion, and human sentiment, the opportunity is his own ó the road to immortal renown lies straight, open and unencumbered before him. All that he has to do is to write and publish a very little book. Its title should be simple ó a few plain words ó "My heart laid bare". But this little book must be true to its title." Poe mente at ingen kunne, eller våget å skrive en fullstendig åpenhjertig bok. Men Baudelaire tok i mot utfordringen. I et brev han skrev til sin mor (1. april 1861) finner vi for første gang omtalt Mitt nakne hjerte: "Det som har reddet meg fra å begå selvmord er tanken på to ting som er ganske barnslige. Det første er at jeg hadde plikt til å gi deg nøyaktige opplysninger slik at min gjeld blir betalt. Det andre, det innrømmer jeg, er at det var ganske hardt å dø uten i det minste å ha utgitt mine kritiske verker, selv om jeg skulle gi opp dramaene, romanene, og endelig en stor bok som jeg har drømt om i to år: Mitt nakne hjerte hvor jeg vil samle alt mitt raseri. Hvis den ser dagens lys, vil Rosseaus Bekjennelser virke bleke".Senere, i et brev til moren 5.juli 1863, skriver han om sine planer at i boken skal han bruke sitt uforskammede talent mot hele Frankrike. "Jeg har behov for hevn slik en trett mann har behov for et bad", skriver han. Når det gjelder hygiene, forsvarer den sin plass som selvstendig avdeling; en intellektuell helselære.
Under et opphold i Belgia mot slutten av sitt liv, fortsatte han å arbeide med dagboknotatene. Men det kom aldri så langt at han kunne gi boken noen avsluttet form. Det ble et ufullendt prosjekt. Kanskje ønsket han heller aldri at boken skulle komme ut. Vi vet, fra hans korrespondanse, at disse notatene ville han ihvertfall ikke offentliggjøre før han hadde penger nok til å gå i dekning, utenfor Frankrike. Teksthistorisk var notatene blitt funnet blant hans etterlatte papirer. Charles Asselineau fikk dem i gave av Madame Aupick, Baudelaires mor. Men det var først Poulet Malassis som systematisk ordnet notatene og dermed la grunnen for de mange utgaver fra dengang og til nå.
Memoarlitteraturen representerer fra lang tid tilbake en sterk tradisjon i Frankrike. Genren var høyt ansett allerede i det 14. århundre, og har senere vært dyrket av betydelige forfattere som Saint-Simon, Madame de Lafayette og Chateaubriand. Karakteristisk for genren er at forfatteren nedtegner selvopplevde erindringer, ofte hendelser som er historiske og som nettopp derfor har krav på interesse. Men de dokumentarisk-historiske innslag i memoarer er alltid formidlet gjennom sterkt levende subjektivitet. Memoarer gjør aldri krav på å være historieskrivning; de er på samme tid selvkommentar og samtidskommentar. Etter Romantikken er dagbøker og memoarer dessuten gjerne bekjennelser: Dette henger sammen med romantikernes krav om at diktningen skulle komme "fra hjertet", at den skulle være intim meddelelse fra forfatter til leser.
Baudelaires Dagbøker er bekjennelser. I tråd med Poes utfordring nedtegner han sine tilståelser: Iakttagelser og tanker som neppe er egnet til å skape popularitet. Setninger som vel de fleste ikke hadde våget å tenke, enn si skrive ned. Slik er også hans form: Alt bærer preg om "rett på papiret"; notatene virker lite bearbeidet. Den fornuftige og moralske instans har ikke villet, eller har ikke rukket, å redigere dem. Allikevel er det ikke inderlighet eller biografisk introspeksjon vi her får del i. Hos Baudelaire er det et komplisert landskap som ligger i skjæringspunktet mellom subjektivitet og historie, som avdekkes. Hans dagboknotater forteller at den historiske betydning ikke finnes ved å omgå subjektiviteten, men ved å utvide den. Baudelaires åpenhjertighet belemrer oss ikke med privatliv. Selv der hvor vi tror vi kikker inn bak stuegardinet, er vi vitne til konflikter som gjennomvevet en historisk epoke og som vi selv kanskje er del av. I dette ligger noe av Baudelaires storhet, og skal vi sammenlikne hans dagbøker med noe verk her hjemme, måtte det bli August Strindberg Tjenestekvinnens sønn. Intolerant ærlig og sjelstor inntil vanvidd.
Ofte er det uvisst hvem han henvender seg til. Han har notert på papir for at tanken og synet skal få et utgangspunkt, for at arbeidsprosessen skal kunne fortsette. Man kan anta at dagboknotatene også har fungert som kladdebok. Mye er materiale nedtegnet til senere bruk. Utkast til portretter av samtidige, utkast til prosadikt, essays og noveller. Disse første forsøk er interessante når vi sammenlikner dem med andre deler av hans produksjon. De forteller om opprinnelsen. Andre notater veier nok tyngre, de er renere i formen og skarpere tenkt. De er nedtegnet etter års tenkning og erfaring, men de virker sjelden endelige: Dagbøkene tvinger oss til å finne nye kategorier for å karakterisere en tanke. Man kan si at det er det utenkte som karakterierer Baudelaire. Utenkt fordi det ennå ikke har sluppet sitt feste i en sansning, fordi det ennå ikke har oppnådd den falske soliditet som kalles klar tanke. Men det utenkte er også det som ennå ikke er tenkt, det nye, som under risiko for å falle til nonsens skimtes som kraftfelter gjennom teksten.
Det er tydelig at Baudelaire var misfornøyd med tingenes tilstand. Men like sikkert er det at Dagbøkene ikke er nedtegnet for å formidle et grunnsyn eller frelse verden. I Gnister XV leser vi: "Når det gjelder meg selv, føler jeg iblant en latterlig profet i mitt indre, men jeg vet at jeg aldri i meg selv vil finne en leges barmhjertighet". For en leser som forventer at litteraturen skal gi løsninger, er dagbøkene lite oppbyggelige. Vi ser at Baudelaire nesten hadde en pervers trang til uavhengighet, og alt, også sitater, prøver han på seg selv. At en oppfatning er nyttig, moralsk eller fremskrittsvennlig er for ham ikke noe kriterium for gyldighet. Prøvestenen er hans egen subjektivitet. Så viser det seg at han selv er tomhet, og utfra denne luftige posisjon puster han tvil i samtidens normer og små sannheter til de smeller som ballonger. Han selv er alltid "det andre". Hans eget fundament finnes ennå ikke, og kan bare beskrives som en serie av avvik og nektelser. Som lesere blir vi derfor hardt prøvet: Vi tror stadig at nå har vi plassert ham. Inntil vi oppdager at ved neste veiskille står Baudelaire i et halvmørke, lenger fremme, med håret fullt av slanger og en bok under armen. I skinnet fra en gatelykt gir han, halvt uvillig, tegn til at vi skal fortsette.
Og vi fortsetter. Underveis i dagbøkene finnes det enkelte akser om notatene dreier seg om. Aksene er en slags syner, mellom bilde og begrep, hvor temaene kommer til uttrykk.
Et tema er konflikten mennesker imellom.
Det som hos mer optimistiske forfattere kalles samliv, er for Baudelaire et grufullt skuespill hvor mennesker bokstavelig talt eter hverandre. Selv på det seksuelle område, som vanskelig kan isoleres, hersker konflikten: Han beskriver kjønnslig omgang som en maktkamp mellom kirurg og pasient, bøddel og offer. Kvinnene er skjønne gjenstander, som kan utløse skapende drøm og tanke. Men som personer er de naturlige - entydige som dyr. Forholdet mellom individ og samfunn er ikke mindre urovekkende. Samfunnet er et bevisstløst kollektiv, forgapet i det nyttige, som mekanisk søker å kastrere alle forsøk på å skape "det nye". Samfunnet og seksualitet er vevet sammen: Det finnes seksuelle revolusjoner og perverse kriger.
Et tema er konflikten mennesker imellom.
Det som hos mer optimistiske forfattere kalles samliv, er for Baudelaire et grufullt skuespill hvor mennesker bokstavelig talt eter hverandre. Selv på det seksuelle område, som vanskelig kan isoleres, hersker konflikten: Han beskriver kjønnslig omgang som en maktkamp mellom kirurg og pasient, bøddel og offer. Kvinnene er skjønne gjenstander, som kan utløse skapende drøm og tanke. Men som personer er de naturlige - entydige som dyr. Forholdet mellom individ og samfunn er ikke mindre urovekkende. Samfunnet er et bevisstløst kollektiv, forgapet i det nyttige, som mekanisk søker å kastrere alle forsøk på å skape "det nye". Samfunnet og seksualitet er vevet sammen: Det finnes seksuelle revolusjoner og perverse kriger.Fremskrittstanken vender han også stadig tilbake til. Etter Kristus og Voltaire har tanken på fremskrittet gjort virkeligheten utholdelig. 
Man har skimtet solflekker i mørk eksistens: Kristenhetens kommende Paradis, utopistenes kjærlige revolusjoner eller kullsviertroen på teknikk og olje hos det progressive borgerskap. Ikke så hos Baudelaire. Fremskrittstanken innen religion, handel, politikk, teknikk og litteratur fremtrer i dagbøkene som karikaturer: Men til tross for denne kraftige sivilisasjonskritikk, sier han aldri at helvete på jord nødvendigvis skal fortsette. Tvert imot, i Mitt nakne hjerte (XLVII) leser vi: "For at fremskrittets lov skulle eksistere, ville det være nødvendig at hver og en av oss ønsket å skape den". Det er prestemenn, politiske kannestøpere og progressive borgere som får gjennomgå. Disse har rasjonalismen felles; troen på at begrepet uttømmer historien. De kalkulerer virkeligheten og stoler på fremskrittet. De er frekke utopister og gode mennesker.
Man har skimtet solflekker i mørk eksistens: Kristenhetens kommende Paradis, utopistenes kjærlige revolusjoner eller kullsviertroen på teknikk og olje hos det progressive borgerskap. Ikke så hos Baudelaire. Fremskrittstanken innen religion, handel, politikk, teknikk og litteratur fremtrer i dagbøkene som karikaturer: Men til tross for denne kraftige sivilisasjonskritikk, sier han aldri at helvete på jord nødvendigvis skal fortsette. Tvert imot, i Mitt nakne hjerte (XLVII) leser vi: "For at fremskrittets lov skulle eksistere, ville det være nødvendig at hver og en av oss ønsket å skape den". Det er prestemenn, politiske kannestøpere og progressive borgere som får gjennomgå. Disse har rasjonalismen felles; troen på at begrepet uttømmer historien. De kalkulerer virkeligheten og stoler på fremskrittet. De er frekke utopister og gode mennesker.På litteraturens område, og bare der, er Baudelaire selv gjennomført utopist. Han er moderne, men knytter an til begrepet om skjønnheten - det sentrale begrep i all klassisk estetikk. Her ligger et tredje tema. Skjønnheten er ikke harmonien, hvor begrepet er adekvat til virkeligheten. Skjønnheten er innbegrepet av de motsetninger forfatteren gjennomlever som forfatter. Skjønnheten, heter det i et berømt avsnitt (Gnister X), får oss til å drømme om vellyst og sørgmodighet samtidig. I tillegg skal den uttrykke ulykken - en ulykke som røper at drømmen, og utopien, bare eier kunstnerisk realitet. Det er nettopp det ulykkelige.
Endelig gir dagbøkene en beskrivelse av Baudelaires situasjon som forfatter. Trukket mellom skrivekunstens vellyst og eksistensens sørgmodighet både er han og er ikke til stede i verden. Forfatteren er en paria; han tilhører en rettsløs og utstøtt kaste. Borgeren, som representerer trygghet og makt, holder liv i forfatteren, og nettopp derfor er borgerskapet en trussel: "Hvis en poet søkte staten om tillatelse til å holde noen borgere på stallen, ville man bli svært forbauset. Men man ville finne det ganske naturlig om en borger bestilte poet stekt på spidd" (Gnister XI). På den annen side ytrer Baudelaire ingenting om at han trenger folket, massen som alibi. Han grunner over folkets hat til skjønnheten, men innser at de er umyndige som han selv. Daglig inntar han sitt "bad i massen", søker en lindrende rus i anonymitetens rekker som er den ekstreme motpol til hans eget isolerte jeg. Denne problematiske situasjon forsøkte han aldri å utslette. Frenetisk dyrket han sitt hysteri og unngikk, med sikkert instinkt, det gode liv.
Endelig gir dagbøkene en beskrivelse av Baudelaires situasjon som forfatter. Trukket mellom skrivekunstens vellyst og eksistensens sørgmodighet både er han og er ikke til stede i verden. Forfatteren er en paria; han tilhører en rettsløs og utstøtt kaste. Borgeren, som representerer trygghet og makt, holder liv i forfatteren, og nettopp derfor er borgerskapet en trussel: "Hvis en poet søkte staten om tillatelse til å holde noen borgere på stallen, ville man bli svært forbauset. Men man ville finne det ganske naturlig om en borger bestilte poet stekt på spidd" (Gnister XI). På den annen side ytrer Baudelaire ingenting om at han trenger folket, massen som alibi. Han grunner over folkets hat til skjønnheten, men innser at de er umyndige som han selv. Daglig inntar han sitt "bad i massen", søker en lindrende rus i anonymitetens rekker som er den ekstreme motpol til hans eget isolerte jeg. Denne problematiske situasjon forsøkte han aldri å utslette. Frenetisk dyrket han sitt hysteri og unngikk, med sikkert instinkt, det gode liv.
Innlegg
