Gudenes yndling

I Disneyuniverset er min helt over alle helter utvilsomt Fetter Anton.
Ved første øyekast kan han nok virke som en sleip, arrogant og likeglad egoist som er seg selv nok, men ved nærmere studium ser man at det slett ikke forholder seg slik.
Alene vandrer han på livets landevei, alltid freidig der han går, og bare iført det han står og går i.

Denne Oscar Wilde-inspirerte dandyen og levemannen, denne urlate og ubekymrede åndsaristokraten og lapsen som alltid, overlegent og uten å anstrenge seg det aller minste vinner over Donald og kaprer Dolly ... hva er egentlig hans store hemmelighet?

Hemmeligheten er noe så enkelt og banalt som at han kjenner til bunns sannheten i ordtaket om at lykken står den kjekke bi; at den som har en optimistisk grunnholdning til livet og ser muligheter der andre ser problemer har en stor fordel ... og at det alltid vil dukke opp sjanser i rikt monn for ham, som det gjør for alle andre mennesker. For det som er felles for alle mennesker er muligheten for selv å skape sin skjebne gjennom å gripe de sjanser som til enhver tid oppbyr seg.

Og han vet også at det som skiller den heldige fra den uheldige er at den heldige har vett til å oppdage når det dukker opp en sjanse, samt ork og ikke minst mot til å ta den. Mange skjønner nemlig ikke at en sjanse har dukket opp; de evner ikke å gjenkjenne en mulighet når de ser den, og av dem som oppdager sjansen er det enda færre som gidder å plukke den opp, fordi de har det bra nok som de har det og ikke ønsker noen forandring i livene sine ... og av de som har ork og lyst faller mange fra fordi de ikke har mot. De mangler rett og slett mot til å forandre sine liv og dermed gjenskape seg selv som mennesker. Dette er hovedårsaken til at stille og unnselige mennesker har en tendens til å forbli grå mus gjennom hele livet; det dukker nemlig uavlatelig opp muligheter også for dem til å kjempe seg ut av sin mistrøstige tilstand, men de mangler simpelthen det nødvendige mot og selvtillit til å tillate seg selv å vokse ut av sin rolle.

Men ikke så for Fetter Anton. Hans eventyrlige hell, som manifester seg i form av f.eks. diamanter som faller ned fra himmelen akkurat i det avgjørende øyeblikk, skyldes hans unike evne til å oppdage og lynraskt og uten nølen eller frykt å plukke opp diamantene der de faller. Og han stoler fullt og fast på seg selv og sin evne til å omsette diamantene i andre verdier og situasjoner der han oppnår det han ønsker seg.

Diamantene er selvsagt symboler for sjanser.

Han virker tilsynelatende sløv og likeglad der han ubekymret vandrer på livets landevei, men i virkeligheten er hans sanser selvsagt vidåpne, alltid speidende etter en mulighet.
Men aldri desperat søkende, han er hele tiden avslappet og fylt av sinnsro og åndslikevekt og ønsker seg ingenting. Ambisjoner har han nemlig ikke, og av materielle goder har han ingenting annet enn det han står og går i; han bryr seg ikke om hverken å bli rik eller vel ansett i andres øyne eller å bli en aktet og mektig and i samfunnet.
Materialist er han så desidert ikke, han skyr alle eiendeler fordi han vet at tingene gjør sin eier til deres slave, og allikevel er han den rikeste av alle. Han eier nemlig hele verden.

Han er fri til å gå og til å gjøre hva han vil, det er ingenting som hindrer eller binder ham, og han er da også derfor på en evig reise.

En oppdagelsesreise i universet. Alene. Han er alene, men ikke ensom.
Han er alene fordi han ikke vil la seg innfange og slavebinde av samfunnet og dets mekanismer som fengsler menneskene. Bedre da å være fattig og alene, men fri.
Han er ikke ensom, fordi hele verden er hans venn, og alt ligger åpent for hans føtter.

Donalds dumhet og tragedie har han forlengst gjennomskuet,

og siden Donald er hans rival i kampen om Dollys gunst, kan han virke arrogant og overlegen og som en hoven blei i forhold til ham. Men slik er han formodentlig bare overfor Donald, denne alltid misfornøyde og mildt ulykkelige streberen og taperen som alltid mislykkes med sine tåpelige ambisjoner og planer.

Det eneste som kan bringe Anton ut av fatning av og til er når Donald kommer i veien for hans planer om å forføre Dolly. Kvinner er nemlig Fetter Antons eneste svakhet; og hans ønske om å gjøre inntrykk på Dolly er det eneste som kan bringe ham ut av sinnslikevekt og få ham i vanskeligheter.
Men som regel lykkes han jo med å vinne Dolly...

Når det gjelder Donald så er hans store ulykke selvsagt at han misunner Onkel Skrue dennes formue, og han forstår slett ikke at dersom han noengang, som ved en tilfeldighet,

(for ved egne evner klarer han det selvfølgelig aldri) skulle bli like rik som Onkel Skrue, ville han straks sette alt over styr eller bli lurt eller noe annet fryktelig og skjebnesvangert ville hende, for han har rett og slett ikke den ryggrad og det vett og forstand som skal til for å besitte og styre en slik formue selv.

Så ikke med Fetter Anton. Han misunner ingen, han har nok med det livet og skjebnen skjenker ham, som er i overmål likevel. Han har gjort sitt eget liv til et mirakel og et eventyr, til en fest og evig sorgløs vandring, og forventer intet og savner ingenting, og det er nettopp derfor gudene ser slik i nåde til ham.

Han er gudenes yndling.