The show must go on!

Vi lever i en visuell tid, derfor kravet om å vise- ikke fortelle, som er blitt noe av et mantra i litteraturen i dag, hvor en tusener av år gammel tradisjon, nemlig fortellerkunsten, er kastet på bålet til fordel for denne overfladiske og utilstrekkelige formidlingsteknikken, hvor bare de hastige, flimrende overfladiske øyeblikksbilder teller ... og hvor man opplever at forfattere som ønsker å gå i dybden og vise sammenhenger som ikke lar seg påvise uten i en videre historisk, sosial og kulturell kontekst blir kritisert fordi de forteller og ikke viser. De er dårlige forfattere fordi de ikke strengt holder seg til dette show dont tell-konseptet; de behersker ikke kunsten å skape bilder og inntrykk i leserens bevissthet og avskrives derfor som uinteressante ... akkurat som om litteraturen bare er en kinofilm i tekstforkledning.
Vi har altså brakt oss selv i den situasjon at vi fraraner oss selv muligheten til en dypere og sannere erkjennelse, til fordel for tabloidsannheter underkastet dette litterære motefenomenet, helt i pakt med tidens ånd ... eller mangel på sådan.

Virkeligheten med alle dens apparisjoner konstrueres og skapes i vår moderne medietid via forskjellige billedmedier og deres tilnærmede monopol på formidlingen av kunnskap. Mer enn å speile livet gjennom en politisk, kulturell eller sosial fortelling, er det en detaljfiksert «showing» som gjelder. Menneskene skildres for «synet som sans», for å si det med den franske filosof Lyotard. I en visuell kultur har menneskenes utseende prioritet foran non-figurative markører som for eksempel klasse og sosiale relasjoner; disse er jo så vanskelig å se og avdekke ved et første øyekast.
I en visuell kultur fortelles livet til menneskene gjennom et billeddrama og ikke via kjedelige teorier og fortellinger som tar leserne med «behind the scene»; som prøver å fortelle mer enn å vise hvorfor livet har blitt slik det har blitt for de individene som beskrives.
Det handler om spektakulære bilder som viser mer enn de henviser; som er til for å ses på - snarere enn å gi innsikt. Det synlige knyttes ikke til noe usynlig; det vil si til en eller annen «telling» form som kan få oss til å se mennesket og dets skjebne i en større setting. Det er «showing» og ikke usynlige menneskelige og sosiale strukturer som har prioritet. Bilder som tilfredsstiller voyeurens begjær etter visuelle «close up`s» som ikke er noe annet enn nettopp visuelle «close up`s». Livet skal omsettes i synlige former, derfor blir det vanskelig å snakke om for eksempel abstraksjonen «arbeiderklasse». Det er jo så vanskelig å gi de sosiale generaliseringer et distinkt visuelt uttrykk.
«Your body is a battleground» er undertittelen på en bok som betoner kroppens betydning for identitetsdannelse. En kjølig «showing» hvor kroppen som form uten sjelsinnhold har overtatt hovedrollen. Alt som er, er i bildet. Som den billedvegrende Jean Baudrillard sier i «Bildets onde ånd»:«I det dialektiske forholdet mellom det virkelige og billedet, er det for oss for lengst billedet som har seiret og gjennomtvunget sin egen iboende og kortvarige logikk uten dybde,…en logikk til utslettelse av sin egen referent.

Her er noen sitater fra en anmeldelse av Nobelprisvinneren Elfriede Jelineks roman ''Elskerinnene''. Anmeldelsen har tittelen ''Hat og undertrykkelse i alpene'', er skrevet av Jonny Halberg og sto på trykk i Dagbladets papirutgave 10 oktober 2006:

'' ''Elskerinnene'' er en instruktiv tekst. Forfatterstemmen, som holder handlingen på avstand, er autoritær, og nøler ikke med å kommentere, dømme eller belære. Forfatterholdningen er beslektet med Berthold Brects lærestykketankegang, hvor det retoriske blir lagt åpent ut for leseren, og ikke smuglet inn i teksten gjennom sentimentale framstillinger, realistiske fortellergrep, fortielser eller strategisk utvalg. Istedet for borgerskapets indirekthet og estetisering, kommer forfatteren med klar tale.''

Hmmmm ... ''...det retoriske blir lagt åpent ut for leseren, og ikke smuglet inn i teksten ....'`

Ja er ikke dette en langt mer ærlig måte å formidle en historie på enn ved gjennom litterære knep og virkemidler å fremstille fiks ferdige situasjoner som leseren innbys til å ta del i, og på den måten blir manipulert til å ta for god fisk ektheten i det som formidles?`Er det ikke ærligere å påstå, postulere og ikke minst FORTELLE hvordan tingene forholder seg og hvordan de skal oppfattes?
På den måten står forfatteren åpent fram som en subjektiv person som forteller en høyst subjektiv historie, som leseren da kan godta eller forkaste når det gjelder den innebygde troverdigheten, budskapet, moralen og de andre litterære entiteter som forfatteren søker å formidle.

I årtusener har forfatteren vært først og fremst forteller. Han har fortalt historien slik han selv har oppfattet den og selv vektlagt de aspekter han mener bør framheves. Forfatteren har dermed opphøyd seg til autoritet over leseren i kraft av å velge ut det han vil fortelle og understreke.

Men dersom forfatteren utsletter seg selv og gjør leseren til fiktiv medopplever av teksten ved å ikke bruke påpekende, men utbroderende, visende, manipulerende virkemidler der han brer ut og skaper bilder og miljøer og situasjoner han inviterer leseren inn i, skapes et falskt bilde av forfatteren som ikke-autoritet ... som en objektiv og nøytral formidler av teksten.
På denne måten blir det langt lettere å manipulere leseren ... til å villede ham til å anta de synspunkter forfatteren ønsker han skal anta, nettopp fordi leseren ikke opplever å bli manipulert!
Ingen selvstendige, friske mennesker som er ved sine fulle fem ønsker jo å bli fortalt hva de skal mene og tenke, derfor er denne metoden med show dont tell så virkningsfull og effektiv og ... farlig. Det var derfor filmen ble betraktet som det mest effektive propagandamediet av nazistene ... selvfølgelig med rette. Denne metoden er som skreddersydd for dagens makthavere som ønsker større kontroll over opinionen.

Og den er perfekt for showmakere...