Hans Jæger og Kristianiabohemen

Denne artikkelen er rappet fra Gateavisa.


HANS JÆGER OG KRISTIANIABOHEMEN 1880 åras undergrunn

Kanskje er det vanvittig å ofre noen som helst plass til den lille kretsen som blei kalt "bohemen" i Gateavisa 1977. Det er snart 100 år sida bohemene eksisterte og ideene/analysene deres har en heller minimal bruksverd i idag. Eller hva? Jeg som skriver dette har ofte lurt på vitsen med å skrive denne artikkelen. Grunnen til at jeg likevel gidder å prøve å formidle inntrykk fra disse forlorne radikalernes forsofne eksistens, er at jeg registrerer sterke likhetspunkter med nåtidas motkultur og venstreside generelt (i hvert fall det som er noe for seg!). Hos de avdanka ungdomsopprørerne og hos dem som etterhvert er blitt desillusjonert over ungdomsopprørets naivitet og dets mangel på helhetlig kritikk av kapitalismen. Hans Jæger blei også klar over nødvendigheten av å gripe systemet ved rota: dvs. å angripe kapitalismens materielle/økonomiskebasis.
Foruten også å være en interessant kuriositet, kan en studie av bohemen vise oss at ideen om å politisere det så kalte privatlivet ikke er noe nytt. Sjøl om Jægers ideer i dag kan virke uhyre romantiske finnes det etter min mening svært saklig historisk dokumentasjon på at bohemkretsen virkelig satsa hele sin borgerlige eksistens og privilegier på å leve i samsvar med deres teorier. Jæger sjøl og store deler av den indre kjerne (som riktignok ikke var særlig stor), var sjøl levende eksempler på dette. De blei utstøtt og for fulgt av det borgerlige rettsapparatet og endte som regel som syfilitiske, alkohoIiserte sjølmordere.

Hans Jæger starta sin karriere som borgerskapets skrekk vinteren 1882 - 83. I dette tidsrom foregikk nemlig en rekke møter i Arbeidersamfunnet som behandla temaet "Prostitutionens Ophævelse". Jæger forteller at han en dag "slang innom" et av disse møtene hvor han kjeda seg sterkt. Dermed grep han ordet, - noe som førte til at han allerede dagen etter var en beryktet mann. Som alt annet skyldtes også bohemenes framkomst de økonomiske forhold. Årsaken til at prostitusjonen var blitt et så aktuelt tema i 1880-årene skyldtes at byene pga. den industrielle revolusjon nå var i ferd med å få en sentralisert industri. Gjennom landets aviser ble det avertert etter syersker til de forskjellige fabrikkene.

Dette fristet sjølsagt mange unge jenter fra landsbygda til å dra inn til Kristiania. Arbeidskjøperne bestemte selvfølgelig da som nå arbeidsforholdene, og syerskene kunne sies opp når det passet kapitalen. Når så fortjenesten stoppet opp og kvinnene blei oppsagt, førte dette mange ut i prostitusjon - deres eneste andre mulighet til å livberge seg. Kristiania hadde på denne tida - ifølge politilegens rapport - 8 bordeller med 49 prostituerte, 16 privatboende prostituerte og 605 hemmelig prostituerte.

Disse forholdene blei etter hvert litt for usedelige for Kristianias borgerskap og moralens voktere. Derfor ønsket man altså å oppheve den legale prostitusjonen. Jæger satte i gang med et krasst angrep på borgerskapets dobbeltmoral som på den ene sida skapte de materielle forholdene som var prostitusjonens virkelige årsak , og på den andre sida ønsket å gjøre den illegal fordi den var "usedelig". Opp mot denne dobbeltmoralen satte Jæger det han kalte "den frie kjærligheten" dvs. opphevelsen av ekteskapet. Og det skjedde med følgende argumentasjon: "Ekteskapet - hvis vi i det hele tatt har råd til å gifte oss - gir oss i høyden anledning til å komme i intimt og berikende forhold til en kvinne - i høy den. Under den frie kjærlighets regime ville man i livets løp komme i et slikt intimt, berikende og vakkert forhold til... tja, det var jo ikke godt å si nøyaktig hvor mange, men man kunne jo sette feks. 20 kvinner. Under de nåværende forhold blir jeg altså snytt for nitten tyvendedeler av mitt livs inn hold...."

Denne Jægers "prostitusjonstale" skapte en storm av motstand. Han blei ledd ut og beglodd da han etterpå prøvde å vise seg på gata. Folk snudde seg etter ham og ropte "nitten tyvendedeler!" Avisene nektet å trykke forsvarsartiklene hans - etter at de som de gode borgerlige aviser de var, hadde trykt forvrengte referater av talen. Jæger gikk til Bjørnson. Han ville at han skulle ta ham i forsvar, men blei møtt med at Bjørnson skjelte ham ut for en tosk. Etter hvert fikk Jæger virkelig blod på tann. Han så mer og mer sammenhengen mellom det borgerlige samfunn og menneskenes seksuelle, psykiske og materielle fattigdom. Årsaken til elendigheten i såvel hans eget liv som andres, var "de alment sociale forhold". Han betegnet årsakssammenhengen med begrepet "social Determinisme" (dvs. forutbestemthet). Med andre ord: Menneskets situasjon var et produkt av omgivelsene. Som følge av denne erkjennelsen kastet han seg inn i "kampen for å undergrave de tre gigantiske granittkolosser som bærer den gamle kultur og det gamle samfund og holder al aandsfattigdommen oppe -: Kristendommen, moralen og det gamle retsbegrep." Det neste nærliggende spørsmål blei da: Hvordan gjør man dette på en best mulig måte? Svaret fant Jæger, med den middelklassebakgrunnen han hadde, i kunsten - nærmere bestemt naturalismen med impresjonismen som metode.

Hva dette vil si skal jeg nå gå nærmere inn på. Jæger hadde allerede på dette tidspunkt funnet meningsfeller blant "kunstnerne" Spesielt blant malere som nå hadde kommet tilbake fra de obligatoriske oppholdene i Paris, hvor de fleste blitt inspirert av franskmannen Manet som kalte seg "impresjonist". En teknikk som gikk ut på å male det umiddelbare inntrykk av motivet med en så fotografisk nøyaktighet som mulig. Slik ville de oppnå å gjengi et uforfalsket bilde av samtida - avsløre og gjengi de samfunnsforholdene som bildet ble i skapt under. Kunstneren skulle altså være historiens redskap og fremstiIle tingene så hensynsløst ærlig og presist som mulig. I litteraturen blei denne retningen representert ved Guy de Maupassant og Emile Zola. Hovedeksponenten for denne retninga i norsk malerkunst var Christian Krogh - en av Jægers beste venner.

Ellers besto Jægers åndsfeller av kjendiser som Munch, Garborg, Amalie Skram og Gunnar Heiberg. Jo mer destruktive og ødeleggende de sosiale forbold var og jo flere personer disse ødela, dessviktigere var det å vise dette i "kunsten". Dermed var det ønskelig at flest mulig av borger skapets egne barn blei ofre for disse forhold, slik at dette skulle bevisstgjøre det samme borgerskapet om resultatene av de samfunnsforholdene som de sjøl opprettholdt! Dette var Jægers resonnement. Han planla å opprette en "skole" for unge piker der han skulle påvirke dem ut på det som borgerskapet definerte som "skråplanet".

Denne "skolen" blei det naturligvis ingenting av, men Jæger forsøkte personlig å praktisere denne merkverdige pedagogikk. I skuespillene "Olga" fra 1883 og "En intellektuell forførelse" ( 1884) viser han hvordan dette fungerte. Hovedpersonen Herman Eek (Jægers litterære pseudonym) forsøker å vise en av borger skapets døtre (Olga) råttenskapen i det borgerlige samfunn. Spesielt angriper han ekteskapet for å få Olga til å praktisere den før nevnte "frie kjærlighet". Han går systematisk til verks for å sette Olga opp mot alle borgerlige autoriteter - spesielt moralen, kristendommen og foreldre -generasjonene. Begge disse skuespillene blei forbi gått i stillhet av offentligheten. Man kan kanskje gå ut fra at dette skyldes at bøkene blei finansiert av Jæger sjøl og hans boktrykker Christian Holterman Knudsen, og at de dermed blei trykt i et forholdsvis lite antall. De fleste av Jægers tidligere bøker blei gitt ut på eget forlag - altså klare paralleller til motkulturen.

Jægers neste bok er blitt den desidert mest berømte - den er bohemens manifest nr. 1 .

Boka heter naturlig nok "Fra Kristianiabohemen" 1885. Det er også her begrepet "boheme" får sin spesielle norske betydning. Opprinnelig var det den franske betegnelsen på en person fra Bøhmen. Seinere ble det betegnelsen på sigøynere som man mente hadde sitt hjemsted der. En franskmann som het Henri Murger ga i 1848 en bok som het "Scenes de la vie boheme" - scener fra sigøynerlivet. Her skildres visstnok studentenes og kunstnernes "sorgløse" liv i latiner kvarteret i Paris. Jægers bohembegrep fikk derimot en helt annen klang. La oss høre hvordan bohemen definerer seg sjøl i boka. "Der gives i vort samfund en liden skare mennesker - mest sønner af brave, pene foreldre - for hvem det fattige, aandsforladte liv i det moderne samfund ikke har den tillokkelse, at udsigten til at leve et sligt liv formaner at sætte deres energi i bevegelse - mennesker for hvem det moderne samfund er en ønde trøstesløs sandørk, hvor de ingensteds kan fæste bo, hvor de bare vanker omkring og vansmægter efter livet. Den lille skare er frem tidens fortidlig fødre børn, den første udsæd, mændene med de store behov, fremtidsbehoverne, behoverne, der kan først tilfredsstilles under friere, rigere og skjønnere samfundsforhold, som det er forbeholdt fremtiden at skabe - det er den landflygtige hjemløse boheme. Ogsaa en skjev frembringelse af den moderene kultur. "Bohembevegelsen var altså et slags ungdomsopprør og som sådant har det slående likhetspunkter med 1960-åras hippies, yippies, rock-kulturen og dens gryende sosiale bevissthet.

Bohemens livsførsel brøt fundamentalt med den borgerlige Iivsstil og ideologi. De var samfunnskritiske og hatefulle mot det samfunnet de var et produkt av. Boka "Fra Kristianiabohemen" er en pinlig nøyaktig sjølbiografi der skildringer av sex og alkoholrus er blanda en med foraktfull samfunnskritikk. Bohemkretsens liv og desperasjon er skildret så detaljert og personlig at man må være et isfjell for ikke å bli engasjert.

Boka slutter med en beskrivelse av en av Jægers (Herman Eks) beste venner som tar konsekvensen av sitt livs håpløshet og begår sjølmord. "Fra Kristianiabohemen" blei forbudt og beslaglagt en - 1 - time etter at den kom ut. Ut fra dette kan man bare tenke seg hvordan den provoserte offentligheten: de kunne umulig ha rukket å lese boka gjennom. Så vidt jeg vet har ennå ingen norsk samfunns fiendtlig roman greid å slå denne rekorden. Beslagleggelsen skjedde 11 desember 1885 - Jæger blei idømt 80 dagers fengsel og en betydelig pengebot. En av dommerne - Lambrecht - gir boka denne karakteristikken: "Obscøne scener, der på mange steder i boken er utmalt med en detaljerthet, med en fotografisk nøyaktighet, og i så krasse uttrykk at det går langt utover den grense der etter mitt skjønn er satt mellom det tillatte og det utillatte." Dommer Hansteen: "Den formildende omstendighet skulle ligge i at forfatteren hadde en så alvorlig hensigt. Men selv om det var et alvorlig motiv så var jo det bare at skriftet var forfattet i den hensigt at gjøre samfundet skade, og det var selvføIgeIig ikke en formildende, men en skjerpende omstendighet."

Beslagleggelsen av "Bohemen" skapte sterke protester blant den radikale kulturfriksen. Mange av bohemkretsen var med i noe som het "Den Frisinnede Studenterforening". Her kom de sammen for å diskutere samfunnsspørsmål og på foreningens møte den 27. januar 1886 vedtok et stort flertall en avskyresolusjon mot "den af Justitsdepartementet anlagte straffeforfølging mod en literær Meningsudtalelse". Den 13 oktober samme år vedtok derimot "det almindelige studentermøde" stud .theol. Anders Hovdens forslag "Studenterne vil ingen videre Befatning have med Hans Jæger og hans Sag".

Seinere blei Jæger nekta studierett ved universitetet. Borger skapets reip blei langsomt strammet om halsen hans. Jæger fikk imidlertid lagt tiI side 300 eks. av "Bohemen"s første del og trykte så opp et tilsvarende antall av annen del. Hans kjære boktrykker, den før nevnte Chr. H. Knudsen dro tiI Sverige for å prøve å selge boka under tittelen "Julefortellinger av H.J" Dette blei oppdaga og førte til at Jæger fikk en ny fengselsstraff på 150 dager og 1600 kroner i bot. For å slippe unna straffen rømte han 9 nov. 1887 til Paris, hvor han blei til juni året etter. Så dro han tiIbake til Norge for å sone straffen. Dette fengselsoppholdet er utførlig skildret i "Impressionisten" - et blad Jæger redigerte sammen med Chr. Krogh. Det første bladet kom ut i 1886, det siste i 1890. "Impressionisten" har også en rekke fellestrekk med 60-70-åras motkulturelle publikasjner. Bladet "uddkommer af og til", helst i solskinn og når redaktørene får somla seg til å gjøre noe. Hovedsaklig besto, "Impressionisten" av sprø parodier og rå hets mot regjering, kirke og datidas, kulturpersonligheter, som Ibsen, Lie, Kielland, Bjørnson osv. Alle disse kritiseres for å være skrivebordsdiktere som var samfunnskritiske i det de skreiv, men som førte et superborgerlig "privatliv". Som et ledd i denne kritikken utgir "Immpressionisten" i februar 1889 bohemens svar på den borgerlige måte å Ieve på:

Bohembud.

1. Du skal skrive dit eget liv. 2. Du skal overskjære dine familje rødder. 3. Man kann seine eltern nie schlecht genug behandeln. 4. Du skal aldri slaa din næsre for mindre enn fem kroner. 5. Du skal hade og foragte alle bønder, saa som: Bjømstierne Bjørnson, Krisfoffer Krisroffersen og Kolbensrvedt. 6. Du skal aldrj bære celluloidmansjerter.7. Aflad aldri med at gjøre skandale i Christiania theater. 8. Du skal aldri angre. 9. Du skal ta livet a dei.

"Impressionisten" formulerte klarere og klarere nødvendigheten av at kunstneren skulle "leve" sin kunst. Skulle man forandre samfunnets skyggesider, måtte man også leve i den. Jæger kritiserer Kroghs bok, "Albertine", som utkom og blei beslaglagt omtrent samtidig med, "Bohemen" nettopp for å være en intellektuell konstruksjon. Krogh levde ikke i det miljøet han skildret. Poenget var ikke å gi en objektiv beskrivelse av virkeligheten - men å gjøre det subjektivt. Bare denne "kunsten" hadde sjanse til virkelig å bevisstgjøre politikerne Som et ledd i denne strategien tok "Impressionisten" inn små Kristiania -"impressions", (engelsk uttrykk) av mer litterær art. Både Krogh og Jæger skreiv en slags blanding av prosa og skjønnlitteratur fordi "kunsten" skulle gjengi en helhetsopplevelse. Dette er en ide som man også finner igjen i den siste "New Journalism" (se Gateavisa nr. 3/75). Omkring 1887 blei Jæger invoIvert i en merkunderlig kjærlighetshistorie som virkelig blei en besettelse for ham. Dette forholdet skildrer han i hele fem bøker. "Kristianiabilder" 1888 som han ga ut sammen med Haakon Nyhus (som bl.a. har vært direktør for det Deicmanske biblioteket), "Novelletter" 1889 og i trilogien "Syk Kjærlighet" 1893, "Bekjendelser" 1902 og "Fængsel og Fortvilelse" 1903. Disse bøkene skildrer et trekantforhold mellom Jæger, maleren Waldemar Bjørck (sannsynligvis Krogh) og Vera Holmsen ( sannsynligvis Oda Lasson som seinere gifta seg med Christian Krogh).

Vera skal gifte seg med Bjørck samtidig som hun har et forhold til Jæger. Jæger er sykelig forelsket og har "intet annet ønske enn at få dø for Veras haand, med hodet i hennes fang". Jæger er fullstendig besatt av Vera, og bøkene skildrer denne besettelsen i alle aspekter også de seksuelle sidene. Bøkene har vært forbudt siden de kom ut inntil Pax`s nyutgivelse i 1969. Trilogien er en studie i det borgerlige, sykelige tosomhetsforhold med all den sjalusi og sjølødeleggelse dette innebærer: den ene sjølmordsplanen følger den andre. Jævlig og deprimerende lesning om man ikke greier å se det tragikomiske i det hele. Ibsen sa om trilogien: "Det er en bok skrevet av et svin, om svin, for svin." Jæger blir nå mer og mer redusert - delvis pga. alkoholisme, og dels pga. syfilis. Han hadde på denne tida stadige opphold i Paris hvor han begynte å arbeide i et forsikringsselskap. Sin gamle stilling som stortingsstenograf hadde han forlengst blitt oppsagt fra etter saken om "Bohemen".

I Paris fant han opp et system for å spille på heste veddeløpene. Han greide å overbevise noen av vennene sine i Norge om systemets ufeilbarlighet og fikk dem til å finansiere veddemålene. Han planla å vinne 3 millioner kroner som alle brukes til å grunnlegge en anarkistisk koloni i Patagonia hvor en venn av ham, Schander, hadde slått segned.I 1906 had de han skrevet en bok som han kalte "Anarkiets Bibel" som utroIig nok kom ut på Gyldendal i Danmark. Boka er et rasende angrep på kapitalismen og den private eiendomsretten. Han forsto altså langt om lenge at pengeveldet er den samfunnsmessige elendighets virkelige rot. I 1907 startet Jæger sammen med en dansk anarkist som het Ipsen, det anarkistiske tidsskriftet "Korsaren". Dette er dessverre ikke å få tak i her i landet, så jeg kan ikke si noe særIig om det bortsett fra at det kom ut i 10 numre. Det er tydelig både i "Anarkiets Bibel" og i hans første bok "Kants fornuftskritikk" 1878 at Jæger baserte sin samfunnskritikk hovedsaklig på Hegels dialektikk. (Dialektikk: læren om motsetningene) Han hadde også annonsert en bok som skulle hete "Rousseau Proudhon - Marx", noe som også kunne tyde på at han fikk sansen for gamle Kule Kalle Marx på sine eldre dager. Samtidig med arbeidet med "Korsaren" prøvde han også å finne opp en flymaskin, som skulle bringe penger til den før nevnte anarkistiske koloni i Patagonia. Disse prosjektene blei dessverre aIdri realisert.

I 1910 blei Hans Jæger innIagt på Ullevål sjukehus og operert for kreft. Dessverre greide han ikke å overleve dette. Han var da fast bestemt på å dø på sitt leide hotellrom. Jappe Nilsen, en av Jægers gode venner, forteller om dødsscenen: Da han kom inn hadde fru Lund sittet med den sykes hode hvilende i sin hånd. Han lå med lukkede øyne. Frem og tilbake i rommet raste en kvinne, som skrek at hun visste at Jæger hadde 600 kroner liggende i en skuff og som hun mente hun hadde lovlig rett til - hun ville også ha hans manuskripter og brev. Fikk hun ikke sin rettmessige eiendom ville hun kaste seg ut av vinduet. Ute i gangen vandret en forsoffen maler opp og ned. Han ville inn til en halv flaske whisky som den døende var i besittelse av. Da Jappe Nilsen kom inn åpnet Hans Jæger øynene og sa : "Farvel kjære Jappe, og takk for ditt vennskap." Like etter sa fru Lund: "Nå døde Hans Jæger." I forvirringen som oppsto så maleren sitt snitt til å snappe whiskyflasken...." Mu nch har malt denne scenen og kalt den "Bohemens Død".

Christianiabohemen gikk altså rett til helvete - noe den i og for seg hadde programforplikta seg til å gjøre. Det bohemen ønsket å oppnå med sin antiborgerlige livsførsel skjedde derimot ikke. Det skjedde ingen særlig endring i folks bevissthet - og dermed blei det heller ingen forandring i samfunnsstrukturen. Årsakene til dette kan være og er sikkert mange. Den viktigste tror jeg, er den at bohemen aldri makta å nå utover den lille forhåndsfrel ste gruppa den sjøl besto av. Bohemen blei et innkapsla, isolert fenomen i et borgerlig samfunn. Den var borgerlighetens motsetning, men nettopp p.g.a. dens isolerte stilling blei den en slags bekreftelse på den samme borgerlighetens såkalte "tolleranse". Delvis skyldes vel dette at bohemen mer eller mindre godtokk seg sjøl som en kuriositet. Hans Jæger forstod for seint at hans ideer om en omforming av samfunnets struktur, om revolusjon, var avhengig av den isolerte bohemklikkens motsetning, en massebasis - om revolusjonen skulle kunne virkeliggjøres. Dette krever at arbeiderklassen - som er den eneste klassen som i kraft av sin stilling i det kapitalistiske produksjonsapparatet og som dermed har muligheten til å lamme det, innehar bevistheten om denne muligheten og samtidig oppnår å frigjøre seg fra den borgerlige ideologi som hindrer den i å bruke sine muligheter. I denne sammenhengen blir bohemen også interessant for både motkulturen og den frihetlige venstresida (det som er igjen av den). Spesielt i disse boblejakkefarga fascisttider er det tvingende nødvendig at den frihetlige anarkokommunistiske bevegelsen ikke faller i samme felle som kristianiabohemene. Vi må altid være på vakt overfor systemets evne til å isolere og oppsuge/integrere bevegelsen. Og som et redskap til dette anbefales Maurice Brintons artikkel i dette nr. av Gateavisa.

Viggo Vesel