It's a fucking miracle!

Da jeg var barn syntes jeg verden var fantastisk og anså meg uhyre privilegert og heldig som eksisterte på et slikt sted og i en slik setting som der jeg levde, ... og attpåtil som menneske.

Jeg betraktet med rette dengang verden som et under, og hver eneste dag var full av forunderlige og spennende opplevelser og oppdagelser.

Men sakte men sikkert mistet jeg denne følelsen av å leve i et mirakel. Dette skjedde gjennom alt det meningsløse pjattet og tullet omgivelsene tvang meg inn i, og som de forventet at jeg skulle ta alvorlig og finne verdifullt, som f.eks. å gå på skole og ta utdanning og bli noe i livet hahaha. Things like that...

Og nå fulgte mange år med depresjon og angst og helvete, inntil jeg langsomt greide å gjennomskue hulheten og meningsløsheten i det sørgelige livet mennesker stort sett lever, der de er villige til å drepe eller selv bli drept for fullstendig tomme idealer , slik som å oppnå Allahs gunst eller kjempe for demokratiet eller fascismen eller Manchester United eller... you name it.

Nå er jeg langsomt men sikkert i ferd med å gjenvinne min følelse fra barndommen om at verden er et mirakel ... et fullstendig uforklarlig og fantastisk mirakel, og jeg har frigjort meg fra alle denne verdens tomme og tøvete idealer og ambisjoner, sånn som ønsket om å bli rik eller berømt, eller beundret, omsvermet og roset for noen av mine mange talenter.

Jeg er nå det mirakuløse menneske.