Vi kunne se en hel skokk med de mest underlige og surrealistisk utseende skapninger som hentet rett fra et eventyr som hoppet og danset som gærninger til den besettende og hypnotiserende musikken inne i domen mens de kauket og gaulet og sang på et uforståelig mål som skurret og skar som kniver og ljåer i ryggraden. Det var alle mulige slags troll og tusser, vetter og hekser, vampyrer og varulver og annen nifs og motbydelig styggedom som hadde kommet fra de mørkeste og dystreste hull og avgrunner over hele jordkloden for å delta i feiringen. Jeg satt som klistret fast til synet av disse eventyrskikkelsene og fulgte med vantro øyne med på alle de usannsynlige og burleske hoppene og krumspringene de gjorde mens de danset.
Plutselig hørtes et rungende signal fra en gigantisk gong gong, og dansen og musikken stilnet mens en dør i ene veggen åpnet seg. En flokk med slaver trakk en enorm vogn dekket med et gyllent klede bort til senteret av domen. Etter å ha manøvrert vognen i posisjon slik de ville ha den kom et seremonitroll bort og holdt en liten åpningstale.
-Mine damer og herrer! Meine Damen und Herren! Ladies and gentlemen! Madames ... eh Miss Gjø ... nei Miss Bjeffe! Det er endelig klar for aftenes clou og det store høydepunkt som vi alle har ventet i slik spenning på! La meg få lov å presentere His Majesty The Mountain King, Kongen av alle Skandinavias troll - Dovregubben the man himself!
Orkesteret stemte i med en feiende fanfare og seremonitrollet avdekket vognens innhold ved å rive av kledet i en høytidelig bevegelse. Det gikk et sus av undring og ærefrykt gjennom salen, og jeg trodde ikke mine egne øyne over det horrible synet som åpenbarte seg. Oppå vognen var det montert en trone formet som en svær trollhodeskalle der det residerte et forferdelig uhyre. Dette var Dovregubben i egen høye person, det mektigste og mest ondskapsfulle trollet i hele Skandinavia, ja kanskje i hele verden! Han så helt ubeskrivelig ut i all sin avsky der han satt, så det vil jeg ikke engang forsøke på å gjøre, av redsel for at dere som leser dette eventyret skal få hjertestans og omkomme av skrekk rett og slett - eller hoppe på snøen, nei sjøen og begå selvmord fordi dere blir så deppa over at det finnes slik elendighet her i verden. De to suppene gispet av skrekk over det fryktelige synet.
Nesa til kongetrollet var så lang og krøkkete og full av kviser, akner, byller og vorter og andre uhumskheter at Dovregubben skremte livskiten av selveste Rambo en gang han fersket ham i ferd med å plyndre dangelbærbuskene hans i trollskogene ved Rondane. De rennende og ondskapsfulle øynene var digre som tinntallerkener og med et sylskarpt blikk så skremmende og penetrerende at det kunne spidde ekorn til grenene. Ja han kunne til og med flekke panelet av fjøsveggen og kle damene splitter nakne med blikket sitt og flerre av dem testiklene, nei tekstilene, med ett eneste øyekast. Ja testiklene også forresten dersom en transvestitt var uheldig nok til å bli komme i veien og bli avkledt med dette blikket, da føyk bare pungen og resten av understellet med et drønn i bakken så det sang Bjelleklang bjelleklang over skog og hei. Og etter å ha kledt av damene klærne på denne effektive måten slukte han dem med blikket. Ja det lyder sikkert utrolig, men så sterk var trollkraften i øynene hans at han trengte ikke åpne kjeften engang, han kunne rett og slett spise folk med øynene! Han maktet til og med å holde den norske verdenseneren Magnus Karlsen i sjakk med halvlukkede øyne en gang han jukset i blindesjakk, og trengte ikke børse engang når han gikk på elgjakt, det holdt å sette øynene i byttet så bare dreit det gomorn faderullan i buksa og omkom direkte av sin egen fislukt. Sånn som da han nylig var på harejakt og felte tre Hare Krishna-tilhengere samtidig med bare ett eneste tilfeldig kastet sideblikk fra de skarpladde øynene sine.
Ja en sådan kraft og trolldomsmakt hadde Dovregubben vært i besittelse av inntil ganske nylig i hvert fall, men helsen til det gamle trollet var dessverre ikke den beste for tiden. Han led forferdelig av kronisk gråsnyte-gørr i nesen, og var dessuten mye plaget med en særlig vond og lei type jamreklang i korsryggen, og som om dette ikke var nok ble han i tillegg ofte rammet av stygge kramper og anfall av alpetissetøy i pungen. Han led også av langt framskreden bobleknurr i blæra samt uhelbredelig tvisyn i det tredje øye i panna - og følte seg på grunn av alt dette selvfølgelig nokså geipesigen og bleicorny, ja ofte både skikkelig fnatteslapp og direkte snubleklam in the morning.
Skjønt i kveld var han i kanonform likevel, han hadde nemlig samme dag fått effektiv behandling via fjernhealing over webcam av en berømt healer og engleterapeut i Oslo som jobbet ved en kongelig engleskole drevet av en ekte prinsesse, og denne terapeuten hadde ved hjelp av aurarensing med kvartskrystaller og gjennom å messe og chante bønneord fra en gammel egyptisk prestebok fra pyramidene og klinge med en liten pinne på et messingtriangel samtidig som hun visualiserte en bestemt farge, nemlig ultrafiolett - fikset alle plagene hans just like that. Så han hadde heldigvis kviknet skikkelig til i anledning bursdagen sin, som han lenge hadde sett fram til og gledet seg noe vanvittig til.
Han var nå klar til å motta de hundretalls av delegasjoner med lykkeønskninger og presanger fra alle verdens kanter, som nå ventet i en lang kø foran tronen for å få lov til å overrekke gavene sine.
Tronen ja ... den rikt dekorerte og fantasifullt utformede mobile tronen til trollet var en hel verdenshistorie for seg selv. Den var designet av et av klodens aller fremste og mest tradisjonsrike interiørarkitekt-firmaer, med spesialitet innenfor trollmøbler, siden de jobbet utelukkende for de mest prominente og velstående politikerne, finansfolkene og børshaiene på planeten. Den var utrolig smakfullt og kunstnerisk estetisk utsmykket; kledd med paddeskinn og kumager og geitehover og horn og hud av spesielle mennesker; fra konger og biskoper og prester og andre vesener som trollene hadde tatt til fange og slaktet levende, partert og deretter skjært huden av - og var dekorert med tørkede kjønnsorganer og øyne, ører, neser og navler fra alle mulige slags navlebeskuere fra verdens navle, som selvsagt alle vet er Oslo - i hvert fall de som bor der selv og dermed vet hvor suverene og overlegne denne byens innbyggere er. Dekorasjonene var arrangert i intrikate og bevisst sammensatte mønstre som var beregnet på å hypnotisere og forvirre og stjele livsmotet fra alle som måtte driste seg til å se på disse figurene. Ved siden av tronen var det plassert utstoppede lik som sto stivnet i de mest grufulle positurer fanget i dødsøyeblikket. Dette skulle tjene som en advarsel om hva som skjedde med dem som var dumme og ubetenksomme nok til å opponere mot Dovregubben. Hele salen var full av demoner, gnomer, gjenferd og vampyrer og skrømt og dauinger og alle mulige fryktelige og eventyrlige skikkelser og uvesener fra universets dystreste avkroker og helvetes dypeste avgrunner som Dovregubben hadde samlet rundt seg i hoffet sitt - og som kunne skremme både dagsformen, livsmotet og humøret av selv den sterkeste og mest robuste helt.
På den ene siden av tronen sto et firbeint uhyre og glefset og sprutet ild og hylte av mordlyst og trang til å angripe og flenge i stykker og steike enhver som måtte komme for nær den glovarme pusten dens - det var Fenris-ulven. Ham brukte de som sentralvarmeanlegg i grotten, og han var også hendig å bruke som sveiseapparat når de skulle ha reparert noe av metall eller konstruere nye bur til alle fangene de hadde i hallen, eller lignende ting. Men det var et nokså risikabelt dyr å ha, for han var notorisk pyroman og prøvde titt og ofte å sette fyr på Dovrehallen hvis man ikke passet på, og hadde mer enn en gang greid å brenne ned nesten hele Trollheimen når han lekte utendørs med fyrstikker.
På den andre siden av tronen svømte Fenrik-ulken i en bolle med isvann. I motsetning til Fenris-ulven som sprutet ild sprutet han frost. Dessverre led han av kronisk vannskrekk og hatet å bade, på grunn av de psykiske traumene han pådro seg av vaskemanien til den hygienebesatte mora hans som gnikket og skurte ham flere ganger i rompa og bak ørene hver eneste dag da han var liten. Så nå tilbrakte han mest mulig tid utenfor bollen og var bare nede i vannet når han trengte å puste. Han var på grunn av dette mye plaget med omgangssyke, og alle som var så uheldige å komme for nære når han hostet eller nøs frøs i det samme til en snømann. Mange av trollene hadde omkommet direkte av kuldesjokk når ulken avfyrte en slik hostekule midt mellom øynene på dem. Ja Dovregubben selv led av et uhelbredelig skuddsår i koftelomma etter en av disse beryktede og fryktede hostekulene. Og hver gang Fenrik-ulken hadde influensa frøs halve trollbefolkningen i grotta stygge frostskader på seg. Halvsøstra til Dovregubben ble en gang så hardt rammet av koldbrann under en slik influensaepidemi der Fenrik-ulken ble sjuk at heksedoktorene ikke så annen råd enn å amputere hele kroppen unntatt ene øyelokket for å berge livet hennes, og siden den gang hadde hun bare vært en skygge av seg selv - ja knapt en øyenskygge. Men ellers var dette en meget trivelig og nyttig fisk å ha. Hver gang trollene fikk lyst å gå på skøyter tok de Fenrik-ulken med seg ut og lokket ham til å blåse på nærmeste trolltjern, som øyeblikkelig frøs til is. Han var også fin å bruke som snøkanon i slalombakken når Dovregubben fikk lyst å stå på ski eller snowboard om sommeren, og sjefstrollet satte derfor stor pris på dette sjeldne og ypperlige kjæledyret, siden både han og dronninga var veldig glad i både offpiste skiing og skating og kiting og å twiste, spinne og flippe og gjøre andre kule og dristige tricks i halfpipen.
På fanget til dronningen satt Påskeharen. Han gjorde ingen verdens nytte for seg egentlig med de hengende ørene og lange utstående tennene sine, og så heller malplassert og tåpelig ut med ei gammel loppete bjørnefitte klapset ned på huet; en eldgammel lurvete skinnhue dronninga hadde arvet etter bestemora si fra Lofoten, fordi han frøs så mye av det iskalde gufset fra Fenrik-ulken. Men dronningen syntes no likevel han var fin å ha som trofe og pyntedyr, og som minne etter Dovregubbens siste påskeferie på Påskeøya, der han hadde fanget haren under et skikkelig fyllekalas som turna regelrett haraball i lia. Dronningen hadde i lang tid prøvd å lære den uinteresserte haren noen kunster som hun kunne imponere sin mann med på bursdagen hans, men det teite og enfoldige dyret hadde ikke engang giddet å lære seg å gi harelabb, enda dronningen ofte lot ham få lov til å die fra spenene sine, som belønning og i håp om å lokke ham til å lære. Dovregubben mislikte dette påfunnet sterkt og mente at hun skjemte seg ut ved å sitte foran hele hoffet med denne bortskjemte giddalause haren liggende å sutte og patte av brystene sine, men dronningen syntes at såpass måtte da et ekte pattedyr kunne forlange.
På hver sin skulder av stortrollet satt Hugin og Munin, jeg syntes jeg kjente dem igjen - det var visst de to ravnene som hadde skreket til oss og advart oss tidligere på dagen. De kraet og rallet med stygge skrallende stemmer mot de to suppene og meg da de fikk øye på oss der vi rystende av skrekk lå og bivånet de motbydelige scenene inne i trollgrotta.
Rundt tronen på alle kanter lå det hauger av opprevet glansete papir, avslitte sløyfebånd og uleste gratulasjonskort som stammet fra presangene Dovregubben hadde rukket å pakke opp allerede, da han hadde jukset litt og startet oppakkingen allerede om morgenen - og det sto en lang kø linet opp med gjester og utsendinger fra alle verdens kanter med flere gaver som de ventet på å forære ham. Stortrollet hadde nettopp fornøyd mottatt et gavekort fra et reisebyrå som spesialiserte seg på charterturer for troll og andre underjordiske og overnaturlige skapninger. Det var en ukes opphold for to i vulkanen Katla på Island, der en fryktinngytende drage holdt til.
Dovregubben holdt nå på med å pakke opp to bursdagspresanger han hadde mottatt fra en av menneskevennene sine i Norge, og rev med ivrige fakter papiret og sløyfen av begge pakkene samtidig. Det åpenbarte seg to skjelvende nevrotiske vrak som skrek høyt av redsel da de oppdaget det fryktelige uhyret foran seg. Dronningen leste opp fra fødselsdagskortet som fulgte med som forklaring på innholdet i pakken. Det var to udugelige og korrupte spanere som jobbet i narkotikapolitiet i Oslo, som hadde blitt sendt for å spionere på trollene - men som en mafiaboss som var innbudt i bursdagsselskapet hadde avslørt og nå altså overrakte Dovregubben i gave. De begynte med hjerteskjærende hulk og gråt og tenners gnissel å tigge og be for livene sine.
-Uuuuuhh nei kjære Gud, hjelp meg! Hjelp hjelp dette kan ikke være sant?! Si at det ikke er sant! gaulet den ene polisen, mens alle trollene brast i latter.
Dovregubben klappet i hendene og jublet av fryd over de usedvanlig flotte gavene, og bare ignorerte de hulkende bønnene fra spanerne om å spare livene deres. Med et brutalt grep røsket han tak i den nærmeste politimannen og holdt ham inn til ansiktet sitt.
-Har du dusja i dag din gris? snerret han med et ondt glis. Den buldrende stemmen til kongetrollet gjallet som mektige ekko gjennom hele trolldomen, og de to småsuppene begynte å hikke og hakke tenner der de lå ved siden av meg, så redde ble de da de hørte den grove brummende røsten til kongetrollet.
-Du ... dusja? stammet spaneren.- Nei ... nei sorry vi fikk dessverre ikke lov å dusje etter at vi ble tatt til fange så...
-Hæ?! Har du ikke dusja? Kommer du anstigende til bursdagsmiddagen min uten å være rengjort, din uforskammede lømmel? Det verste jeg vet er skitten og bedervet mat!
-Ja u ... u ... unnskyld så mye altså, men det var ikke min sky...
-Du er vel ikke en slik støver med støv på hjernen du?
-Støv på hjernen?
-Ja jeg lider nemlig av støvallergi. Og det forrige mennesket jeg spiste var så full av støv på hjernen at jeg lå sjuk i en hel uke etterpå etter at jeg glefset i meg hodet hennes. Den tøvete førkja hadde så mye av både støv og tøv på hjernen at det mørkla hele Dovrehallen da vi kakket topplokket av henne og alt dette støvet fløy ut. Ennå i dag driver jeg og hoster og nyser av dette forferdelige støvet. For ikke å snakke om alt tøvet som hun greide å smitte visse personer her i Trollsalen med. fortsatte han og stirret bistert på den eksentriske dronninga som også nå satt og ammet og degget for påskeharen.
-Nei jeg har ikke noe støv på hjernen jeg altså. Jeg fikk nettopp scanna hele hodet på Ullevål, og legene brukte ikke noen støvsuger i ørene på meg da i hvert fall...
-Bra for deg det da! Kokker, ta og dusj denne skrotten ordentlig godt i gasskammeret fra Auschwitz og anrett ham deretter i spisevennlig tilstand på den nye yndlingstallerkenen min!
-Skal bli o `mektige Herre! bukket overkokken til uhyret. –Men eh ... angående denne yndlingstallerkenen? Mener Herren Den flyvende tallerken som De rappet fra Det flyvende Spaghettimonsteret in outer space da det sendte disse teite UFO-agentene for å spionere på oss forrige uke?
-Ja naturligvis mener jeg det!
-OK ja det var det jeg tenkte. Ja dusjing skal bli my Lord!
De to politimennene ble dusjet etter alle kunstens regler med Zyklon Fi C-gass i gasskammeret, som var en tro replica av gasskamrene nazistene brukte i Auschwitz-Birkenau. Zyklon Fi C-gassen var tarmgass fra konstant fyllesjuke, dritatrengte og anal-sykloniserte kloakktroll med uhelbredelig gorrsjetta som levde under utedassene til turistforeningen i Trollheimen. Denne gassen var ikke like dødelig som Zyklon B, men tusen ganger mer illeluktende og ubehagelig enn den luktfrie nazigassen.
Etter rengjøringen ble de to politigutta anrettet i spiseklar tilstand på Den flyvende tallerken og brakt til Dovregubben. Dette var en liten kombimodell designet for miniatyr-aliens på størrelse med Teskjekjerringa og Tommeliten og lignende små skikkelser. Den kunne brettes ut og legges sammen etter behov, så den var høvelig både til å servere mat på og til å reise i space med. Tennene til det sultne stortrollet nærmest løp i vann ved synet av de lekre delikatessene som kom servert, og med lystige bevegelser grep han den nærmeste politimannen og sleit uten videre hodet av offeret mens blodet sprutet i en lang stråle ut over gulvet - og holdt triumferende og skrallende av rå og ondskapsfull latter hodeskallen opp så alle skulle få se, med spiserøret og tarmene og det fremdeles bankende og blødende hjertet hengende og dingle fra halsen. Han svingte hodet inn til den gapende kjeften sin, og sugde øynene ut av kraniet og jafset deretter i seg hele hodeskallen med et lystig og velbehagelig stønn, mens munnen til politimannen hakket tenner av skrekk idet hodet hans forsvant inn mellom tanngarden på trollet. Resten av skrotten stappet trollet inn i kjeften på Fenrisulven, som slukte måltidet med et tilfreds knurr.
-Oh fioline vakletang i Helvete! stønnet Ullegrine. Jeg snudde meg og så henne stirre med livende redde og vilt oppsperrede øyne på det uhyggelige opptrinnet inne i trollsalen. Den lille albinosuppa var om mulig blitt enda mere blek i trynet enn ellers. Stakkars Ullegrine, hun var helt kritthvit, ja direkte lysehvit i ansiktet av angst. Så virket det som om hun enten svimte av på nytt, eller bare ikke klarte å se mere, for hun sank kraftløst ned på gulvet og var helt gone away igjen. Tuppelulla stirret med et tomt, desperat blikk på meg med halvt gjenlukkede øyne mens hun lot som om hun også var avsvimt, og jeg hadde åndsnærværelse nok til å nikke umerkelig og blunke til henne i et forsøk på å berolige henne og si at dette kom sikkert til å gå bra, men tror ikke jeg virket særlig overbevisende, for hun reagerte ikke.
-Dont worry, be happy! hvisket jeg, og så at hun såvidt greide å presse fram et tappert lite smil når hun hørte at jeg brukte hennes eget livsmotto for å mote henne opp.
-Få smake litt på godsakene jeg og da! forlangte dronningen og rakte ut hånda etter den andre politimannen. Et av servitør-trollene tok politimannen i et brutalt kroppsgrep og holdt ham fram mot dronningen, og presset i en hurtig bevegelse armene mot magen hans slik at avføringen og det øvrige tarminnholdet sprutet i en brun stråle fra ræva og inn i den åpne kjeften til dronninga - som slikket seg lystig om munnen etter å ha slafset i seg den appetittlige og velsmakende dritten. Deretter stakk hun fingrene inn i anusåpningen og røsket ut tarmene og magesekken som hun også bare stappet i seg med et velbehagelig grynt, før hun avsluttet måltidet med å slite av pikken og ballene på offeret og dyppet disse delikatessene i en bolle med dip av jomfrublod og glefset i seg de rå kjønnsorganene sammen med en pose potetskruer med ostesmak - der osten kom fra forhuden på den gamle skrukkete og innskrumpede pikken til tipp tipp tipp tippoldefaren til Dovregubben som hang i et horn på veggen, som en annen syvende far i huset. Osten smakte rammere enn den råtne gjærete avføringen til en hel flokk med gamle avdankede bjellekuer med tarmen i pose, for den late og giddalause hjemmehjelpen til det eldgamle trollet gadd bare å vaske ham i ræva en gang hvert ett hundrede og ellevte år. For å være sikker på at gamlingen ikke glemte at han levde og sloknet av seg selv hadde de hengt ham rett over den største ghettoblasteren, og det stakkars gamle trollet ble om mulig enda mere skrukkete og inntørka av den rocka trollmusikken som pumpet ut fra høyttaleren dag og natt.
Dovregubben tok et skikkelig nevegreip rundt hodet til politimannen og klemte hjernemassen ut gjennom nesen og øynene på ham så det knaket og smalt i skallen, og smattet med en fornøyd mine denne særlig ettertraktede delikatessen i seg, og etterpå ble restene av liket kastet inn i et bur til kjæledyrene til søstra til Dovregubben, en flokk med tohodete snerrtasser fra Helvete som Satan selv hadde forært henne. Disse udyrene rev øyeblikkelig resten av den stakkars politibetjenten i stumper og stykker, til skremmende ville hyl og ul og snerring under slagsmålet som fulgte. Tuppelulla og Ullegrine gispet av fortvilelse og gru ved synet av dette fryktelige opptrinnet, og jeg snudde meg og hvisket noen beroligende ord til dem igjen for å forsøke å trøste dem og roe dem ned.
Amerikanske gjengangere: Donald Trump er ingen tilfeldighet
for én uke siden
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar