Det femte innlegget presenteres herved!

Etter litt mere godsnakk og overtalelser greide jeg å overbevise den engstelige lille tomatsuppa om at hun ikke hadde noe å frykte ved å bli med Tuppelulla og meg til Trollheimen og oppsøke Dovregubbens hall for å be om ly for natten og spørre om vi fikk lov å være med på bursdagspartyet - og vi begynte å lange avgårde det beste vi klarte for å rekke fram før festlighetene startet. Det begynte allerede å lakke og li ut på sene ettermiddagen. Solen var i ferd med å gli ned bak tretoppene og frambrakte et vakkert slør av gullaktig disig lys i trollskogen, og småfuglene hoppet frem og tilbake mellom grenene og sang med liksom spørrende og nysgjerrig kvitring og kvidder rundt oss. De lurte nok på hva vi var for underlige skapninger som hadde forvillet seg inn i den magiske skogen deres. Det var sikkert ikke så mange, verken supper eller mennesker eller andre vesener som noengang hadde dristet seg inn i disse farlige og avsidesliggende traktene.


Jeg hadde allerede lenge hørt en forførende og underlig sang inni skogen, en sang som lokket og fristet og var fylt av de mest melodiøse og fantasiliøse klanger og toner, og som liksom nynnet og sang ... ``Jappe Snetass Jappe Snetass ...kom kom kom her, følg meg, min venn ... for da skal du få se noe helt uber-utrolig ... noe vidunderlig som venter på deg og vil oppfylle alle dine hemmeligste lengsler og ønsker fra dypet av din sjel. Kom kom kjære Jappe ... jeg lover deg noe helt fantastisk ... alt det du ønsker deg skal du få. ``

Denne fabelartige og mystiske sangen hadde jeg hørt i flere uker allerede, og den var det siste døgnet blitt mikset sammen med sangen som inviterte til å bli med på bursdagsselskapet til Dovregubben. Det rare var at det visst bare var jeg som var i stand til å høre sangen, for både Ullegrine og Tuppelulla forsikret at de ikke hørte noe som helst.

Vi kikket oss mer og mer forundret og engstelig omkring for hver eneste meter vi tilbakela.
Dess lenger vi beveget oss inn i den magiske landskapet og dess nærmere vi kom Dovregubbens hall desto mer fryktinngytende og underlig ble skogen. De vanlige krokete og forvridde trolltrærne ble nå gradvis avløst av en skog av sure og kranglevorne hespetrær og skumle gigantiske balltrær. Disse trærne hadde trollene selv avlet fram og plantet i store plantasjer. Balltrærne brukte de som høyst effektive og overbevisende våpen i jobbene sine som torpedoer og pengeinnkrevere for mafiaen og andre kjipe forbrytersyndikater i hele verden, og fra hespetrærne tok trollene frø som de smugplantet i hagene og parkene til menneskene for å så splid og krangel blant dem. Ingen andre trær i Norge greide å overleve i dette farlige og dystre miljøet, ja alle vanlige trær slik som furu og bjørk og gran var blitt så fulle av angst og depresjon at de forlengst hadde tatt livet av seg gjennom selvinnvisning eller ved å gå og henge seg i nærmeste tre.

Kraftig forsinket ankom vi et par timer senere den hemmelige dalen, etter en anstrengende og vaklende gange som skyldtes stølheten i de heller utpulte skrittene til suppene - samt et pekuliært forhold vedrørende den jordiske atmosfære som omhyller planeten vår. Luftens tetthet ved havnivå er nemlig omtrent 1,2 kilo pr. kubikkmeter. Atmosfæren rekker ca. 800 kilometer ut i rommet, mens troposfæren som er det luftbærende lag, rekker opp ca. sytten kilometer på det meste. Gjennomsnittlig vekt er da omtrent 200 gram pr. kubikkmeter, det vil si at hvert enkelt menneske her på jorda bærer over tre tonn med luft på sine skuldre! Ikke rart vi føler oss så konstant neddynget og nedtynget alle sammen - og ikke å betenke at vi var så slitne og utpeisa da vi endelig ankom den hemmelige dalen der inngangen til Dovregubbens hall befant seg.

Vel fremme satte vi oss ned i skoghellingen i lia over dalen og pustet litt ut før vi begynte å lete etter døren. Dette var jo ikke en hvilken som helst dør, og vi trengte å samle oss og komme litt til hektene igjen etter den slitsomme turen, før vi tok mot til oss og henvendte oss til trollene. Jeg dro fram en kikkert og gransket fjellsiden nøye opp og ned hele veien for å sjekke om det var mulig å få øye på inngangen. Nei, det var ingenting som røpet at det skulle befinne seg noe slikt der, landskapet lignet bare et hvilken som helst norsk skogkledt terreng, bortsett fra at det var dekket med balltrær og hespetrær i stedet for vanlige trær da.

Men plutselig så jeg noe som blinket nede i dalsiden. Jeg kvakk til – hva var det?
Jeg var nesten sikker på at jeg hadde sett en kampestein i fjellsiden som beveget seg! Hjertet slo et ekstra slag i brystet ... kunne dette være åpningen til den legendariske og sagnomsuste Dovrehallen? Jeg hysjet på de to suppene at de måtte være helt stille, og saumfarte området rundt steinen med kikkerten enda en gang. To svarte ravner kom med ett flyvende med kraftige baksende vingeslag over tretoppene og skrek stygt over hodene våre, før de fortsatte nedover dalen. Vi kikket forskremte etter dem, og jeg fikk nesten hakeslepp da jeg så hva som hendte next. De fløy inn i et stort hull i dalsiden – i en hule som avdekket seg idet kampesteinen flyttet seg enda litt til og slapp dem inn! Rett etterpå kom en diger fryktinngytende drage flaksende ut av hula mens det sprutet lange tunger av ild ut av nesen dens og antente en svær lyngbrann nedenfor hula! Vi gispet uvilkårlig av forskrekkelse. Hva i alle drager var dette for noe?! Jeg trodde dragene døde ut med dinosaurene, men her var vi altså vitne til at en lys levende drage kom flyvende ut av en grotte i den norske fjellheimen ... just like that? Plutselig så vi en underlig utseende mann med briller og langt skjegg styrte fram fra det brennende krattet mens han vinket og hoiet som en gærning til dragen! Han var utstyrt med en kikkert og et kamera med en halv meter lang linse. Det var en fugletitter fra Ornitologisk institutt på Blindern som hadde ligget på lur utenfor trollinngangen i mange måneder for å få et glimt av dragen, og nå fotograferte han febrilsk det mytologiske uhyret idet det fløy over hodet hans. Dette skulle sannelig bli noe å vise de andre medlemmene i fugletitterforeningen! Gjett om de kom til å få bakoversveis når de fikk se dette! Men der gjorde han regning uten vert, for den reserverte og mediesky dragen hatet kameraer, siden han som mytologiske dyr flest var meget overtroisk og trodde at han mistet sjelen sin når han ble fotografert, så han vendte rasende om for å straffe den uforskammede slasken som drev og tok bilder av ham uten tillatelse, og grillet den stakkars ornitologen i et hav av flammer. Så fløy han avgårde igjen, tilfreds med å ha fått satt en endelig stopper for denne frekkheten med disse innpåslitne vitenskapsfolkene som var ute etter å dokumentere dens eksistens, bare for at de selv skulle bli rike og berømte på hans bekostning. Akkurat som med dens fjerne slektning Nessie i Loch Ness som de jævla paparazziene fra naturredaksjonene i BBC og andre TV-selskaper plaget og forfulgte slik at det stakkars sky og sjenerte sjøuhyret ikke hadde fått tatt morgenbadet sitt på flere måneder.

-Å nei og nei! Å gud hjelpe og trøste meg! Så dere hva han gjorde med den stakkars mannen eller?! utbrøt Ullegrine.

-Hysj hysj hysj Ullegrine, du må ikke rope her! Er du gæern eller, vi må være stille som mus nå! hvisket jeg, og det virket heldigvis som om den vesle tomatsuppa forsto alvoret. Det var livsviktig at vi ikke nå røpet vår tilstedeværelse verken for drager eller andre farlige uhyrer som måtte befinne seg i nærheten av trollhula.

Akkurat idet dragen forsvant over tretoppene kom en heks ikledt svart kostyme og lang spiss hatt drønnende på et kosteskaft ut av hula og forsvant i lynende hastighet i retning Lyderhorn utenfor Bergen! Det luktet svidd gummi av kosteskaftet der det aksellerte med et tordnende brak mot horisonten! Hva i all verden, jeg mistet nesten kikkerten av forbauselse, og de to suppebabene glemte helt at de måtte være tyste og skrek høyt av angst og forferdelse! Jeg hysjet febrilsk på Ullegrine og Tuppelulla igjen og trykket dem ned i lyngen for å gjøre dem mest mulig usynlige, livredd for at noen skulle oppdage oss. Vi lå helt musestille i et par minutter, men heldigvis virket det ikke om om noen hadde hørt dem. Men de lå og skalv av skrekk i lyngen begge to, av en eller annen grunn hadde denne heksen gjort et fryktelig skremmende inntrykk på dem. For å berolige de to suppene serverte jeg dem en kjekk liten røverhistorie fra min mangslugne fortid som trollmann og påsto at jeg kjente heksen som nettopp hadde fløyet ut av grotten; at hun var en slektning av den berømte heksen Anne Pedersdatter fra Bergen og dermed helt ufarlig for supper - siden Anne foretrakk å spise intetanende og godtroende småbarn som hun lokket inn på kjøkkenet sitt og stakk i ryggen med kniv og gaffel og stekte i brødovnen sin. Anne Pedersdatter hadde i sin tid blitt brent på bålet for blant mange andre uhørte og ukristelige forbrytelser å ha forhekset pæretreet til naboen slik at det ble så deppa at det visnet bort og døde, men etter hva jeg kjente til hadde verken hun eller noen av hennes etterkommere noe utestående med tomat- eller havresupper.

Vi lå et par minutter til i fullstendig taushet for å være helt sikker på at ingen hadde oppdaget vårt nærvær. Jeg kikket ned mot kampesteinen igjen. Ja helt opplagt var dette åpningen til trollgrotten, hva kunne det ellers være? Dit ned var det altså vi måtte komme oss, uten at vi ble fersket av drager eller hekser eller annen farlig skrømt og uhumskheter på veien ned. Jeg regnet med at vi ville bli behandlet som enhver annen gjest så snart vi bare hadde kommet oss inn i Dovregubbens hall og fått blandet oss inkognito med de andre gratulantene - altså lot som om vi tilhørte de tallrike tilhengerne av trollkongen blant menneskene ... men utenfor hula var det ikke godt å si hva som ville skje. Mennesker og supper var langtfra de mest populære skapningene i slike magiske skoger, hadde jeg hørt. Ja unntatt som mat da...

Det virket helt stille rundt åpningen nå, ikke en lyd var å høre fra omgivelsene. Så det var klar bane! Jeg hvisket frem planen min til suppene; at vi skulle snike oss forsiktig ned mot huleåpningen og ta den nærmere i øyesyn. De nektet først plent å bli med meg ned til den skumle porten, men jeg forklarte innstendig og møysommelig for dem at det var mye farligere for oss å være ute i trollskogen om natten, for det var da alle skogens uhyggelige uhyrer gikk på jakt - og at det ville være langt tryggere for oss inne i Dovrehallen, hvor vi kunne gi oss ut for å være bekjente av trollkongens allierte.

-Er du helt helt sikker på at dette er inngangen til Dovregubbens hall da Jappe? spurte Tuppelulla da vi hadde kommet ned i dalbunnen. Hun kikket mistroisk mot den digre døra av stein som til forveksling kunne ligne bare en helt vanlig kampestein i den lille uanselige ura i fjellsiden. Steinen dekket nå åpningen fullstendig igjen.

-Dette er nok den rette døra ja. forsikret jeg. - Jeg har surfa gjennom alle de stedene på nettet som handler om dette, og dessuten printa ut kartet som Google har av Trollheimen, så det er ingen tvil om at vi har kommet til rette sted. Bare se her! sa jeg og brettet ut et lite kart jeg hadde sammenkrøllet i lomma. De to suppene kastet seg ivrige over kartet. Tuppelulla dro fram GPS-en sin fra bukselomma og kunne ved å sammenligne koordinatene konstatere at jada, dette var nok rette hula ja, no doubt about that.

-Men hvordan skal vi komme inn her da? Skal vi bare gå og banke på eller? Å nei altså Jappe, aldri om jeg tør å...

-Nei det nytter nok ikke med noen vanlig banking her, Tuppelulla. Dovregubben avskyr folk som kommer og banker på og forstyrrer trollene, så de blir bare plent avvist og banket opp i døra av dørvaktene, har jeg hørt. Ubudne folk er persona non grata her. Ja bortsett fra mennesker som trollene fanger for å spise og koke i den svære trollkjelen sin da, de er persona i gryta. Men ellers er han møkk lei alle disse sleipe og snakkesalige støvsuger- og leksikonselgerne som skal prakke på ham all mulig slags rask. For ikke å snakke om de innpåslitne Jehovas vitnene og Pinsevennene og Påskekameratene og Julekompisene og gud vet hva de nå heter alle disse rare og eksotiske sektene som hele tiden skal prøve å omvende ham til kristendommen. Nei denne porten må nok sprenges opp med trylling!

-Wow! Trylling? Groovy altså! Og det har du tenkt å gjøre nå eller Jappe? spurte Ullegrine.

-Jeg skulle mene det ja! Det er nok det eneste som nytter her. Så trylling det skal det bli! Men først må jeg bare spikke meg en tryllestav. Hmm skal tro om det finnes noe brukbart emne her ...

Jeg rekognoserte litt omkring i skogen og fant etter litt leting en gren som så ganske lovende ut. Med litt spikking og utskjæring ville det sikkert være mulig å få fram de potensielle tryllegenskapene som lå latent i treet. Denne metoden med å skjære til en gren på akkurat den riktige måten slik at det ble en tryllestav og ikke bare en alminnelig pinne var en stor kunst i seg selv, og noe jeg hadde lært i en gammel obskur bok om magi som jeg hadde funnet i et antikvariat en gang. Denne boken hadde jeg faktisk selv skrevet originalen til en gang i en fjern fortid, da jeg jobbet som lærlingen til trollmannen Merlin i en tidligere jordisk eksistens som jeg plutselig erindret da jeg begynte å lese boken. Det var Merlin personlig som hadde lært meg hvordan man lagde slike tryllestaver som er så praktiske og hendige til å oppfylle alle ens ønsker. All materie her i verden har nemlig både en fysisk og en magisk dimensjon. I våre dager oppfatter vi vanligvis bare den fysiske dimensjon, men for dem som ennå ikke har glemt gamle dagers kunster, eller som er interessert i å utforske tilværelsen utover det vi blir lært på skoler og universiteter og andre vanlige kjedelige moderne læreanstalter, er det fullt mulig å finne fram til og bruke også de magiske egenskapene som finnes i alle gjenstander som eksisterer i verden. Egentlig kan hva som helst brukes som tryllemidler, såfremt man har redskaper til å forme disse og lokke deres magiske egenskaper ut av dem. Grunnen til at jeg brukte en gren i stedet for en sten for eksempel, var at grenen var mye lettere å forme med kniven min, og dessuten hadde den nettopp tilhørt et levende vesen og var dermed nærmere verdens magiske utspring.

De to suppene satt som fjertet til stakken - nei fjetret til bakken av spenning og fulgte med på arbeidet mitt, og plutselig brast den vesle tomatsuppa ut i en salig promp da spenningen ble for stor til å holde ut lenger - og nettopp dette tok jeg som et sikkert tegn på at tryllestaven var ferdig! Jeg reiste meg med en høytidelig mine opp foran kampesteinen og inntok en elegant og dramatisk tryllepositur som jeg regnet med så passe kul og overbevisende ut. Nå skulle jeg sannelig imponere de to suppeelskerinnene mine og rydde all eventuell tvil av veien og bevise for dem en gang for alle hvor tryllekyndig og dyktig jeg var i magiens verden - og at jeg var en verdig etterfølger til mine idoler og læremestere Magica fra Tryll, trollmannen Merlin og den amerikanske super-illusjonisten David Blaine.

-OK buddy, its you and me now! ropte jeg til trollporten. -Simsalabim sjollahopp sa sei, lukk deg opp o trollsal og slipp oss inn i deg! lokket jeg og fektet dramatisk i lufta med tryllestaven. Suppene jublet og klappet i hendene over den overbevisende performancen min. Jeg vendte meg stolt mot dem og bukket og takket for applausen, og snudde meg så mot porten igjen, rede til å entre inngangen. Men ... hva i all verden, den var fremdeles stengt?! Jeg fikk fullstendig hakeslepp av forbauselse. Det var da merkelig ... jaså så disse enkle magiske besvergelsene fra tegneserienes verden hadde tydeligvis ingen effekt i dette tilfellet her da. Javel ... de dugde nok ikke på slike solide og massive steinporter som dette her. Hmmm ... ja da fikk jeg prøve en ny vri.

-Abrakadabra med tredobbelt hurra og sjokkedorisei, åpne deg du port og let us in i deg! formante jeg med en kommanderende røst mot porten og gjorde en feiende flott og elegant bevegelse med hånden mot fjellet, slik jeg hadde sett Merlin og andre geniale tryllekunstnere gjøre på TV og i fancy og morsomme magasiner og eventyrbøker. Spent stirret vi på porten - men ... men den rikket seg ikke nå heller?! Jeg trodde ikke mine egne øyne. Kunne det virkelig være tilfelle ... ingenting skjedde denne gang heller?! Hmmm, dette var da mer enn underlig ... funka ikke den jævla tryllestaven likevel da, eller var det jeg som uttalte trylleordene feil?

-Sesam sesam lukk opp porten! Elles kjem eg og dengar deg med knorten! forsøkte jeg en gang til. Jeg var sikker på at denne lille trusselen ville virke, den hadde alltid funket før. Men ingen reaksjon whatsoever denne gangen heller?! Nå begynte jeg å miste tålmodigheten, dette her så jo slett ikke bra ut for imaget mitt overfor de to små suppene. Tuppelulla satt allerede med en tvilende mine og stirret bort mot trolltrærne mens hun klødde seg åndsfraværende i nakken.

-Hokus pokus balla jompa, fokus krokus small i rompa! ropte Ullegrine, ogTuppelulla og jeg vendte oss forbauset rundt og kikket på henne. Hva i all verden? Kunne den vesle tomatsuppa også trylle? Vi kastet et spent øyekast på inngangen for å se om den åpnet seg.

-Unnskyld hva er det du driver med nå da Ullegrine? spurte jeg etter at det var innlysende at ingenting hendte og at døra ikke rikket seg en millimeter nå heller.

- Eh, jeg ... nei jeg bare prøver å hjelpe til å få opp porten da...

-Og har du gjort noe slikt som dette her før?

-Nei, det...

-Nei for da, hvis ikke du vet hva du driver med, så kan det hende at hele døra går i vranglås, og da blir vi jo...

-Ja det kan jo hende de har installert et slikt system her hvor tilgangen stenges for godt hvis man oppgir feil kode mer enn tre ganger etter hverandre. sa Tuppelulla.

-Sorry, det tenkte jeg ikke på ... skal aldri gjøre det mere ... OK? forsikret Ullegrine spakt.

-Det er greit det Ullegrine. sa jeg. - Men ikke forstyrr fagfolk mere i arbeidet sitt heretter da, OK? Ikke noe mere tull nå altså pumpkin!

Jeg vendte meg mot fjellet igjen og prøvde med enda litt kraftigere saker.

- Balthazar i Alta med apepiss på Malta, vri deg opp din møkkaport elles hiv eg deg til Jalta! kommanderte jeg med en bydende og truende stemme mot den vrangvillige porten. Nei samme mangel på reaksjon denne gangen også. Det var som bare rakkern da!

Jeg forsøkte nå med noen hemmelige formularer jeg hadde funnet i Svarteboka på mørkeloftet til bestemora mi, og som jeg var absolutt sikker på ville hjelpe, da de var stemplet Top secret av Djevelen selv og bare skulle anvendes i ytterste nødsfall mot verdens sterkeste og mest gjenstridige bastioner, som når man ønsket å bryte seg inn i Peterskirken og ta Paven og kardinalene til fange, eller sprenge opp Perleporten på Dommedag og invadere Himmeriket. Så dette var jeg absolutt sikker på ville fungere.

-Zippalaball kokka knull ville nøtta, jakkadi tull bange balla i bøtta! ropte jeg med den mest sataniske og onde og truende stemmen jeg greide å frembringe. Nå skulle den gjenstridige porten opp, samme rakkern! For det hadde ennå ikke skjedd på denne jord at denne trylleformelen ikke hadde funket. Men hva i ... hva i all verden ... ingen reaksjon nå heller!

-Fyttebang grisedick snike om natta, fuck meg på trappa og rompekyss katta! prøvde jeg atter en gang.

Men nei! Uansett hvor mange ganger jeg forsøkte med disse satanistiske beltzebub-besvergelsene og svartekunst -formularene fra Helvete selv - og likegyldig hvilke andre mystifistiske og fabel-uartige trylleord fra eldgamle bøker og heltesagaer og sagn og folkeeventyr som jeg brukte så nektet den fordømrade porten å åpne seg. Jeg prøvde til slutt med alt mulig rart, både med formuleringer som hadde vært utrolig effektive når det gjaldt å få trusene av de mest gjenstridige og samleiestrikse og tissetass-fornektende jomfruer og nonner som jeg hadde tiltusket meg vei til herlighetene med og harvet over i berømte katolske klostre som jeg hadde sjarmert meg til å overnatte i under min tid som landsstryker og vagabond i Italia ... og vekslet mellom dette og kulokking fra Setesdalen, jodling fra Alpene og fyllejoik fra Skoganvarre under en beryktet sankthansfest og sexorgie i 1994 arrangert av Skippagurra Lyngbrann- og Fylleslagforening, der jeg joika møydommen av ei reinsimle - og forsøkte liketil med de verste og råeste banneglosene som jeg en gang hadde hørt strømme i lange uavlatelige salver fra en gjeng hissige nordnorske juksafiskere på rånefylla under et gedigent møljeslagsmål om en kasserolle mølje, som turnet regelrett neseblod-bad i sjarken - alt sammen mens jeg fektet verre enn en dirigent på speed som dirigerte I Dovregubbens hall av Grieg. Men uansett hva jeg gjorde så rikket ikke den stae og tverre døra seg en eneste liten dverg-nanometer!

Det var som utgjort da, var det virkelig mulig at den helsikes porten ikke ville åpne seg no matter hva jeg fant på?! Ja det så vitterlig ut til at vi ble nødt til å ligge ute i den farlige og skumle trollskogen i natt likevel da! What a drag! Suppetuppene kikket på meg med vantro og skuffede miner mens de rystet på hodet, som om de ikke kunne tro at jeg virkelig ikke hadde snøring på hva jeg drev på med after all. Det var tydelig at jeg nå hadde sunket flere meter i aktelse og respekt hos de to suppebabene og at min status som tryllekunstner hadde forduftet som Bugg på skolen ... nei dugg for solen.
Jeg tok en hurtig kikk over det dystre landskapet. Det var allerede blitt kveld og fullmånen skinte trolsk på den mørke nattehimmelen og spredte uhyggelige skygger av de skumle og illevarslende balltrærne i skogbunnen, noe som ikke akkurat gjorde stemningen lettere.

- Fanken også ... sorry about that darlings! sa jeg oppgitt og heiv den udugelige tryllestaven med en saftig ed inn i skauen. -Det ser ut til at Dovregubben har installert et annet passord nå enn det som er vanlig på slike trollporter, noe greier fra Microsoft antakelig, eller i hvert fall noe som er helt umulig å hacke med de gamle trylleformularene. Det er modern times vet dere, folk installerer jo fullstendig uoverstigelige brannmurer og alle mulige slags kjipe og kinkige koder og systemer for å hindre tilgang til eiendommene sine nå. Så beklager det altså!

-Oh fioline vakletang i Trollhättan! utbrøt Ullegrine av skrekk da de to suppene forsto hvilke dystre og trøstesløse utsikter vi nå sto overfor med hensyn til natteleie - og i samme sekund skjedde det noe helt utrolig! Den store kampesteinen begynte med et langt klagende drønn å bevege seg! Hva i ... hva i alle dager?! Hva var det som skjedde, åpnet trollporten seg plutselig? Jeg trodde ikke mine egne øyne. Jamen jeg hadde jo ikke tryllet på flere minutter jo ... hvordan var dette mulig da? Vi reiste oss opp helt fælne av overraskelse og forundring alle tre. Ja steinen beveget seg faktisk, ingen tvil om det!

Og så forsto jeg hvordan det hang sammen - det måtte ha vært Ullegrines utbrudd av skuffelse og skrekk som forårsaket denne magiske virkningen på inngangen. Dette fioline vakletang-mantraet som bestemora til Ullegrine hadde lært av denne indiske guruen måtte være et slags trylleformular som virket særdeles effektivt på gjenstridige og vanskelige trolldører, så det ut til! Vi stirret fascinert på inngangen. Den var nesten vid åpen nå. Nysgjerrig listet vi oss nærmere for å titte inn i åpningen, men stanset som forstenet opp etter noen meter. En underlig sang kunne høres fra grotten. Den minnet om noe ... noe jeg hadde hørt mange ganger før ... og etter noen sekunder gjenkjente jeg den. Det var jo den samme forlokkende og forheksende sangen jeg hadde hørt de siste ukene, bare i en annen toneart. I det samme døren åpnet seg helt opp forandret sangen seg til det ugjenkjennelige. Plutselig hørtes et langt uhyggelig kraaaa fra tretoppene! Vi snudde oss rundt for å se hva som skrek så fælt. På en gren satt en ravn og remjet i vilden sky mens den kikket på oss med blinkende øyne og huet på skakke. Det var den samme svarte fuglen som hadde skremt oss tidligere med de heslige ulåtene sine.

-Jada masa! ropte jeg og hyttet ergerlig mot ravnen. -Jeg vet jo at dette er et varsel, jeg er ikke tunghørt heller ... men bare ta det med ro du, jeg er ikke det minste schizofren eller gal så jeg tror ikke noe på slike ting, så bare flaks deg avgårde til det falleferdige kråkeslottet du kom fra di slappe knehøne!