Andre avsnitt i eventyret er her!

LITEN TOMATSUPPE PÅ BÆRTUR.




Ullegrine satt nå flere år senere, akkurat i det vi begynner på denne spennende og fabel-artige historien, med hatten på hodet og hodet i hendene ved kjøkkenbordet og kikket ut gjennom stuevinduet. De magiske glimtene fra himmelen hadde blitt oppslukt av jorden, men var likevel ikke fullstendig forsvunnet, for Ullegrine syntes å ane en ny glød over landskapet, akkurat som om hele verden var badet i et nytt, forunderlig lys. Et lys som bar bud om at en ny epoke i hennes liv var innledet. Hun var nemlig, fullstendig uvitende for henne selv, utvalgt av Skjebnen, Vårherre eller Forsynet, det er ikke godt for oss vanlige mennesker å si hvilken av disse overnaturlige instansene som var i virksomhet her – til å utføre noen heller mirakuløse heltedåder som ville få avgjørende konsekvenser for resten av verden.

Den lille tomatsuppa lyttet henført til fuglesangen i kjøkkenhagen, der småfuglene forsynte seg av bærene i tipsbuskene, og fikk plutselig lyst på noen saftige deilige bær hun også.

-Mamma jeg tar meg en tur ned i lia og ser om jeg finner noen gnublebær. Tror de begynner å bli modne nå. Er det greit eller?
- Jada det er i orden, men husk og kom hjem til middag. Det er om en time. Se i samma slengen om du finner noen feite lubbesnulker som er etendes også da.
-Ok mamma det gjør jeg vet du! Hva har vi til middag a`?
-Gratinerte hestekanaljer med kastanjerte meitemark-karboneller i brunsaus.
-Wow det er jo sjempedigg det, det gleder jeg meg til altså! ropte Ullegrine og nappet med seg et lite lyseblåbærspann på kjøkkenet og labbet med ivrige skritt ned til lia for å se om hun kunne finne noen bær og annet snaskens fra naturens eget spiskammer å bidra med til middagen.

Moren til Ullegrine gikk ut etter henne for å luke litt og jobbe i spaghetti-åkeren, slik hun hadde for vane å gjøre dagen lang - samtidig som hun aktet å holde et lite øye med den vesle tomatsuppa si. Dette var en seter langt ute i villmarka omringet av farlige og glupske rovdyr, så det var best å følge litt med, syntes hun. Men ... akkurat dette lille øyet som hun holdt med tomatsuppa var dessverre nokså nærsynt, skulle det snart vise seg ...

Til å hjelpe seg i åkeren med lukingen hadde moren en grevling på taket som hadde en fin liten takluke til å luke med, samt en and som het Ducky Luke og som var veldig flink til å luke vekk og lukeparkere ugresset utenfor åkeren, der de hadde et par luker i bakken som han kastet det ned i og deretter luket skalkene, nei skulket lakene, nei skalket lukene. Han levde virkelig opp til navnet til den tegneseriehelten han var oppkalt etter og var så lynrask at han lukte og slukte ugress kjappere enn de greide å kaste skygge på bakken. Men mens moren som vanlig jobbet og sleit som et svin også hele denne dagen lang i åkeren, ble hun så plaget og bortheftet av dette selvsamme svinet at hun aldeles glemte å se etter Ullegrine mere. Dette grådige og uregjerlige dyret het Gumle Børstetryne og var en ren gris til å svine ut og bæsje i åkeren og glefse og slafse i seg all den lekre og herlige spaghettien, så mora hadde en stri tørn med å passe på så ikke det leie og balstyrige lille udyret som drev og basket og sprang rundt omkring og reiv henne i skjørtet og slåss med Ducky Luke og grevlingen på taket og konstant gjorde masse ugagn og revestreker ikke dreit ned eller spiste opp hele den dyrebare avlingen hennes. Situasjonen ble ikke lettere av at Ullegrine holdt en heller upålitelig og drikkfeldig liten dverg-amøbe ved navn Jens Stoltenberg som kjæledyr, som mora måtte passe på når datteren ikke var hjemme - og denne amøben var en ren rakker til å gjemme seg bort og love at den skulle holde seg i skinnet og velge å være snill og ikke herpe og ramponere huset og plyndre åkeren i fylla, uten at den holdt en eneste av valgløftene sine. Moren var i tillegg nødt til å holde konstant oppsyn med høne-åkeren, der hun hadde plantet over fem hundre egg noen uker før som nå hadde vokst opp til halv-voksne kyllinger og utgjorde en skikkelig lekkerbisken for Mikkel rev og andre glupske rovdyr som lurte rundt setra. Hun var ellers konstant busy med alle de andre daglige gjøremålene som krevdes av henne - som å melke hønene, trimme miniatyr-tyrene, dusje ku-ungene, rense ørene til ørekytene, strigle vingene til marihønene, skifte bleie på ande-babyene, kjemme ballhårene til meitemarkene, pusse løvetennene med blomster-tannbørste og legge de små blåklokkene og krokus-knøttene for kvelden i blomstersengen.
I tillegg kom det daglige stellet og foringen av alle de andre dyrene og udyrene i fjøset, samt arbeidet med å ta seg av et utall av andre viktige oppgaver som livet på en travel gårdsseter krevde. Hun hadde derfor ikke mulighet til å passe på vesle Ullegrine hele tiden.


Ullegrine var nå ivrig opptatt med å plukke verdens beste og mest velsmakende blå-fatlepinger og nydelige og velduftende dverg-plaskebanger i full blomst som hun hvinende av fryd fant voksende nær skogholtet i utkanten av setra - og beveget seg uten å merke det lenger og lenger bort fra hjemmet, inntil hun plutselig til sin store grøss-illegru og huffsan-forferdelse oppdaget at hun ikke kunne se setra mere. Hun kvakk til av sjokk og redsel, for hun visste at skogen var full av farlige dyr og andre skumle uvesener, og hadde uttrykkelig forbud mot å bevege seg mer enn noen hundre meter fra huset der de bodde. Moren hadde advart henne mange ganger om hvor lett det var å gå seg vill i skogen, og Ullegrine hadde lovet på tro og ære å aldri gå lenger unna enn at hun kunne se setra. Og nå hadde hun altså glemt seg helt bort i letingen etter de deilige bærene og soppene! Med bange anelser løp hun opp på nærmeste høyde for å orientere seg, men kunne ikke se huset noen steder! Og ikke hadde hun den minste peiling på i hvilken himmelretning det befant seg heller! Hun dro ikke kjensel på noen av åsene og liene og fjelltoppene nå nå hun så dem fra denne vinkelen - alt så helt annerledes og ukjent ut fra dette perspektivet. Å nei og nei, hadde hun virkelig gått seg vill allerede?!

-Mamma mamma hvor er du henne?! ropte hun forskrekket mens hun slo seg på knærne og hylskrek av angst. Men forgjeves, for hun hadde allerede beveget seg over tre kilometer away fra setra på sin ubetenksomme jakt etter pyttsan-bærene, dverg-plaskebangene, urte-snuskebullene og alle de andre delikatessene som hun elsket så høyt - der hun glemte seg helt bort og vandret drømmelangs over den ene lien og skoghellingen etter den andre, helt oppslukt av det besettende synet av de fristende godbitene. Hun var dermed helt utenfor rekkevidde av morens sylskarpe og oppmerksomme ører - så uansett hvor mye hun ropte og skrek så kunne ikke moren hennes komme til unnsetning. Hun kikket seg omkring og grøsset høyt og brast i krampegråt ved synet av landskapet som plutselig helt hadde skiftet karakter og virket forferdelig skremmende og farlig, ja som rene villmarka, nå som hun ikke hadde kontroll over hvor hun befant seg mere her i verden. Fortvilet prøvde hun å finne veien tilbake ved å gå i sine egne fotspor der hun mente at hun måtte ha gått, men dette viste seg jo ikke mulig selvfølgelig, og snart hadde hun mistet siste rest av den retningssansen hun måtte ha hatt, og havnet enda mere på bærtur enn hun allerede var. Desperat begynte hun å lete etter kart som hun kunne bruke til å finne veien tilbake med, for hun hadde hørt at kart var velegnet til å hjelpe villfarne supper i nettopp slike situasjoner, siden de visstnok var en slags nedtegnelse av landskapet man befant seg i. Etter en stund fant hun til sin lettelse en liten tørr og uutviklet moltebærkart som hun prøvde å lese retningen fram til setra med, omtrent slik dyktige og erfarne spåkoner med hundre prosent treffsikkerhet leser framtiden i kaffegrut eller geiteinnvoller - men en slik type kart kunne jo selvsagt ikke hjelpe det naive og uvitende lille suppebarnet. Snart hadde hun forvillet seg enda mere bort fra hjemmet sitt, slik at hun etter et par timer var utterly totally lost og uten den minste snøring på hvor hun befant seg her i verden mere. Deretter rotet hun seg håpløst nok inn i en kald og tåkete myr full av sleipe skumle sumpeknurr, avskyelige giftige rockesnerr og stikkende stinkende brøleblader og andre stygge og grusomme vekster fulle av torner og snarer og renneløkker - som fanget uskyldige og intetanende små vesener som var uheldige nok til å ende som frokost for disse blodtørstige og uhyggelige kjøttetende vekstene. Hun gikk seg snart etterpå enda mere katastrofalt vill på en kranglete og kaklevoren, nei kronglete og vaklevoren sti som ledet inn i en mørk og dyster magisk skog full av fæle og farlige hulder, hekser og troll og andre uhyggelige skapninger. Dette var selveste Natterakker-skogen, den skumle naboskogen til Hakkebakke-skogen. Den kaltes Natterakker-skogen på grunn av alle de fæle rakkerne som snek seg omkring om natta på jakt etter små supper og andre byttedyr de kunne fange og ete. Og på andre siden av dalen lå den beryktede Hatterapper-skogen, der alle de som var dristige og ubetenksomme nok til å bevege seg inn med hatt på hodet ubønnhørlig ble overfalt og ranet av de hattebesatte innbyggerne i den skogen. Heldigvis for Ullegrine og cowboyhatten til Wyatt Earp så hadde hun i det minste unngått å forville seg inn i den skogen...

Men dette var jo mager trøst for den stakkars vesle suppa naturligvis, der hun befant seg i den livsfarlige og skrekkinngytende Natterakkerskogen, uten peiling på hvordan hun skulle finne tilbake til hjemmet sitt. Hun hulket og gråt og bar seg verre og grein og sippet så snørra fosset og rant i strie strømmer nedover ansiktet på henne, for hun følte seg så ensom og alene og redd uten mammaen sin, og hylte og skreik så hele trollskogen rystet av de hysteriske og skrekkelige gråtetoktene. Ullegrine var nemlig i besittelse av en en helt fenomenal gråtekraft, i og med at hun var vant til å skrike seg til å få viljen sin, og nå hadde hun virkelig gitt jernet - i det naive håp om at noen skulle høre gråten hennes og hjelpe henne hjem. Hun tenkte ikke over at den samme gråten fungerte som innbydelse til festmiddag for alle de glupske og sultne skapningene i skogen som hadde slike små deilige tomatsupper som henne på menyen. Alle fuglene i skogen sluttet å kvitre av lutter forbauselse og forundring og det ble helt stille i flere kilometers omkrets rundt henne, og til og med bladene begynte å visne og falle av alle julebærtrærne der de i falsk solidaritet sympatiserte med henne og identifiserte seg med hennes skjebne og bare ønsket å dø de også, for på denne måten å få de fæle og uutholdelige lidelsene overstått.

Men selv midt oppe i denne fryktelige situasjonen og de grufulle redslene og påkjenningene som vederfartes henne hadde Ullegrine både næringsvett nok til å tenke på framtiden, samt en unik og misunnelsesverdig evne til å gjøre det beste ut av enhver situasjon, no matter hvor prekær og betenkelig den måtte være. Dette er et av kjennetegnene som utmerker ekte helter og heltinner; at uansett hvor kjip og kjedelig situasjonen måtte være så gir de aldri opp, men arbeider utrettelig for å finne en løsning på problemet og utnytte de muligheter de har. Modig innså hun uten omsvøp de harde realiteter og innrømmet for seg selv at hun var fullstendig lost og helt i villrede om hvor hun befant seg hen her i verden, og nettopp oppi dette villredet fant hun noen egg som en villfugl hadde lagt! Disse eggene tok hun vare på, for de kunne jo være gode å ha til niste. I tillegg samlet hun nøye og samvittighetsfullt alle tårene hun skviset ut av seg i bærspannet sitt, for hun hadde lest i Blabladet, som hun hadde sett på reklamen på TV2 var den mest pålitelige og sannferdige avisen i hele verden, at på grunn av det varme været worldwide og tørken som hadde herjet hele den siste dritthøsten i Midt-Østen var det stor manko på tårer blant de profesjonelle gråtekonene i vest-Asia, og stor etterspørsel etter ekte tårer der. De likte nemlig ikke å bruke verken falske krokodilletårer importert fra Afrika eller slike instant frysetørkede bøffetårer som ble produsert av en stor internasjonal tårefabrikant og solgt i plastposer i frysedisken på supermarkedene - slik at ekte menneske-tårer nå gikk for over tjue tusen kroner literen på svartebørsen på snufsemarkedet i Ramallah. Og akkurat for øyeblikket var det ekstra stor etterspørsel etter ekte tårer, fordi en av de mest produksjonsrike gråtekonene nettopp hadde blitt myrdet. Hun ble til alles store sorg funnet gråtkvalt i en dam av tårer. Det var mistanke om at en av konkurrentene hadde kvalt henne av sjalusi, ved å stappe en pose med kunst-tårer i halsen på henne. Hver gang en slik profesjonell gråtekone døde stilte alle de andre gråtekonene gratis opp i begravelsen i solidaritet og respekt for den avdøde, og siden dette var et utdøende yrke begynte mange av dem å bli temmelig gamle og uttørkede i både øynene og nesa, med typiske yrkessykdommer som kronisk gråtekatarr, uhelbredelige snørrperseblokkeringer, konstant slimfybriose i nesevingene og kjipe og smertefulle sutre-avkalkninger og innsnevringer i gørr-og tårekanalene - samt at de fleste i tillegg var blitt temmelig sippesigne og hulkeslappe i underleppene og snufsedovne og bæljelamme i tungene og strupehodet. De var derfor helt avhengig av kjøpetårer i begravelsen for at deres kompanjong kunne få en anstendig bisettelse med tilhørende hyling, gauling og hysterisk skriking og en skikkelig syndflod av tårer. Så Ullegrine regnet med å gjøre en hel liten formue på dette eventyret hvis hun bare kom seg levende og i god behold hjem igjen - og gråt således flittig og uten opphold ned i bærspannet inntil øyeeplene holdt på å renne ut av hodet på henne.

Etter en stund med disse kjedelige og overdrevne gråteriene hørte hun plutselig noe borti skogbrynet! Den vesle tomatsuppa kvapp sånn av overraskelse at hjertet nesten gikk i vranglås i brystet på henne! Hun stanset opp og lyttet. Det var noen som sang og trallet på en munter melodi mellom trærne et stykke unna. Hva i all verdens rike og fattige var det som skjedde nå, kom det noen eller?! Hvem kunne det være da? Setra hun bodde sammen med mora på lå milevis utenfor folkeskikken, og hun hadde aldri møtt et eneste sivilisert vesen noengang i disse traktene. Kunne det være noen farlige folk eller andre skumle vesener? Hun hadde dempet hylingen sin litt i det siste, for hun hadde kommet til å tenke på advarslene fra moren om alle de farlige dyrene og udyrene som lurte rundt setra, og var redd for at noen som hun helst ikke burde treffe på kunne høre gråten hennes. Og kanskje var det en slik skumling som kom luskende nå? Hun gjemte seg bak et tre og ble stående musestille og lytte etter sangen, som lød stadig klarere og nærmere. Det var en kjent sang som hun hadde hørt mange ganger før; Dont worry be happy - likevel ble hun om mulig enda mere redd og løp videre og gjemte seg bak en diger stubbe et stykke lenger unna stien.