Her kommer sjette avsnitt i universets mest sinnssyke eventyrroman!!!!

Kampesteinen hadde nå glidd helt til side, og avdekket den sorte åpningen inn i fjellet. En iskald, uhyggelig vind ulte i mot oss fra inngangen. Vinden var fulgt av en dyster og skjebnesvanger bakgrunnslyd som på en måte minnet om den underlige sangen jeg hadde hørt tidligere. Og hvilken vind! Det var en blest fra de mørkeste avgrunner, et vindpust som var fylt av noe udefinerbart, av en snikende lurende fare, noe uhyggelig og nifst fra dypet av fjellet - av stemmer som advarte oss mot under noen omstendigheter å stige inn der. Og liksom rop og skrik om noe, bønn om hjelp og redning fra det forferdelige som hadde skjedd med de stakkars skapningene som utstøtte disse skrikene.
Det gikk et skjelv av grøss og gru gjennom oss alle tre da vi merket dette. Jeg fikk fullstendig megaspader og hårene sto i stram givakt oppover hele ryggtavla mi og helt opp til øyenbrynene ved tanken på hva disse ropene inne i grotten sannsynligvis stammet fra. Det hørtes ut som mennesker i den ytterste havsnød nei huffsnød som ble torturert på det grusomste og ropte om hjelp, blandet med andre forferdelige vræl og snerrende utfall av sinne og ondskap mot disse menneskene eller vesenene som tagg om nåde. Så det var det den sangen besto av i virkeligheten altså, vanvittige brøl av ondskap - og skrik om hjelp fra dypet av sjelene til mennesker i den ytterste nød og trengsel? Hva i all verden var dette for en døll plass? Var det ikke her det skulle være fest da, og så hørtes det ut som helvetes forkammer eller skjærsilden eller noe annet helt fullstendig grøsshorribelt og forferdelig i stedet? Jeg kikket på de to suppebabene, og etter det fælne uttrykket i ansiktene deres å dømme så tenkte de nøyaktig det samme som meg.


-Nei her våger ikke jeg å gå inn altså, there is no way in hell jeg kommer til å sette mine ben på dette motbydelige stedet her! sa miss Tuppelulla og kløp meg hardt i armen av angst.

-Nei er du gæern Jappe?! samtykket Ullegrine.- ALDRI i verden om jeg tør å gå inn der! Vi
må bare stikke herifra med en eneste gang! Kom igjen, kom da ... oh fioline vakletang altså!

- Ja OK da, vi får bare prøve å se om vi finner mer komfortabelt husvære et annet sted, dette synes jeg også er i nifseste laget! ropte jeg og snudde meg for å bare lange avgårde derfra så raskt bena kunne flytte meg. Her gjaldt det åpenbart bare å komme seg unna og berge livskiten før det kom yrende med trollpakk ut døra og tok oss til fange. Opplagt så hadde det vært en kjempetabbe å oppsøke denne forbannede trollhula - hva i all verden var det jeg tenkte på da jeg fikk denne sinnssyke ideen?!

Men det var for sent! Tre svære bergtroll som åpenbart jobbet som en slags dørvakter ved porten kom plutselig stormende fram fra skjulestedene sine mens de brølte og vrælte så det skar i ørene av de gutturale og unaturlige ulydene deres! De hadde to frastøtende hoder hver og så så forferdelig onde og pisse slemme og usjarmerende ut at himmelen øyeblikkelig skyet over, og et forrykende uvær med øredøvende tordenbrak og lyn og spetakkel brøt løs over dalen! Jeg kvapp til av skrekk og øyeeplene mine vrengte seg bakfrem og helt ned i vranghalsen - og hjertet hoppet slik av skrekk i brystet mitt at det nesten gikk av sporet ved synet av disse ufyselige uhumskhetene! De sto og siktet på oss med noen gamle antikverte geværer som så ut som om de kom rett fra dynga.

-Hendene i uværet! snerret det ene trollet og siktet på meg med en gammel avsagd hagle fra 1800 og brødmangel. Det andre trollet truet med en muskedunder fra 1700 og wienerbrødrangel, og det tredje trollet hadde rettet en gammel flintbørse mot oss helt fra 1600 og barkebrødkrangel. Selv var jeg kun bevæpnet med en ertesprettert fra 1900 og marsipanbrødangel, men dessverre hadde jeg glemt å etterfylle magasinet med erter - og uansett så ville jeg aldri våget å erte på meg trollene med et slikt tarvelig redskap - så den var jo ganske udugelig her i denne situasjonen selvfølgelig.

Begge de to suppe-elskerinnene mine besvimte av den grufulle og hjerteskjærende påkjenningen og falt dypt bevisstløse om på bakken. Trollene reiv tak i oss og skreik høyt av opphisselse og triumf når det gikk opp for dem hvilke godbiter som så naivt og godtroende hadde dristet seg til å oppsøke dem, og halte oss i en faderlig fart med seg inn gjennom inngangen, mens jeg sprellet for harde livet for å befri meg selv fra det stygge favntaket til beistet som hadde fakket meg.

-Hvor er det du har tenkt deg hen dude hahaha? Du skal ingen steder mere nå! skrattlo trollet og kakket meg i skallen med løpet på muskedunderen og klemte meg så hardt inntil seg at jeg nesten mistet pusten. Det stinket så fælt av trollet at nesen min slo krøll på seg og jeg måtte senere bruke en gammel krølltang fra Balsfjord for å rette den ut igjen. Og så smalt porten igjen med det mest skremmende drønnet jeg hadde hørt i hele mitt liv!

Desperat forsøkte jeg å vri og sprelle og frigjøre meg fra det brutale favntaket til det stygge trollbeistet, men det var altfor sterkt til at jeg greide å rikke armen dets så mye som en millimeter, og det bannet stygt av sinne og presset nesten livskiten ut av skrotten min når det merket hvordan jeg gjorde motstand, så jeg måtte bare snart gi opp forsøket på å stikke av. Å nei og nei for en grisetabbe jeg hadde gjort, hvordan kunne jeg være så teit og ubetenksom å la meg lokke av denne falske og farlige sangen rett i fella?! De fæle trollene lo og skrattet som gale av henrykkelse over den pene fangsten de hadde sikret seg, og brummet og snerret seg i mellom på det heslige trollspråket sitt så det reiv og sleit sånn i trommehinnene at jeg kjente sjokkbølgene dirre helt ned i ryggmargen. Men dette var egentlig ikke det verste. Jeg holdt nesten på å drite på meg av skrekk av det uhyggelige smellet fra døra som lukket seg - liksom med et definitivt og skjebnesvangert drønn, som ble stående og dirre i luften en lang stund etterpå – som en bekreftelse på at det nå ikke fantes noen muligheter for redning og utgang herfra mere. At dett var dett og her var det bare å la alt håp fare - at vi nå var fanget forever and ever og aldri mere ville komme ut fra dette forferdelige trollfjellet noengang! Og bedre til mote ble jeg ikke av den onde triumfen de morbide uhyrene åpenbart følte over å ha gjort et slikt kupp da de tok oss til fange, og den fæle troll-latteren og de elendige vitsene deres over det lekre kristenmannsblodet de luktet og som de siklet etter å drikke snart. De hadde tenkt å forære oss til Dovregubben personlig som bursdagsgave, og regnet med å bli forfremmet til offiserstroll gjennom disse staselige gavene. Det var nemlig ikke hver dag trollhøvdingen hadde råd til å spise slike delikate supper og mennesker som oss.

Det var nesten helt mørkt inne i hulen, men etter noen minutter hadde øynene mine vent seg sånn noenlunde til forholdene, og jeg kunne skimte et skittengult, flakkende lysskinn langt der inne i fjellet et sted. Lange ekkolignende ul bølget uhyggelig rundt oss og bidro enda mer til den nifse stemningen. Det virket som om de kom fra alle kanter på en gang - sammen med skingrende demonisk latter av hekser og hulder og annen styggedom - alt dette blandet med den fortryllende og lokkende sangen som jeg hadde hørt de siste ukene.Tydeligvis var vi inne i en slags korridor eller tunnel full av mugg og væte og gjørme, for trollene halte og dro oss med seg mot det ustabile og skimrende lyset der i det fjerne - mens jeg med jevne mellomrom hørte fresende skrik og vræl og protester fra ukjente vesener som vi tråkket på der vi ble halt av gårde. Flere ganger kjente jeg noe som liksom smøg seg rundt bena mine og virket som om det skulle til å bite og klore, men som bare ble føyset bort av trollene - som med de styggeste og mest vulgære og øreflagrende eder og trollbannskap jeg noen gang har hørt slo og sparket i vilt raseri rundt seg for å holde disse nysgjerrige og innpåslitne skapningene borte. Andre ganger dukket jeg instinktivt unna svarte uhyggelige skygger som fløy foran øynene mine, jeg tror det var flaggermus - og grøsset over fornemmelsen av skumle og ufyselige insekter som skolopendere og tusenbein og edderkopper og andre ufordragelige og blodtørstige vesener som krøp over huden min og beit og stakk. De to suppene hadde våknet nå og hulket og gråt fullstendig hjerteskjærende av redsel - inntil et av trollene truet dem til å holde kjeften sin igjen, ellers skulle han personlig vri skallene av dem så hjernemassen sprutet ut gjennom neseborene på dem!

-Hva heter du for no, din lille snilemikkel? snerret beistet som holdt meg fast.

Jeg stivnet til av redsel. Hvorfor ville trollene vite hva jeg het? Hadde de hørt alle de sensasjonelle historiene om Jappe Snetass og det fabelaktige stuntet jeg gjorde i Trollhättan i Sverige nylig da jeg kledte meg ut som skattefogd og robbet skattkammeret til kongen av svensketrollene? Her var det visst best at jeg fant på et alias i en feiende fart!

-Eh eh eh ...jeg heter ... eh Børre ... Børre Margrethe Trebein ... af... af Tenstemning!

-Børre Margrethe Trebein af Tenstemning? Det var da faen til underlig navn på deg gutt?!

-Ja altså ja ... presten som døpte meg var alkis og hadde knabba altervinen og drikki seg i karve dritings stemning den aftenen jeg ble døpt, det var derfor jeg...

-For en jævla kødd! Og hva heter venninnene dine?

-Den minste heter eh eh ... Balde ... eh Baldemor Snefis! Og den andre heter eh Piss... Pizzelina Bjellesvin von Borrabeivi.

- De gjør det ja hehehe?! Vel Baldemor og Pizzelina og Børre Margrethe, forbered dere på en festlig aften i kveld, for både dere og det deilige kristenmannsblodet deres har lystige utsikter i vente! Livretten til Dovregubben er nemlig blodpannekaker av mennesker og supper hæhæhæhæhæhæ! flirte trollet mens det uhyggelige ekkoet av latteren rullet frem og tilbake i tunnelen i flere minutter. Suppene skrek av dødsangst da de hørte den fæle skoggerlatteren til de onde uhyrene og jeg må tilstå at livsmotet mitt også sank atskillige grader til babord og nesten kantret og forliste ved tanken på hva som snart ville hende med oss. Blodmat var nemlig det verste jeg visste, og nå skulle jeg altså snart selv ende opp som nettopp slik unaturlig og motbydelig kost. Var dette straffen for at jeg alltid nektet å spise blodpølse i barndommen altså? Blodig urettferdig altså i så tilfelle!

Dess nærmere vi beveget oss lysets kilde dess høyere ble lyden av sangen, som jeg nå delvis kjente igjen - og dess mer innlysende var det at det ikke var noen ordinær sang, men en kakofoni av mennesker og troll og andre vesener som ropte og skrek og kauket og gaulet til en burlesk og surrealistisk musikalsk blanding av Sex and drugs and rock n`roll, Sabbath bloody sabbath, og i Dovregubbens hall av Edvard Grieg, mikset sammen med riffet til Pål sine høner på langeleik og Påskemorgen slukker sorgen spilt baklengs på skotsk sekkepipe av en pisse dopa og klin gæern gangster-rapper fra Harlem på crack cocaine som fyrte av seg lange salver av mannevonde eder, forbannelser og stygge trusler og banning mens han rappet og breakdanset til den opphissende musikken.

Etter flere timer - i hvert fall virket det som det - kom vi til enden av tunnelen og stanset ved inngangen til en enorm dom eller hall inne i fjellet. Spetakkelet var så øredøvende at det var så vidt jeg hørte hva trollene brummet og snerret av ulyder til hverandre, og det var opplagt at festen var i full dunder og gang inne i trollfjellet.

Og WOW ¬- for et party!!!

Energien var så voldsom at vi nesten ble blåst tilbake inn i tunnelen igjen av rekylen fra de gigantiske gjallarhornene og ghettoblasterne som pumpet den råe og suggererende musikken inn i hallen. Det var 99 meter lange gjallarhorn smidd direkte av jordens glødende mantel under dypet av Jotunheimen, så dette var instrumenter med skikkelig ljom i. Flettene til Tuppelulla lettet fra skallen og slamret med en sånn kraft i nesa på det trollet som holdt henne at det gikk på trynet i bakken og slo seg i svime! Desperat klamret jeg hårmanken til hodet mitt for at den ikke bare skulle bli feid av kraniet under de verste soloene på langeleiken, men lyktes dessverre ikke helt med dette, for etterpå oppdaget jeg at sveisen var helt forandret og at vokalisten hadde rappet meg fyldig i nakken og kort ved ørene, med pannelugg helt ned til rævhårene! Dette måtte uten tvil være Norges mest rocka og speisa festlokale, jeg hadde aldri hørt på maken til hårete musikk noengang!

- Vent her, din slaskete lille rompekladd! beordret vakttrollet og kastet meg uten videre ned på det sølete steingulvet, mens de to suppene like brutalt ble lempet ned på gjørmebakken bak meg. Et av trollene gikk inn i grotten for å melde fra om vår atkomst, mens de to andre trollene holdt vakt over oss. Åpenbart måtte vi vente her inntil trollet hadde klarert med Dovregubben at han var rede til å ta imot oss. Jeg var fullstendig skrekkslagen og lå bare helt musestille der på gulvet. Jeg torde ikke bevege meg av frykt for rett og slett å gjøre i buksa, så livende redd var jeg, både for å få resten av parykken skalpert av huet, men også for hva jeg ville komme til å få se der inne i hulen til uhyrene. Og de to suppene var ikke mindre skremte, de lå bare og stønnet med lukkede øyne på bakken, helt paralyserte av angst.

Men etter noen minutter dristet vi oss til å smugkikke inn i trollsalen. Det gikk ilinger nedover ryggen på meg av det uvirkelige og dommedagsaktige synet som møtte oss der!
Jeg trodde ikke mine egne øyne!

-Se! Å næææ se! hvisket Ullegrine forferdet og pekte inn i grotten.

-Å nei og nei og næææ. hvisket Tuppelulla.- Å kjære Gud, hva kommer til å skje med oss nå?

Den dårlig opplyste hallen virket simpelthen gigantisk i størrelse, som om de hadde hugget og sprengt ut halve Trollheimen på innsiden av fjellene. Det var flere hundre meter opp til det rått tilhuggede taket, som dryppet av vann og råte og var fullt av revner og sprekker og meterlange stalaktitter, og det var ikke mulig å se enden på grotten, så den må ha vært flere kilometer lang - dekket av røyk og tåke i den enden som vendte inn mot fjellet, der det kunne høres uhyggelige skrik og stønn fra vesener som åpenbart ble ille tilredt og plaget. Det sto et rått grøss fra disse delene av hulen, et gufs av skrik og kulde fra det indre av selve storfjellet - og svære skarer av kråker og ravner og svarte flaggermus fløy fram og tilbake under taket i grotten mens de skrek så dystert at det skar i ryggraden.

Midt oppe i all uhyggen og djevelskapen var det pyntet til fest med gedigne klaser av ballonger samt flagg og vimpler og lange remser med fargestrålende bånd og girlander, draperier, kranser og andre barnslige utsmykninger og banalt dilldall som hang overalt inni trollhallen i anledning bursdagen til Dovregubben.

På en stor tavle på ene kortveggen sto en illevarslende beskjed med flammende bokstaver;

``Til deg som inn her har steget; la alt hår fare!``

Det skulle vel stå: la alt håp fare - antok jeg. Det trollet som hadde laget plakaten led åpenbart av dysleksi. Eller kanskje ikke ... det var jo vitterlig en sterkt hårreisende affære å stige inn her for alle som dristet seg inn i denne nifse trollgrotten.

På veggene hang store osende fakler som spredte svarte harde skygger mot vegger og gulv, og andre steder var det montert flammekastere som brølte lange blafrende tunger av ild og hete inn i fjelldomen og svidde sveisen av de stakkarene som kom for nære. Hodeskaller og skjeletter hang overalt fra både vegger og tak, sammen med andre frastøtende trofeer som trollene hadde tatt under sine utallige kriger og plyndringstokter mot mennesker og andre naturlige og overnaturlige skapninger her i verden. Der hang til min forferdelse og gru både skjegget til min læremester trollmannen Merlin, ballene til Titten Tei, skalpen til Peer Gynt, den uutviklede og hårløse pungen til Peter Pan, treskallen med den lange nesa til Pinocchio, pelsen til Labbetuss og andre kroppsdeler tilhørende mange av mine gamle helter fra barne-TV ... samt hundrevis av halshugde menneskehoder, avslitte hestkuker, avskårne heksefitter, avklipte flaggermusvinger, avbitte geitespener, utsugde bukkepikker og hårløse englekuser og andre utstoppede og velpreparerte organer av både dyr, mennesker og andre rare vesener - som f.eks. det innrammede rævhullet til en snømann fra Valdres. Dette rævhullet kjente jeg til min store overraskelse igjen, det var jo nøyaktig det samme rævhullet som en kjent norsk langrennsløper hadde stukket pikken sin i og voldtatt under et fyllekalas som turna sexorgie i snøskavlen i Hallingskarvet en gang. Pikken frøs dessverre fast i rompa til snømannen, og han ble nødt til å tilkalle Fjellredningstjenesten for å komme løs. Jeg jobbet i redningstjenesten den gangen og ble tildelt jobben med å frigjøre idrettshelten. Jeg prøvde først ved å tømme noe smelteost fra Tine meierier over understellet til den uheldige voldtektsmannen slik at isen skulle smelte og kjønnsorganene tine, men det dugde ikke – men heldigvis hadde jeg med meg en St. Bernhardshund-tispe som het Tine og som brakte med seg med en kagge whisky som jeg helte over understellet. Denne gangen funket det som bare rakkern, og ballene tinte opp på stakkaren i løpet av no time og han kom seg løs med understellet i god behold. Og det var faktisk etter denne hendelsen at denne berømte og velsmakende whiskyen fikk navnet sitt; nemlig Ballantines.