Jakten på Taisha Abelar.

Her om dagen var jeg innom en bruktbokhandel i Lamai på Ko Samui for å sjekke om det var kommet noen nye norske bøker, og se om det kunne være mulig å få avsetning på en ladning med litteratur jeg nylig hadde kjøpt i Vietnam. Denne sjappa drives av en lettere eksentrisk engelskmann som nesten aldri kjøper bøker av meg, idet han med sitt høyt opptrenede ekspertblikk som regel finner noe å utsette på dem, og med beklagende og nesten forurettet mine og anklagende pekefingre kritiserer meg for den manglende respekt jeg behandler disse skattene og klenodiene med. Alle bøker er visst i hans øyne hellige objekter som man plikter å behandle med den største ærbødighet og aktelse, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt avvist, og samtidig med en viss fascinasjon og interesse observert hans hoderysteri og mentale tilstand av noe som minner mistenkelig om sjokk når han har sett den helligbrøde jeg har gjort meg skyldig i gjennom min likeglade behandling av de bøkene jeg har tilbudt ham.
Og alle de merkelige og fullstendig uvesentlige og likegyldige innsigelsene han disker opp med! Enten har jeg ødelagt ryggen på dem, eller det er notert for mye på sidene, for mange eselører, omslaget har løsnet, sidene er brettet og krøllet eller tilsølt med mat og drikke, eller papiret og trykksverten er for dårlig ... især de piratutgavene jeg kjøpte i Vietnam og som er rappet og trykket opp fra internett ... bøkene er generelt i dårlig forfatning, ingen er interessert i å lese sånn dritt etc etc ... han har utallige pekuliære unnskyldninger for ikke å kjøpe noe av den litteraturen jeg tilbyr ham, og jeg har derfor nesten gitt opp å prakke på ham noen flere av de verdiløse makkverkene jeg leser.
Så jeg gikk derfra med uforettet ærend også den dagen.
Og nettopp på grunn av hans kritiske sans og ekstreme kresenhet har han den overlegent beste bruktbokhandelen på Ko Samui. Og det merkeligste av alt ... han kjører også de suverent laveste prisene og er derfor til stor sjenanse og irritasjon for sine helt på tuppa- fortvilede konkurrenter!

En av disse rævkjørte konkurrentene er en en sveitser, tror jeg, som driver øyas nest største bruktbokhandel i Nathon, ca. tjue kilometer unna. Denne bokhandelen ble tidligere eiet av en avfeldig og gebrekkelig ire i syttiårene, en mager og hvithåret gammel original og survivor fra beatnicktiden, en av disse fascinerende omstreifertypene fra den rastløse og nysgjerrige angelsaksiske kultur som man finner overalt i alle verdens hjørner og på de merkeligste steder. Han hadde ekstremt dårlig hukommelse og kjente meg aldri igjen når han så meg, enda jeg hadde hilst på ham mange ganger, så hver gang jeg kom inn i butikken hans havnet jeg i nøyaktig den samme samtalen med ham ... jeg var nemlig på jakt etter en spesiell bok av en obskur amerikansk forfatterinne ved navn Taisha Abelar på den tiden ... og den hadde han aldri, men han skulle kikke etter i kartoteket sitt, forsikret han. Dette såkalte kartoteket besto bare av en stor fillete notisbok som det sto rablet ned masse intetsigende og uforståelige notater i, ikke minst totalt uleselige for opphavsmannen selv. Nei så måtte han bare beklage etter å ha rotet litt rundt i svime i denne notisboka og konstatert at boken ikke sto oppført der; akkurat den boka hadde han dessverre ikke, men kanskje den kom med neste forsyning ... you never know these days.
Men han kunne gjerne bestille den for meg, og det tilbudet tok jeg i mot for høflighets skyld, uten å ha noen tro på at denne boken var mulig å bestille og få tak i just like that, sjelden og utilgjengelig som den var og dessuten skrevet av en helt ukjent forfatter.
Deretter havnet vi som regel i en interessant konversasjon om litteratur og salget av bruktbøker til turistene i Nathon, og forholdene på Ko Samui generelt ... og på ett eller annet sted i samtalen spurte han alltid hvor jeg kom fra. Jeg sa da som sannferdig og naturlig er Norge, og da lyste han formelig opp.
-Ah Norway?! Oh yeah, I thought it was something familiar about your accent. I used to live in Sweden, in Kiruna up in Lappland…
Så fortalte han hva han hadde drevet med i Sverige, orgiet litt med damene der og herjet og festet omkring i Norrland og finske Lappland, når han ikke jobbet da. Svenskene var nokså kjedelige forsto jeg, mens finnene derimot var skikkelig gærne og festlige folk som det var jævla morsomt å drikke med.
-Yeah those were the days, back in the seventies...sa han og himlet nostalgisk med øynene.
Etterpå tilbød han meg å kjøpe butikken hans med alle bøkene ... gudane vet hvor mange tusen eksemplarer hele sortimentet besto av, det visste han nok ikke selv heller. Han skulle bare ha femti tusen baht for alt sammen, ca. 9000 kroner, hvilket selvfølgelig var et røverkjøp. Men jeg hadde med min magre uføretrygd fra den gjerrige norske staten naturligvis ingen mulighet til å skrape sammen en slik formue, så det måtte jeg dessverre bare avslå.

Siste gang jeg traff ham dro jeg sammen med min samboer i butikken hans, også denne gang som alltid på jakt etter den samme uoppnåelige boken.
Før vi gikk inn fortalte jeg henne om innehaverens elendige hukommelse og den historien fra Sverige som han alltid disket opp med når han forsto jeg var fra Norge, og veddet på at han kom til å gjøre det samme nå.
Jeg så den gamle irske herremannen stå og stable noen bøker inn i en av hyllene og gikk prompte bort til ham og spurte etter denne spesielle boken jeg lenge hadde lett etter. Han klødde seg litt i den tynne hvite hårmanken sin og gikk deretter og sjekket i hyllene og etterpå i kartoteket. Nei dessverre den boka hadde han ikke inne akkurat for øyeblikket, men han kunne gjerne bestille den for meg, no problem. Ja så bestilte han den igjen for ørtende gang, og deretter kom spørsmålet jeg bare hadde ventet på, enda han hadde spurt om dette minst tyve ganger før.
-What country are you from?
-Norway.
-Norway?! Oh yes, I thought you were Scandinavian, I recognized your accent. I used to live in Kiruna in Sweden once!
-Really?
-Yeah ... had a hell of a time up there. Worked with all kinds of people from all over Scandinavia there. Those Finns they were fucking crazy and funny people ... bla bla bla…

Neste gang jeg kom dit, var bare hans thailandske kone tilstede i butikken. Mannen hadde nettopp dødd, opplyste hun, og hun ville nå selge butikken. Hun tilbød den til meg for 250000 baht, hvilket jeg med tanke på mine konstant kaospregede og katastrofeaktige finanser naturligvis bare måtte avslå.
Men en annen utlending som var uforsiktig nok til å bite på dette tilbudet var en sveitser som også hadde slått seg ned på øya og giftet seg med en thaidame.
Denne sveitseren har nok tatt seg litt vann over hodet med dette halsløse kjøpet, og salget går visst ikke så bra og businessen er visstnok konstant på randen av ruin, så han forsøker hele tiden å avlure sin konkurrent i Lamai dennes forretningshemmeligheter. Blant annet synes det å være av største viktighet for ham å få kjennskap til hvilke ukjente kilder i England denne briten visstnok får tilsendt sine bøker så billig fra, for til tross for at sveitseren har gjennomtrålet internett på kryss og tvers og frem og tilbake etter tilbud er det plent umulig for ham å få tak i like billige og gode bøker og dermed kunne ta opp konkurransen med engelskmannen. Selv selger han ofte slike elendige bøker at han har funnet det nødvendig å pakke hele sortimentet inn i plast så ikke kundene skal skjønne hvilke makkverk de tilbys, mens engelskmannen lar sine kunder fritt bla i og lese i bøkene, og derfor selvfølgelig også selger langt flere.
Hver gang jeg er innom bokhandelen i Nathon forsøker sveitseren å fritte meg ut om sin konkurrent, hva han driver med nå, hva prisene er for tiden og ikke minst hvor han får kjøpt bøkene sine. Dette er han særdeles opptatt av ... å finne selve kilden og trylleformelen til engelskmannens suksess, ja nesten så det er blitt en liten besettelse for ham, virker det som. Han har bedt meg forsøke å avlokke konkurrenten disse forretningshemmelighetene mot at jeg får rabatt på alt jeg måtte kjøpe av ham for all framtid, og jeg har derfor hver gang pliktskyldigst og lojalt forsøkt å pense samtalen inn på engelskmannens forretningspartnere og hvem som sender ham bøker fra England når jeg er innom sjappa hans og kikker på bøkene og slår av en prat ... for alle disse bruktbokdealerne er merkelig nok noen skikkelige skravlebøtter og glad i å konversere ... men han er jo selvfølgelig ikke så dum og ubesindig og lett å narre at han røper disse opplysningene for gud og hvermann.

Og nå siste gang jeg var innom denne briten i Lamai dro jeg og sjekket hyllene med norske bøker på min evige men hittil resultatløse jakt etter verker av Solstad og Fosnes Hansen( jakten på Taisha Abelar har jeg oppgitt forlengst, da jeg har oppdaget at hun bare er en forvirret newage-skrulle som bøffer lettlurte mennesker med tøvete og løgnaktige påstander om sine angivelige spirituelle opplevelser ), da jeg slumpet til å bla litt i Anne B. Ragdes siste roman Ligge i grønne enger.
Jeg leste bare noen avsnitt i en av sidene, og ble storligen og positivt overrasket!
Bare de få passasjene jeg leste i dette kapitlet inneholdt mer ånd og skrivekunst enn hele teksten i Arsenikktårnet eller hva den nå het tilsammen, og selv om jeg antar at denne kvaliteten ikke er gjennomgående for hele romanen og at Ragde bare har slumpet som ved en tilfeldighet og i lutter vanvare til å skrible ned disse linjene ... selv blind høne finner som kjent av og til korn ... er det opplagt at dama muligens har noe på gang. Japp hun virker så absolutt å være på glid mot noe større nå, noe som det kanskje kunne bli noe av en gang, og hvis hun fortsetter slik utelukker jeg slett ikke at det kan bli en slags forfatter av den tøtta også til slutt ... ja om ikke annet så serieforfatter for ungpiker i det minste. Verden har sett større undere enn det.