Helvete er de andre

I teaterstykket For lukkede dører av Jean Paul Sartre presenteres denne tidligere så viktige og sentrale europeiske tenkerens filosofi gjennom tre ulike menneskeskikkelser; to kvinner og en mann. De frafalne sjelene møtes i et helvete Sartre har valgt å gi form som en alminnelig borgerlig fransk salong. Her stilles de ansikt til ansikt med sine menneskelige feil og svakheter. Temperaturen stiger til bristepunktet i et rom der enhver mulighet for flukt er fjernet.
''Helvete er de andre'', erklærer den mannlige hovedrollen Garcin.
Helvete er å være dømt til evig samliv med andre mennesker, å være tvunget til å forholde seg til disse andre individenes liv og levnet med alle deres krav og behov, tanker, følelser og meninger, utbrudd, innfall og luner og annen biologisk, sosialt og eksistensielt betinget eller kulturelt tillært oppførsel.
Helvete i Sartres terminologi er å ha mistet friheten til å være seg selv og være alene som bevisst tenkende, følende og sansende vesen i verden.

Det har blitt sagt at eksistensialistene dømmer mennesket til frihet.
Gjennom den eksistensialistiske måten å tenke og oppleve verden på er det mulig å frigjøre seg fra menneskehetens mentale og sosiale fengsel. Omstendighetene er likegyldige for Sartre. Friheten er likevel mulig overalt, selv i den verste og mest undertrykkende konsentrasjonsleir.
Selv der er det mulig å være alene med sine tanker og indre liv. Under forutsetning av at man bryter ut av mønsteret som fanger en, og isolerer seg mentalt fra de andre menneskene selvfølgelig. Og det er helt og holdent ditt valg og ansvar om du ønsker å frigjøre deg, det er bare du som kan bestemme dette.
Hans dom er klar; ''Det er handlingene som avgjør hva du har villet''.
Kun handlingene. Alt annet er bortforklaringer og ansvarsfraskrivelse.

Selv har jeg flyktet bort fra de andre. De andre greier ikke å gjøre livet mitt til et helvete mer. Eller til et sjelelig fengsel, som er det samme som helvete. Jeg driter i hva andre mener om meg som person, og hva de mener om hva jeg sier og hva jeg gjør. BARE slik er det mulig å være fri. Hvis man skal bry seg om hva andre synes, mener, tenker og tror om en er man fange av deres oppfatninger av deg. Og det er umulig å kombinere med frihet. Selv har jeg gått så langt som å flytte til et annet land, der jeg ikke forstår språket og er helt fremmed for kulturen, som fremdeles, etter mer enn syv år, er et stort mysterium for meg.
Og det er så deilig, en slik herlig frihet å gå rundt og ikke vite bæra av hva dine medmennesker snakker om, slippe å vite hva de tenker, mener, tror og synes om noe som helst.

Helvete er de andre, og himmelen er meg selv ... eller å kunne være meg selv. Hvis jeg er nødt til å isolere meg fra de andre for å kunne være fri, so be it.
Den prisen er så absolutt verdt å betale for å kunne nyte livet i splendid isolation ... som de gamle britene sa om livet på øyriket sitt, isolert som de var fra barbariet på det europeiske kontinentet og alle andre land.
Ensomheten er for meg lettere å bære enn et liv i avhengighet av andre.
Vi er likevel alene her i verden med våre liv alle sammen når det kommer til stykket ... alt annet er illusjoner. Som illusjonen om å klamre seg til andre menneskers selskap for å unngå å være ensom og se sannheten i øynene, nemlig at bare du har ansvaret for ditt eget liv. Ansvaret og friheten til å gjøre hva du vil med det innenfor de begrensinger vi er underkastet som mennesker.
Jeg kom tilbake til Ko Samui i går. Thai betyr fritt menneske ... og Thailand betyr følgelig De frie menneskers land, og her er jeg ... tilbake i Thailand igjen! FRI!



You put me in a cell, and to you thats the end...to me its the beginning, cause its a universe in there ... and I'm free. Charles Manson