En skikkelig lesehest

Utdrag fra Om det gode og det slette (først utgitt 1851) av Arthur Schopenhauer.

"Det er ikke annerledes i litteraturen enn i livet: Hvor man enn vender seg, treffer man straks på menneskehetens uforbederlige pøbel; den forekommer overalt i legionvis, fyller opp alt og skitner til alt, lik fluene om sommeren. Derfor de utallige dårlige bøkene, dette litteraturens omseggripende ugress som tar næringen fra hveten og kveler den. Det river nemlig publikums tid, penger og oppmerksomhet til seg, dette som rettmessig tilhører de gode bøkene og deres edle formål, mens de dårlige bare er skrevet for å tjene penger eller skaffe forfatterne stillinger. De er altså ikke bare unyttige, men positivt skadelige. Ni tiendedeler av vår nåværende litteratur har intet annet formål enn å lure penger ut av publikums lommer; for å oppnå dette har forfatter, forlegger og anmelder sammensverget seg.
Et snedig og slemt, men ikke ubetydelig slag er det litteratene, brødskribentene og de som skriver altfor mye har lykkes i å påføre den gode smak og tidens sanne dannelse. De har drevet det så langt at de fører den samfulle fine verden som en hund i bånd, så den har blitt dressert til å lese a tempo, nemlig slik at alle leser det samme, dvs. det nyeste - dermed har de stoff til konversasjonen i sine sirkler: Dette formål tjener dårlige romaner og lignende produkter fra en gang velrenommerte personer, som Spindler, Bulwer, Eugen Sue osv. Men hva kan være mer elendig enn skjebnen til et slikt skjønnlitterært publikum, som føler seg forpliktet til hele tiden å lese de nyeste skriveriene til høyst ordinære hoder som utelukkende skriver for pengenes skyld og som det derfor alltid finnes mange av, et publikum som til gjengjeld bare så vidt kjenner navnene på verkene til alle lands og tiders sjeldne og overlegne ånder! - Særlig er kultursidene i dagspressen et utspekulert middel til å frata det estetiske publikum den tid de burde bruke på de ekte frembringelser innenfor genren og dermed å redde sin dannelse, og slik at denne ikke behøvde å tilfalle hverdagshodenes daglige sjusk og fanteri.
Fordi folk i stedet for å lese det beste fra alle tider, alltid bare leser det nyeste, forblir forfatterne innenfor den trange krets av ideer som er i omløp, og tiden synker stadig dypere ned i sin egen skitt.
Med hensyn til vår lektyre er derfor kunsten å ikke lese høyst viktig. Den består i at man ikke kaster seg over det som det store publikum til enhver tid er opptatt av, som for eksempel politiske eller litterære pamfletter, romaner, poesi og den slags som akkurat lager spetakkel og kommer i flere opplag i sitt første og siste leveår. Man skal snarere tenke at den som skriver for narrer, alltid finner et stort publikum, og bruker den alltid knapt tilmålte tid til lesning utelukkende av verkene til de ånder som til alle tider og i alle land rager opp over den øvrige menneskehet, disse som virkelig er berømmelsen verdig. Bare disse former og belærer virkelig.
Det dårlige kan man aldri lese for lite av og det gode aldri for ofte. Dårlige bøker er intellektuell gift: De forderver ånden.
For å lese det gode er det en betingelse at man ikke leser det dårlige: For livet er kort, tid og krefter begrensede. - "

Han kunne virkelig få det sagt, den godeste Schopenhauer! Ni tiendedeler av bøkene som utgis er ikke bare unyttige, men direkte skadelige! Ja det er jo nettopp dette jeg har hevdet hele tiden. Derfor vekk med den helvetes statlige innkjøpsordningen, denne fordervelige og åndsruinerende kulturpolitiske sammensvergelsen konstruert med kun ett eneste formål for øye, nemlig å drukne de få gode bøkene som utgis hvert år i søppel, helt i tråd med det norske sosialdemokratiske likhetsidealet forøvrig ... pisskjedelig nonsens og garbage produsert av folk som aldri har opplevd noe i livet, men har tilegnet seg en masse fikse ideer på disse fancy skriveakademiene som vokser opp som paddehatter nå når alle og enhver går rundt med en forfatter i magen og verker etter å få gitt uttrykk for sin prangende innbilskhet og manglende livsvisdom, eller er sprengfulle av knirketørr og helt unyttig og virkelighetsfjern intellektuell lærdom eller har studert litteraturvitenskap på universitetet, fjernt fra det virkelige livet, og derfor tror de har noe å bidra med litterært. Akkurat som en viss herremann som skriver under anonymt nick på Forfatterbloggen, og hvis navn jeg av diskresjonshensyn ikke vil nevne her, i og med at vedkommende ikke er leser av denne bloggen og derfor ikke har anledning til å forsvare seg, for denne mettebergsommann er selvsagt altfor skolert og høyt hevet over oss vanlige dødelige til å nedverdige seg til å lese det pisset som presenteres her.
Bruk heller disse pengene på noe virkelig nyttig ... som f.eks. nyutgivelser av klassisk litteratur og oversettelser fra andre land og kulturer. Det er intet mindre enn en skandale at mange av verdens mest betydelige verker gjennom historien ikke finnes i norsk oversettelse ... på denne måten blir nordmenn avskåret fra muligheten til å tilegne seg den viten og dannelse og kulturnivå alle opplyste moderne mennesker i dag burde være innehavere av.
Les hva Georg Johannesen sier om konsekvensen av å vokse opp i Norge, uttrykt i et intervju i Vagant nr. 3 for 2005, forøvrig det siste intervjuet han gjorde.
– Alt jeg har skrevet er oversettelser. Å bruke språk er å oversette. Dannelsen ligger i å velge de beste tekstene. Mine oversettelser er min egen etterutdanning av meg selv. De er et forsøk på selvomsorg, på å avlære det man lærer når man er oppvokst og utdannet i Norge, og i stedet bli et normalt menneske.

Først i år kom Montaignes samlede essays på norsk, denne hjørnesteinen i vestlig kultur som intet opplyst og kultivert individ kan ha unngått å lese og samtidig henregne seg som et sivilisert menneske. Vi nordmenn er kulturelle analfabeter sammenlignet med folk fra andre nasjoner...noe som jo så slående avspeiles i den vanvittige og barbariske tildelingen av en av landets høyeste og mest prestisjefulle kulturpriser til så vidt jeg husker Rex Rodney på åttitallet...en jævla travhest hæhæhæ! Rex Rodney har naturligvis også forlengst fått sin egen statue i Stavanger. Og fullt fortjent selvfølgelig som den edle representant for høykulturen i Norge som han jo vitterlig var, han var nemlig en stor elsker av høy og lignende dyrisk gourmetføde og en mektig og høyt skolert skjønnånd og kjenner av kokekunsten, den eneste kunsten der nordmenn greier å markere seg...ja unntatt langrennskunsten da...med havregrøt som favorittdelikatesse. Formodentlig var han en skikkelig lesehest også...sannsynligvis hadde han lest minst like mange viktige bøker fra kulturhistorien som en gjennomsnitts nordmann ihvertfall.
Jeg har prøvd å google denne hårreisende opplysningen for å få fastslått med sikkerhet hvilken pris og hvilken hest det dreide seg om, men har ikke vært kar om å finne noe ennå. Men utvilsomt er denne historien sann ...j eg tror bestemt ikke jeg har forvekslet denne hesten med den berømte, noen vil si beryktede, ordtraveren Arne Hestenes, som mottok Oslo Kommunes kunstnerpris for 1985.
Men en annen norsk travhest har tatt steget enda høyere opp mot kunstens litterære parnasser ... han var nemlig forfatter! Joda du leser riktig! Den meget beleste og litterært kyndige Alm Svarten, som falt og strekte benet tidlig i 2008 og derfor ikke kunne skrive mer og dermed ble avlivet, slik myndighetene burde gjort med flertallet av norske forfattere forøvrig, er den eneste hesten som har skrevet sin egen selvbiografi. Hittil da ... snart blir nok markedet nedrent med høyttravende(...) selvbiografier forfattet av hester og andre dyr med sterkt markeringsbehov og trang til selvutlevering og promotering av sine egne oppblåste egoer ... som jo er så populært ellers blant menneskene i dag. Jeg ser fram til at bikkja til Jon Michelet kommer med en beretning om hvordan den har blitt avspist med VG og den beryktede Hundeavisen til Anders Lange i alle år og dermed pådratt seg uhelbredelige traumer og nevroser, og deretter saksøker Michelet for dyremishandling og kulturell neglisjering og vanskjøtsel.
Den aktuelle boka heter Alm Svarten og ble skrevet i jeg-form og ført i pennen av John Buer. John Buer er formodentlig en av disse horse whisperne som kan kommunisere telepatisk med hester og andre dyr... sannsynligvis gjennom en slags avansert form for indre buing. Hohoho only in Norway...lurer på om den boka ble godkjent for innkjøp til bibliotekene...skulle bare mangle i så fall! Den er sikkert bedre og mye mer interessant enn 90 % av mølet som slipper gjennom nåløyet i denne forkastelige statlige innkjøpsordningen som har gjort så mye skade og ugagn for norsk litteratur.

Hva er galt med dagens norske litteratur? Hvorfor skrives det ikke monumentale og livsnødvendige bøker lenger som blir stående som milepæler i litteraturhistorien? Hvor er det blitt av forfatteren som åndshøvding og refser og veileder i samfunnet, som nasjonens samvittighet, en som setter dagsorden og tar opp de viktige filosofiske, politiske, sosiale, moralske, kunstneriske og åndelige emnene i tiden som samfunnet bør diskutere og være opptatt av? Og viser til mulige løsninger og veier samfunnet bør gå, slik som f.eks. Bjørnson gjorde?
Hvilke av samtidens norske forfattere kommer til å bli stående og bli husket og fortsatt lest om hundre år? Om hundre år er allting glemt ... sa Hamsun, og det hadde han rett i ... nesten alt er glemt fra hans tid unntatt opphavsmannen til dette ordspråket.
Hva kan dagens forfattere lære oss? Har de overhodet noe å lære fra seg, eller er de bare fortellere av mer eller mindre interessante og underholdende historier?
Lars Saabye Christensen? Vel, han har jo skrevet Beatles, som er en interessant og treffsikker miljø-og tidsbeskrivelse av en meget spesiell epoke i den vestlige kulturkrets historie, og som sådan kanskje vil kunne ha aktualitet så lenge de personene som opplevde denne tiden ennå eksisterer...men noen roman for evigheten er det neppe. Eller kanskje Dag Solstad, Norges største fotballfan og forfatter av to store bøker om fotball-VM og AKP-ml bevegelsens største sviker av sine ungdoms idealer da han solgte seg for noen skarve sølvpenger til Aker og Kjell Inge Røkke i form av dette pinlige og falskt blankpussede hyldningsverket Medaljens forside som han skrev til en av rovkapitalismens fremste representanter i dette landet? Denne sosialrealistiske samtidspisspreikeren Roy Jacoben ... hva kan vi lære av ham? Eller Norges største forfatter i dag, ifølge kåringen i Dagbladet for en stund siden, denne sørpekjedelige og gravalvorlige tragedierunkeren Kjell Askildsen ... hva har han og alle disse andre kunstnerne egentlig å bidra med? Det forekommer meg at ingen av de nevnte kulturpersonligheter har det menneskelige og litterære format og vidsyn og gangsyn som er nødvendig for å kunne ta opp arven etter fortiden ... og sannsynligvis interesserer det dem ikke heller.

Hvorfor gjør ingen norske forfattere seg bemerket internasjonalt? Bortsett fra denne søvndyssende og blodfattige Per Petterson da, som tydeligvis har truffet noen litterære trendstrenger utenlands, med sine skildringer av et for utlendingene eksotisk bygde-Norge på femtitallet. Og så Jostein Gaarder, men han var jo folkehøyskolelærer, symptomatisk nok, før han slo gjennom med Sofies verden, en romaninnføring i filosofihistorien...og kan knapt regnes som noen ekte forfatter. Heller ikke journalisten Åsne Seierstad, som i lang tid nøt godt av gjestfriheten til en bokhandler i Kabul, for deretter å utlevere ham og hans familie i en fullstendig skamløs og elendig skrevet beretning for hele verden, og gjorde seg selv til mangemillionær på dette mildt sagt tvilsomme prosjektet, kan regnes som noen forfatter.
Hvorfor kommer ingen moderne norske forfattere i betraktning ved utdelingen av Nobels Litteraturpris? De får jo knapt Nordisk Råd-prisen, og da vel mest bare fordi protestene ville blitt så altfor store dersom Norge hadde blitt oversett enda mer enn vi faktisk blir. Norge burde faen meg si at nok er nok av forbigåelser og fornærmelser fra disse sleipe og ignorante svenskene og innbilske islendingene og ta skjeen i en annen hånd og opprette sin egen internasjonale pris forbeholdt kun norske forfattere, slik at disse våre verdifulle kunstnere omsider fikk den belønning og oppmerksomhet de fullt ut fortjener. Jeg foreslår at prisen blir kalt Nordisk Uråds Litteraturpris og overrekkes av Ane Uråd ... helt i overensstemmelse med det norske folk sine lesevaner forøvrig, der de aldri aner uråd og forstår hvordan de blir narret av komplette dilettanter og dilleonkler men glade og naive svelger slik glætt og lettspiselig dusinvare som f.eks. det ubehjelpelige gnålet og blabla-pjattet som Norges mestselgende forfatter Anne B. Ragde uavlatelig produserer.

I forrige århundre hadde Norge forfattere som Jens Bjørneboe, Axel Jensen, Johan Borgen, Agnar Mykle, Tarjei Vesaas, Torborg Nedreaas, Sigurd Hoel, Johan Bojer, Rolf Jacobsen, Cora Sandel, Arnulf Øverland, Hans E. Kinck, Olav Duun, Sigrid Undset, Knut Hamsun, Johan Falkberget og Arne Garborg og flere andre. Alle disse rager som bautaer i norsk litteratur og utgjorde sølvalderen i norsk litteraturhistorie. Og før det hadde vi gullalderen med Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, selvsagt.
Felles for alle disse forfatterne var at de hadde noe viktig å fortelle sine medmennesker, de øste av sine innsikter og livskunnskap, de viste og avslørte for sine lesere sammenhenger i samfunnet og personlige forhold og i den menneskelige psyke som ellers kanskje ville forblitt uoppdaget for allmennheten. De var store og klarsynte lærere i livets skole...en slags profeter og veivisere for sin tid.

Men nå, hvilken alder er vi inne i nå? Kråkesølvalderen ... eller kanskje steinalderen? Den nye steinalderen i norsk litteratur er her hurra ... sirkelen er sluttet og i dag skriver forfatterne like betydelig og avansert litteratur som den man finner innhugget i de ti tusen år gamle runetegnene i helleristningsfeltet i Alta. Jeg foreslår derfor at staten konfiskerer alle skrivemaskinene og PCene som forfatterne misbruker og istedet går inn med økonomiske midler til innkjøp av hammer og meisel som disse forfatterne kunne bruke til å nedtegne sine tanker om livet og verden med i moderne steinbrudd og helleristningsfelt opprettet av staten. Det er nemlig den eneste muligheten de har for at deres litteratur skal kunne bli stående for ettertiden.
På denne måten kunne millioner av uskyldige og forsvarsløse trær unngå slaktedøden til ingen verdens nytte og slippe å bli til papir tilsvinet og skjendet av de åndsforblåste tankene og betraktningene til alle disse talentløse ekshibisjonistene som skriker etter å bli sett og få sitt oppblåste ego bekreftet gjennom den tanketomme og tafatte litteraturen sin. La dem heller utstyrt med moderne trykklufthammere, pressbor og slegge og meisel dekorere fjæresteinene langs Norges kyst med kunsten sin, og ikke kreve at millioner av trær skal myrdes til ingen som helst nytte. Dette kunne være en passende oppgave for Unni Lindell og kompisene hennes. Hvis jeg noengang blir kulturminister kan jeg love at de fleste av dagens forfattere under trusel om tortur, i form av å bli tvunget til å høre sine egne verker bli opplest for dem, vil bli omskolert til slike billedhuggere, nei ordhuggere, slik at de omsider kunne få seg noe nyttig å gjøre og vi samtidig slipper å bli plaget så mye med ``litteraturen`` deres i dagliglivet.
Alle forfattere som ble tatt på fersken idet de misbrukte papir eller PC eller andre moderne metoder ville under en slik ordning bli dømt til livsvarig fengsel og sendt til arbeid i steinbrudd, der de kunne skrive så mange helleristninger de bare ønsket.

Slik vedlagte video demonstrerer;

http://www.youtube.com/watch?v=QgDYWLcCm4s&translated=1