lørdag, februar 14, 2009

En skikkelig pangforestilling!

En mild forsommerbris smyger seg gjennom den mørke Oslonatten og blåser håret mitt bort fra pannen idet jeg snur meg mot huset. Det er ingen mennesker å se eller høre i nærheten, og heller ingen lys i de to nabobygningene, som ligger nesten helt skjult bak trærne over femti meter unna. Det rasler litt i en haug med løv som noen har samlet sammen og tømt ved veien. Ellers er alt stille som på en gravlund her oppe, langt fra ståket og fyllespetakkelet nede i sentrum. Jeg står utenfor en gammel ærverdig sveitservilla i et av de mer velstående storkaksestrøkene i Holmenkollåsen, mens jeg med tilforlatelig mine later som om jeg prater i en mobiltelefon. Øynene mine speider vaktsomt over nabolaget. Eiendommen jeg har sett meg ut er omkranset av en høy truende mur, og bevoktes av to kraftige og aggressive udyr av noen hunder, en enorm engelsk mastiff med et illsint og mannevondt oppsyn som ser ut som om den stammer i direkte nedadstigende linje fra uhyret i Baskerville, og en svær og kraftig rottweiler med tunga konstant hengende ut av den siklende blottlagte kjeften, klar til å hogge tennene i og knuse beinrangelet i hver eneste dumrian som måtte være ubetenksom nok til å anrette sitt stakkars legeme mellom de enorme kjevemusklene til det massive beistet. Mastiffen er en av de største og mest fryktinngytende hundene jeg noengang har sett der den lunter selvsikkert omkring på plenen nidkjært opptatt av å bevokte huset. Vanligvis er disse hundene godlynte og snille, skjønt meget beskyttende overfor sin herre og hans eiendommer, men akkurat dette eksemplaret virker å ha et helt annet og langt mer aggressivt gemytt. Gjennomsnittsvekten er rundt hundre kilo for denne rasen, men denne hunden er så gedigent oppbygd at den nok veier langt mer enn dette, med en matchvekt sannsynligvis rundt hundre og tredve kilo, og det meste av dens imponerende kropp utgjøres av ren muskelmasse, etter dens raske og sikre måte å bevege seg på å dømme.
Jeg har rekognosert rundt i nabolaget en stund for å sjekke ut dette meget spesielle huset, og kikket litt på forhånd i forskjellige offentlige registere. Villaen eies av en søkkrik skipsreder i offshorebransjen, Tom Brekke-Dahl, med hovedkontor i London. Ifølge sladderspaltene i Kapital befinner han seg nå på påskeferie i Østerrike, hvilket betyr at kåken for øyeblikket står ubevoktet, øde og tom. Og jeg er nå klar til å gjøre den enda mer tom, Tom!

Klokken er rundt to, en stille vårlig påskenatt med måneskinn og fint vær, bare avbrutt av et lite vindblaff i ny og ne. Stjernene funkler blidt på himmelen og liksom blunker konspiratorisk til meg der jeg nærmer meg det feite byttet som ligger og breier seg midt i den gigantiske hagen, uskyldig intetanende om hvilken uvanlig gjest som har invitert seg selv på besøk.
Jeg elsker slike klarværsnetter om våren, det er noe med atmosfæren, med stillheten og roen som gjør at sjelen slapper helt av og bare suger inn stemningen i hver eneste celle i kroppen mens man nyter å være menneske, å være til i nettopp denne tiden og på dette stedet i verden.
Intet kunne være mer perfekt akkurat nå. Og intet scenario kunne være mer perfekt for den slags næringsvirksomhet som jeg lever av.
Sykkelen har jeg parkert bak en busk et lite stykke unna huset. Jeg har funnet ut at det er langt bedre og tryggere å bruke sykkel enn bil når man er ute på tjuvetokt. Med stjålet bil risikerer man alltid å bli stoppet av snuten, som ofte er mistenksomme overfor bilister om natten og gjerne har klisterhjerne når det gjelder etterlyste nummerskilt, mens ingen bryr seg om en enslig syklist, selv ikke på nattestid.
Jeg nærmer meg i rolig og avslappet gange den store smijernsporten, men skvetter til som faen da en stor svart fugl plutselig letter fra mønet og kommer flaksende mot meg med et stygt, langtrukkent skrik! Hva faen er dette, en fugl som er ute og flyr midt på natten? Såvidt jeg vet er det bare ugler som våger å fly i mørket, alle andre fugler går til ro etter mørkets frambrudd fordi de ikke har godt nok nattesyn til å registrere hindringer i flukten, og det er derfor livsfarlig for dem å fly når det er mørkt. Men dette er da ingen ugle, finnes vel ikke ugler midt i byen vel? Jeg rekker å registrere at det sannsynligvis bare er en ravn eller kråke idet fuglen forsvinner mellom tretoppene, og tar meg hurtig sammen igjen og går videre med uanfektet og ubekymret mine. Det gjelder å virke helt naturlig og avslappet når man er ute i slikt oppdrag som det jeg er, og også dette viktige aspektet av en profesjonell innbruddstyvs yrkesferdighet har jeg etter lang erfaring utviklet til det rene mesterskap, og har aldri blitt stoppet av verken politi eller noen av disse latterlige amatørene fra de private vaktselskapene som liksom bevokter folks eiendommer, mens de i virkeligheten sitter pal konstant og spiller Playstation og nettpoker eller ser på porno på internett, og bare forfalsker vaktrapportene slik at det ser ut som om de har vært på vaktrunder. Dette vet jeg fordi jeg selv en gang har utgitt meg for å være ansatt i et slikt vaktselskap og kjenner både de slappe rutinene til disse likeglade vekterne og er blitt personlig venn med flere av dem, og har gått mange runder i uniform i boligstrøk og på fabrikker og gjort innbrudd mens jeg samtidig spilte rollen som vakt.

De to hundene kommer småknurrende halsende rundt hjørnet straks de får ferten av meg, og setter umiddelbart kursen mot porten. Heldigvis bjeffer de ikke høyt, skjønt de brummer og knurrer illevarslende seg i mellom, mens de nistirrer på meg med gærne blodskutte oppspilte øyne som gjør det helt klart hva de ville foreta seg med meg av sønderslitende aktiviteter om de fikk tak i meg. Men det bekymrer meg ikke noe videre; som den freidige og tillitsfulle venn jeg alltid har vært av livet her på jorden og dets forskjellige biologiske former har jeg bestandig hatt et stort dyretekke som har kommet godt med i mange situasjoner ... og dessuten har jeg et hemmelig våpen i bakhånd som aldri slår feil.
Fra ryggsekken drar jeg fram noen pakker med pølser som jeg har kjøpt tidligere på dagen nettopp med tanke på disse dyrene. Gilde Luxuspølser. De er kostbare, men overlegent best.
Jeg har ennå ikke truffet ei eneste vaktbikkje som ikke har latt seg bestikke av Gilde Luxuspølser, uansett hvor aggressiv og fiendtlig den var før den stiftet bekjentskap med disse velduftende og velsmakende presangene som jeg har i sekken. Jeg åpner et par av pakkene og overrekker med noen vennlige ord pølsene gjennom sprinklene i porten til de nå logrende og åpenbart sultne bikkjene, som ivrig slafser godbitene i seg i løpet av no time. På bare sekunder har synet av delikatessene jeg brakte med meg forvandlet dem fra de mest blodtørstige og aggressive beist til siklende velvillige kjæledyr som jeg triller rundt lillefingeren som jeg selv vil! Det er helt bemerkelsesverdig å se hvor korrupte de er og villige til å la seg kjøpe. Du snakker om lettlurte vaktposter ... dette brekket virker allerede som a real piece of sausage ... eh cake. Etter å ha glefset i seg måltidet er vi de beste venner av verden, og de lar seg ikke be to ganger når jeg tilbyr en velmenende hånd til å klø dem bak ørene. Det later til at de nå begge to er helt overvunnet av min sjarm og selvbevisste fremtoning samt de gilde lekkerbiskene de nettopp har fortært, så jeg tar mot til meg og klatrer selvsikkert og kjapt uten videre utsettelser over muren. Fremfor alt gjelder det å demonstrere overfor slike primitive dyr at man ikke er redd dem og på en vennlig men bestemt måte straks tilkjennegi hvem som er sjefen, dette vet jeg av egen erfaring er uhyre viktig for å kunne etablere et varig psykisk overtak over dem.
Rottweileren reagerer litt nervøst og småaggressivt når jeg lander på bakken med et lavt dunk og kommer og liksom skubber litt til meg med snuten, som for å spørre om hva jeg gjør der, og for å berolige den drar jeg fram enda et par pølser fra sekken ... og også disse forsvinner lynkjapt ned på høykant, og dermed er alt i orden og det er nå helt klart for oss alle tre hvem som er i autoritet.

Tror jeg ... for plutselig bykser til min store forskrekkelse og sjokk mastiffen fram og hopper med et dypt knurr opp på ryggen min mens den klemmer forlabbene hardt rundt overkroppen på meg slik at jeg faller over ende på den sleipe og sølete bakken, og begynner å jokke vilt mot mine nedre regioner før jeg har sjans til å komme meg unna! Jeg rykker til av forskrekkelse og forsøker febrilsk å skyve det frekke dyret unna med en bestemt bevegelse mens jeg lavt roper en kommando for å få hunden til å slutte med de svinete handlingene sine, men stanser vettskremt opp ved den sjokkerende lyden av det morderiske og forurettede brølet som umiddelbart lyder rett ved ørene mine som reaksjon på mitt formastelige forsøk på å unndra meg dyrets elskovstilnærmelser. Skrekkslagen kjenner jeg det heslige erigerte hundelemmet støte mot lårene mine med en vill kraft full av truende vilje og kåtskap, og skifter straks strategi og prøver nå istedet forsiktig å snakke dyret vennlig til rette med overtalende godord, og på samme tid vri meg langsomt ut av det kraftige favntaket dets, men til ingen nytte. Bikkja er åpenbart fast bestemt på å gjennomføre sitt forsett om å voldta meg , og er ikke til å rokke vekk med verken godord eller trusler. Jeg vurderer i min fortvilelse og sterke følelse av krenkelse et øyeblikk å stanse dette stygge og umoralske og fullstendig urimelige overgrepet mot min person ved å klemme steinhardt rundt ballene til hunden inntil den gir seg av smerte, men de insisterende reaksjoner den svarer på mine stille protester og forsøk på å komme meg unna med i form av infernalsk truende og særdeles illevarslende og aggressiv knurring gjør det helt klart for meg at dette etter alt å dømme ikke vil være det lureste å foreta seg i denne situasjonen, da dette enormt store og sterke dyret sannsynligvis slett ikke ville trekke seg føyelig tilbake, men reagere instinktivt og automatisk ved å angripe og kanskje regelrett drepe meg hvis jeg utsatte det for smerte ... så jeg har ikke annet valg enn å bare la det perverse udyret utføre sitt unaturlige og grisete ærende og vansire meg med sine ugjerninger og jokke seg ferdig og håpe på at hele denne grusomme ydmykelsen vil være så raskt overstått som mulig. Mens denne pinlige og nedverdigende seansen pågår raser rottweileren desperat rundt og hyler og klynker av opphisselse med halvt erigert lem og ser ut som om den også er særdeles interessert i å være med på moroa, men blir gudskjelov jaget bort fra åstedet av mastiffen som med hårreisende uhyggelige knurr og brøl og glefs tilkjennegir at den aldeles ikke har til hensikt å dele elskeren sin med den andre bikkja. Den er nå blitt så sinnssykt opphisset og rabiat av tilnærmelsene fra rottweileren og hele situasjonen at jeg ikke våger provosere den noe mere men bare viljesløst adlyder alle dens bevegelser og hensikter og ønsker som jeg føler at den har, og lar den hjelpeløst bare krenke min verdighet og integritet som menneske og høyere overlegen biologisk art og misbruke meg som sexleketøy som den selv lyster, og håper nå bare at jeg slipper unna dette overfallet med livet i behold og uten å komme fysisk til skade.
Etter et par minutter med stadig hurtigere og dypere hvesing og pusting og knurring kjenner jeg at hunden jokker raskere og hardere enn noensinne, for deretter plutselig å slippe skruestikken den har holdt meg i og stige av ryggen min. Åpenbart har den fått orgasme, noe som bekreftes når jeg snur meg og ser den blanke klebrige væsken som den har sprutet over nedre del av ryggen min og som nå renner nedover buksa. Jeg får lyst å spy av synet, fy faen for noe ekkelt jævelskap!
Men i hvert fall virker det nå som om jeg er fri til å gå, for den jævla kjøteren viser meg ikke noen oppmerksomhet lenger og beveger seg bort fra meg med den dryppende slakke ståpikken sin i ferd med å forsvinne opp i buken, og rottweileren har heldigvis forlengst mistet interessen for meg og forduftet på andre siden av huset, der jeg hører den gjø som faen.

Jeg børster andpusten og skjelvende av foruretthet og avsky av meg den horrible ydmykelsen jeg nettopp har gjennomgått samt det råtne illeluktende løvet som har klistret seg til buksa mi under voldtekten, og finner etter litt leting en liten gren som jeg bruker til å fjerne noe av sæden med, skjønt det meste av væsken har allerede trukket inn i klærne. Etter å ha pustet ut noen minutter og kommet en smule til hektene etter denne uventede og særdeles kjedelige opplevelsen som har etterlatt meg lettere sjokkskadd og sannsynligvis seksuelt traumatisert for resten av livet bestemmer jeg meg heltemodig og besluttsomt for å gjennomføre innbruddet som planlagt, nå som jeg jo tross alt har greid å nøytralisere bikkjene på denne effektive og originale måten. Ingenting så galt at det ikke er godt for noe, og det ville jo være særdeles feigt og dumt av meg om jeg stakk av nå etter at den verste hindringen er overvunnet og det sannsynligvis er lett adgang til huset heretter.
Etter å ha lyttet og rekognosert litt rundt for å forsikre meg om at ingen har bevitnet det som skjedde eller har registrert at noe uvanlig er på gang beveger jeg meg forsiktig bort til bygningen, mens jeg håper at bikkjene ikke skal finne meg attraktiv som sexobjekt på nytt og komme halsende og kaste seg over meg enda en gang ... men de viser seg heldigvis ikke mer.
Som jeg har tenkt, så er vinduene eldgamle og originale og dermed lette å bryte opp. Jeg holder meg unna hovedvinduene, som helt sikkert er sikret med alarm, og konsentrerer meg om et lite kjellervindu helt nede ved bakken på baksiden av huset, delvis skjult under en hekk. Etter å ha dirket en stund med litt medbrakt spesialverktøy får jeg lirket det opp. Det er nå klar bane inn i huset, men for det tilfelle at det likevel skulle være tilkoblet en stille alarm nede i Securitas-sentralen venter jeg et kvarters tid bak noen busker for å se om det kommer vakter fra Securitas for å sjekke. Men ingenting skjer annet enn at hundene har kommet tilbake for å få flere pølser, som jeg har slengt til dem i en liten dam midt på eiendommen, der de er travelt opptatt med å dykke etter godsakene. Nå er det bare å entre scenen!
Jeg tar på meg en mørk finlandshette og åler meg forsiktig gjennom det trange vinduet og kommer inn i en kjellerbod. Jeg regner med at det er overvåkningskameraer i huset, så det er best å ta sine forholdsregler og bruke forkledning. Hansker har jeg selvfølgelig allerede tatt på før jeg klatret over muren. Døra i boden er som jeg regnet med ulåst, og jeg lister meg stille opp i første etasje. Det henger noen gamle oljemalerier i høyromantisk stil med store gedigne rammer på veggene, formodentlig er de verdt en del penger, men jeg har bare ett mål i sikte, og det er safen. Alle slike rikmannsvillaer inneholder minst en feit og velholden safe, og jeg er ingen alminnelig narkoman innbruddstyv som bryter seg inn i et hus og i hui og hast rasker med seg det han klarer fra skuffer og skap i noen minutter og røsker med meg et tilfeldig maleri før snuten kommer, i håp om at det skal være verdt noe. Jeg er profesjonell skapsprenger, og har ingen interesse av det simple sølvtøyet eller juggelsmøreriene til enkefru Jensen...
Inne i biblioteket finner jeg det jeg leter etter. En enorm safe på flere hundre kilo åpenbarer seg langs den ene veggen mens jeg kjenner hjertet gjøre et par ekstra byks i brystet mitt av lutter grådig forventning og lyst ved det forlokkende synet! Denne safen er en av de feiteste og mest innbydende jeg noengang har sett, og hvis innholdet står i stil med utseendet er den opplagt full av de største og herligste skatter og verdier man kan forestille seg. Så her gjelder det å ikke kaste bort mere tid! Hurtig slenger jeg av meg ryggsekken på et bord og finner med ivrige fingre fram utstyret. Det er en enkel dynamittkubbe, en tube superlim samt ei lita fenghette. Fenghetta har jeg utstyrt med en god gammeldags lunte. Jeg gidder ikke lenger drasse med meg masse elektriske ledninger og detonator, istedet har jeg kommet over oppskriften på selvlaget lunte på et forum for profesjonelle forbrytere på Internett, og funnet ut at det er langt mer praktisk. Dessuten er man ikke avhengig av elektrisitet heller. Jeg forbanner ennå den gangen jeg kom over DET feite skapet i en villa på Bygdøy, men ikke fikk sprengt opp elendigheten fordi eieren hadde frakoblet strømmen til huset, og jeg heller ikke hadde et egnet batteri med meg.
Og selv om det hender jeg har kort lunte og tenner fort, er den lunta dessverre for kort og helt uegnet til å kunne brukes til denslags arbeid som jeg livnærer meg av...
Jeg kikker meg årvåkent og speidende rundt i rommet. Over peisen, oppe ved taket, er det montert et overvåkingskamera som er rettet direkte mot safen. Jeg regner med at det automatisk settes i gang dersom noen tukler med safen eller beveger seg i nærheten av den, for jeg hører at det summer svakt og at det tydelig er aktivert allerede, men det bekymrer meg ikke ... jeg er godt forkledd for nattens oppdrag og føler meg trygg på at jeg ikke vil bli gjenkjent av verken politiet eller Securitas når de får se videoen. Dette er langtfra første gang jeg blir filmet av et overvåkningskamera, og jeg er nå blitt såpass erfaren og blasert med mine opptredener som hovedrolleinnehaver i slike filmer at jeg ofte pleier å legge inn noen ekstranumre for å showe litt med snuten, de kan likevel ikke bevise hvem jeg er under forkledningen. Jeg får også denne gang et plutselig rampete innfall og tar av meg den ene hansken og viser langfingeren til kameraet. Så gliser jeg bredt og peker mot safen.
-Nå skal dere få se skikkelig pangforestilling gutter! roper jeg med tilgjort grov røst så ikke politiet skal gjenkjenne stemmen min, og peker glisende bort mot dynamitten.
Så går jeg bort til safen og begynner å rigge til utstyret. Jeg kobler med vante og sikre bevegelser lunta til fenghetta og dynamittgubben og fester det hele til døra på safen med superlim. Det er av den typen som tørker i løpet av et par sekunder. Tuben er litt treg og i befippelsen presser jeg for hardt slik at noe av limet spruter ut over safen, men skitt la gå, det gjør jo ingenting. Etter at dette er gjort tar jeg raskt fram en lighter og fyrer på lunta. Nå skal det gå ca. ti-femten sekunder før det smeller...!
Like etter at lunta har begynt å brenne gjør jeg meg klar til å forlate rommet i en faderlig fart. Noen ganger brenner disse hjemmelagede luntene fortere enn beregnet, dette er meget vanskelig å avgjøre på forhånd, så her gjelder det å ikke vente for lenge.
Men hva faen, jeg får ikke trukket til meg hånden fra safen?! Den ene fingeren er blitt sittende fast på pengeskapet like ved der jeg har montert dynamittkubben! Hva i helvete er dette ... hva er det som skjer nå?! Med vantro øyne kikker jeg på fingeren. Jeg hadde støttet hånden til safen med et par av fingrene da jeg antente lunta, og noe superlim jeg sølte fra tuben ned på safen må ha sivet inn gjennom den tynne bomullshansken like ved der jeg har plassert sprengladningen, og nå kommer jeg ikke løs! Er det virkelig mulig, har det størknet så hardt allerede ... jeg sitter faen meg bom fast i safen med høyre langfingeren! Hva i svarte elendige helvete ... dette er jo fullstendig katastrofe! Jeg sliter og river desperat i hansken. Det gjør vondt som faen i fingeren!
Nå tar panikken meg, for smellet kan komme når som helst, så jeg bare driter i smerten og rykker livende redd og av all kraft til meg hånda så noe av hansken blir sittende igjen på safen. Akkurat i det samme går ladningen av, og jeg blir slengt sidelengs bortover rommet av den voldsomme eksplosjonen!

Alt blir liksom svart et øyeblikk, men så kommer jeg langsomt til meg selv og setter meg skjelvende av sjokk opp mens jeg merker en intens smerte lyne gjennom høyrehånda. Som i en døs langt borte fra ser jeg på den blodige hånda mi. Det er et fullstendig uvirkelig syn som møter meg. Flere av fingrene på høyrehånda er skadet og langfingeren er helt avrevet og blodet renner i strie strømmer ned på gulvet! Det fryktelige synet blir for mye for meg og jeg legger meg strakt ned på gulvet for å komme til hektene og ikke rett og slett svime av på grunn av den grusomme hendelsen som nettopp har inntruffet. Etter noen sekunder makter jeg å heise meg opp i sittende stilling igjen. Jeg sitter en stund og svaier og er nesten i ferd med å besvime før jeg fortumlet greier å ta meg sammen og foreta meg noe. Her må jo noe straks gjøres så jeg ikke rett og slett blør i hjel! Med slappe bevegelser greier jeg å rive opp en genser fra ryggsekken og lage en slags bandasje som jeg surrer rundt hånda. Langsomt stopper blodet å renne.
Jeg holder igjen et øyeblikk på å miste bevisstheten på grunn av sjokket og blodtapet, da jeg plutselig ser at fingeren ligger rett foran peisen. Det groteske synet av den avrevne fingeren er nok til å få meg til å kvekke til og våkne noe mere opp, og jeg tar øyeblikkelig og surrer den inn i resten av genseren og putter den i ryggsekken. Så setter jeg meg ned litt for å prøve å komme ytterligere litt til hektene før jeg foretar meg noe mer.
Etter et minutt eller så føler jeg meg heldigvis noe bedre og registrerer at min vante måte å oppfatte virkeligheten på er tilbake nesten som før. Ja jeg føler meg faktisk i så fin form igjen at jeg beslutter meg for å forsøke å gjennomføre det jeg opprinnelig var kommet for å gjøre, og kikker forventningsfullt inn i safen. Der ligger det svære stabler med norske tusenlapper og utenlandsk valuta og venter på meg, litt svarte og sotete etter eksplosjonen, men ellers helt uskadd! Hjertet hopper saltomortale i brystet mitt da jeg ser den svære formuen som ligger servert rett foran mine grådige fingre, og febrilsk begynner jeg å putte pengene i ryggsekken. Gudskjelov har jeg tatt med en av de største ryggsekkene jeg kunne finne, for her er det alvorlig mye med penger, den svære safen er jo helt smekkfull med sedler for faen! Uhellet med fingeren har jeg helt skjøvet til side nå og nesten greid å fortrenge fra bevisstheten. Slike bagateller har jeg ikke lenger anledning til å tenke på. Her har jeg ikke ett eneste sekund å miste, opplagt er snuten allerede på tur opp hit, og jeg akter så aldeles ikke å gå tomhendt herfra, særlig ikke etter den kostbare prisen jeg allerede har betalt med først å ha blitt fornedret og voldtatt av uhyret fra Baskerville, og deretter fått sprengt bort den høyre langfingeren min. Heldigvis ligger huset nokså avsides til i en blindvei, på en adresse som er lite kjent og ikke lett å finne, så forhåpentligvis vil jeg få arbeidsro i et par- tre minutter til, i hvert fall.
Det ligger også et lekkert skrin med vidunderlige dekorasjoner fulle av edelstener i safen, det ser ut som diamanter og rubiner og smaragder og annet edelt snadder som jeg selvfølgelig ikke har hjerte til å ligge der til ingen verdens nytte og støve ned i denne mørke fæle safen.
Jeg rasker også med meg noen verdipapirer, obligasjoner og skjøter og andre papirer som ligger der. Kanskje de er lett omsettelige, man vet aldri.
Etter å ha sikret meg at det fantastiske byttet er omhendebrakt i mer verdige omstendigheter enn de mørke og likegyldige rommene i safen til ignoranten Brekke- Dahl bruker jeg det siste minuttet til febrilsk å tørke av blodsporene på gulvet. Heldigvis har ikke blodet sprutet utover veggene. Det er heller ikke så mye blod som jeg først fryktet, og er forholdsvis lett å fjerne viser det seg, da gulvet er av linoleum. Deretter knuser jeg noen flasker gammel fransk årgangsvin som står i hyllene over baren og heller innholdet over gulvet for å dekke over og fjerne de siste restene av blod. Så skynder jeg meg ut av huset. Politiet er vel her hvert øyeblikk. Eksplosjonen har helt sikkert utløst alarmen nede i Securitasbygget, og muligens har naboene også hørt smellet, så her gjelder det å ta bena på nakken og komme seg unna fortere enn svint. Skjønt jeg beslutter meg likevel for å avlegge en poetisk hilsen med tusj på veggen i gangen, slik jeg alltid har for vane, som en signatur fra Poetrix himself ... og forfatter følgende lille dikt til avskjed på veggen skrevet med skjelvende og ustødig skrift med venstrehånda;

En mestertyv listet seg inn midt på natten
og smelte opp kista og grabbet til seg skatten!
Dette er bare ett av mange gode tricks
som ingen gjør etter den store Poetrix!

Kanskje ikke allverdens til poesi, men det får duge for disse ignorantene i politiet. Man skal ikke kaste perler for svin heller! Jeg vet at jeg tar en stor risiko ved dette; hvis jeg noengang skullle bli tatt på fersken ville jeg jo bli dømt til flere års fengsel for alle de andre brekkene der jeg også har etterlatt min signatur, men pytt pytt jeg liker å ta slike sjanser ... og får et enormt kick av å terge og vise disse slaskene av noen snuter hvor uredd og overlegen jeg er overfor dem og hvor dumme de er som aldri får tatt meg.
Etter å ha lempet over de siste pølsene til mine siklende og logrende venner som venter trofaste på meg med halvt erigerte ståpikker ute i hagen klare til nye erotiske atspredelser, glemmer jeg smertene i hånda og hopper lettere sjokkert ved dette skremmende synet i ett eneste tigersprang over muren med den tunge ryggsekken og det hele og småjogger ned til sykkelen.
Så sykler jeg i racerfart ned mot Ullevål Sykehus. Kanskje er det mulig å redde fingeren hvis jeg kommer tidsnok, det er godt mulig at cellevevet ennå er levende. Det er slett ikke utenkelig, og i hvert fall verdt et forsøk. Da ville kvelden virkelig vært fullkommen. Uansett må jeg få skikkelig behandling, her holder det jo ikke med en plasterlapp eller to.
På turen ned til sykehuset møter jeg en politibil med blafrende blålys på taket.
For sent gutter! tenker jeg idet de passerer i hundre uten å kaste så mye som et blikk på meg. Hehehe, dere patetiske udugelige sløvinger er alt for slappe og seine, som vanlig ... nok en gang er mestertyven Poetrix for smart for dere hahaha!Men er det for sent å redde fingeren? Faen så vondt det plutselig har begynt å gjøre, for hvert pulsslag kjenner jeg det som en hammer slår i leddet rett ved der fingeren er avkuttet. Jeg trår til med noen ekstra kraftige tråkk på mountain biken og kommer susende inn på mottaket på Ullevål få minutter senere og blir straks tatt under behandling på akutten. De innkaller sporenstreks Dr. Grendahl, en av Norges fremste eksperter på nevrokirurgi, enda det er midt på natta ... og han syr fingeren elegant på igjen i løpet av et par timer. Utrolig nok er resten av hånda nesten uskadd, med bare noen overfladiske skrammer og flenger her og der. Dr. Grendahl mener at det er gode sjanser for at jeg vil kunne beholde førligheten i fingeren siden det lyktes å gjenkoble de fleste av nervetrådene, og at den vil bli nesten like god som tidligere.
Til slutt får jeg noe smertestillende for å holde den verste verken unna.Da de spør om personalia og om hva som har skjedd, oppgir jeg bare frekt navnet og personnummeret på en politimann jeg kjenner, en god gammel fiende av meg som har arrestert meg utallige ganger, men aldri greid å få meg dømt for noe, enda både han og statsadvokatene og dommerne utmerket godt vet hva slags fyr jeg er og hvilke samfunnsnyttige og robinhood- aktige aktiviteter jeg livnærer meg av, der jeg stjeler fra de rike og gir til de fattige, dvs. meg selv. Jeg disker opp med en røverhistorie om at jeg har vært på fisketur i Nordmarka og ved et uhell kappet av meg fingeren da jeg skulle hugge ved til bålet, og den forklaringen svelger de glatt.
Så drar jeg hjem til kåken min, en beskjeden liten to-roms leilighet på Tøyen, som jeg bare bruker som skalkeskjul og får betalt husleien for av sosialen ... uvitende som de sløvingene er om det gedigne huset jeg eier i Brasil og leiligheten i Jomtien i Thailand.
Dirrende av nervøsitet og utålmodighet åpner jeg ryggsekken og begynner å telle pengene.
Etter at den siste fintellingen er over, viser det seg at jeg har kommet unna med godt over ufattelige tyve millioner i norske kroner, nesten to millioner sju hundre tusen engelske pund, noe over to millioner Euro, seks hundre tusen US dollars, samt diamanter og andre juveler for sikkert millioner av kroner, pluss disse verdipapirene, som jeg vil forsøke å få solgt senere.
Jeg kan nesten ikke tro det fantastiske utbyttet og mitt eventyrlige hell der jeg greide å komme meg unna eksplosjonen med disse fabelaktige skattene i god behold! For en kveld det har vært! For et sinnssykt herlig kupp hohohohohoho! Jeg er rik! Søkkrik! Søkkende vanvittig pisse rik!
Om natten blir jeg liggende til helt ut på morgenkvisten og bare fantasere om alle de herlige tingene jeg skal bruke pengene på, og sover deretter så godt som jeg ikke har gjort på år og dag, til tross for litt verk i fingeren. Jeg har de vakreste og lifligste drømmer om at jeg er på ferie på en sydhavsøy i Stillehavet, og deilige sexy lolitaer flokker seg nakne om meg mens de kappes om å tilby sine yndigheter der jeg ligger og strekker meg makelig på stranda under en parasoll og lepjer i meg vodka og appelsinjuice med en feit kubanersigar i hånda.
Men plutselig våkner jeg med et skrik idet en av damene som legger seg over meg med ett forvandler seg til hunden fra Baskerville, med en enorm ståpikk klar til å penetrere og mishandle min sarte og uskyldige anus!

Jeg våkner sent på ettermiddagen neste dag ved at noen uventet ringer på døra.
Først gidder jeg ikke foreta meg noe der jeg ligger og koser meg under dyna og gleder meg til alt stashet jeg skal handle inn i løpet av dagen, for jeg tenker at det er vel bare Jehovas Vitner eller noen andre religiøse skrullinger som skal prakke på meg det 2000 år gamle fabeleventyret sitt, eller noen glisende selgersleipinger med snakketøyet på høygir som skal bøffe på meg støvsugere til tredve tusen kroner eller noe annet fanteri til blodpris, men da den insisterende og besluttsomme ringingen ikke opphører bestemmer jeg meg til slutt for å åpne og se hvem det er. Jeg kicker litt på dette at folk kommer uanmeldt slik uten å ringe først og kjenner nervøsiteten blusse opp i mellomgulvet da jeg nærmer meg døra, men regner med at det må vel være naboen Arve, en god kamerat av meg som bor i etasjen under. Ja opplagt er det ham. Selvsagt er det det, hvem skal det ellers være ... han pleier ofte å gå tom for drikkevarer på søndags ettermiddag og bomme meg for øl. Heldigvis har jeg nesten en hel kasse stående i kjøleskapet. Det er jævla svineheldig for ham at han kommer nå, for jeg kjenner meg plutselig i et sabla herlig humør og spandererlune ved tanken på det sinnssyke kuppet i går og har tenkt å overraske ham med et tilbud om å bli med på gratis heisatur til Thailand. Gjett om gutten kommer til å sperre opp øya når jeg forteller om Pattaya-turen jeg vil sponse på ham, da får han seg nok et salig sig i hakesleppen!
Stor er forbløffelsen da jeg åpner døra og istedet ser tre dystre politimenn med et biskt og vemmelig uttrykk i ansiktene stående og trippe utålmodig med de blankpussede gestapostøvlene sine i oppgangen! Jeg kjenner angsten slå som en knyttneve mot hjertet mitt av sjokk og overraskelse, dette er vel omtrent de siste folka på jorda som jeg hadde trengt å se akkurat nå, når jeg ennå befinner meg i et helt spesielt oppfarende nervemodus etter innbruddet og de påkjenninger jeg ble utsatt for der. Jeg gnir meg uvilkårlig i øynene ved synet av denne ubehagelige overraskelsen for å være helt sikker på at jeg ikke bare hallusinerer, men dessverre viser synene seg å være høyst virkelige og forsvinner ikke hvor meget jeg enn måtte ønske det. Sjefen for politimennene er Andersen, min gamle erkefiende i politiet, og han slår opp et bredt glis etter at jeg så ubetenksomt har åpnet opp og avslørt at jeg er hjemme. Denne slasken er etterforskningsleder på Grønland Politistasjon og en ordentlig dust som har vært etter meg i lang tid og har sverget på at han skal ta meg skikkelig før eller siden. Etter hva jeg har fått vite av andre politimenn har Andersen fått et slags personlig hang up på meg og det går visst ikke en dag uten at han nevner meg eller arbeider på saker som han mistenker meg for å stå bak. Det var han jeg hadde oppgitt navnet på på Ullevål da jeg sydde fingeren. Jeg pleier alltid å oppgi hans navn når jeg havner i spesielle situasjoner, sånn som når jeg blir tatt for sniking på trikken f.eks. Jeg har nemlig fått laget meg et falskt legitimasjonsbevis med hans navn og personnummer, som jeg har hatt jævla mye moro med. Dette som en liten hevn for alle de ubehagelighetene den kødden har utsatt meg for.
-Jaså du er hjemme ja? flirer han sleskt. - Jeg trodde ellers at du kanskje var på sykehuset...
-På sykehuset? Hva skulle jeg der å gjøre?
Andersen kaster et nysgjerrig blikk ned på den bandasjerte hånda mi.
-Vel, du er jo riktignok fingernem, det skal du ha tross alt ha, men ikke så fingernem at du har sydd fingeren på selv vel?
Jeg stirrer overrasket på ham. Hvordan i all verden vet han om fingeren min og at jeg har vært på sykehuset? Så kommer jeg plutselig til å tenke på kameraet inne i biblioteket i villaen der jeg har gjort brekket. Det har jeg fullstendig glemt i rusen over å ha kommet unna med så mye penger. Hvordan kan jeg være så jævla dum? Selvfølgelig har de sett uhellet med fingeren! Jeg kjenner jeg plutselig blir blek og kvalm av nervøsitet og føler trang til å bare sette meg rett ned for å komme til hektene, men greier med et nødskrik å beherske meg og ikke røpe mine følelser.
-Ja faen altså ... jeg var litt uheldig i går. En fyr kuttet av meg ene fingeren med kniv ... eh under en slåsskamp oppe på Furuset! stotrer jeg fårete.
-Sier du det? Jaså gitt ... slåsskamp på Furuset ja? Ja ha? Men hva sier du når jeg nå arresterer deg for innbruddet hos skipsreder Brekke-Dahl i Holmenkollen i går?
- Hæ?! Nei det ... nei det har ikke jeg noe å gjøre med! protesterer jeg fullstendig sjokkert over denne triste og uventede beskjeden. - Absolutt ikke ... det vet jeg ingen ti...
-Du vet ikke det nei? Hehehe du får bli med oss på stasjonen så skal du få se noe jævla morsomt!
De andre politifolkene ler høyt når de hører hva sjefen sier og gliser meg freidig rett opp i trynet. En av dem klapper meg skadefro på skulderen og gidder ikke legge skjul på hvor overlegen han føler seg. Jeg føler meg om mulig enda mere urolig og bekymret over denne utviklingen, men får meg ikke til å avslå invitasjonen til å bli med ned på Politihuset, da jeg forstår av Andersens selvsikre og bestemte mine at han er helt ubønnhørlig på dette punktet, til tross for mine innsigelser og forsikringer om at jeg er uskyldig ... og mindre overbevist om at jeg sannsynligvis befinner meg i en skikkelig uggen kattepine blir jeg ikke akkurat da håndjernene brutalt og uten nåde blir klappet rundt håndleddene mine og jeg blir transportert med ulende sirener i triumf ned på Grønland Politistasjon i baksetet i en politibil.
Inne på det lumre og dårlig utluftede kontoret til Andersen drar han fram en videospiller og en videokassett som han åpenbart har hatt liggende klar til showet han allerede har rigget til i forveien i påvente av min ankomst. En mengde andre politibetjenter og fullmektiger er kommet inn på kontoret for å følge med på sirkuset, der jeg tydeligvis skal være stjernen, eller klovnen ... alt ettersom. Alle virker så forventningsfulle og oppspilte og lattermilde og mange kikker nysgjerrig på meg og flirer åpenlyst. Hva i svarte faderullan i grisebingen er det de har pønsket opp her tro? Har jeg gått i en eller annen listig oppsatt felle som disse snutegutta har kokt i hop for meg? Er det noe jeg har oversett i farten under innbruddet? Her er det noe som ikke stemmer! Hvorfor er de så selvsikre?! Dette ser virkelig ikke bra ut ...
-Vet du hva dette er? spør Andersen etter at alle har inntatt plassene sine i rommet og gjort seg klar til forestillingen. I hånden holder han videokassetten som han viser fram så alle får se.
-Hakke snøring i bua jeg! sier jeg trassig og forsøker å late som om dette er noe som ikke angår meg og at jeg kjeder meg noe helt vanvittig.
- Det er et opptak av deg i aksjon i går da du drev og koste deg med vakthundene til Brekke– Dahl i hagen hans!
Det bryter ut allmenn munterhet i rommet ved disse ordene, og en av politikvinnene spruter nærmest ut i krampelatter ved synet av meg der jeg spiller uvitende og fornærmet over de groteske bekyldningene til Andersen. Jeg vrir meg i stolen av forlegenhet. Faen også, har denne skipsrederen hatt kameraer i hagen som har filmet dette pinlige opptrinnet altså?! Her får jeg selvfølgelig bare gjøre gode miner til slett spill og benekte alt sammen, ellers kommer jeg jo til å bli til latter resten av livet ikke bare overfor politiet, men alle de andre kriminelle som driver i samme businessen som meg også. Ryktene flyr fort i dette miljøet.
-Koste meg med ... hehe hva er det du fantaserer om nå da Andersen? prøver jeg å vri meg unna, men Andersen er fullstendig nådeløs og setter uten videre dikkedarer i gang kassetten så alle skal få se hvilke nedverdigende opplevelser som har vederfaret meg kvelden før. Bildene er nokså tydelige, men heldigvis ikke zoomet inn på akkurat denne episoden, men viser istedet et panoramabilde av hele området utenfor huset. Likevel er det ikke til å misforstå hva som finner sted, omenn det ikke er mulig å identifisere det uheldige voldtektsofferet ut fra filmen. Latteren gjaller gjennom rommet og må vel høres over hele Politihuset, især utbryter det en nærmest hysterisk fnising og knising når de hører hvordan jeg forsøker å kommandere hunden til å stige av kroppen min, og den svarer med å brøle og knurre noe helt vanvittig så jeg deretter ikke tør foreta meg noe mer for å unndra meg overgrepet. Flere forbipasserende politifolk som hører spetakkelet kommer innom og får forklart hva som foregår, hvoretter lattersalvene blir enda mer høylydte og rungende. Jeg makter til slutt å tvinge fram en slags latter selv også for å demonstrere at det ikke er meg som er hovedrolleinnehaveren og at jeg også synes det som skjer på videoen er jævla festlig.
-Hehehe ja du ler ja? utbryter Andersen når han forstår at jeg forsøker å le meg bort fra det hele. - Men du ler sikkert ikke like godt når jeg nå forteller deg at jeg ikke bare vil tiltale deg for innbruddet og skapsprengningen hos skipsrederen, men også for seksuelle overgrep mot hundene hans ... og det har en strafferamme på mange år!
-Ikke faen heller altså! protesterer jeg. – Seksuelle overgrep ... er du helt gæern eller mann?! Jeg var ikke i nærheten av det huset der i går. Dessuten har jeg et helt vanntett alibi. I går kveld var jeg...
-Jaså du, du har det ja, ja her skal du få se alibiet ditt! For her kommer nemlig en skikkelig pangforestilling! avbryter Andersen hånlig leende og tar ut videoen med voldtekten og setter i gang en annen kassett som han har hatt på lur, åpenbart selve clouet etter den selvsikre og selvtilfredse minen hans å dømme. Det går en liten lattermild mumling av forventing gjennom rommet og jeg orker ikke gjengjelde de nedlatende og flirende blikkene til alle snutebetjentene som nå råstirrer på meg for å psyke meg ytterligere ned i kjelleren.
Bildene i den nye kassetten er også nokså skarpe, de viser meg helt tydelig komme inn i biblioteket med finlandshetta over ansiktet og med sikre og erfarne, dog nervøse bevegelser rigge til utstyret med dynamitten og fenghetta og deretter fyre opp lunta, etter å ha vist fingeren til kameraet og fullstendig intetanende om den forestående katastrofen selvsikkert og flirende har annonsert hvilken skikkelig pangforestilling som vil komme ... noe som på nytt vekker stor munterhet på kontoret til Andersen. Men selv om det er åpenbart for politifolka hvem som er filmstjernen på videoen, så føler jeg meg helt sikker på at de ikke har nok beviser til å få dømt meg i retten, for jeg har i mellomtiden kastet både finlandshetta og alle de andre klærne jeg brukte under innbruddet. Det eneste de kan ta meg på er DNA- spor etter blodet eller fra kroppsceller, men da må de sile og analysere vinen på gulvet og saumfare hver eneste kvadratmillimeter i huset på jakt etter hudceller og hårstrå, og det har de sannsynligvis ikke kapasitet til. Grunnen til at skipsrederen hadde så mye penger i safen var vel at han ikke ville oppgi dem til myndighetene, og dermed kan han ikke annet enn å erklære for politiet at det var bare mindre verdier i pengeskapet. Og da gidder selvfølgelig ikke snuten sette i gang en omfattende og ressurskrevende etterforskning for bare noe smårusk. Andersen vil aldri i verden få med seg sjefene høyere opp i systemet på å bruke masse kostbare og høyst tiltrengte ressurser utelukkende for å få tilfredsstillelsen av å lykkes i sin personlige vendetta mot meg. Nei så her kan jeg nok føle meg ganske så trygg. La bare disse snutefolka flire så mye de vil, det er nok bare ledd i den patetiske taktikken deres for å psyke meg ned slik at jeg skal tro at de har noe i ermet, og dermed tilstå etter at nervene har sviktet. Men det skal de bli blå for, her vet de overhodet ikke hvem de har å gjøre med!

Så kommer den kraftige eksplosjonen. Andersen stanser videospilleren med en dramatisk gest.
-Og nå kommer den morsomste filmsekvensen jeg har sett i hele mitt liv! proklamerer han.
-Den er så interessant at jeg kjører den i sakte film så du skal få med deg alle de fineste detaljene i scenen. Følg godt med nå hehehe!
Og jeg følger med fornyede bange anelser med på det som hender mens Andersen spiller av filmen fra det tidspunktet eksplosjonen skjedde. Ut av eksplosjonen kommer det plutselig en liten gjenstand flygende mot kameraet.
-Vet du hva det derre er? spør Andersen og fryser bildet mens han peker på gjenstanden.
-Hvordan skulle vel jeg vite det? spør jeg nervøst. –Jeg har jo sagt at...
-Det min venn ... det er den høyre langfingeren din! opplyser Andersen og avfeier med en utålmodig og bestemt håndbevegelse mine forsøk på å late som om jeg er uvitende om det som foregår.
-Og hvordan kan jeg si det så sikkert? fortsetter han. -Følg med igjen nå mine damer og herrer!Han setter i gang opptaket igjen, og vi ser nå fingeren treffe kameralinsen! Hva i all verden er dette, hva i alle hellige sundkokte raspeballer i helvete... er det virkelig mulig? Jeg kjenner magen knyte seg i krampe mens den utrolige og forferdelige sannheten så smått begynner å demre for meg.
-Pang! sa Andersen. - Midt i blinken! Og vet du hvilken side fingeren traff linsa med? spør han og kikker meg triumferende inn i øynene. Jeg stirrer forskrekket tilbake uten å klare å si noe, bare aner hva han vil si ... men dette er da ikke mulig, så grusomt er da ikke livet?! Nei dette går da ikke an, rett og slett ... å ha en sånn vanvittig uflaks?!
- Med undersiden! Fingeren satte de tydeligste fingeravtrykkene jeg noengang har sett, rett på kameralinsa! Hæhæhæhæ!
Alle politifolkene i rommet ler også høyt og applauderer hoiende mens jeg synker fullstendig utslått sammen i forhørsstolen. Jeg kjenner at jeg er blitt likblek og er nesten i ferd med å besvime, og ser skygger danse foran øynene. Det er kun med de største anstrengelser jeg unngår å kaste opp.
-Å nei faen faen faen i helvete også kjære gud hvorfor skal dette hende meg nei og nei og nei?! stønner jeg sønderknust og holder meg for ansiktet av frustrasjon og fortvilelse.
- Ja den selvsamme fingeren som du så frekt og arrogant viste til kameraet har nå ført deg i fengsel kamerat! utbryter Andersen mens han slår seg på knærne av skadefryd og latter.
- Men du kan jo trøste deg med at du fremdeles har venstrehånda i god behold. Den får du nok god bruk for i lang tid framover nå når du ikke har hundene til Brekke-Dahl å kose deg med hehehehehe...

14 kommentarer:

  1. DENNE skal jeg kose meg med senere. Får nesten en litt ekkel, skamfull følelse over at jeg får lov til å lese sånt som dette helt gratis.
    Egentlig forskrudd.
    Bokklubben burde ha betalt deg 15 000 kroner for å legge den ut i FB. Det hadde vært rett og rimelig og helt på sin plass.

    SvarSlett
  2. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  3. Lest 1/5 (ferdig med voldtekten), men ler meg allerede spikk spekk halvt i hjel... I begynnelsen trodde jeg dette ville bli en kjedelig prosaisk affære, med noen illevarslende klisjeer i åpningen, men jeg skjønner jo nå at dette bare var lagt der for å lure meg til å tro at det var noe helt vanlige litterære greier jeg satt og leste.
    Men så... litterær eksplosjon for ikke å si ereksjon... Og Solstad, Hamsun og Fosnes-Hansen og de andre blir bare parkert.
    Kan ikke lese mer enn litt av gangen grunnet ekstreme latterkramper og ekstatisk glede.

    SvarSlett
  4. Da har jeg lest, vanvittig morsomt og godt skrevet, MEN jeg synes jo så fantastisk synd på Poetrixx her! Voldtatt, mista fingeren og så arrestert attpåtil! Nei, det går ikke an. Jeg protesterer på det sterkeste og mest infernalske! Ikke la disse svina få ta innersvingen på mestertyven Poetrixx. Jeg krever at slutten på novellen omgjøres!

    SvarSlett
  5. hehe...du vet ærlighet lønner seg...får vel være moralen her...og hovmodighet straffer seg...men poetrixx er jo ikke slått ut med dette, oppholdet i fengselet er jo en meget verdifull erfaring å ta med seg...


    takk for kommentarer...

    poe

    SvarSlett
  6. Ok, uansett et språklig og underholdningsmessig fyrverkeri av en novelle.
    Vet ikke om det er fysisk mulig for en finger å bli skutt gjennom rommet og rett i kameraet der den etterlater et fingeravtrykk, men det spiller jo ingen rolle.

    Azimut

    SvarSlett
  7. Nå har jeg anbefalt den vidunderlige novellen din til alt som kan krype og gå i det norske litterære liv (det er heldigvis ikke så mye), så bli ikke forbauset om NRK, VG, Dagbladet og Solstad, Stein Mehren og de andre ringer og skal ha deg til Norge med intervjuer i dagspresse og eget tv-show m.m.

    SvarSlett
  8. takk for anbefalingene,skjønt novellen egentlig befinner seg på utkaststadiet ennå...dvs. den er ennå ikke klar for offentlig utkastelse...


    joda teoretisk er det nok fullt mulig at noe slikt kan skje, det skjer mer underlige ting i verden hver eneste dag vil jeg gtro...

    SvarSlett
  9. Jeg blir litt lei meg og trist og sørgelig til sinns over at ikke flere såkalt litteraturinteresserte tar seg tid til å lese skikkelig litteratur iblant, som for eksempel denne strålende novellen som jeg har nå har lest to ganger: Første gang av ren lutter salig litterær orgasmisk glede. Andre gang for å avsløre dine hemmeligheter så jeg kan bruke dem selv i mine egne framtideige verker, spesielt nå som Poetrixx sitter i spjeldet og ikke kan protestere mot diverse plagiater.

    SvarSlett
  10. takk for kommentar igjen...faktisk er det litt overraskende at du likte dette greiene såpass godt, i og med at jeg føler den er litt ute av stil med de foregående tekstene jeg har gitt ut...mer nøktern og ikke så ellevilt utagerende med adjektiver etc...og jeg har faktisk heller ikke lagt hele min litteærere sjel i den...dette er bare noe,redigert,dritt jeg sendte inn til et ukeblad en gang og som de refuserte...
    men dette var jo meget oppmuntrende, kanskje arbeider jeg videre med den og tre- fire andre lignende tekster der poetrix utfører noen ville stunts og blir hekta pga. tilfeldigheter og uflaks ...

    SvarSlett
  11. Du kan sikkert redigere, gjøre den "strammere" osv. Man kan sikkert si at den er litt "dryg" noen steder. Men jeg synes noe av Poetrix-sjarmen og den litterære sjelen forsvinner om det blir for store endringer.
    Jeg skjønner at poenget er at ærlighet varer lengst osv., men du skuffer leseren litt ved at ikke denne sniken Poetrixx likevel ikke drar et trumfess ut av ermet helt til slutt, og lurer alle trill rundt.
    Men hvordan det skulle gå til, aner jeg ikke.
    Og, selvsagt, har du noen flere noveller der liksom poenget er at Poetrixx skal bli hekta pga. sin arroganse, så stiller jo saken seg annerledes.
    Uansett er det jo en vanvittig morsom og glitrende skrevet novelle. Den er bare så annerledes, så frisk og frekk i stilen at ingen våger å tro at den er så god som den er...
    Akkurat som Magellans kors. Den representerer også noe nytt i krimsjangeren, med ironi og humor og menn på go-go-barer i Østen, og presidenter som skal likvideres. Ikke alle kvinnelige anmeldere faller for slikt... Mange av dem rynker jo på nesen bare de hører om fæle hvite menn i Østen.
    Og mange synes kanskje heller ikke noe om at norske innbruddstyver blir voldtatt av en svær bikkje.
    Mange tillater seg faktisk å DØMME en litterær tekst på grunnlag av temaet. Tragisk, men sant. Lenger er mange såkalte litterater ikke kommet. Jeg kan for eksempel aldri tenke meg at Metteberg vil like denne novellen. Han/hun vet nemlig ikke helt hva litteratur er, til tross for nitide studier av emnet.
    Sånn er det bare, dessverre.

    SvarSlett
  12. stramme inn var nok ikke akkurat det jeg hadde i tankene nei, selv om noen enkeltavsnitt sikkert hadde tjent på akkurat det...

    ja kanskje gjøre slutten annerledes slik at poetrix vinner likevel...genialt tenkt herr sørensen!

    det skal jeg så sannelig gjøre hvis jeg bruker denne novellen i andre sammenhenger...la ham flykte fra politihuset etter å ha sjarmert trusa og nøklene fra den kvinnelige arrestforvareren som er elskerinna til andresen...eller noe sånt...og stikke av til tahiti med dama og hele byttet i behold...

    ja norge stakkaas land er jo så smellfull av moralister som dømmer alt de ikke liker nord og ned...det er simpelthen ikke en kulturnasjon, men en forbannet barnehage hele landet...så at de dømmer denne novellen til helvete er jo helt sikkert...sammen med forfatteren hehehe!

    SvarSlett
  13. men la dem bare dømme...jeg driter dem en lang lort i bingen hele gjengen...

    SvarSlett
  14. i drømme kapper jeg fårehuene av dem og plasserer dem på stake til allmenn spott...nei spytt og spe i hønsebingen alle sammen ja så jappsan og tjo og hei faderullan dullan diddeli dei...

    SvarSlett