Jeg er Jesus!

En dag satt jeg i en alvorlig og fortrolig samtale over en pils med en venn av meg da han plutselig spurte om jeg kunne holde på en hemmelighet. Det var noe han gjerne ville betro meg, noe av ytterste viktighet som han og bare han hadde hatt kjennskap til lenge, men som han aldri hadde funnet det opportunt å avsløre for noen andre mennesker før. Men nå følte han at tiden var inne. Jeg sa jo som rimelig kan være at min munn er forseglet med minst syv og søtti fokksegl og åtte hundre og firognitti storsegl, og splitte mine bramsegl om jeg sladret ... og at hva han enn måtte finne på å erklære av sentimentalt pisspreik der i fylletåka så ville det selvfølgelig forbli en hemmelighet mellom ham og meg forever. Han satt lenge stille og nølte, liksom han vurderte om han likevel skulle våge å betro overfor meg hva han hadde på hjertet, men så tok han mot til seg og brast ut med den dyrebare hemmeligheten han bar på.
-Jeg er Jesus! sa han og så meg inn i øynene med en alvorlig og høytidelig mine som avslørte at han overhodet ikke fleipet men mente dette dødsens alvorlig. Jeg stirret forbløffet på ham. Han lignet vitterlig på Mesteren, med sitt lange bølgete hår og skjegg og milde vise fremtoning, men aldri hadde jeg sett ham i et slikt lys før.
For Jesus, det var det jo jeg som var! Jeg hadde alltid båret på et Messias-kompleks, og å nå høre at en annen person, ja liketil en kamerat av meg hevdet å være Jesus, kom som en slik overraskelse på meg at jeg ikke fikk meg til å protestere og meddele for ham hvordan det egentlig forholdt seg mht. denne situasjonen. Så jeg bare nikket og jattet med og erklærte meg enig i sannsynligheten for at han var den gjenbårne Messisas ... med tanke på hans altruistiske personlighet og tanker og forestillinger om livet og sin egen person generelt ... alt dette tatt i betraktning var det jo nærmest innlysende at han var Frelseren personlig, egentlig pussig at dette ikke hadde falt meg inn før! Japp så det hadde jeg overhodet ingen grunn til å tvile på, no way... så jeg gratulerte ham selvfølgelig bare med denne fantastiske oppdagelsen og selverkjennelsen som sikkert satt langt inne og ikke kunne være lett å se i øynene og gå og bære rundt på ... sannheten om en selv er jo ofte vanskelig å ta inn over seg, især når det dreier seg om slike fullstendig banebrytende og sensasjonelle oppdagelser som i dette tilfellet...

Jeg har ikke sett min venn på flere år, men for alt jeg vet går han den dag i dag rundt i den lykkelige overbevisning om at han er Jesus, og kanskje vil han snart stå frem for menneskeheten og ta til med frelserverket og fikse de problemene menneskene står overfor i dag ... når tiden er inne formodentlig. Its a hell of a job å måtte redde hele planeten i kamp mot den slue og mektige Antikrist ... så jeg ønsker ham virkelig lykke til.
Selv har jeg alltid hatt voldsomme og helt fantastiske ambisjoner for mitt liv, helt på linje med min kamerat. Jeg har ofte lest om berømte mennesker, om hvordan de allerede fra de var små barn visste hva de ville bli når de vokste opp, at de drømte om å bli enere og verdensmestre på sine områder og at de kom til å bli beundret og elsket og dyrket på grunn av sine bedrifter. De ville bli racerkjørere, eller forfattere, eller vitenskapsmenn, eller popstjerner, eller politikere og denslags kjedelig rask.
Jeg har alltid sett på slike folk med en viss forakt på grunn av at de ikke har satt seg større mål i livet. For selv vil jeg bli Gud , intet mindre! Ja jeg har nemlig ingen drømmer om å bli verken rik eller berømt, verken som forfatter eller kunstner på noe annet område, til tross for mine uomtvistelige musikalske evner, som utvilsomt kunne gjort meg til millionær for lenge siden om jeg bare hadde giddet ta med noe av den musikken jeg har komponert til et plateselskap.
Og dette sier jeg ikke for å skryte, det er et faktum ... jepp hehehe.
Men den eneste ambisjon jeg har i dette livet er å realisere gudspotensialet i meg, å sørge for at den guden eller de guddommelige krefter som ligger og slumrer i alle oss mennesker og som aldri tas i bruk, kommer til fullt uttrykk og erkjennelse i meg selv. Det er det eneste som er verd å streve etter, etter min mening. Det er det som er meningen med livet, om det nå finnes noen.
Det er den oppgaven alle vi mennesker opprinnelig er gitt, men som nesten ingen påtar seg.
Mitt mål er altså å utvikle meg selv fra menneske til gud.

Og sannelig sannelig sier jeg Eder, jeg er på god vei allerede, ja så sannelig min hatt!
Halleluja, faderullan dullan dei og sjokkedorisei i den syvende himmel ... og Amen i Det aller Høyeste og trefoldig hurra i bua!

http://www.youtube.com/watch?v=0abdoLMTIKw&feature=related