Advarsel til vordende forfattere!

Jeg er nå godt i gang med flere romaner som snart er klar for utgivelse, og har sendt utdrag til alle de store forlagene i Norge samt en rekke seriøse og velrenommerte utenlandske forlagshus med Harper and Collins i spissen, som nå kappes om å få min underskrift og bli min forlegger. De har lagt diverse forslag om forskudd på bordet, alt fra ett hundre tusen dollars til et par millioner, men jeg fnyser selvfølgelig bare på nesen av slike latterlige og tarvelige skambud og står han av foreløpig mens jeg venter på et anstendig tilbud verdig et slikt uovertruffent stortalent og geni som meg.
En av romanene er en helt ny type nøkkelroman utstyrt med hengelås og nøkkelknippe og 30-års aldersgrense pga. det rystende innholdet ... der alle som er interessert i å kjøpe romanen må vise legitimasjon før de får utlevert nøkkelen til boka ... og hvis selvbiografisk inspirerte handling nå har avstedkommet meget drastiske og dramatiske konsekvenser på mitt personlige plan. Ikke nok med at selve skrivingen fungerer som en slags meget effektiv egenterapi der jeg ser nye sammenhenger og får nye innblikk og ny forståelse og en rekke aha-opplevelser av det som jeg har opplevd en gang i tiden og nå gjennomgår på nytt i tankene, men selve personene i romanen har liksom blitt en integrert del av mitt nåværende liv, til tross for at de stort sett er oppdiktet.
De synes å ha sin egen personlighet og gjøre hva de selv vil, inkludert hovedpersonen som selvfølgelig er meg selv, og jeg har ingen ide om hvor handlingen i boka kommer til å bringe dem og hva de kommer til å gjøre når jeg setter meg ned ved PCen og skriver. De er høyst ulydige og udispinerte og gjør akkurat hva de selv lyster, helt uavhengig av forfatterens vilje og ønsker.
Og de har alle sammen meget sterke og uavhengige personligheter, hvis utstråling og karisma for noens vedkommende innvirker meget sterkt på min psyke.
Det har faktisk gått så langt nå at jeg har forelsket meg i en av personene, Christina, som er dama til en kamerat av meg, en doppusher fra Oslo med en særdeles farlig og sjalu personlighet, og vi har allerede rukket å ha sex i leiligheten min, som riktignok ble avbrutt ved at samboeren med ett fikk mistanke og kom og sjekket hva vi drev på med, og vi bare med nød og neppe unngikk å bli avslørt og dermed likvidert. Christina og jeg har nå bare tanke for hverandre, og jeg vurderer å stjele henne i et dristig kupp fra narkolangeren og rømme med henne til et annet land.
Christina er et helt fantastisk og vidunderlig menneske, og når jeg sammenligner henne med min virkelige kjæreste faller sistnevnte sørgelig i gjennom på alle måter, og jeg er plutselig blitt meget misfornøyd med henne og hennes kvaliteter. Hun gråter og bærer seg og forstår ikke hvorfor jeg så brått og uventet har endret personlighet og væremåte og blitt så likegyldig og avvisende overfor henne, og er helt utilnærmelig og oppfarende og forbannet hvis hun forstyrrer meg når jeg sitter og skriver på romanen, og jeg har ingen aning om hvor dette kommer til å ende nå!
Jeg frykter at det blir brudd mellom oss snart og at jeg kommer til å tilbringe resten av mitt liv på forgjeves leting etter Christina. Eller en virkelig utgave av henne.

Dette bare som en advarsel til andre som vurderer å skrive roman ...