Spanklotto!

Her for et par års tid siden var jeg ute på den legendariske Reggae Pub på Ko Samui og danset med en gæern russerinne som nesten holdt på å danse fetta, nei fletta av meg der vi alene på dansegulvet foran en mengde tilskuere demonstrerte våre kunster, og i mitt forsøk på å imponere henne greide jeg å breakdanse, bokstavelig talt, kneet mitt ca.10 cm ut av ledd ... og falt ned på dansegulvet skrikende av smerte mens alle de andre gjestene på diskoteket holdt på å le seg ihjel.

Senere på kvelden humpet jeg rundt i Reggae Road, en av lysløypene her, og så liket av en nordmann som lå midt i gata, skutt gjennom tinningen av en thai i et narkooppgjør, visstnok. Samme kveld ble en svenske også drept, og en danske såret i skyting. Og jeg vrikket altså kneet. Så det var Skandinavias dag i Ko Samui den kvelden...

.

Jeg er ennå ikke fullt ut restaurert etter denne episoden som altså skjedde i desember for to år siden. Ennå har jeg smerter i kneet, om enn de ikke hindrer meg på samme måten som før.
For i begynnelsen var jeg nærmest sengeliggende pga. betennelser og smerter og opphovning. Min samboer måtte ordne det meste for meg.

Og nå opplevde jeg noe interessant. Aldri har jeg vært så tålmodig og mild og snill med min samboer som etter at jeg pådro meg denne skaden!

Plutselig innså jeg jo hvor dyrebart livet er og at man på ingen måte kan ta for gitt at man skal få lov å gå omkring på denne planeten sykdoms-og lytefri og med alle sanser og funksjoner i behold. Man har jo ingen garanti for noe som helst; i neste sekund kan man rammes av slag, slik det har skjedd med naboen min, eller man kan bli lam etter en trafikkulykke, eller blind eller rammes av MS, slik det hendte med en kamerat av meg som sitter i rullestol nå.

.

Så etter at jeg ble så hemmet av alle disse smertene lærte jeg å sette pris på livet på en helt annen måte, og virkelig verdsette de såkalte små tingene i hverdagen. Aldri har jeg vært fornøyd med så lite, og aldri så blid for den minste lille ting, og som sagt aldri så snill og hensynsfull overfor min samboer som etter denne ulykken. Jeg tror jeg har gjennomgått noe av det samme som folk som har stirret døden i hvitøyet gjennom å kjempe mot kreft e.l. Etterpå har de kommet styrket ut og med et helt nytt syn på livet.

Og det er nå jeg har fått en ide', en glimrende, briljant ide' etter min mening!

Hva om staten holdt en slags lotteritrekning hver uke, noe a la Lotto, der den heldige vinneren ble plassert i en slags gapestokk på torget i hjembyen, og så kunne hvem som helst komme og gi vedkommende juling?! Og julingen ville ingen ende ta før hvert eneste bein i kroppen var brukket på den utvalgte, liketil stigbøylen, ambolten og hammeren i det indre øre! Det hele under overoppsyn av leger selvsagt. Når den heldige stakkaren så hadde undergått hele beinbrekkerprosessen ble han deretter fraktet til sykehus for behandling, og etterpå plassert på et hjem for rehabilitering. Og under denne rehabiliteringen vil han så tilegne seg et helt nytt og sannere og sunnere syn på livet.

.

Han vil lære å sette mer pris på de små ting, på andre mennesker, på seg selv og på livet og verden generelt, og aldri mer vil han være misfornøyd med at naboen har større båt enn ham og streve slag, diabetes og hjerteinfarkt på seg i kampen for å skaffe seg større og flottere ting enn andre mennesker.

.