... en tanke ...

Jeg hadde plutselig denne tanken som ramlet ned som et bombenedslag for litt siden; at det er livsviktig at jeg lever livet mitt til fulle ... at ingenting er viktigere enn det ... at ingenting kan være viktigere for meg eller for noe annet menneske.

Plutselige innsikter som denne er jo bare rene selvfølgeligheter i all sin sannhet, ja nærmest klisjeer, og er derfor helt avhengig av energi for at de skal få noen betydning for den som leser dem.

Jeg kunne terpet og terpet i det uendelige om viktigheten av å leve sitt liv ''til fulle'', og alle vil være enige i det, men likevel uten å forstå betydningen av denne sannheten i sin fullhet.

Og betydningen av denne innsikten har også nå i dette øyeblikk unnsluppet meg; det som stod klinkende klart for meg for noen minutter siden, er nå borte igjen, formodentlig fordi dette utbruddet av energi, som fylte min bevissthet og dermed muliggjorde denne tanken i alle dens implikasjoner og svimlende perspektiver, er forsvunnet.

Slik energi er helt nødvendig som en motsats til energien vi er omringet av i hverdagen i form av meningsløs støy som forstyrrer vår bevissthet.

Kun ansikt til ansikt med døden,

der man kjemper for sitt liv, f.eks. i kamp mot kreft, blir slike innsikter til virkelighet UTEN tilskudd av ekstra energi, fordi man i denne situasjonen filtrerer bort all denne uvesentlige hverdagsstøyen som stjeler så mye oppmerksomhet og konsentrerer seg fullt ut om sitt eget liv og om å suge maksimalt ut av hverdagen og være hundre prosent tilstede her og nå.

Og man blir ekstremt kritisk til hva man slipper inn i sitt liv, hvem man gidder omgås, hva man gidder høre på, hva man orker lese eller hvilken kunnskap man velger å fylle sin hjerne med. Mesteparten av all den kunnskap og all den informasjon som omgir oss er totalt overflødig, ja rent ut skadelig, vil jeg hevde. Og mesteparten av det mennesker foretar seg og er villige til å gå over lik for er ganske overfladisk og betydningsløst bullshit.