barndom

I det vesle isolerte og forblåste fiskeværet jeg vokste opp i noen kilometer utenfor Hammerfest, helt oppunder isødet i Arktis på en vakker men herjet planet in a galaxy far og mor away, bodde det en jente som alle bare kalte for Dukka, men hvis rettmessige døpenavn var Audhild. Dukka hadde formodentlig fått sitt merkelige tilnavn fordi hun var psykisk utviklingshemmet og fremdeles som tenåring likte å leke med dukker ... eller kanskje bare fordi hun rett og slett lignet en dukke med sitt runde babyansikt og smilende og skøyeraktige utseende som er så karakteristisk for mange såkalt tilbakestående mennesker. Hun var ikke mongoloid, bare litt senere utviklet enn vanlige unger, og pleide derfor mest å holde seg sammen med de yngre barna i bygda, og lekte som tolv- trettenåring mye i lag med meg og søstrene mine og venninnene deres som dengang bare var fire- fem- seks år gamle. Jeg husker henne som alltid blid og munter og vennlig, og hun var en av mine desiderte favoritter blant de mange lekekameratene jeg hadde i bygda. Jeg kan faktisk ikke erindre henne som noe annet enn positiv og snill med et stabilt godt humør og med en uutslokkelig virketrang og fantasi som gjorde at hun var et av de morsomste og mest stimulerende barna å leke med. Jeg tror alle likte henne, og de voksne stolte på henne og visste at hun aldri fant på noen gale streker eller lokket oss yngre barna med på noe som var farlig eller forbudt, som for eksempel å gå ut til fiskebruket og balansere på kaikanten eller klatre ombord i fiskebåter eller leke med fyrstikker ... forøvrig en av mine desiderte favorittbeskjeftigelser i min senere barndom, som min mor hadde sin fulle hyre med å kontrollere og begrense; flere ganger måtte hun hjelpe meg å slokke svære gress- ja nærmest præriebranner jeg hadde antent på jordene bortenfor huset og som truet med å brenne ned halve fiskeværet ... eller leke alene ved elva eller i fjæra ved flosjø, så for mange foreldre fungerte nok Dukka som en slags barnevakt der hun tok oss med på alle mulige slags merkelige eventyr og prosjekter som hun klekket ut i sin barnslige og såkalt uutviklede hjerne.

Vi forestilte oss at det fantes ulver og bjørner og andre ville og farlige dyr bak fjellene på den andre siden av fjorden, og ildsprutende drager fra fremmede himmelstrøk fløy i luften om natten ... jeg tror det må ha vært nordlyset som skaffet liv til disse forestillingene. Nifse og livsfarlige skapninger som draugen gjemte seg i sjøen og kunne spise barn som gikk ned i fjæra, og huldra lokket på kyrne og sauene og bortførte både dem og uforsiktige mennesker som gikk seg vill på fjellet. Dette var det forresten allmenn enighet om blant folk flest på denne tiden, det var ikke bare Dukka og jeg og vennene våre som trodde på draugen og huldra, mange voksne av den eldre generasjon gjorde også det, og lot seg noen ganger friste til å fortelle om skumle og skjebnesvangre møter de og andre mennesker hadde hatt med disse fascinerende og uhyggelige skapningene. Jeg var også helt overbevist om at det fantes hekser som kunne fly og som spiste småbarn som i Hans og Grete- eventyret, og at det gikk an å trylle og at det virkelig eksisterte slike fantastiske ting som flygende tepper. Jeg har ikke tall på alle de mattene og teppene og filleryene Dukka og jeg testet og prøvde på å få til å fly ved å sitte på dem og utstøte trylleord som abrakadabra og simsalabim og lignende besvergelser, og husker godt også de tallrike skuffelsene når det elendige flettverket aldri fant det opportunt å følge sin natur og våre befalinger og lette fra bakken. Jeg erindrer også med en viss nostalgi alle de tryllestavene som vi spikket selv og håpefullt prøvde å forvandle vanlige ting som steiner og gresstrå og lignende gjenstander til godter og leketøy med etter å ha ladet disse trylleredskapene opp med magiske ritualer som vi hadde funnet i Donald og andre tegneserier og lignende pålitelige kilder. Eller vi fantaserte om at vi var sjørøvere på jakt etter hemmelige skatter, eller liksom i eventyrene om Ali Baba og de førti røverne forsøkte å få berg til å åpne seg ... vi forestilte oss at det inne i berget fantes svære grotter fulle av gull. Jeg levde også i den faste tro på legenden om at det i begge ender av regnbuen fantes gull, og da jeg en gang kom over en liten regnbue som strakte seg over vågen og hvis ene ende stakk ned i fjæra nedenfor huset vårt sprang jeg sporenstreks hjem og tyvlånte spaden og grov deretter som besatt i flere timer inntil sjøen flødde så mye at jeg sent på kvelden måtte retirere fra strandkanten og oppgi gravingen. Dagen etter gjenopptok jeg straks jeg hadde anledning letingen etter dette edle metallet men ble etter en tid tatt på fersken av min stefar som prompte beslagla spaden, enda jeg til slutt oppga mine første forklaringer på at jeg bare grov etter sjømakk da han spurte hva jeg drev på med ... jeg ville nemlig ikke røpe hva mitt hemmelige prosjekt gikk ut på, det skulle være en fantastisk overraskelse når jeg viste mine foreldre gullskatten ... og til slutt motstrebende i håp om å få beholde spaden ga etter og innviet ham i den virkelige årsaken til gravingen ... hvoretter han holdt på å le seg ihjel og hikstende av latter etterhvert greide å overbevise meg om at hele denne historien om regnbuen og gullet bare var en skrøne.
Dukka og jeg likte også å gå i fjæra og lete etter kamskjell og kuskjell og andre typer skjell. På vår dialekt kalles både skjell og sjel for ``sjæl``, og vi trodde følgelig at disse skjellene vi fant var sjeler som hadde falt ned fra himmelen, og betraktet dem derfor som en slags skatter, især røde kamskjell av en viss størrelse som var hele og uskadde ... disse var uhyre sjeldne og dermed ekstra verdifulle og ettertraktede. Vi forrettet begravelsesseremonier med noen av disse skjellene for at de skulle få ro og hvile i livet etter døden ... andre gjemte Dukka i en hule som bare hun og faren hennes visste om på Storholmen, der Jesus og andre vesener fra Himmelen visstnok ofte var innom og sikkert ville ta med seg sjelene neste gang han kom.

Dette med regnbuen og gullskattene og skjellene som falt ned fra Gud Fader sitt hjem der oppe i skyene og alle de andre ville eventyrene hun var full av var bare noen få av et utall av andre festlige påfunn og historier som Dukka i sin grenseløse fantasi og urokkelige tro på verdens magiske virkelighet diktet opp eller viderebrakte fra historier hun hadde hørt eller lest. Som f.eks. hennes påstand om at vi burde slikke alle frosker vi fant under buken, for dette ville på en eller annen mystisk måte beskytte oss mot sykdommer. Hver gang jeg var forkjølet eller følte meg tufs ellers om sommeren gikk jeg derfor på jakt i bekken for å finne frosker som kunne gjøre meg frisk på denne kjappe og effektive måten. Dog hendte det ofte at jeg måtte ta til takke med rumpetroll som dessverre langtfra hadde den samme helbredende virkningen, men alltids kunne duge mot flis i fingeren og øreverk og lettere halsonder og lignende bagateller.
Jeg vurderer nå på bakgrunn av disse verdifulle erfaringene og andre hemmelige metoder fra barndommen som bare jeg og et par andre mennesker har kjennskap til å starte som alternativ helbreder og etablere eget froske- og paddeoppdrett med min egen klinikk hvor jeg bruker frosker og andre amfibier i behandlingen, som folk kan sleike under magen og i ræva for å bli friske. Eller eventuelt lage salve av disse kvakkdyrene og dermed bli en skikkelig kvakksalver, eller alternativt lage oppkok på dem ... slik som smarte bønder gjorde med askeavkoket de solgte i dyre dommer tidligere og som de helbredet alt fra lungekreft til gonorre og hemorroider til schizofreni og spillemani med, og sikkert dro inn milliarder av kroner på.

Jeg var også lenge overbevist om at det fantes bittesmå mennesker inne i radioapparatet vårt og var meget nysgjerrig på hvordan disse skapningene så ut.
De var formodentlig kjempemorsomme å leke med, sikkert enda mer gøyale og interessante enn både kattungene til naboen og de kråkekyllingene fetteren min drev og fanget på fjellet, så dem ville jeg mer enn gjerne bli nærmere kjent med. Jeg forestilte meg at noen kanskje hadde puttet dem inn i radioen mot deres vilje og holdt dem fanget der, og hadde lenge hatt planer om å skaffe meg tilgang til radioapparatets indre for å bringe visshet i hvordan dette egentlig forholdt seg ... så da jeg en gang var alene i stua mens min mor drev og vasket klær og sjokkert hørte ett av disse menneskene inne i radioen rope høyt om hjelp med fortapt og desperat stemme ... sannsynligvis i forbindelse med et av disse dramatiske hørespillene på barnetimen som var så voldsomt populære i Norge på denne tiden før fjernsynet ble allemannseie ... sprang jeg i forskrekkelse ned i kjelleren og fant resolutt fram verktøykassen til stefaren min og hentet ut en skrutrekker som jeg ville bruke til å åpne kabinettet med og slippe ut de stakkars innestengte miniatyrmenneskene ... men ble uheldigvis tatt på fersk gjerning av min mor akkurat idet jeg var i ferd med å gjennomføre min heltemodige redningsaksjon, og til tross for mine innbitte protester og gråtkvalte forsøk på å forklare henne alvoret i situasjonen falt mine argumenter fullstendig på stengrunn og jeg fikk streng formaning om aldri å nærme meg det radioapparatet med en skrutrekker mere, da det var livsfarlig strøm inni der som kunne drepe meg hvis jeg kom borti den ... og slett ingen mennesker. Menneskene var langt borte i et sted som het Oslo, og stemmene deres ble sendt gjennom luften og deretter overført via høyttaleren i radioen, påsto hun. Denne usannsynlige forklaringen, som jeg selvfølgelig ikke trodde et øyeblikk på ... for hvordan kunne vel folk sende ord gjennom luften helt fra Oslo til hjemstedet mitt uten at de blåste bort på havet eller forsvant i alt det andre bråket på veien eller noe annet fryktelig hendte med dem før de kom frem til radioen ... nei dette anså jeg som bare enda en av de utallige skrønene de voksne stappet oss barna fulle av for at vi skulle adlyde de tåpelige reglene deres. Så dette gjorde meg selvfølgelig bare enda mere nysgjerrig på alle de merkverdighetene som dette underlige apparatet inneholdt, og mer oppsatt enn noensinne på en gang å finne ut hva som gjemte seg inni slike radioer. Da jeg senere i begynnelsen av tenårene fikk en gammel Tandberg av naboen var derfor det første jeg gjorde å skru den opp for å sjekke hva som fantes inni, ikke fordi jeg fremdeles levde i den naive tro på at det levde mennesker der selvfølgelig, men fordi jeg endelig fikk muligheten til å se hva en slik radio inneholdt. Og etter ungdomssskolen jobbet jeg et år på fiskebruk før jeg endelig ga etter for min trang til å avsløre radioelektronikkens hemmeligheter og begynte på svakstrømslinja på yrkesskolen, og fikk dermed lov å skru opp så mange gamle radioapparater jeg bare lystet, uten at jeg noengang greide å avsløre deres mysterier. Jeg strøk nemlig på de fleste eksamenene til våren hehe, og lever således fremdeles i lykkelig uvitenhet om hvilke krefter og mysterier slike magiske apparater inneholder og hva de egentlig består av.

Stjernene på kveldshimmelen var i følge Dukka lysene til englene som fulgte med på alt vi gjorde og varslet Gud hvis noen mennesker var i vanskeligheter og trengte hjelp, og Jesus selv bodde etter hva hun hadde latt seg fortelle oppi klokketårnet i kirken i Hammerfest og ville komme flygende ut og jage bort ``han Gammel-Erik`` som vi kalte djevelen for dersom vi bare ba flittig nok og hadde vært snille nok til jul og andre høytider. Alt dette og mer til trodde jeg blankt og uten forbehold på siden det var min heltinne Dukka som fortalte det, og priste meg lykkelig fordi jeg levde i en så fantastisk fin og spennende verden der englene, Gud og Jesus og den største av alle mine tegneseriehelter; Supermann, i fellesskap passet på jorden og sammen med mine foreldre og Dukka og resten av menneskene i bygda sørget for at Lex Luthor, Gammel- Erik, huldra og draugen og skrømt og andre uvesener og styggedom fra de underjordiskes rike aldri fikk tak i meg.
Ja jeg var lenge overbevist om at også Supermann og Tarzan og alle disse andre tegneseriefigurene virkelig eksisterte, bare i andre deler av verden ... i byer og land langt unna hjembygda mi, mange kilometer unna Hammerfest, ja sannsynligvis lenger borte enn Kjøllefjord også, hvor jeg en gang hadde vært på båttur med onkelen min. Ikke før som 14-15 åring klarte jeg å innrømme for meg selv at Supermann bare var en fantasifigur hehehe ... neida, men jeg trodde nok uforholdsmessig lenge på dette ... lenge etter at mine jevnaldrende hadde gjennomskuet humbugen. Og Jesus og Satan og denslags skremmende fanteri og uhyrer trodde jeg på til helt inn i tjueårene. Jeg antar jeg alltid har likt å ernære meg av drømmer og fantasier fremfor den kjedelige virkeligheten. Sannsynligvis var det Dukka som ga meg smaken på disse dimensjonene av livet, skjønt jeg har også alltid vært en mester til å la meg forføre av mine egne og andres vrangforestillinger og forklaringer for å skape orden i en uforståelig virkelighet..

Senere fortalte min mor at hun hadde hatt sin fulle hyre med å holde styr på meg under min barndom, ikke fordi jeg var slemmere enn unger flest, men fordi jeg var så hyperaktiv og nysgjerrig og godtroende og var høyt og lavt overalt og fant på de utroligste og mange ganger risikable ting, som å konstruere synkeferdige og løst sammenspikrede og - surrede flåter som jeg brukte til å dra ut på vågen og fiske i både storm og stille med holdt jeg på å si, og eksperimentere med kjemiske blandinger i ovnen og i kasseroller på komfyren ... en gang oppsto det full fyr i en slik kasserolle med smeltede stearinlys mens jeg var opptatt med noe helt annet og ikke fulgte med, distre og glemsk og med oppmerksomheten rettet mot dette andre prosjektet som jeg hadde involvert meg i i mellomtiden, og enda jeg befant meg på kjøkkenet i en svart sky av røyk og med flammene fra kasserollen nesten helt opp til taket merket jeg ingenting av den forestående katastrofen hohoho ... og huset ble dengang sannsynligvis reddet fra å brenne ned ved at en nabo tilfeldigvis kom på besøk og fikk avverget ulykken. Og min stakkars utslitte mor måtte bruke mesteparten av helga til å vaske ned hele kåken etter alt sotet som hadde satt seg overalt. Jeg kunne være uhyre åndsfraværende og distre, eller rettere sagt konsentrert når jeg var opptatt med noe som virkelig interesserte meg og krevde hele min oppmerksomhet ... da kunne folk nærmest stå og rope meg rett inn i ørene uten at jeg registrerte det.

Jeg hadde også lenge en annen morsom hobby og yndlingsbeskjeftigelse, nemlig å hoppe ned fra låvetaket og fjellrabber og andre høye utspring med innretninger jeg hadde konstruert selv og som hovedsakelig besto av min mors gamle og avlagte paraplyer som jeg hadde modifisert slik at de møtte mine egne spesifikasjoner og krav til fallskjerm. En periode var jeg nemlig helt besatt av å kunne fly, og fantaserte om hvor vidunderlig og spennende det måtte være å bare kunne fly avgårde som fuglene, fri og uavhengig høyt der oppe i luften.
Jeg husker også at jeg nesten aldri gikk når jeg skulle et sted, men hoppet og spratt avgårde og lekte og fantaserte om alt mulig rart på veien, og er overbevist om at dersom jeg hadde vokst opp i dag ville jeg vært diagnostisert med ADHD og satt på medisinering. Derom hersker det overhodet ingen tvil ... jeg ville nok i mange legers og psykologers øyne vært overkvalifisert for en slik ``behandling``. Til tross for at jeg var flink på skolen de seks første årene var jeg svært rastløs og ukonsentrert og kjedet meg lett og forstyrret derfor undervisningen ganske mye med alle påfunnene mine, og hadde dette skjedd i dag ville jeg garantert blitt tvangsforet med ett eller annet apedop som de hovedsakelig kvinnelige lærerne som dominerer det norske skolesystemet i disse dystre tider forlanger guttene neddopet med for å omskape og forvandle dem til like snille, lydige og veloppdragne barn som jentene. Dette er selvfølgelig den virkelige årsaken til at så mange gutter er satt på disse livsfarlige medikamentene, og formodentlig en av årsakene til at de gjør det så dårlig faglig på skolen i dag. Akkurat som St.Thomas, som måtte slutte med lykkepiller fordi de ødela hans kreativitet, og han ikke greide å komponere musikk under innflytelse av disse medikamentene.
En annen årsak til å tvangsmedisinere meg var at jeg på daglig basis en periode lekte med skapninger som ingen andre så; listige og skumle små vesener som lignet underlige dyr og tegneseriefigurer og som lurte meg til å gjøre gale ting og streker for å irritere mine foreldre, og som en gang da jeg var fire- fem år lokket meg ut på en farlig elvebredd der jeg mistet fotfestet og falt i elva og nesten holdt på å drukne. Ja jeg trodde faktisk jeg hadde druknet, og denne overbevisningen grunnet seg i de formaninger jeg hadde fått av min mor om at jeg aldri noensinne måtte gå alene ned til elvebredden og leke, for hvis jeg da falt uti kom jeg helt sikkert til å drukne, så farlig som den elva var.
Så jeg gikk hylgråtende hjem etter at jeg hadde greid å kravle meg velberget opp på bredden igjen og ropte til min bestyrtede og etterhvert lattermilde mor da hun spurte hva som hadde skjedd med meg at jeg hadde druknet! Siden gikk jeg stolt rundt og fortalte alle som ville høre på våset mitt at jeg nettopp hadde druknet, men likevel hadde greid å berge meg i land ved egen hjelp enda jeg aldri hadde lært å svømme.

Dukka gjorde derimot, til tross for alle sine innfall og påfunn og livlige fantasi, som formodentlig det eneste av barna i bygda aldri noe galt og adlød alltid de voksnes formaninger og var heller ikke så dum at hun ikke kunne ta vare på seg selv eller de mindre ungene hun passet ... og hun var stort sett aldri til bryderi eller belastning for noen, ikke som jeg vet i hvert fall. Hva meg angikk var hun i minst like stor grad som de andre barna i stand til å ta vare på seg selv og forsto meget godt forskjellen på rett og galt, fornuftig og dumt, alvor og lek og andre fenomener man trenger å forstå og kunne skille mellom for å fungere tilfredsstillende i verden.
Men en dag hendte det likevel noe som brutalt og for alltid rykket henne ut av hennes idylliske og uskyldige tilværelse i vårt lille barndomsparadis. Dukka ble nemlig offer for Fremskrittet. Den nye humane utviklingen og synet på såkalt tilbakestående mennesker som en klamp om foten på samfunnet som derfor burde tas hånd om slik at de i minst mulig grad var i veien for omgivelsene invaderte ubønnhørlig også vår vesle bygd der alle hittil hadde levd som i en eneste stor familie, og der vi barna kunne komme og gå nærmest som vi ville i nabohusene, og der alle de normalt fungerende voksne virket som oppdragere og barnevakter og steforeldre for bygdas yngste innbyggere. Fremskrittet kom i form av høyt utdannede sosialarbeidere og sosionomer og psykiatere som bevæpnet med sine nyutviklede og moderne teorier og kunnskaper om menneskene og deres fysiske og psykiske helse og velstand overbeviste foreldrene til Dukka om at det var til det beste for henne selv, for hennes familie og for samfunnet forøvrig at hun ble fjernet fra sitt gamle miljø og sendt på institusjon der hun kunne få være sammen med andre mennesker med en lignende `` lidelse`` som henne, og få adekvat stell i henhold til de aller nyeste og mest framstående og uimotsigelige teorier, og om ikke motta behandling så i hvert fall bli bedre ivaretatt enn hun kunne håpe på å bli i hjembygda med sine ukunnige og uforstandige og uutdannede mennesker som aldri kunne bidra til at Dukka utviklet seg ut over det barnestadiet hun befant seg på nå. Dermed ble hun til sitt eget beste tidlig i tenårene ubønnhørlig rykket opp fra sine vante, trygge omgivelser og overført til Trastad gård utenfor Harstad, en anstalt for psykisk utviklingshemmede fra Troms og Finnmark. Der henslepte hun resten av sitt liv som uskyldig fengslet i en institusjon hvor hennes frihet og muligheter til å bestemme over seg selv ble daglig fraranet henne til hennes eget såkalte beste ... og hvor hennes eneste forbrytelse besto i at hun ikke var god nok til å eksistere som fritt selvstendig vesen som beveget seg hvor det ville og gjorde hva som behaget det, innenfor rimelighetens grenser ... i likhet med den øvrige menneskehet.
Resten av min barndom forløp uten Dukkas morsomme og stimulerende selskap, og jeg savnet ofte alle de spennende og fantastiske eventyrene hun hadde tatt med meg på ... etter at hun forsvant ble en viktig dimensjon i mitt liv borte. Ja i hvert fall for noen uker da; som barn har man jo en fantastisk tilpasningsevne og kompenserer kjapt for tap man lider ... men likevel var ingenting riktig helt det samme lenger.
Det gikk mange år før jeg så henne igjen ... i en virkelighet som var blitt totalt og radikalt annerledes og snudd på hodet.

En annen psykisk utviklingshemmet person jeg kjente som unngikk Dukkas tragiske og unødvendige skjebne var Jon ... eller den såkalte Tull-Jon, som han bare ble kalt i Hammerfest. Jon var heldigere enn Dukka idet han hadde foreldre som ikke var så naive som moren og faren til Dukka, og de nektet derfor å gi etter for presset om å sende Jon på institusjon og beholdt ham som et vanlig, eller kanskje snarere uvanlig, medlem av familien. Uvanlig ja, høyst uvanlig ... for med sin aldri hvilende tiltakslyst og fantasi var Jon så desidert en av byens originaler, og alle i Hammerfest visste hvem han var. Det florerte et utall av historier og rykter om ham og alle de påfunn og streker han var opphavsmann til, og hvis bare halvparten av dem var sanne, var Jon intet mindre enn et finansielt og sosialt geni midt oppi sin funksjonshemning. Han liksom snøvlet litt når han snakket og hadde vanskelig for å uttale visse ord ... og et av hans mest brukte yndlingsuttrykk var åtei! som selvfølgelig betyr ok! ... men ellers var det egentlig ikke så mye som skilte ham fra folk flest
På denne tiden, i en fjern og forlengst glemt fortid i et helt annet årtusen da Norge, i hvert fall den nordlige delen av nasjonen, ennå var et lutfattig u-land martret av krigens herjinger og halve befolkningen eksisterte på sultegrensens rand, var paradoksalt nok myndighetene langt fra så rause med trygdeutbetalinger og sosialpenger og lignende ytelser som i disse våre moderne velstandstider, når sannsynligvis langt over halvparten av alle nordmenn, ja til og med en bråte med snyltere på Oslos vestkant og andre rikinger er berettiget til støtte fra samfunnet og samvittighetsløst håver inn enorme formuer fra nasjonens inntekter i form av gigantiske støttefond og garantitilskudd og subsidier og hva de nå heter alle disse fordekte sosialutbetalingene til rikfolka. Jeg antar derfor at Jon ikke fikk pensjon eller annen finansiell støtte fra det offentlige, og det var nok også begrenset hva familien kunne eller ville gi ham, så han var mer eller mindre konstant blakk og i beit for penger. Og det var i denne sin uopphørlige jakt på midler til å finansiere innkjøp av diverse livsnødvendigheter, deriblant ikke minst alkohol, at Jon hadde utviklet meget fantasifulle og uvanlige metoder for å sikre seg egen inntekt.

Det pleide ofte å ligge utenlandske trålere ankret opp i Hammerfest, de var innom for å fylle opp bunkers og mat og andre forsyninger, og muliggjorde da at mannskapet samtidig fikk seg en dag eller to fri og kunne ta seg en tur på byen og sjarmere i senk og i køya byens mange villige pikelills og bryne kreftene sine på de lokale slåsskjempene. Jon benyttet gjerne anledningen til å gjøre forretning med disse trålergastene, og solgte eller byttet mot alkohol og tobakk alt mulig skrap og ting og tang og yin og yang som han hadde vært på dynga og funnet. Med tanke på alt som folk kaster i disse dager, også på denne tiden for et par tiår siden, så fant Jon mange ganger helt brukbare ting, og for f.eks. østtyske fiskere på 70-og åttitallet med dårlig råd og lite tilgang til vestlige forbruksgoder var nok mange av disse greiene gull verdt, og omsetningen gikk dermed ofte strykende. Til de mange turistene som kom innom Hammerfest i løpet av sommeren solgte han fine skjell og steiner og reinsdyrhorn han hadde funnet på fjellet, disse siste var meget populære, og fisk han hadde vært og fisket på sjøen og i de mange fiskerike ørretvannene i og rundt byen, eller tørrfisk som hadde blåst eller falt av fiskehjellene og som egentlig ikke tilhørte ham. Jon kunne noen ganger være en luring under disse tuskhandlene ... jeg hørte i hvert fall rykter om at han en gang hadde byttet bort et kamera til noen trålgaster for en flaske sprit og en kartong sigaretter. Bare så synd at inne i kameraveska hadde han puttet en stein i stedet for et fotografiapparat ...

En gang dro Jon og broren hans Kurt sammen med meg og min stefar og onkel på helgetur til hytta til faren til Jon og Kurt. Hytta lå i Repparfjorddalen ca. femti kilometer fra Hammerfest, og gjennom dalen rant den lakseførende Repparfjordelva, som vi hadde planer om å teste fiskelykken i. Alle utenom Jon, han hadde slett ikke anledning til å sløse bort tida på slike bortkastede og uforstandige aktiviteter som å fiske laks; han var altfor travelt opptatt med å styre med forretningsprosjektene sine, som for denne spesielle anledningen innebar at han hadde utstyrt seg med en kvitteringsblokk fra firmaet til faren samt en cowboyhatt og sheriffstjerne av blikk som han hadde kjøpt i en leketøysbutikk. Dette utstyret håpet han skulle gjøre inntrykk på turistene. Tilstrekkelig inntrykk til at de tok ham for Reinpoliti og gjorde det han befalte dem om. Ja i Finnmark har vi nemlig et eget Reinpoliti, vi hadde til og med en stund en slik politimann boende i hjembygda mi ... skjønt jeg vet ikke hva dette politiet driver med ... formodentlig arresterer og bøtelegger de rein som bryter fartsgrensene når de løper i hundre over vidda, eller beveger seg ulovlig over grensene mellom Norge, Finland og Russland og dermed smugler reinkjøtt ... altså seg selv ... og spiser illegal sopp med hallucinogene stoffer eller bryter seg inn i hagene til folk i Hammerfest og slafser i seg Svalbardrosene og brenneslene og de andre prydplantene deres, noe som er en kilde til stadig konflikt mellom de fastboende og reineierne ... samt andre dyriske forbrytelser og overtramp av lignende alvorlig karakter.

Jons snedige plan var å liste seg inn på de mange intetanende finske og tyske turistene som fullstendig uvitende om sin forbrytelse pleide å fiske ulovlig i Repparfjordelva. Fisket i dette vassdraget er nemlig avgiftspliktig grunnet elvens rike lakse-og sjøørretbestand, og man må enten kjøpe dagskort eller sesongkort for å kunne fiske der. Denne regelen var jo helt ukjent for de fleste utenlandske turistene, og det var dette faktum Jon nå regnet med å kunne utnytte til å tjene seg noen slanter på deres bekostning. Så mens vi andre praktiserte vår manglende fluefiskekompetanse langs bredden av Repparfjordelva tjenestegjorde Jon som uoffisiell og meget nidkjær og pliktoppfyllende representant for de norske fiskerimyndighetene og catchet på fersk gjerning og arresterte mengder av turister som uskyldig uvitende om sin helligbrøde benyttet anledningen under sitt besøk i Norge til å anskaffe seg litt hardt tiltrengt alternativ til den svindyre maten og blodprisene de måtte betale ellers for alle livsnødvendigheter i de norske butikkene.
Da vi alle hadde samlet oss på hytta etter den første dagens fiskerier, forøvrig uten å ha fått en eneste laks, viste Jon med stolt og triumferende mine frem resultatet av dagens samfunnsnyttige innsats; hele tre turister hadde gått på bløffen hans og betalt Jon til sammen noe over to hundre kroner pluss noen finske og tyske mark og meitemark som Jon hadde beslaglagt da det bare var tillatt å bruke flue i elva hohoho!
Noe av utbyttet skrev seg riktignok fra hatten og sjeriffstjernen som han hadde sett seg nødsaget til å selge til noen unger da ingen tok ham alvorlig som politi med dette lett gjennomskuelige og komiske antrekket, men resten var ekte bøter skrevet ut av ham selv. Hele 50 kroner kostet det å fiske ulovlig i elva etter Jons strenge tariffer.
Og nå skjedde det noe som utløste den mest stormende jubel og krampelatter blant oss andre og foranlediget at jeg fikk meg den lengste og saligste latteren jeg noensinne har opplevd i hele mitt liv. Sammen med pengene ramlet det nemlig et papirark ut av lomma til Jon. Broren til Jon tok det opp og begynte å studere det, og etter hvert som han leste så jeg ham bli mer og mer rød i ansiktet og plutselig sprute ut i et høyt fnis og deretter bryte ut i små hulk etterfulgt av lange salver av latter etter som han leste seg nedover i teksten og til sist, da han var ferdig, rett og slett lo han så han gråt. Han rakte hikstende papiret til min onkel, og nesten nøyaktig det samme skjedde med ham, og deretter fikk min stefar lese, med de samme kraftige reaksjoner. Da jeg til slutt fikk overrakt papiret og begynte å lese den underlige skriften til Jon forsto jeg først ikke så mye, men skjønte etterhvert som jeg lærte å tyde bokstavene hans at det dreide seg om et brev han hadde skrevet til Fylkesmannen i Finnmark, der han anmodet om tillatelse til å gifte seg. Jon var nemlig umyndiggjort og hadde ikke frihet til å gjøre som han ville, men måtte be sine foresatte, som jeg antar var hans foreldre, om tillatelse til alle viktige forandringer og begivenheter i livet sitt. Og hvis de nektet ham det han ønsket seg, hadde han formodentlig muligheten til å henvende seg direkte til myndighetene, som han altså nå gjorde gjennom dette brevet. Kvinnen han hadde i tankene som brud var en av Hammerfests mest ettertraktede skjønnheter, men dessverre allerede gift med en av byens mest profilerte personer, en velstående forretningsmann som Jon såvidt jeg visste hadde gjort litt hagearbeid og andre småærend og tjenester for ... og så hadde han åpenbart forelsket seg i den intetanende fruen i huset. Jon ønsket nå dette ekteskapet opphevet da han hevdet at han hadde kommet over ektemannen på fersk gjerning mens denne hadde vært utro med en annen dame. Han beskrev i detalj og i malende og fortørnede vendinger denne mannens nedrige handlinger, som han hadde bevitnet gjennom soveromsvinduet med kikkert fra baksiden av hekken ... og ville ha ham anmeldt til politiet og puttet i fengsel for hans avskyelige forbrytelser og svik overfor sin hustru. Mange av setningene var konstruert på de merkeligste og morsomste og mest uventede måter, og der Jon var i beit for ord hadde han erstattet disse med uttrykk som han selv hadde funnet på. Uttrykk som ingen noen gang før har sett i det norske språk, men som hadde den forunderlige egenskap at man ut fra ordets beskaffenhet og plassering og sammenheng i teksten likevel forsto hva betydde. Han hadde også vedlagt et dikt som uttrykte hans kjærlighet til denne kvinnen, som en demonstrasjon på de alvorlige følelsene han næret overfor henne. Diktet var ikke forfattet av ham selv, men av ``påfattern Sjøstjerne Børson``, påsto han i brevet. Jeg antar han her forvekslet dette navnet og tittelen med forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson ... jeg har i hvert fall aldri hørt om en forfatter med et slikt navn, og heller ikke sett et slikt underlig dikt, som Jon åpenbart hadde gjengitt etter hukommelsen, ispedd sine egne høyst originale betraktninger og formuleringer.
Jeg husker ikke dette diktet, men det er i hvert fall det mest genialt styrtmorsomme og genuint mest krampelatterfremkommende stykke tekst jeg noen gang har sett, og jeg lo sånn da jeg på oppfordring resiterte det høyt for de andre at jeg rett og slett holdt på å ramle på gulvet og drite i buksa, og lo enda mer av Jons uttrykk i ansiktet der han selv satt og flirte og skrattet som faen med munnen full av middag, deriblant uskrelte poteter, som var en av hans yndlingsretter. Synet av ham der han satt og gurglet og jabbet og lo med potetskrellet i munnen mellom de dårlige tennene sine samt tanken på teksten i brevet hans ble rett og slett for mye og jeg måtte bare sette meg for ikke å ramle omkull på gulvet, mens jeg kjente tårene trille nedover kinnene.
Vi lo ikke av Jon for å være onde mot ham eller fordi vi syntes han var dum og ville gjøre narr av ham og holde ham til beste, men fordi det han hadde skrevet bare var så sinnssykt morsomt, rett og slett et stykke stor humoristisk kunst, om enn ufrivillig fra hans side. Eller var det nå forresten så ufrivillig og ubevisst ... jeg hadde mange ganger inntrykk av at Jon forsto mye mer enn folk tilla ham og var langt smartere enn han ga inntrykk av, og at han bevisst spilte med på andre menneskers forestillinger om ham som en uforstående tomsing, og noen ganger utnyttet deres feilaktige inntrykk av ham til sin egen fordel. Hvis alle andre rundt deg tror du er gal eller dum og derfor ikke retter noen forventninger og krav mot deg ... er du da ikke mye mere fri og har større muligheter til å gjøre det som behager deg selv enn det de såkalte normale menneskene har? Var Jon kanskje på en måte smartere enn folk flest? Ved å framstille seg som en enda større original og raring enn han var slapp han jo unna en mengde etter min mening ublu og tåpelige og vanvittige krav til oppførsel som samfunnets normer, regler og lover forlanger ... og jeg antar dette er en av de viktigste grunnene til at folk dropper ut og frgjør seg ved å bli narkomane og kriminelle ... eller enda verre; ender som forfattere og kunstnere og lignende antisosiale og for menneskeheten uhelbredelige og fortapte tilfeller.
Ja Jon var original nok til blant annet å spise poteter med skallet på og ikke bry seg om hva andre syntes om denne merkelige vanen, i potetskallet satt nemlig alle de viktigste ``C- histaminan`` hevdet han. Jeg antar han tenkte på C- vitaminer, og sannsynligvis forvekslet disse med innholdet i salver han brukte for hudlidelsen sin. Senere er det visstnok vitenskapelig fremkommet at å spise uskrelte poteter er en langsom måte å forgifte seg selv på, og potet- ... nei potensielt skjebnesvangert i det lange løp.
Det var imidlertid ikke potetene som ble Jons skjebne og førte til hans altfor tidlige død, men et uforsiktig besøk han avla hos en annen av byens mange karakterer og originaler, nemlig den karismatiske og smått legendariske frisøren Randolf.

Randolf var en frisør og barberer av den gamle stokk konservative og noble skole, som utelukkende brukte barberkniv og kam og saks og til nød et slikt mekanisk apparat til å stusse de siste hårstubbene og linjene rundt ørene og i nakken med, men som nok aldri hadde hørt nyss om et slikt aparte og tøvete og bokstavelig talt hårreisende instrument som hårføner eller elektrisk barbermaskin og hårtrimmer og andre lignende moderne jukseredskaper og tull og tøys, og heller ikke hadde det ringeste kjennskap til permanent og hårforlenging og denslags tant og fjas eller hadde nedlatt seg til å studere de siste påfunn og unoter og tåpelige moter innen hårbransjen. Hans klientell besto for det meste av byens eldre garde av fiskere og arbeidere og pensjonister som alle som en mottok nøyaktig den samme behandling med bare mindre variasjoner; kort ved ørene og noen ganger litt mer fyldig i nakken og dett var dett ... og ingen ungdommer med respekt og omtanke for seg selv og håret sitt ville noen gang komme på en slik redselsfull og selvmorders tanke som å oppsøke Randolf for å få hårmanken sin massakrert.
Det vil si alle utenom en. Nemlig Tore, en arbeidskamerat av meg ved Nord-Norges Salgslag, en kjøttforedlingsbedrift som produserte pølser og pålegg og andre kjøttvarer til byens befolkning og distriktet omkring.
Jeg arbeidet et års tid som kjøttskjærer ved denne bedriften som altså foredlet kjøtt, det vil si gjennom edle handlinger som å skyte, slakte, partere og stappe i kjøttkverner og farsemaskiner og andre apparater foredlet opprinnelig uedle dyr som kyr og griser og sauer ... og regner meg derfor som følge av denne edle og altruistiske virksomheten som et særlig edelt menneske med en særdeles høy moral.
Det fantes et lite slakteri ved siden av produksjonshallen og pølsemakeriet, der jeg jobbet, og jeg var i likhet med både Tore og de mange andre ungdommene som var ansatt der meget fascinert og opptatt av i smug gjennom en halvåpen dør å studere dyrenes reaksjoner når de ble ført inn til sin endelige skjebne i slakteriet og mottok skuddet fra slaktepistolen i pannen. Sauene og kuene gikk alltid tillitsfulle og intetanende inn i slakterommet fra det tilstøtende fjøset og møtte sin kommende tilintetgjørelse som om de bare skulle til time hos veterinæren og få pedikyr og manikyr ved å få klovene sine stelt eller tennene undersøkt og renset eller lignende, enda det hang nylig slaktede og bloddampende skrotter og skaller overalt på stativer og på kroker oppetter veggene tilhørende deres nylig henrettede og flådde kamerater, og blodet fløt ofte i strie strømmer og rester av tarmer og innvoller slang overalt på gulvet og røpet dermed åpenbart deres snarlige lignende skjebne. Men ingen av disse naive og godtroende dyrene forsto til tross for de tydelige bevisene på hva som nylig så radikalt hadde påvirket deres kollegers velferd og eksistens hva som ventet dem ... ingen utenom grisene that is! De gikk såvisst ikke frivillig inn til sin bøddel, men måtte slepes i et tau som var viklet rundt trynene deres inn til deres siste stund på denne arme jord, og hylte som besatt av dødsangst eller kanskje også av smerte på grunn av det stramme tauet rundt snuten. De skrek så vanvittig at jeg mange ganger måtte holde meg for ørene av pur lidelse, og det var rett og slett rystende å høre og være vitne til disse dyrenes avgrunnsdype angst framkommet av deres formodentlige viten om hva de gikk i møte ...
Nesten like rystende som Tores sannsynlige reaksjoner på møtet med saksa til Randolf ville vært dersom han på forhånd hadde visst hva som skulle bli resultatet av hans dumdristige og lite gjennomtenkte besøk hos denne gammeldagse frisøren og skarpretteren av langhårede frisyrer og annen moderne forkastelig tøv og nonsens på hårfronten. Tore hadde nemlig tatt seg en time fri fra arbeidet for å kutte noe ned på det etterhvert farlig lange ragget sitt, som nå var blitt så nedoverryggen- langt at det truet med å sette seg fast i kjøttsaga, farseblanderen og pølsestappemaskinen og andre av disse sinnrikt konstruerte instrumentene menneskene i sin oppfinnsomhet har pønsket ut for å forvandle og foredle sine medskapninger her på jorden til føde for seg selv, og det var på formannens innstendige oppfordring og bekymring for at Tore skulle kappe av seg huet og få det hengt opp sammen med de andre fåreskallene i slakteriet ... eller kanskje bare av frykt for å få hår i maten ... at Tore så seg tvunget og nødsaget til å oppsøke frisør. Men da han hadde trasket omkring i sentrum en stund og forhørt seg litt omkring viste det seg snart at alle byens to eller tre vanlige hårsalonger dessverre allerede var opptatt, og med formannens stadige mas og formaninger i mente og siden han bare hadde denne ene timen til å få utført det betenkelige oppdraget sitt, besluttet Tore seg med dødsforakt og et heltemot verdig en bedre skjebne for å avlegge Randolf en visitt. Han pleide ikke ha så mange kunder, beryktet og fryktet som han var ... og hadde sikkert ledig kapasitet. Hvor galt kunne det nå være å la ham kutte et par centimeter liksom ...
Joda Randolf hadde ledig time viste det seg, kunne da skjønne det ... og innbød prompte med vennlig, men bestemt og profesjonell stemme, og etterhvert morske, rynkede øyebryn ved nærmere ettersyn av det rufsete og overgrodde fakset til kunden ... Tore til å sette seg i frisørstolen. Og før Tore overhodet fikk sukk for seg tok han formelig sats og rente uten advarsel og videre dikkedarer saksa rett inn i tjafset på den intetanende Tore og kuttet av ham nesten halve manken på den ene siden før han rakk å reagere og dukke unna ... og ville deretter til å fortsette å snauklippe resten av skalpen av den troskyldige men dog likevel på forhånd noe engstelige gutten. Han hadde jo hørt visse rykter om Randolf, og dessuten advarte nok både hans egen intuisjon samt frisørens stramme oppsyn og bestemte mine og hele settingen der i frisørsalongen om hva han kunne ha i vente etter at han så dumdristig hadde satt seg ned i frisørstolen. Og alarmen gikk i hvert fall straks etter at Randolf hadde begynt sitt destruktive virke på Tores omfangsrike hårmanke ved så hensynsløst å kutte av ham nesten halvmeteren av håret på ene siden, så nesten lammet av forskrekkelse over denne dramatiske og uventede utviklingen som han bevitnet i speilet protesterte Tore vilt og reiste seg sjokkert opp og utbrøt med dirrende og nesten gråtkvalt stemme at han jo bare ønsket å få kuttet noen få centimeter av lengden på det stolte fakset sitt! Og nå hadde Randolf allerede brutalt og uten å spørre om tillatelse kuttet av ham håret like ved øret på den ene siden ... dette var jo total katastrofe ...hva i alle dager var det han drev på med?! Randolf stanset Tore med en dramatisk gest som avslørte da om ikke før at dette var en frisør som ikke tålte innsigelser og var vant til å få det som han ville fordi han her som i alle andre sammenhenger visste best ... og stirret samtidig Tore med brysk og umedgjørlig mine inn i øynene, med saksa truende vinglende bare centimetere foran den forskremte ungguttens ansikt ... og avfyrte med høy og uimotsigelig røst denne for oss ungdommene på Nord- Norges Salgslag senere så legendariske replikken;
- Si mæ gutt, e det æ eller du som bestæmme hær?!
Stilt overfor dette uventede spørsmålet og denne halvkvedede truselen med saksa og myndige framtoningen til Randolf ellers, og med den deprimerende vissheten om at håret hans allerede var ureddelig skamfert sank bare den 17-årige Tore fullstendig sammen og kapitulerte som en liten uskikkelig skolegutt foran rektor og overga seg spakt til sin vanskjebne og lot med lukkede øyne deretter Randolf totalt og uten ytterligere innsigelser vandalisere og henrette hårpryden sin etter alle ukunstens regler, og endte etter kort tid opp med det samme barbariske resultatet som alle de andre kundene til Randolf; kort ved ørene og enda kortere i nakken.
Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg så Tore etter at han slukøret og skamfull kom tilbake fra Randolfs sadistiske eksererserøvelser med saksa, og alle vi gutta holdt på å le oss i hjel da vi hørte hva Tore hadde vært utsatt for i frisørstolen og hva Randolf hadde sagt. Og siden brukte vi ungdommene ved NNS ofte denne replikken til Randolf på spøk overfor formannen når han ga oss ordre om å gjøre ting vi ikke likte.

Det var denne selvsamme frisøren Jon hadde gått til og som altså ble hans banemann. Det er ukjent hva det var som egentlig forårsaket Jons død, om det var sjokket over Randolfs herjinger og overgrep på hodet hans som foranlediget hans vaklende gange, eller om han bare var beruset den dagen, men faktum er i hvert fall at han snublet og mistet balansen og ramlet rett ned trappen da han reiste seg og gikk ut av Randolfs salong, og dessverre slo seg så stygt at han gikk inn i koma og aldri våknet mer ... inntil han døde noen dager senere.

Dukka gikk det imidlertid langt bedre med. Jeg traff henne mange år senere etter at hun hadde blitt sendt til Trastad, mens hun var på en liten sommerferie hos foreldrene. Hun var nesten akkurat den samme som før viste det seg, blid og smilende og like ungdommelig som før og med et lurt glimt i øyet, skjønt hun hadde lagt på seg ganske mange kilo. Hun hadde tydeligvis helt akseptert sin skjebne og tilpasset seg de nye forholdene og gjort det beste ut av livet etter at hun ble sendt hjemmefra, og trivdes visst ganske godt på Trastad, etter hva jeg forstod. Formodentlig er de ansatte der vanlige mennesker utrustet med både samvittighet og normalt utviklede sjelsevner forøvrig, og som bare vil sine klienter det beste og gjør så godt de kan for at alle skal ha det bra ... så jeg antar det er mulig å føre et menneskeverdig liv også på en slik institusjon. Dessuten er de sannsynligvis som nordlendinger flest avslappede og uhøytidelige og lite alvorlige og ikke så strikse på reglene. Dukka hadde i hvert fall gjort Trastad til sitt hjem og til og med fått seg kjæreste og viste meg stolt bilder av den utvalgte ridder, mens hun lo og fortalte muntre historier om deres kjærlighetsforhold og livet hun førte på institusjonen. Kjæresten var også beboer på Trastad og het Bjørn. Han var i likhet med henne overvektig og så nokså mutt og alvorlig ut på alle bildene, med store likegyldige øyne og et utrykksløst og ubevegelig ansikt. Dukka hadde fridd til ham noen måneder tidligere og i forventning om den forestående lykkelige begivenhet allerede gått til innkjøp av et par billige forlovelsesringer. Planen var å bli gift snart og deretter bosette seg utenfor Trastad på en bondegård der de selvfølgelig skulle ha egne barn og masse dyr og leve i evig harmoni og romantikk og lykke under tilsyn av administrasjonen på Trastad ... men Bjørn var visst dessverre noe av en treiging og hadde foreløpig ikke villet innlate seg på denslags uansvarlige og risikofylte eventyr.
Slike og lignende morsomme eventyr som Dukka var så flink til å finne på allerede fra barndommen, og som hun tydeligvis og sikkert heldigvis aldri hadde glemt kunsten å dikte opp og leve i ...



.