Nå kom en konferansier ut på scenen og annonserte med en fengende revelje at det var klart for Den store magiske dødsdansen. Han bukket dypt for hele forsamlingen og henvendte seg så til bursdagsbarnet:
-Gratulerer med dagen Eders høystærede Majestet! Måtte I nyte denne dagen som er den første i det siste året før I fyller 10 000 år og dermed forlater ungdommens dårskap og trer inn i Eders manndoms eller skal vi si trolldoms fulle kraft! For som vi alle vet, livet begynner ved 10 000! Jeg vil med dette utbringe en kneskål for bursdagsbarnet og erklærer herved den store magiske dødsdansen for åpnet! Skål for Dovregubben! ropte han og hevet en toast med 9999 år gammel gjæret engleurin av aller beste årgang i en uthulet kneskål skåret ut fra et menneske, og alle de andre trollene skålte også med den samme edle og dyrebare substansen i lignende drikkebegre. Bursdagsbarnet selv drakk vin fra Den hellige gral, den samme vinen som Jesus hadde skjenket sine disipler under bordet med under Den siste nattverd. Denne hellige karaffelen hadde agenter fra Djevelen knabbet under et raid i vikingskipet til Leiv Eirikson, som selv hadde stjålet gralen i vinkjelleren under wigwamen til den berømte mohikaner-høvdingen Kokende Hesteflette og de to squawene hans Sprikende Jernfitte og Fristende Luremus dengangen de feiret midtsommerblot sammen med de såkalte skrælingene i Vinland for hundrevis av år siden. Et blot som utartet til en eneste stor mjød-fyllefest med massakre og berserkergang utpå morrakvisten, som seg hør og bør i et skikkelig vikingkalas ... men som dessverre resulterte i utryddelsen av den siste mohikaner av en overdose fluesopp i pizzaen samt et par velrettede øksehugg med tomahawken i skallen på Kokende Hesteflette og Sitrende Morgenstå, den homoseksuelle elskeren som ble tatt på fersken i barræva under bardisken på Rompa Bar & Præriesauna sammen med høvdingen.
Lykkeønskningene til Dovregubben sto i taket sammen med jubelropene da trollene fikk høre at den etterlengtede dansen endelig skulle begynne. Dette var en meget spesiell dans til ære for Dovregubben og fødselsdagen hans, og årets aller største og mest spektakulære begivenhet i de underjordiskes rike. Et rungende øredøvende signal lød fra en trompet og fanget alles oppmerksomhet gjennom den vidunderlige klangen den produserte. Dette var et svært berømt og ettertraktet instrument, nemlig den samme trompeten som israelerne brukte da de rev ned Jerikos murer, og hele trollsalen rystet og skalv i sammenføyningene av de mektige salvene fra den fantastiske himmelbasunen. Alle fangene i burene ble sluppet løs og kjeppjaget med slag og spark inn på det store dansegulvet - og ut fra hemmelige dører i ballsalen som plutselig sprang opp med dramatiske drønn strømmet det nå tusenvis av troll og andre uhyrer som skulle være med på festlighetene og danse med de stakkars fangene mens de fikk lov å mishandle dem så mye de bare orket. Det putret og freste fra ilden i flammekasterne på veggene, og smalt med dunder og brak fra kanonene, og det var et ståk og spetakkel uten like. Orkesteret spilte opp med noen vanvittig besettende trolltakter fra gamle takter, nei trakter i Dovre, og den magiske trolldansen var nå i full gang! Det var et særdeles uhyggelig og makabert syn som utspilte seg med alle de demoniske og dystre vesenene som kastet seg ut i den speisa og barokke situasjonen på det enorme dansegulvet. To av trollene hadde for å fucke opp stemningen ytterligere kledt seg ut som to guder i vill slåsskamp med hverandre på scenen. Den ene skulle forestille den egyptiske solguden Ra, og den andre var utkledt som den norrøne guden Balder, og til sammen sørget de for et allerhelsikes rabalder! Søstra til Dovregubben sang Happy birthday to you av full hals midt oppe i dette utrolige spetakkelet, med en så skingrende falsk og grusom stemme at ørene flagret i bidevind, hjernemassen delte seg og sprakk i vrangskallen og ryggvirvlene sprellet og vrenget seg sånn på de stakkarene som sto nærmest henne at ryggtavla ble kritthvit av skrekk og måtte få en injeksjon med beroligende rett i ryggmargen for å unngå kink, og bare et fåtall av dem overlevde denne forferdelige torturen uten livsvarige men. Noe av det uhyggeligste var likevel alle de groteskt utstoppede likene som trollene hadde stjålet fra kirkegården og som ble manøvrert med tau akkurat som marionetter av slaver oppe i taket av ballsalen, og som trollene danset med mens de forsynte seg grådig av likene ved å bryte armer og ben av dem og sluke disse delikatessene rå. Gravlik var en meget ettertraktet delikatesse der, som trollene bare fikk smake en gang i året.
Midt på dansegulvet sto Snøhvit og de sju små dverger helt splitter nakne og så mildt sagt ekstremt forpjuskede og molefonkne og mistilpassede ut. Askepott og prinsen hennes var også tatt til fange og sto surret til hver sin påle midt i salen, prinsen med ene glass-skoen til Askepott stappet i kjeften og den andre opp i rompa, og med jevne mellomrom kom et troll og pisket dem til de svimte av av lidelse, til applaus og tilrop av resten av trollpakket. Tornerose sto og sov bundet fast til en stake som var plassert på danseplattformen, mens Espen Askeladd var kommandert til å danse stavdansen med henne, til stor fornøyelse for de sadistiske trollene. Pussig nok greide hun å sove også nå i dette utrolige bråket og ståket, den dama måtte ha tidenes sovehjerte, ja hun snorket og purket så lystig og velbehagelig at det nesten overdøvet spetakkelet fra orkesteret.
Selv i denne situasjonen kunne jeg ikke unngå se hvor sexy og tiltrekkende de tre eventyrbabene var i naken tilstand, de var virkelig et syn for øyet. Men det rant masse blod og gørr ut av skrittet på den stakkars Snøhvit, for hun hadde nettopp blitt voldtatt og fistfucket på det mest brutale både foran og bak av trollene. Og flere av dvergene hadde visst også fått seg en real omgang med trollpeis, for de klarte verken sitte eller stå på grunn av smerte i de arme sønderpulte rævene sine - de lå bare strakt ut på gulvet og hulket og strigråt og ba på den mest hjerteskjærende måte til Gud for livene sine og bønnfalt om redning fra den fryktelige situasjonen de hadde havnet i.
Jeg ble særdeles bekymret da jeg oppdaget den mentale tilstanden til Espen Askeladd. Denne evige optimisten og friskfyraktige ståpå-gutten virket helt utslått, blek og mismodig og tappet for alt håp og tro på at han noensinne kunne bli reddet fra dette grusomme marerittet. Hvis selv han hadde mistet livsmotet og humøret og troen på at noen redning var mulig, ja da måtte det stå uhyre betenkelig til med situasjonen for oss alle sammen.
Dette så virkelig ikke bra ut...
Noen minutter inn i dødsdansen hørtes plutselig et enormt drønn fra gong- gongen ved siden av hovedinngangen. Alle trollene unntatt Dovregubben og dronningen spratt opp i givakt og hilste med stram honnør til panneluggen, mens orkesteret satte i en skarp trommevirvel ledsaget av en fan-fare fra Fanfare for the common man av den amerikanske komponisten Aaron Copland. Denne fanfaren var omgjort fra en hyllest til den vanlige mann, til en advarsel om faren fra Fanden og hans oldemor og andre lignende stygginger som holdt til i Helvete. Derfor kaltes den fan-fare og ikke fanfare. Deretter fyrte de løs med introen til Skjebnesymfonien sammen med deres egen coverversjon av Sympathy for the devil av Stones, til ære for et meget spesielt vesen som hvert øyeblikk ville komme anstigende. Konferansieren steppet skyndsomt fram igjen og presenterte den usedvanlige gjesten.
-Mine damer og herrer, giv akt for den beryktede Grymsur Fy Skallapeis den Onde af Ildlandur, fra Helheimen selv down under!
Den store døren i andre enden av trollhallen åpnet seg langsomt og en underlig skikkelse åpenbarte seg mens alle gjestene trakk pusten dypt av forventing. Men hva i ... hva i all verden var dette?! Jeg rygget uvilkårlig tilbake og krympet meg og grøsset intenst av avsky og redsel over det fryktelige synet som åpenbarte seg. Aldri hadde jeg sett noe hesligere og mer frastøtende i hele mitt liv! Et ubeskrivelig grusomt og motbydelig vesen kom med sakte og høytidelige skritt stigende fram foran tronen, medbringende en stor kasse pakket inn i svart silkepapir med gullsløyfe rundt. Det var en hoffdemon fra Helvete selv som overleverte en presang fra Djevelen. Den var så atal og avskyelig å se på og utstrålte en sånn ondskap og elendighet at jeg i begynnelsen hadde min fulle hyre med å holde blikket mitt rettet mot den mer enn i korte øyeblikk av gangen. Det var som om øynene mine ikke klarte å ta inn over seg all denne vemmelige og forferdelige styggeskapen som åpenbarte seg der i rommet. Jeg kjente hvordan sjelen min skalv av angst og rett og slett prøvde å rive seg løs fra kroppen min og bare fly avgårde fra denne grusomme situasjonen. Jeg hadde aldri kjent en slik angst for noe før, ikke engang den gangen jeg var med på en spiritistisk seanse og en av deltakerne ba om et tegn som bekreftelse på at Satan var i rommet. Jeg glemmer aldri den panikken som oppsto da pissepotta til lillesøstra mi plutselig ramlet rett fra vinduskarmen og ned i gulvet, bare sekunder etter at vi hadde bedt om dette tegnet. Hun pleide å gjødsle blomstene til mora mi med avføringen sin og vanne blomstene med urinen og hadde glemt potta i vinduskarmen. Denne angsten var helt annerledes enn angsten man for eksempel føler overfor et dyr som angriper og forsøker å drepe en. Det er en mye mer omfattende og eksistensiell angst man føler overfor spøkelser eller demoner eller djevelen, en angst som strømmer fra dypet av sjelen selv. Jeg antar dette har sin årsak i at sjelen intuitivt vet at slike onde vesener kan ta den til fange for all evighet og gjøre de forferdeligste ting med den, mens et dyr eller et menneske bare kan drepe kroppen.
Demonen formelig dryppet av ondskap der han knelte for Dovregubben, mens han overrakte en bukett brennesler og andre giftige og avskyelige blomster til bursdagsbarnet, og gliste med det listigste og mest ondskapsfulle smil jeg noengang har sett da han la fra seg gaven. Så hveste han fram en slags tale med lykkønskninger fra Djevelen, mens alle holdt pusten av skrekk og undring.
-Min herre Satan, Den universelle Ondskap som snart skal herske over hele verden, sender sine varmeste gratulasjoner fra Helvete og ber Eders Majestet ta imot denne ringe gaven som en hyllest til Dem som hans beste venn og fremste forbundsfelle på jorden.
-Ja så mye helvetes tusen takk for det! svarte Dovregubben.-Er jeg hans fremste venn her på jorden ja? Så Djevelen nedlater seg til å ha venner? Jeg trodde i min uvitenhet at Hans Vanhellighet kun hadde fiender?
-Vel Satan er nok kun fan av seg selv ja. Han er sin egen største fan i helvete, kan man si. Om det er det du sikter til...
-Fan i helvete heller! Ja naturligvis! Vel, hils din onde mester og si at jeg ønsker ham hell og lykke i hans tapre og selviske kamp mot godheten i verden. En dag skal vi feire og feste på sjelen til Gud Fader og kose oss med alle våre erobringer i Himmelriket, som vi skal pine og plage så lenge verden består. For liket er vårt, og takten og hæren i all jævlighet. Nema!
Demonen reiste seg og nikket tilfreds over denne takketalen fra Dovregubben.
Konferansieren kom nå fram igjen og ba orkesteret og publikum om stillhet, om den högst möjliga tystnad, som han sa ... i anledning den høytidelige oppakkingen av djevelens gave, og alle kikket spent fram mot tronen for å se hva slags forunderlig og storartet presang Satan selv hadde sendt til Dovregubben. Stemningen var på bristepunktet, og jeg hørte de to suppene hikke av nervøsitet og forventning bak meg.
Dovregubben begynte med hender som formelig skalv av lyst og spenning å pakke opp gaven, for han visste at presangene fra Satan selv alltid var de fineste og mest overdådige som det overhodet var mulig å forestille seg. For eksempel da han fylte 9000 år, da fikk han selveste Den hellige gral sammen med skalpene av Kong Arthur og de andre ridderne av Det runde bord, som også hadde vært på jakt etter denne gralen og nesten lyktes i å knabbe den like for nesa på agentene til Djevelen, de frekke tjuvfantene. Alle som drakk vin av gralen ble jævla grae etterpå, så den ble brukt som afrodisiac når trollene arrangerte sexparties og andre morsomme arrangementer med møljepuling, gangbanging og massevoldtekter av englene og de andre fangene i Dovrehallen. Og da Dovregubben fylte 8000 fikk han Den hellige lanse, det spydet som Jesus ble stukket i siden med av en romersk soldat da han hang på korset. Alle som holdt det spydet ble ekstra spyd-ige i kjeften etterpå, så det var et veldig nyttig redskap å bruke når trollene kranglet med andre vesener fra de underjordiskes rike. Da han fylte 8500 år fikk han den berømte tornekronen som Jesus hadde på hodet under korsfestelsen, og det var meget hendig til å avsløre falske venner som bare spilte kamerat, men som egentlig gikk rundt med torn i øyet til en. Og hundre år senere fikk han den skitne og illeluktende underbuksa tilhørende den største og flotteste stallionen blant apostlenes hester, full av brune flekker og andre uhumskheter ... siden ingen gadd vaske seg i ræva på den tiden grunnet den prekære vannmangelen i ørkenen, som slike ørkener jo så altfor ofte lider av dessverre. Og denne underbuksa elsket dronningen å sitte og sniffe på i ensomme stunder mens hun drømte om sitt hemmelige idol Jesus - innbarket truse-fetisjist og en stor skjønner og beundrer av mannlige bremsespor i trusene som hun var.
Med varsomme bevegelser klippet Dovregubben over båndet og tok av det innerste papiret. Et sus av overraskelse bredte seg i trollsalen etterhvert som han avslørte hva som befant seg i kassen. Et gyllent bur med et lite hvitt dyr inni kom langsomt til syne. Hva i alle dager var dette ...
-Åååååå nei og nei og nei se???!!! Nei ... nei det kan ikke være sant ... nei å nei å Gud Fader i himmelen ... det er vel ikke det??? Det er jo Jesuslammet !!! hørte jeg en av erkeenglene skrike av gru og forferdelse da Dovregubben rev det siste papiret av pakken og et lite lam dukket fram og satte i et brek av lettelse over endelig å se lyset igjen. Og virkelig! Det var det uskyldige vesle lammet som Jesus pleide å leke med da han var liten gudepjokk i Nazareth - og som noen av spionene fra Helvete hadde greid å lokke med seg og kidnappe fra Himmelen en gang det gikk alene og hoppet og lekte for seg selv og luktet på blomstene og drakk nektar av de vakre rosene i utkanten av Edens hage. Hele trollbølingen satte i et høyt brus av forbløffelse og undring og triumf over synet av det lille gudedyret. For en spektakulær gave! Dette var århundrets, ja årtusenets åndelige megasuperduper-sensasjon!
Aldri hadde noen forært Dovregubben en større skatt på denne jord noen gang! Dette rettet tusen ganger opp fadesen med de to sjiraffene som hadde ødelagt så mye av humøret til Dovregubben. Hvilken splendid og ufattelig generøsitet fra den gamle jævelen der nede i avgrunnen, nå hadde han virkelig overgått seg selv ... dette var simpelthen helt utrolig!
Det skinte et eget slags eterisk lys og en ubeskrivelig godhet og skjønnhet av det vidunderlige lammet - ja lyset fra det lille dyret strålte og gullet gjennom hele trollsalen og blendet de nærmeste trollene så de måtte vende seg vekk for ikke å bli dårlige og kaste opp av all denne godheten - og det var så tillitsfullt og uskyldig at det straks begynte å slikke og patte på fingrene til Dovregubben uten å begripe hvilken forferdelig fare det befant seg i. Jeg måtte gni meg i øynene da jeg så den overjordiske skjønnheten og utstrålingen til det hellige lammet, det var helt ekstraordinært, helt ulidelig vakkert - på en ren og god og uskyldig måte, som bare et lite barn eller et vesen fra den syvende himmel nær Guds trone kunne være det. Ja det hadde en rent ut eh ... lammende virkning på dem som så det for første gang. De to suppene brast ut i undring bak meg og glemte visst helt hvilken situasjon de befant seg i. Det virket som om Ullegrine hadde lyst til å løpe inn der i salen og bare kaste seg helt vill av hengivenhet om halsen på Jesuslammet, og med et lite rykk måtte jeg holde henne tilbake - og nikket inn mot trollene for å minne henne på hvor vi var.
-Næ seee! utbrøt hun henført. - Å så ... så superdupelig yndenydelig det er, går det an at det finnes noe sånt ... å jeg bare ... å som jeg elsker det lammet! O fioline vakletang i Nirvana!
-Åja, det må være det skjønneste som finnes i denne verden. hvisket også Tuppelulla med andektig stemme. –Er det virkelig mulig ... å det er så ... så forferdelig vakkert.
Og jeg skjønte godt hva de mente, jeg var helt målløs av henrykkelse og forundring selv. Og av noe ... av ... ikke av ærefrykt, for det var ingenting å frykte ... men æreglede kanskje. Lammet hadde en slik ubeskrivelig ... en slik opphøyet, guddommelig kvalitet ved seg at alle med normalt utviklede sjelsevner simpelthen ikke kunne unngå å elske det av hele sin sjel, og det ved aller første blikk allerede. Dessverre var det langt fra alle her som hadde normalt utviklede sjelsevner ... ja som hadde sjelsevner i det hele tatt. Dovregubben og dronningen hans satte i et høyt rop av jubel og henrykkelse da det gikk opp for dem hvilken fantastisk presang trollkongen hadde fått, og for første gang så jeg at de smilte med noe som kunne ligne ekte uforfalsket glede. De kniste og gliste rått av ondskap til hverandre ved tanken på all den moroa de åpenbart tenkte å ha med det vesle himmeldyret.
–Å nei ikke det kjære Jesuslammet, ta heller oss i stedet! ropte englene og begynte å hulke og gråte av bunnløs sorg over at det kjære lammet som Gud og alle de andre vesenene i Himmelen elsket så høyt nå var tatt til fange og hadde en slik grufull skjebne i vente.
-Fuck dere ned i bingen og hold den teite snavla på dere helvetes pisskjedelige drittbabies! hyttet den slemme trolldronninga med neven. -Turen kommer tidsnok til dere også, ingen fare med det hihihihihi!
Nei denne uvurderlige gaven ville nok Dovregubben aldri noensinne bytte bort eller gi fra seg, for ved å pine lammet og deretter bade seg i den energien som lammet utstrålte av angst og smerte ville Dovregubben eller andre som torturerte det få et skjær av lammets uskyld og skjønnhet over seg slik at de kunne lure mennesker til å tro at de også var snille og gode og troskyldige. Det stakkars lammet hadde derfor en særdeles trist og trøstesløs fremtid i vente, der det aldri ville få lov å dø, men ville bli brukt daglig som redskap til å skjule trollenes skjendige og forbryterske hensikter og ugjerninger. Inne i esken lå det et instruksjonshefte som opplyste i detalj om lammets egenskaper og hvordan det kunne benyttes, og Dovregubben studerte nysgjerrig denne bruksanvisningen. For å teste lammets egenskaper tok han og klemte det hardt over øynene inntil det skrek av smerte. Dette var første gang noen hadde påført dyret lidelse, så det var helt uforberedt på disse grusomme påkjenningene og remjet og bæljet av sjokk og vantro med en tynn og uskyldig liten barnerøst som fikk det til å gå gjennom marg og ben av medlidenhet og empati med den troskyldige skapningen, og alle englene brøt ut i trøstesløs hulking og gråt over den avskyelige handlingen til stortrollet. Men Dovregubben skiftet plutselig utseende og så nå ut som en sympatisk og likandes fyr i trettiåra, kjekk og velpleid og vellykket og et rent syn for øyet der han satt. Jeg trodde ikke mine egne øyne, han så nøyaktig ut som en populær predikant og helbreder som var mye i media og i rampelyset ellers i Norge.
Jesuslammet ble nå lagt på et leie av gress fra Edens hage i et større bur som var dekket av det pureste bladgull dekorert med de vakreste edelstener på en egen liten scene noen meter fra Dovregubbens trone, en scene de kalte Broadway til minne om den gangen de rappet med seg denne scenen da de var på teater og så Phantom of the Opera i New York, og takket for forestillingen ved å knuse og vandalisere hele teateret i fylla, i samsvar med god norsk teatralsk rølpefyll-tradisjon i utlandet. Så spilte orkesteret opp til fest og dødsdans igjen med en trollversjon av Bæ bæ lille lam, som de kalte Hæ hæ grille lam, og som var en seierssang de diktet på sparket i triumf over det fantastiske kuppet - sammen med en bakvendt-versjon av The lamb lies down on Broadway, av Genesis.
Og det var virkelig noe til orkester! I stedet for fioliner spilte musikerne på katter som de holdt fast med ene hånden og sleit i halen med den andre hånden, og fremkalte på denne måten forskjellige toner når kattene skrek av smerte, avhengig av hvor hardt de reiv i halene. Fløytene besto av fugler som trollene holdt i hånden og klemte og skviset fram låtene av, mens andre fløyter igjen besto av levende uthulte slanger som ble spilt på av hekser, og trommene besto av hodeskaller av både døde og levende mennesker. De levende menneskene ble dasket i hodene med balltrær, og under de aller villeste og mest forrykende trommesoloene ble de holdt i føttene av svære riser og dæljet med pannene mot store sementblokker som knuste skallene på dem slik at hjernemassen rant ut mens de remjet og skrek av dødsangst. Den rå og blodige hjernemassen ble deretter kastet ut blant publikum slik at trollene kunne få slikket disse særlig ettertraktede delikatessene i seg.
Trompetene besto av elefantsnabler som var kappet av med vinkelsliper og sydd på rævene til gamle feite kuer med magekatarr og gorrsjetta, som før konserten hadde blitt foret med gjæret ertesuppe slik at de feis som besatt gjennom snablene og framkalte de mest horrible og vanvittige trompetsoloene jeg noengang hadde hørt. Noen av gjestemusikerne var blitt kidnappet fra Stavanger strykeorkester, og disse spilte med kokende varme strykejern på ryggene til andre fanger, mens en annen musikant spilte på kam, han var solist i Det norske Kammerorkester og kjemmet kjønnshårene til mora til Dovregubben mens hun gaula og jodla av henrykkelse når det kilte som deiligst i musa. Det var så grusomt å høre på at hjernemassen knøt seg og bøyde seg baklengs i spagat i huene på de stakkarene som sto nærmest, og veltet i bølger ut gjennom trommehinnene på dem mens den tagg om nåde. Basstrommene besto av mager fra selvdøde blåhvaler som hadde drevet i land i fjæra og var fylt opp av tarmgass fra ræva til Dovregubben personlig, og hver gang musikantene slo og denget på disse bassene skalv hele trolldomen av fislukta som bredte seg, og lukta var så gjennomtrengende og fæl over hele fjellheimen i sør-Norge at en av Norges mest kjente og profilerte naturvernorganisasjoner sendte et undersøkelsesteam opp til Trollheimen for å avsløre synderne bak miljøskandalen - men roet seg kjapt ned og dro tilbake til Oslo igjen og fyrte seg noen fete bønner og ragget opp noen lekre damer i miljøvernbevegelsen i stedet og dro på studietur til Rivieraen med disse babene da de fikk et fett årsbidrag fra et av landets største industriselskaper og verste miljøsyndere for å bare lukke øynene og neseborene og drite tynt i hele etterforskningen.
Hele denne makabre forestillingen ble dirigert av et digert troll i kjole og hvitt ... nei kjele og svart som brukte den berømte tryllestaven til Merlin som dirigentstokk. Denne taktstokken var nylig blitt oppgradert og utstyrt med det aller siste i top notch fashion gadgets for trolldirigenter, med datastyrt skimmer og noteavleser, topptrimmet tone-booster med trinnløs synkope-fordeler, tre gears takt-aksellerator med rytme- og balansekontroll samt helautomatisk veive-og fekteanviser i tilfelle dirigenten ble for dritings under konserten.
Det første vakttrollet ved tronen vinket nå febrilsk til de to andre vakttrollene som hadde fanget oss, og det trollet som sto nærmest meg kommanderte oss til å fortsette å vente sammen med det andre bergtrollet ved inngangen, mens det gikk bort til uhyret på tronen, som akkurat hadde skiftet tilbake til trollhammen, og knelte underdanig for det. Jeg hørte ikke hva de snakket om, men jeg går ut fra at det var om oss, for jeg så vakttrollet forklare noe til tre andre særlig digre og motbydelige troll som sto ved siden av Dovregubben og gestikulerte og pekte mot oss, og etter et par minutter kom disse nye trollene mot inngangen og ga med kalde stemmer og bistre illevarslende uttrykk i ansiktene beskjed om at vi skulle følge med dem. Dette var de tre sønnene til Dovregubben. De så så stygge og morbide og fælslige ut at jeg kjente knærne mine nesten skjelve seg av ledd av redsel!
-Å nei hva skal de styggingene der gjøre med oss nå? hvisket Tuppelulla engstelig.
-Tror du Dovregubben skal spise oss Jappe, uhuhuhuhu? hulket Ullegrine. -Eller servere oss som bursdagsmiddag til ... til suppedragen?
-Nei nei, han er nok helt sikkert stappmett han nå, etter den feite politimannen han åt, så ikke vær redd for det. Og to så deilige supper som dere kommer den kjipe gjerrigknarken aldri til å forære den teite suppedragen uansett, no way! forsøkte jeg å berolige den vesle tomatsuppa, mens jeg hørte selv hvor hul og lite overbevisende forsikringen min lød. Hjertet hoppet et ekstra byks i brystet mitt ved tanken på det Ullegrine nettopp hadde sagt. Hun hadde nok dessverre sikkert rett. Sannsynligheten var stor for at i hvert fall sønnene kom til å ete oss nå, i og med at de antakelig ikke hadde spist middag ennå, etter iveren deres å dømme da de fikk kjennskap til vårt nærvær. Jeg kjente hvordan panikken og angsten begynte å ta meg for alvor. Men i stedet for at angsten fyrte meg opp med energi og kjempekrefter, som folk jo av og til får i nødens stund, følte jeg at jeg ble helt overmannet av denne angsten, inntil jeg bare ga opp og lot meg paralysere av oppgitthet og resignasjon over min skjebne. Det var åpenbart at slutten snart var kommet for oss alle tre, og jeg håpet bare at våre lidelser ville være overstått så hurtig og barmhjertig som mulig. Jeg lukket øynene og bare ga meg over til min skjebne og ventet på døden. Jeg orket ikke engang adlyde ordre og bli med trollene, de fikk bare bære meg med seg inn i salen og slakte meg der hvis det var det de hadde planlagt ... see if I care!
Men ... men ... men tenk om ... tenk om det var nettopp det som ikke ville skje - hva om det ikke var så enkelt som at vi bare ville bli drept og få en forhåpentligvis kjapp død? Tenk om trollene hadde tenkt å bruke oss resten av livet som slaver i steinbruddene sine inne i fjellet - eller kanskje enda verre; som solister og musikkinstrumenter i torturkonserten sin ? Ja dette var jo slett ikke umulig at all! Ved tanken på denne hårreisende muligheten blusset det opp en sterk besluttsomhet og trass og følelse av nødvendighet som fylte hele min sjel og gjorde at jeg bestemte meg for å slåss for livet mitt likevel, come hell or high water! Det var innlysende at jeg ikke hadde noe valg - jeg måtte slåss med alt jeg eide og hadde for min fortsatte eksistens som fritt menneske her i verden! Enten det eller gå under i kampen! Jeg hadde ingenting annet å tape enn livet, som jeg jo hadde mistet uansett dersom jeg ikke foretok meg noe, det var jo helt opplagt. Å bli tatt som fange og deretter gjort til slave var jo enda verre enn å bli drept. Da ville jeg måtte eksistere som levende død i årevis før døden til slutt kom som en befrielse. Nei ikke faen heller! Ikke for noenting i verden ville jeg la meg føre som maktesløs fange inn i salen til alle de stygge uhyrene som enten ville gjøre meg til slave eller tvinge meg til å bli med i torturkonserten og bli systematisk pint inntil jeg ikke klarte mere, og til sist likvidert ved å få skallen slått inn i en av de fæle trommefanfarene. Eller kanskje de satt og siklet etter å renne tennene sine i det delikate kjøttet mitt, etter først å ha flatbanket og torturert meg mør! Ja når jeg tenkte meg om så var jeg sikker på at de kom til å slafse meg levende i seg sånn som de gjorde med de andre fangene. Jeg var altfor vakker og tiltrekkende til at de ville sløse meg bort ved å bruke meg som slave. Nei de hadde nok tenkt å tilberede en utsøkt middagsrett av meg. Og lage blodpannekaker av blodet mitt, som vakttrollene hadde opplyst var livretten til Dovregubben. Den blodtypen jeg hadde var nemlig uhyre sjelden og ettertraktet - det var AB jesus finus, nei rhesus minus årgang 1986, den mest utsøkte vintage-årgangen i hele forrige årtusen! Så det blodet var det nok mange som hadde lyst å skåle i. Men ingen skulle få slurpe i seg blodet fra denne duden nei, no way! I hvert fall ikke uten en real fight først! For denne gutten her lot seg ikke kue just like that!
Jeg hadde nemlig lenge trent gamle norrøne berserk-teknikker fra vikingtida benyttet av berømte jarler og høvdinger som Blodspreng Kverkskalle, Møkkbein Sinnataggur og frillen hans Gnellfrid Tarmkvele, samt tradisjonelle snik- og bakholdsangrep perfeksjonert av Robin Hood og Tarzan og Fantomet og Kaptein Sorte Bill og andre kule og berømte helter som jeg digget i barndommen - og dessuten lært meg noen av de slueste, farligste og mest lumske tricksene til fredløse og skumle landeveisrøvere og beryktede banditter fra middelalderen. Jeg hadde i tillegg studert moderne norsk kampkunst med dens utsøkt råtne og tarvelige råtassmetoder utviklet gjennom utallige seige og langvarige fylleslagsmål og rånefighting på bøgdefestene i Vestre Slidre og Trøndelag, og dratt stor nytte av de simple og primitive teknikkene med mosing og skambanking som disse gærne og stridslystne bondetampene hadde kommet fram til etter år med sofistikerte studier og opptrening av deres særdeles brutale og effektive slåsskunst når de barket sammen i potetbingen, på høyloftet og i hønsegården og andre høvelige kamparenaer på bondegårdene utover det ganske land. Dessuten hadde jeg helsvart bibel-belte i judo, i tillegg til trehvite bukseseler - tiende dan, i både ludo og vudo. Vudo var en ytterst effektiv form for sort selvforsvarsmagi; en livsfarlig og særdeles potent blanding av voodoo, ganning og banning utviklet i største hemmelighet i stupmørtna av de råeste og mest forherdede og ukristelige bannskapskunstnerne og gudsbespotterne fra de mest nedsnedde og gudsforlatte fiskeværene ute ved den stormpiskede kysten av Vest- Finnmark, der mine forfedre hadde sin opprinnelse. Så helt forsvarsløs var da ikke denne gutten i nødens stund! Nå skulle det vise seg om æ sto han av ... om jeg var laget av samme solide materiale som de seige og værhårde sliterne som var grodd direkte opp av fjærsteinan i den bygda oppe i nord som jeg stammet fra, eller om jeg bare var en vakkert utseende fis som falt sammen ved første og beste anledning. Jeg trakk pusten dypt inn og kikket meg rundt med et besluttsomt uttrykk i ansiktet. Det var nå eller aldri Jappe Snetass!
Den voksende trenden med mobilbaserte nettkasinoer i Norge
for 2 uker siden
Innlegg
