Her er utdrag fra en diskusjon jeg hadde med en viss forfatter for en tid siden, som skrøt av at hans bok var fullstendig uten klisjeer ... hvilket jeg dessverre måtte gi ham rett i etter å ha lest noen utdrag.
Men er dette noen fordel for litteraturen? Selvsagt ikke!
• Original formulering her og originalt krav meg der...det forekommer meg at også du blant hurven av åndløse kritikere heller automatisk i deres kritiske bevisstløshet, som et mantra nærmest, forlanger bare originale formuleringer og tekster som liksom skal være blottet for klisjeer hver eneste gang dere leser en ny tekst. DEre ser visst bare på det utvendige, på tekstens utseende, og glemmer totalt innholdet for faen! Men det er jo innholdets beskaffenhet som bestemmer en tekst kvalitet og verdi, til syvende og sist ...skjønt dette synes å ha gått fullstendig i glemmeboken i disse overfladiske og åndstomme tider der alle mulige bøffere herjer markedet. Akkurat som alle disse fantastiske kokkene som serverer den mest utsøkte og briljante mat som SER jævla deilig og fancy ut...men som ofte smaker enten ingenting eller som noe de har dratt sidelengs ut av ræva på en dølahest.
Jeg ser at du skryter av at Magellans kors som den eneste nye kriminalromanen er fullstendig fri for klisjeer?! Ikke at jeg tror på dette vrøvlet, for hvordan skulle det være mulig...men sett at det virkelig forholdt seg slik, hvor verdifull og leselig er den boka da? Klisjeer er jo ord og formuleringer og uttrykk som grunnet sine kvaliteter er brukt så mye at de nettopp derfor har gått inn i bevisstheten som klisjeer. De er sannheter eller skjønnheter som er så mye anvendt at kritikere foraktfullt avfeier dem som klisjeer ... og følgelig forlanger noe nytt i stedet!
Men grunnen til at disse formuleringene brukes så ofte er jo at de har en slik effektiv og kraftfull virkning og funksjon!
Du minner meg om en biljournalist jeg kjente en gang, en fyr som drev og testet ut nye biler og skrev anmeldelser av disse i bilmagasiner. Dersom han skulle kritisere hver ny bil som kom på markedet fordi de hadde fire hjul og et ratt, lik alle andre biler ... hvor meningsløst ville det være?! Skulle han forlange at de bilene han testet skulle være utstyrt med noe annet enn hjul og ratt, fordi disse oppfinnelsene er jo gjort allerede, så finn på noe nytt liksom, ellers er det bare boring?
Skulle de nye bilene ha kuler istedetfor hjul, eller trekanter kanskje, og ror istedetfor ratt... hvor tøvete ville ikke det vært? Nei alle biler er utstyrt med ratt og hjul FORDI disse oppfinnelsene er de mest effektive og funksjonelle og praktiske, fordi de fungerer i den hensikt de er laget, nemlig for å kunne styre bilen og bringe den framover ... og nøyaktig slik forholder det seg med klisjeer!
Man kan jo selvsagt ikke forlange nye ubrukte formuleringer og ord i et språk som er såpass ordfattig som det norske, da ville jo ingen forstå deg, da måtte du jo ha oppfunnet et helt nytt språk, med ordforklaringer til.
Nei så glem dette tullete og umulige kravet om et friskt og originalt og klisjefritt språk, og rett heller din oppmerksomhet mot en tekst innhold ...det er det eneste som har noen virkelig betydning, alt annet er bare kosmetikk...
Regjeringens budsjettbomber
for én dag siden
Innlegg
Fra Dagbladet:
SvarSlettÅret er 1989, Karl Ove (Knausgård) går på skrivekunstakademiet i Bergen, og lærer Fosse har gitt elevene i oppgave å skrive dikt. Knausgård har gått på museum og funnet et Astrup-bilde, i teksten sin vil tenåringen beskrive «det vakre og åpne ved landskapet» — det lyder som opplegg for en naturlyrisk hymne rett ut av MK-bøkene. Bortsett fra at unge Karl Ove har føyd til et nyoppfunnet ord for å gjøre ting mer moderne: «widescreen-himmel». I klasseværelset etterpå står den kresne litteraten Fosse «med skjeggstubber på haken og mørke ringer under øynene» og leverer sin dom:
«Den første linjen er en klisjé, den kan du stryke. Den andre linjen er også en klisjé. Og den tredje og den fjerde. Det eneste av verdi i dette diktet, sa han etter å ha forkastet hver linje, er ordet widescreen-himmel. Akkurat det har jeg ikke sett før. Det kan du beholde. Og så stryke resten. — Men da er det jo ingenting igjen av diktet, sa jeg. — Nei, sa han. »
Og på dette viset ble det faktisk forfatter av Knaus også.
Og om du hadde skjønt noe av dette, ville det kanskje ha blitt noe av deg også. Hæ-hæ.
Kjernen her er selvsagt definisjonen av en klisje, hvor lavt eller høyt du ligger lista. På den ene siden kan man godt si at "Magellans kors" ikke består av annet enn klisjeer. På den annen side kan man også hevde at boken nærmest er fri for virkelig oppbrukte, dårlige klisjeer, og det er dem jeg sikter til.
SvarSlettNoen vil til og med påstå at en krimbok i seg selv er en klisje.
Mao: Det kommer helt an på hvor du vil legge lista.
Det bør alltid være et mål for en forfatter å skrive helt uten dårlige og utbrukte klisjeer. Disse er nemlig ikke effektive og kraftfulle lenger! De bare svekker teksten og gjør den kraftløs og uoriginal.
Og det å sammenlikne en bil med en bok, og kalle rattet og hjulene for klisjeer... vel, det er i det minste ingen klisje...
dette eventyret jeg har skrevet er FULLPAKKET av widescreen-himler...fra den syvende himmel...det skal du snart få øynene opp for...
SvarSlettbliver saa deppa og nærveus at du spiser Næglene dine opp til Albuerne og dærmed faar saa spidse Albuer at det bliver umulig at albue seg fram i Værden mere uden at sticke sig fram i Mængden -
SvarSlettalene denne setningen er verdt mere enn hele magellans kors...
Helt enig... men Magellans kors er ingen språkdrevet roman... Da kunne jeg også ha spikket og pusset til sånt snacks.
SvarSlettStoryene dine har overhodet ingen handling, eller komposisjon, eller karakterbygging, eller miljøskildringer - de er utelukkende språkdrevet, og da kan man tillate seg alt mulig rart.