Det tiende og hittil mest fantasitastiske avsnittet i eventyret er her...Den store diktsammenkomsten!

Etter dette litt kjedelige opptrinnet var det klart for den store diktsammenkomsten. Dovregubben hadde sammenkalt alle verdens fremste diktere blant både jordiske, underjordiske og overjordiske skapninger til å komme og hylle ham med poesi og festtaler i anledning fødselsdagen. Men en advarsel hadde de fått, nemlig at stortrollet var en særdeles streng dikt-ator og stor skjønner av poesi og all høyere ånd og det nyttet ikke å komme til ham med falsk smiger og alminnelige teite og kjedelige bursdagsdikt. Nei han forlangte en viss kvalitet på diktene og var selv en stor fan av surrealistisk trollpoesi, og dess mer burleske og bisarre diktene var dess større lykke kunne poeten regne med å gjøre hos Dovregubben og hoffet hans. Men alle dikt som kjedet trollkongen ville bli strengt straffet, for kjedsomhet var den eneste synd som trollene ikke aksepterte, det var rene dødssynden for dem. En lakei trådte nå fram for tronen med en poet som bukket dypt for trollet.


-Ærede herr Dovregubbe! annonserte lakeien. -Ta hjertelig i mot tremenningen til selveste Bjørnstjerne Bjørnson, den berømte og sagnomsuste skald og lyriker Sjøstjerne Børson! Værsågod! sa han og gjorde tegn til Sjøstjerne om at han kunne få lov å deklamere sitt dikt.

-Ja tusen takk for det! Ehem ... kjære herr trollgubban. begynte dikteren nervøst mens han knikset feminint med knærne. –Dette diktet begynner ...

-Hva faen?! Hva var det du kalte meg ... trollgubban?! brummet Dovregubben fornærmet.

-Nei ehehe å kjære vene ... å gidameg det var ikke meningen Deres ... Deres vanærede Majones ... nei gurimalla altså hva er det jeg sier ... jeg mener...

-Hva sa ... sa du virkelig vanærede majones?!

-Æh ... æh æh ... majones? Nei da nei nei ... bare lettmajones ... nei!!! Å nei å nei ... å Gud gjelle og begrave meg ... nei Gud hjelpe og bevare ... eh ja! Nei! Helledussen altså ... sorry så forferdelig mye Deres ... eh eh ærede Majestet! ropte Sjøstjerne forferdet over sitt eget nervøse tullprat og neiet ydmykt for trollet igjen.

-Hva faen står du her og neier for din laban? Er du homo eller?

-Neida ... eller altså vel ...jeg er jo homo sapiens da ...

-Her tolererer vi ikke folk som neier! Det er det verste jeg vet! Jeg vil bare ha ja-folk rundt meg, folk som aldri sier meg imot og som konstant jaer når de henvender seg til meg. Forstår du det gutt?!

-Som jaer?

-Ja folk som bøyer nakken og nikker til alt jeg sier. Det er å jae det!

-Å unnskyld meg det visste jeg ikke. Men heretter skal jeg bare jae da.

-OK! Få høre diktet ditt nå da din frekke stymper. Men det bør være jævla godt, ellers kommer ikke du levende i ett stykke ut herfra, det kan jeg garantere deg boy!

-Ja tusen tusen tusen takk for det! Diktet mitt det heter altså så mye som;

``En dag jeg het Mathilde.``

-Hæ?! utbrøt Dovregubben med en vantro latter.

-En dag jeg het ...

-OK OK bare les det opp du!



EN DAG JEG HET MATHILDE



-Hva ønsker du deg mor?



spurte jeg og slikket



en stolpe mot dens vilje.



-Lurveleven!



sa hun



og kikket lavmælt



på de hårete ballene mine.



Da hulket jeg så sårt



mens jeg minnet om en høne.





Poeten neiet igjen som tegn på at diktet var ferdig, og hele hoffet satt åndløst og ventet på Dovregubbens reaksjon på dette underlige diktet.

-Og den høna het Mathilde da eller, formoder jeg? spurte Dovregubben. Poeten nikket sjenert og kikket med store forhåpningsfulle øyne på kongetrollet.

-Nei hva i alle dager og netter var dette for et fælent møkkadikt da, din elendige tufs! snerret trollet sint og ga tegn til en kritiker trollene hadde headhuntet fra et av Norges mest kjente tidsskrifter for poesi om å lese opp dommen. Headhuntingen besto i at anmelderen fikk beskjed om at han enten aksepterte engasjementet som kritiker for trollene, ellers ble det satt ut en pris på hodet hans som en av hodejegerne blant trollene ville innkassere. Kritikeren reiste seg og forkynte kjennelsen med høy gneldrende stemme.

-Ja dette var sannelig noe nydelig kokkelompa og hestepiss i bleia, frøken Sjøstjerne Børson, på samme nivå som det avskyelige nedjokka sølekokeriet man finner under lokket i utedassene i Ryfylkeheiane ... helt totalt grøsse gråthorribelt og en hån og et sjofelt nederdrektig ballespark mot all edelhet, kunst og ånd på denne stakkars mishandlede jord! Eders slakke og tarvelige lirekassepoesi og lavpannede, liksom-åndelige hønsekvekkeri og faderullan-deieri skulle vært anmeldt til krigsforbryterdomstolen i Haag og deretter slept etter rasshølet ut på ekserserplassen og henrettet med kakespade! Så vennligst gakk Dem away og klask Eders åndsnedpeisede og sørgelig forfattede pissfjotteri opp i ræva på ei pannekake der det hører hjemme!

-Vakter, ta og skjær av pikken på denne tullebukken og døp ham til Mathilde i den sorte gryte, og smell inn skallen på ham etterpå og hiv ham ned til suppedragen, så kan han klage og akke seg over mora si der så mye han bare lyster! ropte Dovregubben.

Vaktene adlød øyeblikkelig ordre og den stakkars poeten ble omgående kastrert og under uhorvelige lattersalver fra de ondskapsfulle trollene høytidelig døpt til Mathilde, og fikk deretter hamret inn skallen sin med storslegge og ble så til stormende jubel og applaus kastet ned som kveldsmat til suppedragen.

Neste poet ble nå ført fram for tronen. Han hadde vært forferdet vitne til hva som hadde skjedd med sin uheldige forgjenger, og beveget seg med langsomme usikre skritt frem mot tronen, der han presenterte seg med et nervøst bukk som Snørrgrim Snurrbeis den gjeve av Birmingham.

-Snørrfinn Snurrpeis, det er din tur i dag! ropte Dovregubben. -Du står her foran meg med livet ditt i dine hender, nei i dine lepper mann! For om du overlever denne dagen eller ei vil helt og holdent avhenge av hva du har å tilby meg her i aften på min bursdag. Hva heter diktet ditt?

-Deres Ma ... Majestet, mitt dikt det heter så mye som ; Jeg føler meg ofte så knullelur!

- Det heter det ja? Vel hvis det ikke er bedre enn den forrige tullebukken sitt dikt, så kan jeg love deg at vi skal kappe av deg din arme tisselur, så skal vi se hvor knullelur du føler deg da. Værsågod og les opp min kjære dikter!

Den engstelige poeten virket ikke mye høy i hatten etter denne stygge trusselen fra høvdingtrollet, og begynte med stotrende og stammende stemme å deklamere diktet sitt.



JEG FØLER MEG OFTE SÅ KNULLELUR





Mor



hvem morer du mor



far



hvor farer du far





han kysser



et gjenferd med



gule musefletter



og tenna på tørk



som heter Jeanette



og spiller trompet



på Sola





mens hun



flittiglise-aktig



dealer ut



et skjebneslapt



glanspapir



av falsk happiness



til gud og hvermann





og etterpå



drar alle lettet hjem



til Dommedagsdalen





for de



lukter



så kult



av måneskinn





der de



hemmelighetsfulle



lener seg over



og hvisker



noe piss



til en blomst



av ingenting





-Piss til en blomst av ingenting? brummet Dovregubben misfornøyd. – Akkurat som dette diktet, det var som en pissepotte fylt til randen av absolutt ingenting. Kritiker, hva har du å si til dette her?

Kritikeren reiste seg med en illevarslende mine og begynte å rope ut anmeldelsen sin.

-Råtne potet ... nei råe poet! Deres vettforlatte sudderullan-tekst er noe av det verste og mest talentløse lort-sjongleri, rasshøls-snøfteri og kyss meg i ræva-ralleri som noen gang er opplest på denne arme jord og skulle vært nådeløst kverket med slegge og spadd ned i en grop i bakken slik at vi kunne få forbanne og pisse på det råtne og illeluktende kadaveret av det! Bak Eders tomme og fjærprydede måsepanne skjuler der seg en aldri hvilende røre av ingentingeri hvis nei-eksistens er en stadig kilde til forbløffelse nei fornøffelse for Eders medgriser i den litterære latrinebingen De så hjelpeløst basker rundt i ... så vennligst etterkom min anbefaling når jeg nå ber Eder gå og søkke Eders skjendige og skampult-opphovnede rasshøl over rekka fra ei jolle på Tromsøflaket og drite med andakt og givakt ned i kailldjupet,for å se om virkelig inspirasjon kommer sigende til Eder da.

Fysj faen,fydda fy og tredobbel fytterakkern og fysjomfei i Fykle boy!

-Ta og skjær av pikken på denne elendige retarden og senk ham med ræva først ned i det ytterste kalddjupet i Den sorte gryte! kommanderte Dovregubben med et likegyldig vink til vakttrollene.

-Nei vær så snill herr Dovregubbe! skrek den arme Snørrgrim hvit i ansiktet av skrekk. -Jeg jeg jeg har et annet dikt her som eh eh ... skal vi se her, ja altså;





STILLE JEG HOSTER EN HØNE I NAKKEN





Elskede



du fiser



så vakkert i bakken



medan varsamt eg



smaskar litt dilldall



i trynet



på ein luresnegl



som ligger



og nynner med



lave hestegrynt i køya



mens den drømmer om



den sommeren den døde



med tøflene solid



planta på knærne i fadervår







Eg kokkar i aften



på eit margebein i bua



det dufter så gromt



av sildepiss i stua



som er tilpisset nei tilpasset kua



medan du vaklar og kaklar i ørska i Ørsta



og mor den elendige filla



hun suger en hamster i Skudeneshavn





Vi pryler en treslamp på øyet i Kokelv



med håret strittende farvel i lomma



mens brura ror heimat på et trekkspill



og spikrer en kopp kaffe i skalpen på Line



for Grynet hun humpa på trynet nei Trine ...





-Nei nei nei og atter en gang kjempenei! Ta og skjær skalpen av penishodet hans og og plask ham på hue og ræva ned i den sorte gryte! brølte stortrollet fortørnet og gjorde tegn til vaktene om å ekspedere dikteren snarest ned i sortegryta der han hørte hjemme, og han ble nådeløst gjellet og deretter trøkket med hodet først ned i den kokende suppa under grufulle gurglende hyl og protester.

- Hva med ... Likeglad jeg snyter meg på ei bløtkake? var det siste vi hørte fra ham idet han med en surklende lyd druknet i suppa.

Det ble nå gjort klart for neste dikter, en blek og underlig utseende fyr med alpelue og rykende pipe og lang kappe som kom anstigende med et selvsikkert glis om kjeften. Tydeligvis hadde han kledt seg ut etter alle de herskende klisjeer og stereotypiske forestillinger om hvordan en ekte poet bør se ut, og hadde åpenbart særdeles høye tanker om seg selv og sin status som kunstner. Ja inntrykket var mer enn solid nok, nå gjensto det bare å finne ut om han var en virkelig dikter eller bare en jålete spradebass og bløffmaker.

-Og hva heter så du min gode mann? spurte Dovregubben med en skeptisk mine.

-Deres høystærede Majestet! Mitt navn er Ullebingo Sprengdude den hippe av Toscanini, og jeg har kommet hit i det ydmyke ærend å fremføre mitt fødselsdagsdikt for Dem. Det er spesielt forfattet i anledning denne store dagen og tilegnet Dem personlig naturligvis...

-Et øyeblikk her! ropte dronningen.-Ullebingo Sprengdude?! Heter du virkelig det? Jeg synes jeg har sett deg før ett eller annet sted....

-Nei det er bare mitt kunstnernavn. Mitt egentlige navn er Jan Otto Flauske.

-Jan Otto Flauske? Hæ?! Nei er det mulig? Dont tell me ... er du han derre herostratisk berømte oneliner-mesteren, han samme forfatteren som skrev den derre diktsamlingen Regnbuevals?

-Ja ja, det stemmer! Har dere hørt om den ja...

Latteren runget over hele trollsalen da trollene skjønte hvem de hadde foran seg.

-Hørt om den ja hahaha?! bekreftet dronningen. -Det er den aller verste drittboka jeg noensinne har lest! Den boka suger så mye at jeg trenger ikke støvsuger mere engang når jeg skal gjøre rent ... det holder at jeg leser opp et dikt eller to fra Regnbuevals så blir det gullende sunshine rent i kåken i løpet av no time og ikke et eneste støvkorn tilbake!

-Men la oss se til å få høre diktet nå da! beordret Dovregubben og avbrøt krampelatteren fra trollherket. –Men det bør være jævla mye bedre enn de forrige karene sine dikt altså, det sier jeg deg bare dude! Ellers går det likedan med deg som med dem, Ullebingo! Men ingenting fra Regnbuevals! Dont waste my time med sludder og pølsevev!

-Nei nei, selvsagt ikke ... nei dette diktet er av en meget høyere kvalitet Deres Majestet. forsikret Ullebingo alias Jan Otto Flauske. -Det ble unnfanget på en særdeles sjelden og usedvanlig høstmorgen tidlig i skumringstimen idet jeg flanerte gjennom den frapperende skjønne alleen av kastanjetrær som leder opp til universitetet på Blindern, da jeg ved en høyst bemerkelsesverdig tilfeldighet under et fyrverkeri av lysende meteorer over meteorologisk institutt ble kastet ut i et guddommelig gnistregn og kaskader av inspirasjon som viste vei til magiske dører av fortryllelse og noe fullstendig usigelig som ... som...

-Hei! Hva i ... hva er det du... begynte Dovregubben, men ble avbrutt av dikteren som fullstendig revet med av sin egen høypoetiske tåketale fortsatte; - og jeg kicket disse dørene vidåpne – bare kicket dem opp just like that ... og kicket enda mer av det allforunderlige og fabeliøs-fantastiske vidunderlandskapet jeg øynet der ute ... hvor angen fra de vide slettene og engene av undere og mirakler ... duftene fra noe udefinerbart, noe som ikke kan gripes i ord ... bare fornemmes som noe ... som noe livsviktig for sjelen som uavlatelig lokker og kaller på den fra de endeløse verdenene der gudene danser og leker og ler til hverandre ... fra uendeligheten og uslutteligheten bortenfor steder som intet levende vesen noensinne har vært ... hvor ingen jordisk skapning har kastet sitt blikk ... og jeg ropte fullstendig beruset og lamslått av undring ... jeg skrek som en gal ... skrek mot universet ... universet min venn ... min største og aldri sviktende venn ... here I come hohohoho! Yaaaahoooo!

-OK OK OK you are mental dude! Bunkeren på Gaustad next! Nok av dette tøvete pisspreiket nå! Fyr løs og show me what you got av dikt for søren!

-Javel OK da, skal det være sånn så ... begynte dikteren med en fornærmet mine, men tok seg i det da han forsto at han ikke var i noen posisjon whatsoever til å spille fornærmet under disse omstendighetene, og fortsatte; -Eheeehm, men greit, diktet heter altså ;



NÅR MIN MOR GÅR BANANAS I SØNNAVIND



En gang jeg satt og



sugde meg selv på pikken



( en undersøkelse viser at 85 %

av alle menn en eller annen gang

har forsøkt å suge seg selv på kjønnsorganet,

men bare 38 prosent av disse har klart det)



kom min mor



overraskende inn



og jeg sa



want a taste mum?



Poeten bukket for diktet og kikket engstelig på Dovregubben for å sjekke reaksjonen hans.

-Ja dette var sannelig saker, snakk om kvalitet ... jeg er virkelig dypt impregnert over å ha fått æren av å høre dette guddommelige diktet ... inspirert av utsikten da du så modig åpnet dørene til uslutteligheten og avslørte hva som befant seg der. erklærte Dovregubben, til dikterens store lettelse. Men han fikk nærmest sjokk og ble helt hvit i ansiktet av angst da han like etterpå forsto at Dovregubben bare var ironisk.

-Nei jeg bare kødda for faen! ropte trollet. -Hva i peise forspælte jammeraften i fettkokte faderullan i helvete var dette for noe dritt da ... et dikt spesialskrevet til meg?! Du tror vel for faen ikke jeg sitter og suger meg selv på kuken om dagene din frekke formastelige gjøk der du står?!

-Nei altså eh ... det var jo mest meg selv det handlet om selvfølgelig...

-Deg selv? Det var det ja? Altså hva faen var dette egentlig for noe grisesøl ... enda et totalt talentløst smøreri om dikteren selv og mora hans?! Du burde heller kalt diktet Når en sønn går bananas i morravind! For det var tydeligvis det du gjorde der nede ved Meterologisk institutt da du sjanglet hjemover i fylla etter nattens formastelige utskeielser der du hadde sugd deg fast i din egen pikk under dine motbydelige og perverse autofellatiske aktiviteter! ropte Dovregubben forbannet, mens den stakkars poeten sank sammen av redsel når han innså hvordan han hadde driti seg loddrett ut han også og at hans dager var talte. Dovregubben ga tegn til kritikeren om å lese opp dommen. Kritikeren reiste seg og gneldret fram kjennelsen med sin lyse skingrende femi-stemme.

- Dette såkalte diktet Deres, mister Ullebingo, er noe av det mest talentløse, lortbehengte, pissbedritne kølleranet vi har bevitnet i hele vårt liv, totalt blåst for all vett og fornuft,innhold og begripelse som det fortoner seg for alle de stakkarene som måtte utsette seg for den lidelse å høre på denne åndsforlatte dritten ... og det er bent fram sjokkerende å bevitne at poeten er så bevisstløs og virkelighetsfjern at han våger deklamere en slik motbydelig sørpe på et så lavt og avstumpet piece of shit-nivå midt foran tronen til Dovregubben! Dette er et dikt som hører hjemme i bunnen av en latrine og burde vært fjertet på av griser og tørket med i ræva av ei russisk sirkusballerina og deretter hamret i hjel med løpet på ei hagle og giljotinert i en million gigabites og spadd ned og begravet i slammen i slummen i Drammen for ever og alltid!

-Ta og tre ham på kroken til trollene som fisker i jettegryta, og bruk ham som agn til Midgardsormen! ropte Dovregubben. -Så kan han suge seg selv på pikken så mye han bare orker mens han venter på å bli middagsmat for ormen! NEXT!

-Nei og nei vær så snill vent ... vent da ... jeg har et annet dikt, det er mye mye bedre det altså! ropte dikteren fortvilet.

-OK greit ... få høre litt kjapt da! Hva heter det? spurte Dovregubben utålmodig.

-Mens min mor pisser blod på en meitemark i Harstad!

-Nei ikke tale om boy! Ikke om hun så dreit blodpølse på en beitemark i Trøgstad!

-OK men men men hva med ... Da gebisset glapp i stakken på a` bessmor?!

-Nei fy faen er du helt vill i Besseggen kamerat? Get the hell outta here!

-Næmen men men vent vent ... hva med dette her da, det er kjempebra det altså; Idet jeg tørker snørr i panna på en kråke! Nei nei forresten; Sakte jeg skaller en marihøne i bakken?

-Ta rennefart og stump han med nesa først ned i pølen til Midgardsormen den elendige dilettanten! beordret sjefstrollet og vinket hysterisk med hånda. -Fort! Fort for faen!

- Lykkelig jeg tisser på en minigris i Laos? Jublende jeg fjerter på en brennmanet i Røros? ropte Ullebingo desperat før et av trollene holdt for munnen hans slik at han ikke fikk sjansen til å deklamere flere av de horrible diktene sine.

Trollene førte nå den neste dikteren inn foran Dovregubbens trone etter å ha kjørt den forferdelige Ullebingo med et pladask ned i Midgardshølen med en svær rusten angel tredd gjennom ræva si, og til min overraskelse kjente jeg denne dikteren igjen. Det var en gammel langbeint, gråhårete friker, en avdanket nedstøvete hippie og survivor fra Goa som aldri hadde fått somlet seg til å løsrive seg fra godsakene som steg så forlokkende opp fra vannpipa da alle de andre hippievennene hans forlot India på slutten av syttitallet. Det var jo den lyriske lyrikeren fra Lyria som hadde sendt dikt og tiggerbrev til meg med de grufull-umulige diktene sine som jeg betalte ham klekkelig for å ikke publisere og fremføre offentlig, av frykt for å rasere hele den vestlige kultur. Nei og nei, hvordan skulle det gå med den stakkars mannen her da, når han skulle deklamere de sløve og elendige diktene sine for en så kresen skjønnånd og diktelsker som Dovregubben? Dette var jo dømt til å ende med forferdelse...

-Og hva heter så du, du dristige poet? spurte Dovregubben.- Er du klar over at hvis jeg ikke digger diktet ditt så kommer du til å bli vulkanisert i Vesle-Hekla?

-Vesle-Hekla? Er det der dere troll smir heklepinnene deres som dere bruker til å hekle brynjene deres med?

-Ja tenk det er faktisk det. Og hvorfor spør du om det?

-Nei altså for jeg er utdannet balansekunstner og heklepinne-sjonglør fra Kunst-og Håndverkshøyskolen i Oslo på slutten av sekstitallet, og hvis dere vulkaniserer meg så går dere glipp av masse kule psykedeliske hekle-oppskrifter fra the summer of love i San Fransisco i 1967 som jeg hadde tenkt å tilby dere!

-Å sier du det? ropte den hekle-interesserte Dronningen. -Nei da må vi spare ham vel? sa hun henvendt til Dovregubben.

-Hmmm. Vi får se på det da. brummet trollet. - Men hva var det du sa du het igjen?

-Mitt navn er Hippie Gråbein den coole av Flipparhola, Deres Majestet. Ja det er kunstnernavnet mitt da, mitt egentlige navn er Jan Hagen.

-Og diktet ditt, det heter hva for no?

-Mitt dikt det heter så mye som; Akkja mor!

-Værsågod, ordet er fritt! Nei forresten ... det er det ikke, men det er i hvert fall ditt! For nå. sa Dovregubben. -Sett i gang old boy!



AKKJA MOR!



Likeglad står jeg og pisser på en sjokolade.

Jeg ser min mor beveger seg nedover lia.

-Heilo! roper hun og vinker.

-Hvordan går det mor? spør jeg morskt og myser mot solen.

-Joa! sier hun. -Det humper og gå ...

Mer rekker hun ikke å si før jeg smeller inn skallen på henne!

Jaja ...



deklamerte Hippie med høy stemme mens han kikket seg rundt i trollsalen og med gru registrerte de misfornøyde minene til trollene og Dovregubben, som avskydde mora si og derfor mislikte slike mor-somme dikt som presten, nei pesten ... ja forresten begge deler. Han bebreidet og hatet mora si fordi hun aldri ga ham fine nok bursdagsgaver når han var liten, og for de psykologiske sjokkene og traumene han pådro seg når han åpnet pakkene og de bare besto av klær og skotøy og lignende ubrukelig søppel, og holdt henne derfor ansvarlig for sitt ulykkelige og miserable liv. Og nå hadde Hippie Gråbein som den fjerde dikteren på rad irritert stortrollet med dikt om nettopp mora. Dette så sannelig ikke bra ut! Men den våkne og oppmerksomme Hippie ante faren ... om ikke moren ... og kikket hastig ned på boka han hadde med seg der han hadde nedskrevet diktene sine. Han bladde fort noen sider fremover og fortsatte å lese før Dovregubben og kritikeren rakk å reagere;



IDET JEG SAGER AV SKALLEN PÅ JESUS.



Jeg tasser



så vakkert



på mine knær



til himmelen



og lener meg sakte



mot stillheten i en klementin



der håret heier ivrig på seg selv



og en smågal sommerfugl



nynner for aller siste gang



mens alle tenker på en sang



som jeg puttet i lomma



en smellvakker dag i august



dengang jeg skallet et hull i havet



og sugde ut tanken på deg



Poeten bukket og kikket seg spent omkring. Det var helt stille i trolldomen etter dette speisa og underlige diktet og ingen av trollene torde ytre sin mening før Dovregubben hadde sagt hva han mente om det. Alles øyne var rettet mot stortrollet nå. Så brast han ut i en høy latter og alle de andre trollene begynte straks å le som tullinger de også.

-Ja se det var jo helt andre boller! sa Dovregubben. -Det diktet det likte jeg. Især tittelen var jo genial, mister Gråbein. Har du flere av samme fine kaliber?

-Jada det har jeg såvisst det, Deres Majestet! ropte Hippie ivrig av lettelse over at han hadde overlevd denne første prøven. -Skal vi se ... her har vi et som ja ...eller kanskje dette her ... det heter Varlig fingrer jeg med min englepikk ... jeg vet ikke om det kunne være noe?

-Varlig fingrer jeg med min englepikk hahaha! lo Dovregubben. -Jamen det er jo nettopp denslags dikt vi liker å høre her. Bare fyr løs med det du!

-OK herr Dovregubbe! ropte Hippie begeistret over å ha fått et slikt lydhørt og positivt publikum. -Her kommer det!



VARLIG FINGRER JEG MED MIN ENGLEPIKK



Eg hoppar so happy



med plaskehol i auget



over eit hav av



fløyelsdraperte



dyngesumarfoglar



mot landet der dei blyge



koker tankar



i gryta hennar mor





der kyssar eg



ein svimeslegen



andunge i andletet



farvel



og sparkar med håret



til ei bølge av avsky



mens min mor skjenker te



i øret til min far



men aldri skjenker ham en eneste tanke





So smell eg ein crapdude i dåsa so det griner



og spar han med teskje på nesa ned i vogga





Om natta so trekk eg gunnaren med eit flir



og dengar han i skallen på han Gunnar





medan



min mor slår



gresset i stoga



med slegge



og nynnar lågt;



min dude min dude



kvifor har du forlatt meg?





Hippie bukket stolt etter fremføringen, og Dovregubben med alle de andre trollene brast ut i en kaskade av hyl og bravorop og klapping over denne vidunderlige poesien. Deretter ble den lykkelige og heldige poeten forfremmet til fast hoffpoet for stortrollet, noe som betød at han var dømt til å tilbringe resten av livet sitt i Dovregubbens hall og måtte underholde de kravstore og kresne trollene hver eneste dag med diktene sine. Men i det minste ble han ikke drept med en gang.